Offisersbladet

Irans islamske revolusjon fant
sted i 1979, samme år som
Saddam Hussein kom til
makten i Irak etter et internt
kupp i det regjerende
Baathpartiet. For den nye
presidenten virket et angrep
på Iran fristende og langt fra
umulig.
Av Trond Sætre
Etter revolusjonen manglet Iran både
offiserer og materiale. Hæren besto
hovedsaklig av militser. En rask seier ville gi
Irak både politisk og økonomisk dominans
over hele området. Saddam gjorde det klart,
også innad i sin egen hær, at Irak bare var
ute etter å annektere provinsen Khuzestan
og elven Shatt al Arab, eller Arvand Rud på
persisk. Elven var viktig for oljeeksporten i
begge land. Men han håpet samtidig at et
iransk nederlag skulle forårsake Ayatollahstyrets
fall.
I realiteten erklærte Irak krig 17.
september 1980. Da sa Saddam Hussein
opp Alger-avtalen som hadde satt en
midlertidig stopper for striden om Shatt al
Arab. ”Denne elven må få tilbake sin irakiskarabiske
identitet” uttalte Saddam i
parlamentet. De første angrepene, som
begynte den 22. september, var vellykket.
De iranske styrkene viste seg å være like
svakt organisert som forventet. Men selv om
Irak erobret flere viktige stillinger tidlig i
krigen, deriblant havnebyen Khorramshahr,
møtte den irakiske hæren sterkere motstand
enn forventet. Det ble ingen massiv
mobilisering mot det nye styret i Iran, slik
Saddam hadde regnet med. Krigen samlet
iranerne, og innen november hadde landet
en hær av frivillige som talte rundt 100 000
ved fronten. Iran, som av naturlige årsaker
hadde større marine enn nabolandet holdt i
gang en effektiv blokade. Irakerne greide
heller ikke å erobre luftrommet, da de
iranske hangarene var bygget for å tåle
bombeangrep.
Det skulle gå mer enn et år før det iranske
forsvaret var strukturert nok til utfordre de
irakiske stillingene. Men våren 1982
begynte Iran å vinne tilbake erobringene i
Khuzestan. Irakiske tropper samlet seg i
Khorramshahr, og forsøkte et motangrep
derfra, uten å lykkes. I løpet av få dager
hadde Iran erobret forsvarslinjene rundt
byen, og etter enda et par dager med
kamper innad i byen, ble byen erobret
tilbake den 24. mai.
Nå var Irak slått tilbake til sine egne
grenser, men en våpenhvile virket umulig.
Iran stilte en rekke fredsbetingelser som de
visste at Saddam ikke ville godta, og
forberedte en kontrainvasjon. I juli
igangsatte Iran et angrep på den viktige
irakiske byen Basra. Men å krige mot
irakerne i deres eget land var vanskeligere
enn Iran hadde trodd. Grenseforsvaret var
effektivt utbygd allerede før krigen startet;
langs grensen sto et nettverk av bunkere
som lett kunne utstyres med artilleri. Irans
strategi, som gikk ut på å sende massive
menneskelige stormangrep, fungerte heller
ikke like godt som det pleide å gjøre på
iransk territorium, da de manglet støtte fra
flyvåpen og artilleri. Stormangrepene besto i
praksis av kanonføde. Men Irans
skruppelløse bruk av denne strategien slet
på det irakiske forsvaret. Iran ble notorisk
kjent for å sende ikke bare vanlige
infanterister, men også barnesoldater og
noen ganger kvinner og gamle, til fronten.
Iran hadde flere mennesker å ofre i krigen,
og større vilje til å gjøre nettopp det.
Internasjonalt var det Irak som fikk mest
støtte, selv om de hadde startet striden.
Krigen mot Iran ble støttet av Saudi-Arabia
og Kuwait, og Irak fikk kjøpe våpen fra
Sovjet og Frankrike mens den første fasen
av krigen pågikk. USAs forhold til både Iran
og Irak var i begynnelsen kjølig, men
amerikanerne valgte etter hvert å støtte
Irak. Delvis fordi Irak hadde støtte fra de
fleste araberstatene, og delvis fordi USA
fryktet konsekvensene av en iransk seier
mest.
Da Iran i 1986 greide å erobre havnebyen
Al Faw, tok Irak mer effektive militære
virkemidler for å hindre en videre iransk
ekspansjon. Irakerne begynte å foreta flere
angrep på iranske byer, og i tillegg på viktig
verfts-og oljeindustri. Dessuten brukte de
giftgass på fronten. Per av 1987 trodde Iran
fortsatt på seier, og nektet å godta en
fredsavtale. Men innen 1988 hadde Iran
mistet mesteparten av erobringene langs
grensen, og iranske ledere presset
Khomeini til å godta FN-resolusjon 598 om
våpenhvile.
Det er vanskelig, i alle fall for en vestlig
betrakter, å se at det var noe vellykket ved
Iran-Irak-krigen. Den endte som en typisk
utmattelseskrig, der partene til slutt gikk
med på våpenhvile fordi de begge var
tappet for ressurser. Irak hadde bedre
militært utstyr, mens Iran til gjengjeld
hadde flere soldater. Men gang på gang
viste det seg at ingen av de krigførende
partene greide å bruke fortrinnet sitt til å
vinne noen avgjørende seier. Utkjempingen
av krigen blir gjerne sammenliknet med
utkjempingen av 1. verdenskrig.
Den mest konkrete følgen av den første
Gulfkrigen, var den andre gulfkrigen. Irak,
som sto igjen med militær selvsikkerhet
men også med en enorm gjeld, prøvde å
løse problemet ved å okkupere Kuwait i
1991. Dermed gikk Saddam Hussein brått
fra å være amerikanernes allierte til å bli
amerikanernes fremste fiende.
ffisersbladet 21
tilbakeblikk