Dokument nr. 15:7 (2011–2012). - Stortinget

43 Dokument nr. 15:7 – 2011–2012
2011 et eget minoritetsprosjekt i Utenriksdepartementet
for å fordype vårt pågående arbeid med minoriteter
både gjennom økt politisk fokus, tiltak på
landnivå samt gjennom arbeid i de multilaterale organisasjonene.
Våre utenriksstasjoner kartlegger situasjonen
i enkeltland slik at vi i samarbeid med norske
og internasjonale organisasjoner og kunnskapsmiljøer
kan videreutvikle vårt engasjement og målrette tiltak.
I arbeidet prioriteres dialog med norske livssynsorganisasjoner.
Vi har også økt støtten til uavhengige
lokale menneskerettighetsorganisasjoner som spiller
en viktig rolle i den demokratiske utviklingen i regionen.
Samtidig må vi være varsomme i dette arbeidet
så vi ikke utsetter minoritetene vi vil beskytte for
større fare ved å fokusere på dem.
Norge har høy internasjonal profil når det gjelder
livssynsfrihet. Særlig har den såkalte landhøringsmekanismen
(UPR) vist seg å være en god anledning til
SPØRSMÅL NR. 936
å ta opp problemer på en konstruktiv måte i en multilateral
kontekst. Vi tar jevnlig opp situasjonen for
spesifikke livssynsminoriteter i FNs menneskerettighetsråd,
og vil fortsette med dette. OSSE og Europarådet
er andre sentrale arenaer for å følge opp minoritetsinitiativet.
Landene i Midtøsten og Nord-Afrika må ta ansvar
for sin egen demokratiske utvikling. I denne prosessen
vil vi fortsette å minne dem på hvilke menneskerettighetsforpliktelser
de har. Det finnes også positive
signaler. I Marokko førte for eksempel fjorårets
reform til at grunnloven nå understreker landets religiøse
og etniske mangfold og garanterer religionsfrihet.
Jeg vil fortsette å ta opp livssynsminoriteters situasjon
i mine samtaler med politiske ledere, opposisjon
og sivilt samfunn, slik jeg gjorde under min
rundreise i regionen forrige uke.
Innlevert 29. februar 2012 av stortingsrepresentant Svein Harberg
Besvart 8. mars 2012 av forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland
Spørsmål:
«Statsråden viser stadig til at det har vært bevilget
midler til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon
i universitets- og høyskolesektoren de senere
årene. Statsråden viser til at dette danner grunnlag
for innovasjon og utvikling av sektoren. Det er
svært interessant å se på resultatene av satsingen.
Kan jeg derfor be om en oversikt over fordelingen
av SAK-midler i 2010, 2011 og så langt i 2012,
samt en oversikt over hva midlene er brukt til og hvilke
resultater de har avstedkommet?»
BEGRUNNELSE:
Det brukes årlig 50 millioner kroner til SAKmidler.
Vurderingen må være om disse midlene kunne
gjort større nytte på andre områder i UH-sektoren,
eller om satsingen gir det ønskede resultat på denne
måten. Oversikten vi ber om vil være et godt grunnlag
for videre arbeid med en slik vurdering.
Svar:
SAK-strategien – samarbeid, arbeidsdeling og
faglig konsentrasjon – ble til som et svar på påpekte
utfordringer ved institusjonsstruktur og samhandlingsmønstre
i universitets- og høyskolesektoren, jf.
for eksempel beskrivelsen i NOU 2008:3 Sett under
ett. Den innebærer arbeid for en videre utvikling i
sektoren preget av at institusjonene spesialiserer seg
og styrker utvalgte kompetanseområder. Det er viktig
at dette arbeidet gjennomføres gjennom samarbeid
og dialog mellom institusjonene, både for å sikre nasjonal
arbeidsdeling og for å finne mulige områder
for samling av kompetanse enten gjennom forpliktende
samarbeid mellom institusjoner eller gjennom
ny organisering av fagmiljøer eller institusjoner.
I statsbudsjettet for 2010 ble det satt av 50 mill.
kroner for å bidra til dette. Denne bevilgningen er
gjentatt årlig i statsbudsjettene for 2011 og 2012. Det
er også gjort klart at man sikter mot frivillige prosesser,
ikke politisk styrte strukturreformer. Dette for å
sikre prosesser på faglige premisser som er best mulig
forankret i sektoren og i institusjonene. Min rolle
blir da å legge til rette for, stimulere og bidra til disse
tiltakene, ikke å styre dem.
Slik det går fram av vedlagte oversikt, omfatter
SAK ganske mange konstellasjoner og tiltak, og viser
et variabelt resultatbilde. De største og mest synlige
tiltakene har å gjøre med institusjonsfellesskap. I
noen tilfeller vil en slik samordning naturlig lede mot
fusjoner, men SAK-politikken har ikke fusjoner som
mål i seg selv, men sikter mer generelt mot robuste