Tarkus nr. 23 - Tarkus Magazine

Vi gratulerer og tar nok en gang en prat med Pål Søvik, vår hyppigst intervjuede person?
Fruitcake fyller ti år
Ti år har gått siden det norske
bandet Fruitcake dukket opp
med deres første CD Fool
Tapes. Plata var egenutgitt,
men det engelske selskapet
Cyclops fattet snart interesse
for gruppa og det ble inngått
platekontrakt.
Jon Christian Lie
ruitcake har bak seg seks
album og er med dette et av de F mer profilerte norske progbandene.
I anledning gruppas 10-årsjubileum
tok vi en prat med bandets
trommeslager og vokalist Pål Søvik.
Tarkus: Gratulerer med 10-årsjubileumet!
Pål Søvik: Takker, så meget.
Tarkus: Vil dette markeres på noen
måte?
Pål Søvik: Nei, men vi hadde en
hemmelig markering på den forrige
konserten, på Musikkflekken i Sandvika.
Bandet var klar over at det
hadde eksistert i ti år, men få andre
visste om det. Jeg tror ikke at vi
nevnte det fra scenen, en gang.
Tarkus: Ti år er lenge i norsk progmålestokk.
Hvordan har det latt seg
gjøre å holde bandet gående så
lenge?
Pål Søvik: Våre ambisjoner har ikke
vært veldig høye. Vi føler ikke
akkurat motgang om vi ikke selger
en milliard CDer.
Tarkus: Bandet hadde ulike navn i
startfasen som The Stinking Rich og
The Fool, men hvorfor valgte dere å
kalle bandet Fruitcake?
Pål Søvik: Det var Siri og meg som
kom opp med bandnavnet. Vi visste
Pål Søvik
betydningen og det var et
kort og greit navn. Fruitcake
er engelsk for “en tulling”
eller “gal mann”. Det henger
sammen med at den musikkstilen
vi begynte å spille i
starten, var totalt tullete å
spille i 1992. Da vi mastret
den første CD’en Fool Tapes
husker jeg at mastering-teknikeren
lo seg i hjel over det
vi holdt på med. Hans syntes
det var så jævlig morsomt.
Han hadde aldri vært borte i
et band som spilte musikk
som var så “ute”.
Cyclops
Tarkus: Hvordan fikk dere
kontrakten med Cyclops?
Pål Søvik: Vi fikk kontrakt
på grunnlag av det første
albumet. Malcolm Parker i Cyclops
sa at hvis vi laget et album med
denne type progressive låter, ville
han gi det ut. De popaktige innslagene
var han ikke like fornøyd med.
Han hadde f.eks. ikke noe særlig
sans for åpningskuttet The Curious
Line. Vi hadde med vilje lagt de
lengre, symfoniske innslagene mot
slutten av plata siden vi trodde at
de poppete kuttene ville fenge mer.
Det var selvfølgelig et gjennombrudd
for bandet da vi fikk kontrakt
og gav ut det andre albumet How To
Make It (1994).
Tarkus: Føler du at dere har kunsterisk
frihet på dette selskapet?
Pål Søvik: Ja, så lenge vi holder oss
innenfor prog-formatet. Jeg tror
Malcolm har et til dels vidt progbegrep,
for det er mye forskjellig
musikk som går inn under dette
begrepet. Etterhvert har det blitt et
slags tillitsforhold, og Malcolm har
vist seg å være veldig ryddig og grei.
Tarkus: Har arbeidsmetoden i bandet
endret seg nevneverdig gjennom
årene?
Pål Søvik: Da Tore
Bø (bass) var med,
kom han ofte med
materiale som jeg så
plukket fra hverandre
og satte sammen
på feil måte.
Siden har det blitt
mer slik at vi får
innspill fra bassisten
eller keyboardisten,
eller jeg finner
noen idéer som jeg
har lagret på
sequencer og kanskje
glemt. Så
finner jeg materialet
igjen og det blir
låter ut av det. Selv om ca. halvparten
av materialet på et album kan
komme fra meg er det likevel veldig
påvirket og modifisert av de andre i
bandet. Vi er ofte fire kokker i den
sammenhengen.
Tarkus: Hva er forresten ditt favoritt-Fruitcake-album?
Pål Søvik: Vi er nok mest fornøyd
med det siste albumet A Battle A
Day… (2000), men det er vel slik
utviklingen er. Samtlige har sin
sjarm og jeg synes de er veldig ulike.
Konserter
Tarkus: Har bandet noen favorittøyeblikk
fra scenen?
Pål Søvik: Det største er de konsertene
der folk som ikke liker sjangeren,
eller kjenner til den reagerer.
Da føler jeg at vi har utrettet noe.
Det har skjedd på Elm Street, og det
skjedde også i Nord-Norge samt i
Kristiansund. Der spilte vi på en
utendørsfestival med ulike grupper.
En god del av bandene var lokale
heavyband, og noen av disse gruppene
har jo progressive røtter. De
syntes det var tøft at det kom noen
og spilte proggete ting. Dette er
jobber som jeg husker spesielt godt.
De gangene vi har spilt for et mer
progorientert publikum har opplevelsen
ofte vært mer midt på treet.
Tarkus: Nå har dere holdt det
gående i ti år. Tror du at Fruitcake
fremdeles er blant oss om ti år?
Pål Søvik: Det skulle ikke forundre
meg. Det er to ting som band ofte sliter
med. Det ene er å være ettertraktet
nok til å få utgitt materialet sitt.
Det henger sammen med økonomi for
det koster litt å få spilt inn tingene
sine, noe som ikke er et problem i
dette bandet (Red anm: Pål Søvik dis-
ponerer sitt eget studio, følgelig har
de ingen studioutgifter). Det andre
band ofte sliter med, er besetningsendringer.
Folk slutter i band fordi de
skal i militæret eller fordi kona sier
at nå får det være nok. Den biten sliter
vi heller ikke så mye med. Det vil
si, vi har lært oss hvordan vi skal
håndtere det. Derfor kan det godt
hende at vi finnes om ti år.
Fremtiden
Tarkus: Og hvordan tror du at Fruitcake
vil utvikle seg i fremtiden?
Pål Søvik: Det er avhengig av besetningen.
Filosofien har hele veien
vært musikk innenfor området progressiv/symfonisk
rock, og det er
mange veier man kan ta innenfor det
landskapet. Helge Skaarseth (keyboards)
og jeg jobber veldig godt sammen.
De andre har også tilført mye
og det er aldri vanskelig for oss å
skaffe nok materiale til et album.
Tarkus: Hva er status for bandet per
i dag?
Pål Søvik: For øyeblikket har vi ingen
gitarist. Vi har sett oss litt rundt,
men fordi medlemmene i bandet har
vært opptatt med andre ting, har det
hele vært satt litt på venting. Når det
gjelder det neste albumet er ca. halvparten
av materialet klart. Men når
folk begynner å komme med innspill
forandrer ting seg ofte. Fem-seks
låter er mer eller mindre ferdig så det
finnes materiale til album nummer
sju. Det foreligger ingen planer om å
gi seg. Vi skal vel begå et par kriminelle
album til, tenker jeg.
Sjekk ut bandets nettsted:
http://www.geocities.com/Sunset-
Strip/Limo/2694/index.html
Side 42 Tarkus nr. 23