Fagbladet 2011 09 SAM

– Forstår litt mer
Nylig ble Belgis Abdullahzadah og Benazir (1,5 år) stoppet
i døra ut av barnehagen. En nabo hadde sett henne gå i
pøsregnet, og tilbød seg å komme og hente henne. Sånt
skjer på Vigeland i Lindesnes kommune. Stadig vekk.
Tekst og foto: TITTI BRUN
Lindesnes tar imot drøyt ti flyktninger
årlig. Ingen trenger sosialhjelp.
Når de har lært nok norsk,
arbeider de en dag i uka, mens de
tar det lovpålagte introduksjonsprogrammet
for flyktninger. De arbeider enten i en
barnehage, på sykehjemmet, i teknisk etat
eller i en privat bedrift, alt ettersom hva som
passer best for den enkelte.
– Alle skal inn i ett eller annet, fordi
praksisplassen gir et nettverk, både for å få
fast jobb og sosialt, sier flyktningkonsulent
Janet Michaelsen.
Sola steker utenfor det nesten-nye
Lindesnes kulturtorg. Busstasjonen er like
FLYKTNINGTJENESTEN
• Kobler besøksvenn/familie/naboer til de nyinnflyttede.
Sender ut nabobrev med navn på
kontaktperson i flyktningtjenesten. Bygger
generelt opp et sosialt nettverk også via fritidsaktiviteter.
• Arrangerer månedlige flerkulturelle kjøkken
som møteplass.
• Tar kontakt med arbeidsplasser og anbefaler
dem å prøve ut de nyinnflyttede. De lager en
enkel avtale med nykommeren, kommunen
og arbeidsplassen. Tilbakemeldinger viser at
de enkle skjemaene gjør det lett å si ja til
utprøving.
• Introduksjonsprogrammet er et pliktig toårig
program som legger vekt på norskopplæring,
utdanning og arbeidspraksis.
16 < Fagbladet 9/2011
ved. Stadig hilser folk på Janet. Unggutten
fra Burma, som går på idrettsfag på
videregående, småjogger storsmilende forbi.
En afghansk familiefar kommer bortom for
å få en underskrift. Også han smiler og
takker med hånda på hjertet. Vi hilser og
gratulerer med dagen; det er id-ul-fitr, avslutningen
av ramadan, i dag.
– Folk er fornøyd. Dette er et
lite sted, og nye innbyggere
kommer fort inn i lokal miljøet.
Barna gjennom skole, lek og
fotball. De voksne gjennom
naboer, kontaktpersonen og
praksisplass, forteller Janet.
Det er så enkelt
– Hva vi gjør? Vi følger vel hjerteog
magefølelsen for hva som er
best for den enkelte. Vi legger et
brev i postkassa til alle naboene og forteller
litt om de nye som kommer. Hvor de er fra,
hvor mye norsk de kan. Litt om barna og hva
de voksne skal gjøre, forklarer Janet.
Det høres veldig enkelt ut.
– Dessuten får alle en kontaktperson som
kan hjelpe til i begynnelsen, og ofte blir de
familievenner. Noen av de enslige, unge
flyktningene har fått være med en nabo på
fisketur og hyttetur. På bilder fra turene
stråler noen burmesiske jenter. De kommer
fra forferdelige forhold i Malaysia, dit de
hadde rømt. De er flyktninger med asylstatus,
det innebærer høyeste grad av beskyttelse.
Janet Michaelsen,
flyktningkonsulent
LINDESNES
Lindesnes kommune har 4700 innbyggere. Fra
2001 til 2011 er det bosatt 115 flyktninger fra
fem nasjoner, de fleste fra Afghanistan, Burma
og tidligere Jugoslavia.
Familiekontakt
Bortover veien kommer afghanske Belgis
Abdullahzadah og Benazir, sammen med sin
norske kontaktperson Gerd Reme.
– Belgis er blitt en del av familien, og lille
Benazir er mitt åttende barnebarn, smiler
Gerd.
– Jeg kaller henne mamma. Hun forklarer
meg norske vaner, og lærer meg
om samfunnet. Gerd prøvde å
lære meg å sykle, men jeg slo meg
så mye at jeg tør ikke mer. Jeg vil
heller lære å kjøre bil med fire
hjul, ler Belgis.
– Tidligere jobbet jeg rett ved et
mottak for enslige, mindreårige
flyktninger. Jeg så dem ofte gå
alene langs veien, og tenkte at
det må være tungt å være alene i
et nytt land. Så da Janet spurte
om jeg ville være kontakt person, sa jeg ja.
Sånn traff jeg Belgis.
Nabostøtte
Afghanske Fatima Haidari og lille Rahele (2)
så Gudrun Tjorteland allerede andre dag på
sitt nye bosted. Da satt Gudrun bak
skranken i banken.
– Hun hjalp meg masse allerede da, sier
Fatima.
Janet spurte Gudrun om hun kunne tenke
seg å være kontaktperson. Gudrun er nabo
og hadde fått lapp i postkassa om den nyinnflyttede
lille familien, og svarte også ja. Hun
hjelper til med å lese post, handle gardiner