Kampen mot omskjæring gir resultater s20 - Det Norske ...

tekst & foto: øyvind egeland
En liten, eldre dame, kirkekledd med
håndvesken på armen, rusler langs
Rue Stavanger på vei til gudstjeneste
i den enorme lutherske kirken i Antsirabe.
Gudshuset rommer flere tusen
mennesker, men hun er tidlig ute for
å få sitteplass. Ved porten til en hvitkalket
murbygning med falmede blå
skodder, stanser hun plutselig.
– Jeg husker mye! Dette huset, for eksempel,
her bodde jeg i flere år.
Hun kikker opp på den slitte fasaden
til Rossås-huset, oppkalt etter
misjonspresten som reiste det i 1875.
For henne er den ærverdige bygningen
midt i Antsirabe ett av flere hjem
på Madagaskar. Men det er lenger
ute på landet at Jorunn Haalands fascinerende
historie begynner.
Døde av malaria
Jorunn var to måneder gammel da
foreldrene reiste med henne og tre eldre
søsken til Madagaskar i 1926. De
to eldste søstrene, seks og syv år gamle,
ble igjen hos gamle tanter i Norge.
”Da jeg traff
søstrene mine for
første gang, var
det som å hilse på
fremmede…”
Jorunn Haaland forteller at da hun måtte forlate barnepiken sin Raly, føltes det som å miste
en mor. – Jeg tror aldri at jeg kom helt over det.
Dette sier Jorunn Haaland (bildet over) som kom fra Madagaskar til Norge som niåring
i 1934. Hun kom sammen med foreldrene, Ragnvald og Bertha, og på kaien i Stavanger
fikk hun sitt første møte med to eldre søstre, begge i tenårene. Nå har hun vært tilbake
på Solskinnsøya, over 70 år etter at hun forlot barndomshjemmet.
misjonstidende 2 - 2007
– Jeg tror det var tantene mine som
insisterte, de mente det var for risikabelt
å ta med alle ungene ut. Og
de fikk jo rett.
De første årene bodde familien på
Ambohimasina, langt fra nærmeste
by. Tragedien rammet etter kort tid,
da søsteren Asgjerd døde av malaria,
tre år gammel. Alle barna var
dødssyke, men de andre klarte seg.
– Misjonærkoner måtte være psykisk
sterke! Far var ute og reiste da dette
skjedde, og mor måtte ta seg av oss
alene. Hun orket ikke tanken på at
søsteren min skulle gravlegges på
kirkegården, for der gikk grisene og
gravde i jorda. Asgjerd ble gravlagt
i hagen vår, og der er graven hennes
fremdeles. Hun delte skjebne med
mange norske barn.
Jorunn forteller videre om moren:
– Hun kom til verden her ute på julaften,
og foreldrene hennes het Josef
og Maria! Mor snakket perfekt gassisk,
og som ung dame ble hun ansatt
på Madagaskar som språklærer
for norske misjonærer. Det var slik
hun traff far. Når det ble klart at de
ville gifte seg, måtte mor reise den
lange veien til Norge slik at prestene
hjemme kunne godkjenne henne
som hustru for den vordende misjonær!
Hun dro alene gjennom Europa
midt under 1. verdenskrig, på tog
fulle av soldater – hun må ha vært
vettskremt mange ganger.
Ekteparet Haaland var i mange år borte fra
barna sine for å være misjonærer.
nms-arkiv, mhs