En illojal europeers bekjennelser - Radikal Front

pose. Senere brukte hun det til å stoppe en pute med. Vi
var forelsket. Høsten 1956 traff jeg henne. Vi bodde tilfeldigvis
ved siden av hverandre. Jeg spurte henne hvor det
var blitt av puten.
- Åh, sa hun, håret ditt ble møllspist i 1945, så jeg måtte
kaste puten.
Breech Candy er en klubb i Bombay.'""Det beste badestedet
og det eneste gode svømmebassenget nær byens sentrum. I
1959 .ser jeg at en plakat fremdeles henger der:
BARE FOR EUROPEERE OG
PERSONER A V EUROPEISK
OPPRINNELSE.
HUNDER OG INDERE
IKKE ADGANG.
Dette irriterer meg. Jeg nekter å gå dit. Om kvelden møter
jeg en svenske. Jeg snakker med ham om dette. Jeg
mener det er uforsvarlig at regjeringen fremdeles - tolv år .
etter frigjørelsen - tillater noe sånt. Han ser på meg og
svarer:
- Men de har jaget oss bort fra alt vi har bygget opp
her i India. De har tatt fra oss alt som var vårt. Men de har
iallfall anstendighet nok til å la oss beholde dette, vårt siste
reservat, for oss selv.
Han var åtteogtyve år og hadde vært to måneder i India.
Kom direkte fra Uppsala universitet. Senere fikk jeg høre
at han kom til å bli en av de lysende, unge menn i vår utenrikstjeneste.
Jeg var syk og sengeliggende nesten et halvt år i 1959-
1960. Det var en periode med intellektuell uvirksomhet. Jeg
var matt og trett. Jeg leste westerns, science fiction, kriminalromaner.
Det spilte ingen rolle om jeg sovnet mens jeg
leste. Det jeg hadde vanskeligst for å svelge - selv i min
sløvhetstilstand - var de velskrevne, «klassiske», engelske
kriminalromanene. De var så åpenbart lidenskapsløse. Og
den underlige innstillingen at det er mer normalt å myrde
sin kone enn å skille seg fra henne, kunne ikke engang forklares
ut fra den engelske lovgivningen. Det hele virket un-
21