Side 30 <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>23</strong>
intensitet som røper stor kjærlighet til musikken. Som en rockesymfoni bør være, er dette også et svært allsidig verk som går over mange sjangre. Lydeffektene fungerer bra, og her er til og med litt humor i f.eks. Folly of the Mob. Det ergrer meg litt at hele CDen er spilt inn i ett spor. Det er en teknisk detalj, og jeg skjønner at det er gjort fordi det er meningen at du skal høre hele verket i en harang. Men det kan være litt upraktisk. Alle musikkeksperimentene fungerer dessuten ikke like bra, f. eks. mosaikken av samplet musikk, Procession of the Dead Stars, på slutten av CDen. Den gir ingen god mening og blir bare irriterende. Men som sagt, Al-Bird er en dyktig musiker og Sodom & Gomorra XXI har mange sterke og inspirerte øyeblikk. Verd å sjekke ut for fans av moderne symfo-rock. Musea 138 Rue de Vallieères, 57070 Metz, Frankrike www.musearecords.com LAUREN WEINGER silo Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1999/2000 Utgitt 2002 Plateselskap ReR Megacorp Katalog<strong>nr</strong> ReR LW1 Spilletid 45:12 A Trond Gjellum merikanske Lauren Weinger har i løpet av de siste ti årene, markert seg som en innovativ lydkunstner som har spesialisert seg på det å bruke installasjoner som i utgangspunktet ikke er laget for å lage musikk, som instrumenter. Med andre ord vil dette si å gjøre bruk av bygninger, landskap og andre konstruksjoner om f. eks. broer. På Silo er det en kornsilo i Minneapolis i Minnesota, USA som er utgangspunktet for dette “verket”. Mikrofoner ble installert rundt omkring inne i et gigantisk kornsilokompleks, og deretter ble alle lydene som ble fanget opp i løpet av en tidsperiode, prosessert med en rekke spesielle effekter og mikset sammen til et lydbilde som best av alt kan beskrives som en form for organisk ambient musikk (korn som faller ned en sjakt er vel mildt sagt organisk). Lydene varierer fra det myke og følsomme til det harde og industrielle, og Weinger gjør lurt i å putte det hele inn på en CD og dele opp verket i mindre biter med største lengde på syv minutter. Dette gjør verket særdeles lyttbart, siden stemningene får utarte seg, men samtidig ikke strekke seg ut i det uendelige. Det kan høres ut som noe usedvanlig hinsides sært, men gi det en lytt, det evner å mane frem bilder inne i hodet som lite eller ingen annen musikk klarer å mane fram. G ReR Megacorp 79 Beulah Road, Thornton Heath Surrey CR7 8JG, England www.megacorp.u-net.com MARKUS SEGSCHNEIDER behind a veil Format CD Nasjonalitet Tyskland Innspilt 2002 Utgitt 2002 Plateselskap privat Katalog<strong>nr</strong> - Spilletid 33:51 G Trond Gjellum ode låtskrivere vokser ikke på trær, og innenfor progrocken kan det tidvis også virke som om gode låtsnekkere ikke akkurat står i kø for å vise hva de kan. Spocks Beard’s Neal Morse hadde helt klart et potensiale, men med hans reise inn i religionen, er den døren lukket. Tyske Markus Segschneider viser seg å være en stilsikker komponist med føttene godt plantet i terrenget der Genesis dyrket sine beste låter på syttitallet, dvs. gode melodibaserte låter med innslag av nesten visebasert pop. Han har en behagelig stemme og trakterer gitaren med autoritet. Stemningene er melankolske og litt vemodige, men smilet og gleden ligger på lur rett rundt hjørnet. Noen låter er også så absolutt egnet for den mer komplekse delen av publikum, men generelt er dette et fint album for lune vinterkvelder. Markus Segschneider Dompfaffenweg 18, 50829 Köln, Tyskland www.markus-segschneider.de THE MUFFINS loveletter #1 Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1998-2001 Utgitt 2001 Plateselskap Contorted Katalog<strong>nr</strong> CON6 Spilletid 32:19 T he Muffins’ storhetstid varte fra 1977-1981, da gruppen frontet et miljø i Washington DC som også omfattet However, Grits og Happy the Man. Få vil bestride gruppens posisjon som det kanskje mest kritikerroste progressive bandet noensinne fra USA, med en profil løselig tuftet på både amerikansk og britisk/europeisk avantrock- og jazztradisjon (Dolphy, Sun Ra, Zappa, W. Report, S. Machine, H. Cow, Magma, Moving Gelatine Plates). Det unike ved Muffins var måten man her maktet å forene frijazzens energi med intrikate “progressive” bygninger – uten å kompromittere formidlingshensyn (melodi, formdannelse). Da jeg leste at kvartetten skulle gjenoppstå, med Dave Newhouse (orgel & piano, tenor/baritonsax, bassklarinett, fløyte), Paul Sears (slagverk, gitar), Tom Scott (alt/sopransaks, klarinett, fløyte) og Billy Swann (bass, gitar), fikk jeg nesten hjertet i halsen! Og utgivelsen Loveletter #1 innfridde null da jeg først hørte den. Et halvtimelangt eksklusivt slipp kun for tilhengerne, med korte bruddstykker av repertoaret delvis innspilt live, et par interessante improvisasjoner og en ekstrakt eller to fra sesjonene til det som skulle bli Bandwidth. Verken representativt for bandets uttrykksvise spennvidde eller deres kreative potensiale; en nokså overflødig plate som kun duger til å godtgjøre de utålmodige frem mot det første reelle Muffinsalbumet på over 20 år. Og nå da dette foreligger, hva i all verden skal vi med Loveletter #1? Contorted Rikard A Toftesund QUIDAM the time beneath the sky Format CD Nasjonalitet Polen Innspilt 2002 Utgitt 2002 Plateselskap Musea Katalog<strong>nr</strong> FGBG 4441.AR Spilletid 66:47 Sven Eriksen uidam er et band som gjennom tre studioalbum har Q klart å etablere seg i det absolutte toppsjiktet innen symfonisk rock på det europeiske kontinentet. Denne plata starter som noe etnisk, Bøhren & Åserud-lignende med Enyaaktig vokal. Fløyter og orientalsk perkusjon lager et noe annerledes lydbilde enn det vi er vant med fra gruppa, men plutselig skjærer en skarp fuzzgitar inn, og vi føres gradvis over i en mer vestlig sound. Det er interessant hvordan musikken endrer karakter fullstendig, men allikevel nesten så vi ikke merker det. Etter knapt ti minutter har musikken blitt en sofistikert R&B ballade àla Sade, og deretter sniker de seg over i en cover av Led Zeppelins No Quarter, nesten Camel-aktig i utførelsen. Og nettopp Camel er et stikkord for Quidam. Lange gitarsoloer over Hammond og en slepende rytme skaper en ganske annerledes versjon enn originalen. Gitarist Maciek Meller spiller som en krysning mellom Andrew Latimer og Steve Rothery, og det kan virke som om Spock’s Beard har hatt en viss innflytelse på låtskrivingen. Vokalist Emila Derkowska har en fin, om enn ikke så veldig særpreget stemme, den kler låtene fint, men bidrar ikke så mye på egen hånd. Plata avsluttes med Quimpromptuen lang, langsomt travende instrumental som bygger seg langsomt opp over et enkelt to-akkords riff med et lass av synther, fløyte og el-gitarer, og deretter tittelkuttet som er lystig, lettbent og enkelt, men allikevel sofistikert. The Time beneath The Sky er nok en bedre plate enn forgjengeren, som hadde sine høydepunkter, men som ble litt for ujevn i kvaliteten. Her gjør de et solid stykke arbeid hele veien, noe som gir en absolutt hørverdig plate. Musea 138 Rue de Vallieères, 57070 Metz, Frankrike www.musearecords.com <strong>Tarkus</strong> <strong>nr</strong>. <strong>23</strong> Side 31