Tarkus nr. 23 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

DOCKSTADER/REICHERT omniphony 1 Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1966 Utgitt 2002 Plateselskap ReR Megacorp Katalognr ReR Todd 1 Spilletid 62:49 C Trond Gjellum hris Cutlers ReR Megacorp, før kjent som Reccomended Records, har i den senere tid rettet sitt utgivelsesfokus mer og mer vekk fra “rockaspektet” og mer mot et avantgarde/samtidsmusikk fokus. Dette har resultert i en rekke utgivelser som skiller seg markant ut fra det meste av det som utgis innenfor avantrock/avantgarde/ progrock. Tod Dockstader og Reicherts Omniphony 1 fra 1966 er en gammel klassiker innen moderne avantgarde. Vel, klassiker og klassiker fru Blom. Skiva ser først dagens lys for de større massene først i år, nesten førti år senere. Hadde denne skiva fått muligheten til å få en anstendig utgivelse og distribusjon i 1966, hadde dette vært et verk som hadde stått stødig blant klassikere som f. eks. Stockhausens Kontakte, men utgivelsen skjedde på et selskap med minimal distribusjon, og skiva gikk mer eller mindre i glemmeboken. Det revolusjonerende ved dette verket, er at det kombinerer et lite klassisk ensemble med moderne (til datiden å være) teknologi som ringmodulatorer og synthesizere, men uten at det låter som “klassisk orkester kjørt gjennom rare bokser lager morsom, men veldig lite interessant musikk”. Rent kompositorisk ble det først komponert en rekke små “celler” av musikk av Dockstader som Reichert pakket inn blant “celler” i mer eller mindre elektroniske innpakninger. Lydene som brukes på skiva er enten helt akustiske, elektroniske bearbeidede akustiske lyder eller helt elektroniske lyder. Den elektroniske klangbearbeidelsen ble gjort i det avanserte laboratoriet til dr. Robert Moog (mannen bak den ikke rent lite legendariske Mini Moog’en – alle proggeres favorittsynth) Klangene låter tidvis litt utdatert, men noen ganger makter det å påkalle løftede øyebryn og spissede ører og overbevise om at dette er noe som faktisk har en ver- di i våre dager også. Men mest av alt er dette et uhyre interessant dokument fra en periode i musikkhistorien der eksperimenteringsvilje og streben etter egenart var satt i høysetet. ReR Megacorp 79 Beulah Road, Thornton Heath Surrey CR7 8JG, England www.megacorp.u-net.com YETI things to come Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 1999-2000 Utgitt 2000 Plateselskap Two Ohm Hop Katalognr TOHO08CD Spilletid 47:02 N Rikard A Toftesund år du har et band titulert etter en klassisk Amon Düül II-skive, forventes gjerne vrengt spacerock. Det får man da også så det monner av Yeti, selv om gruppen tydeligvis har valgt å reise til indre heller enn ytre rom, med en slags “syreprog fra helvete” som konsekvens. Kanskje nettopp derfor er Things to Come tilegnet den avdøde Shub Niggurath-bassisten Alain Ballaud; sistnevntes fryktinngytende traktering av de fire strengene ville skremt vettet av selv den mest garvede svartmetallist – sjekk eksempelvis mannens innsats på Frank W. Fromys album Quatre Axes Mutants (1990). Men Yeti er langt fra de eneste som ser lenken mellom det mørke Zeuhluniverset og “ordinær” romfartsrock; i Italia er Universal Totem Orchestra (tidl. Runaway Totem) notoriske, Frankrike har brakt oss NeBeLNeST og Japan den frenetiske musikken til Gestalt. Det som likevel gjør Yeti særlig interessant, er det totale samvirket av atmosfære og kompositorisk fokus; dette er IKKE “bevissthetsutvidende” bruksmusikk eller nostalgi, men et grundig forsøk på å rendyrke helt spesifikke ekspressive faktorer som tyngde, frekvens, støy, monotoni og dissonanse innenfor et fastlagt rammeverk – nettopp for å FREMBRINGE en ønsket stemning. Eksperimentet er i så måte særdeles vellykket, da dette er en av de råeste, farligste og mest suggererende progskivene jeg har hørt på lenge. Gruppen pumper seg gjennom fire lange, strukturerte stykker via vell av analoge skrikesynther, mellotron, brølende basspill, hvesende el-gitar og en utrolig dynamisk bruk av slagverket. Hvis Yeti hadde vært et etablert indie- eller metalband ville sensasjonen vært et faktum, og platen har satt dype spor etter seg innen enkelte avantrock-miljøer i USA – ikke minst etter at gruppens eminente tangentspiller Doug Ferguson døde av hjertestans for kort tid tilbake. Men hvor blir det av responsen fra de såkalte “proggerne” i våre trakter? Two Ohm Hop PO Box 2464, Denton, TX, 76202 USA www.twoohmhop.com RAIMUNDO RODULFO the dreams concerto Format CD Nasjonalitet Venezuela Innspilt 2000-02 Utgitt 2002 Plateselskap Musical Mind Katalognr - Spilletid 78:23 Sven Eriksen onsert for gitar, gruppe og kammerorkester er undertitte- Klen på dette ambisiøse prosjektet fra et såpass sjeldent land i prog-sammenheng som Venezuela. Likheter med andre søramerikanske band, som f.eks. Sagrado, kan spores, men musikken har også mange elementer i seg fra ren klassisk musikk fra tiden rundt Vivaldi. Det veksler mellom rene rockpartier, orkesterpartier og alle i kombinasjon, og Rodulfo spiller både elektrisk og akustisk gitar med stor teknisk kompetanse. Det åpner lovende i den 24 minutter lange Sueños, en symfonisk kaskade med feiende samspill mellom Rodulfos gitarer, band, orkester og vokalister. Det fortsetter i feiende folk-prog takter med snev av både Tull og Focus. Men så dreier det over i en langdryg gitarsolo, og herfra og ut klare ikke plata å holde på de positive elementene fra den første halvtimen (dvs 1. sats av konserten). Sats nr. 2 blir stort sett bare slitsom gitargnåling, mens 3. sats er delt i to deler. Den første er et samspill mellom klassisk gitar og kammerorkester som ikke evner å gripe oss. Selv om siste del henter tilbake bandet er det bare innimellom at vi får glimt av de fine taktene fra åpningen. Dersom du synes at en drøy halvtime spennende musikk i en nesten 80 minutter lang CD er akseptabelt, er det fritt fram. Raimundo Rodulfo www.rodulfo.com SOTOS platypus Format CD Nasjonalitet Frankrike Innspilt 2001/2002 Utgitt 2002 Plateselskap Cuneiform Katalognr Rune 164 Spilletid 68:34 F Trond Gjellum ranske Sotos er med Platypus, ute med sin andre skive, og sin første utgivelse for amerikan- ske Cuneiform. Sotos markerte seg på førstealbumet som et stilsikkert og selvbevisst band tross medlemmenes unge alder og ringe erfaring som musikere. Uttrykket var uten tvil i en musikalsk takknemlighetsgjeld til band som Magma, Univers Zero og Present, men de var også i besittelse av den udefinerbare kvaliteten som gode band bare har. Platypus bryter ikke ny mark, for å si det slik. Bandet har funnet sin stil og holder seg mer eller mindre innenfor de samme rammene som forrige gang. Litt mer spesifikt uttrykt, så heller de mot en lydbilde der en Magma-ligende rytmikk ligger under som en fundament for melodilinjer som helt klart er påvirket av tidlig Present, men også av nyere Univers Zero og de kammerrock-aktige faktene til Art Zoyd. Med andre ord blir dette mørke, mollstemte saker med aggressiv dynamikk som burde være en liten lekkerbisken for alle oss som liker RIO i alle dets avskygninger. Skiva består av to lange låter, Malsrøm og Wu henholdsvis 40 og 27 minutter lange. Begge har de til felles at de med fordel kunne vært mye mer interessant arrangert. Det slår meg umiddelbart at å høres ut som en rekke kortere låter som bare er lagt etter hverandre uten noen tilsynelatende innbyrdes sammenheng, og i mine ører hadde skiva vunnet en del på å splitte de opp i de mindre enhetene skiva hadde kledd. Collageformen er interessant, men krevende, og Sotos burde så absolutt til neste gang kanskje prøve andre komposisjonsmetoder også. Sotos har fått med seg den etter hvert Side 32 Tarkus nr. 23
smått så legendariske musikeren, produsenten og teknikeren Bob Drake til å holde det hele i tømmene. Men rent lydmessig låter det hele overraskende lite “Bob Drake’sk” til å være en Bob Drake produksjon. For dem som har latt seg forføre av lydorgiene hos f.eks. 5uu’s og nå nylig Sotos’ landsfrender Nebelnest, framstår Platypus nesten som tam. Tyngden og trøkket uteblir selv i partier der det virkelig skulle ha blåst lytteren av gårde med lydens hastighet. Dette gjør at albumet låter litt veikt i mine ører, og det burde i våre dager være mulig å få til en produksjon med mer bunn og dybde. Alt i alt er Sotos fortsatt et interessant band som er verdt å holde øynene åpne for, men skal de bli en “stayer” innen progverdenen, må de klare å sprenge seg ut av de rammene de har satt for musikken sin. En litt bedre produksjon hadde også vært på sin plass. Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427, USA www.cuneiformrecords.com PAATOS timeloss Format CD Nasjonalitet Belgia Innspilt 2002 Utgitt 2002 Plateselskap Stockholm Records Katalognr 066 147-2 Spilletid 39:47 E Sven Eriksen n lett jazz-rytme åpner denne plata som ganske snart skal utvikle seg til noe ganske annet, for brått kommer et gitarbreak som vrir låta over i et tungt Landberk-aktig driv. Reine Fiskes på mange måter ganske primitive, men umiskjennelige gitarspill setter sitt preg på låta, og når Johan Walléns Mellotron velter inn over oss er det lett å putte plata i kategorien Landberk/Anekdoten. Men Timeloss inneholder mye mer. I Hypnotique skaper Walléns piano og Petronella Nettermalms vokal en blues-aktig basis som de øvrige musikerne legger sine ulike krydderier til. Både denne og neste låt Téa, har mye av stemningen fra Landberks debutalbum i seg – neddempet, pastoralt, vakkert, og allikevel full av driv, instrumentalpartiet i Téa har tidvis litt av den samme energien over seg som Crimsons Sailor’s Tale. Avslutningskuttet, den 12 minutter lange Quits tar oss over i et helt annet musikalsk landskap, her regjerer sequencere, dance-rytmer og pop-psykedeliske melodilinjer som utvikler seg videre til avantgardistisk frijazz med tre innleide blåsere. Flott med variasjon, men denne låta er muligens LITT for annerledes til at den blir et positivt bidrag til plata. Eller kanskje denne totale kontrasten er det som skal til for å vekke fastgrodde lyttere. Alt i alt en fin utgivelse, og akkurat passe lang til at vi ønsker å høre mer når plata er slutt. Stockholm Records Banérg. 16, Box 55757, 114 83 Stockholm, Sverige www.stockholmrecords.com MATCHING MOLE march Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1972 Utgitt 2002 Plateselskap Cuneiform Katalognr Rune 172 Spilletid - M Trond Gjellum atching Mole var et legendarisk band fra syttitallets musikkscene i Canterbury i sør-England. Med sin jazzete og frenetiske stil, påvirket av trommeslager og grunnleggers Robert Wyatts gamle band Soft Machine, klarte de i løpet av det året de eksisterte å gi ut to studioskiver samt vise progscenen at improvisasjon og jazz var like selvfølgelige elementer i progrock som Wagner og folkemusikk. Men med denne liveskiva begynner det nesten å lukte litt cash inn på gamle helter vegne. For et knapt år siden kom liveskiva Smoke Signals, som var et verdig dokument over Matching Moles evner som liveband. March er for det meste mye av det samme, men med litt variasjon, siden improvisasjon var et sentralt element hos Robert Wyatt og hans lakeier på dette tidspunktet. Men nok nytt til at dette rettferdiggjør en helt ny skive, er jeg usikker på. Får håpe at Steve Feigenbaum hos Cuneiform ikke går i samme felle som Robert Fripp, og gir ut så mye materiale at folk rett og slett går litt lei. Cuneiform Records P O Box 6427 Silver Spring, MD 20907-8427, USA www.cuneiformrecords.com I korthet ROUND HOUSE Vi fikk nylig inn tre CDer fra Round House, et instrumentalt japansk progband med en viss fartstid i hjemlandet, i alle fall. Innspillingene er til dels gamle, men disse utgavene er helt nye. Vi tar dem fortløpende: mentene. jin-zo-ni-n-gen Ganske mørkt og gitardominert prog-album. Bestående av opptak fra 1978 som låter ganske typisk for sin periode. Slekter litt på King Crimson. God stemning og ganske stor musikalsk spennvidde, men blir skjemmet av svært dårlig lyd. wings to rest Et noe mer melodiøst album, innspilt i samme periode som Jin-Zo og sterkt inspirert av Camel. Mange medrivende låter og dyktig instrumentering, men akkurat som Jin-Zo er også denne CDen er preget av dårlig lyd og svak produksjon. Blant annet har trommene en tendens til å overdøve resten av instru- live in osaka 2001 Live-album stort sett bestående av låter fra Jin-Zo-Ni-N-Gen og Wings To Rest. Publikum gjør ikke mye av seg, men det gjør bandet. Lyden er mye bedre og de fleste låtene er dessuten mer spennende live enn i studio. Et klart førstevalg; dette er en langt bedre introduksjon til Round House enn de to ovenfornevnte studioplatene. SPIRIT CORPSE love is a grave Fullstendig usjarmerende progmetal, slitsomt spilt med slitsom lyd og ikke en eneste original idé. Selv fanatiske tilhengere av denne sjangeren kan da ikke finne noe som helst å glede seg over her. Patetisk, og en parodi på seg selv, spør du oss. (STF Records 2002) STEVE HILLMAN opener of the ways Multi-instrumentalisten Steve Hillman gjør på denne CDen nyinnspillinger av favoritter fra sine tidligere album. Flere av komposisjonene ble opprinnelig spilt inn på 80-tallet, men han har visst ikke gjort stort for å modernisere dem. Dette er elektronisk prog i rein 70-tallsstil. Hillman bruker mange instrumeneter og er en dyktig produsent, men stilen hans er for gammeldags. Retromusikk for Tangerine Dream-fans. (Cyclops 2002 www.gft-cyclops.co.uk) CHAOS CODE the tragedy of leaps and bounds En passe frisk og kraftfull miks av retro og neo-metall. Plata åpner veldig lovende, og spesielt den 10 minutter lange Another Hand har mange fine temaer og fin kontrast mellom det lekre og det røffe. Nå klarer de ikke riktig å være like interessante helt til slutt, men høres kombinasjonen fløyte og overstyrt gitar (uten å ligne på Tull, men heller med litt Van Der Graaf Generator over seg) spennende ut, er denne plata et greit valg. (Chaos Code 2002. www.chaoscode.org) Tarkus nr. 23 Side 33
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: En skikkelig King Crimson fan drar
Page 5 and 6: Nå tar vi skrittet helt ut og skri
Page 7 and 8: Det er vanskelig ikke å sammenlign
Page 9 and 10: Men turnélivet begynte å ta på o
Page 11 and 12: - Saft sin “flørt” med folkemu
Page 13 and 14: Foto: Sven Eriksen Ur Kur ut av sin
Page 15 and 16: Første band ut i ilden på festiva
Page 17 and 18: Tarkus: Hender det at enkeltmedlemm
Page 19 and 20: Vi tyner de siste dråpene ut av pr
Page 21 and 22: Tarkus snoker i platesamlingen til
Page 23 and 24: Hillage. Her har han med seg mange
Page 25 and 26: delig, men det finnes utsøkte godb
Page 27 and 28: ART ZOYD metropolis Format 2CD Nasj
Page 29 and 30: KING CRIMSON happy with what you…
Page 31: intensitet som røper stor kjærlig
Page 35 and 36: PANZERPAPPA hulemysteriet Format CD
Page 37 and 38: STEVE HOWE skyline Format CD Nasjon
Page 39 and 40: and. Men dette er langt fra metal,
Page 41 and 42: “snek” progressiv rock inn i de
Page 43 and 44: Prog eller ikke prog - spiller det
Page 45 and 46: kjente personer. Jeg fikk assosiasj
Page 47 and 48: …og hva hører vi på da? Redaksj

Tarkus nr. 23 - Tarkus Magazine

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?