Tarkus nr. 23 - Tarkus Magazine

More documents

Recommendations

Info

AMAROK mujer luna Format CD Nasjonalitet Spania Innspilt 2001-2002 Utgitt 2002 Plateselskap Luna Negra Katalognr CDLN-20 Spilletid 51:49 A Sven Eriksen marok er multi-(og da mener vi virkelig mange - vi teller 24 stk.)instrumentalisten Robert Santamaria pluss elleve andre sangere og musikere på alt fra elektrisk gitar til didjeridoo. Sammen skaper de et interessant lydbilde med influenser fra orientalsk musikk såvel som fra ELP. Nettopp denne store variasjonen i musikkuttrykket røsker litt opp i forestillingene om hvordan progressiv rock skal låte. Her veksler mellotronflytende partier med heftige orientalske danserytmer med den største selvfølgelighet. Den ni minutter lange Arabesca en 4 mov tar oss med til Tyrkia eller deromkring, men vi forbløffes over hvor nært “progrock” det allikevel høres. Manuel Mayols didjeridoo er nesten som basspedaler, her er 12-strengs gitarklimpring, spenstig fløytespill og komplekse toneganger. Selv med helt annerledes utgangspunkt ligger fellesnevnerne i kø. I Sueno Suenos er vi først tilbake i vestlig “tradisjonell” progrock med heftig orgel og elgitarer i et grenseland mellom Keith Emerson og Al DiMeola. Senere er låta innom orientalsk musikk, jazzrock og Crimsontendenser. Litt visesang er det også plass til på plata, den korte, vakre Nana Del Hijo De La Tierra. I Donde Estas Mi Amor smeltes østlige og vestlige influenser sammen, mens avslutningen med den nesten 10 minutter lange Tierra Austral har i seg elementer av både Lizard-periode King Crimson, Jethro Tull, Camel, ELP og Magma, mens det hele tiden ligger under noe “fremmed” som trekker musikken ut av den store, sorte “prog”-sekken. Skulle jeg ha ønsket meg noe måtte det ha vært en litt mindre påtrengende produksjon og bedre krefter på det vokale. Ellers er plata en festlig reise inn i et spennende og uutforsket landskap. Luna Negra Apartado Postal 27, San Juan del Rio, QRO, México lunanegr@sjr.podernet.com.mx FALYGOS stigmatized Format CD Nasjonalitet Italia Innspilt 2002 Utgitt 2002 Plateselskap Privat Katalognr u/nr Spilletid 20:03 Sven Eriksen abriel Hermansson er en svensk gitarist bosatt i Italia, Gog under navnet Falygos har han og fire medmusikere på henholdsvis piano, cello, fiolin og fløyte laget et kort, men meget eksklusivt stykke kammer-prog. Med skjelinger til fordums tiders kammermusikk, Gentle Giants akustiske sider, After Crying, Harmonium og Nightnoise, serverer de en lekker liten forrett som skjerper appetitten og etterlater oss sulten på mer. Ytterst melodiøst, men langt fra lettvint, det er intelligente komposisjoner i delikat framføring. Likte du Lou Maxwell Taylors Cheshire Tree Suite, vil du garantert glede deg over denne! Gabriel Hermansson B.ta Agape 1, 100 60 Praly (TO), Italia falygos@hotmail.com GARGAMEL water ep Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2001 Utgitt 2002 Plateselskap Privat Katalognr u/nr Spilletid 24:19 Jon Christian Lie argamel platedebuterer her med en EP bestående av to Gkomposisjoner. Innspillingen ble gjort i slutten av november 2001 i Vinegar Studios i Sandvika. Det var mens gruppa fremdeles hadde en ekstra gitarist i Jon Edmund Hansen. Et par av medlemmene hadde bakgrunn fra gruppa Trans Coda og åpningskuttet på CD’en er en eldre komposisjon fra denne perioden. En låt som i mine ører skiller seg litt ut i deres repertoar. For der Trans Codas musikk var lekende og spenstig, er Gargamel dystre, baktunge og en anelse mer kosmiske. Mine assosiasjoner går i retning Van Der Graaf Generator, eldgammel Eloy og div. andre band fra den tyske scenen på 70-tallet. Favorittkuttet på EP’en blir nok det over 17 minutter lange sporet Agitated Mind, som er preget av en melankolsk hammondbasert feeling, kombinert med et tungt og seigt trommedriv. På toppen av lydbildet forekommer det vokal i Peter Hammill-tradisjonen, meget jazzete elpiano-partier samt analoge synth-soli. Denne kombinasjonen skaper en helt spesiell og luftig uhyggestemning som er ganske facinerende. Et stykke ute i sporet begynner så trommeslageren å synge en litt spøkefull og vrien melodi, mens kompet går i en slags ompa-takt. Med andre ord tar Gargamel i bruk noen rett så originale løsninger på denne EP’en. Helhetsbildet oppleves positivt og plata viser et band som er i en spennende utvikling. Lydmessig har de dessuten fått til et svært så oversiktlig og klart sound. Anbefales på det varmeste. Gargamel v/Morten Tornes Ullevålsveien 113A, 0359 OSLO HANDS twenty five winters Format CD Nasjonalitet USA Innspilt 2001-2002 Utgitt 2002 Plateselskap Shroom Katalognr SP-2113 Spilletid 39:07 9 Rikard A Toftesund 0-tallets prog-renessanse nådde som distinkt undergrunns- fenomen et slags klimaks omkring 1996. Blant nyoppdagede momenter var symfonisk progressiv 70-tallsrock fra USA, et land tidligere assosiert med få representative navn innen stilarten. I Houston etablerte Richard Patz det vesle Shroom Records, utelukkende dedikert Texas-prog fra samtid som fortid. Blant eksponentene han avdekket var gruppen til søsterens kjæreste, Hands. Samlealbumet som ble sluppet den gang, har for lengst funnet plass på klassikerreolen; her var et komplett uskrevet blad i beste tradisjon fra GGiant, KC, Tull og tilmed Zappa, med potensiale langt utover det ordinære. Og det er gledelig å ha dem tilbake. Twenty Five Winters lyder som et produkt av selvrefleksjon og konstruktiv målretning, mer enn noe egentlig “comeback-album” i tradisjonell forstand. Nå trenger da sannelig ikke Hands å etterkomme markedspremisser eller forventningspress fra det store publikum, tatt nettopp bandets obskure utgangspunkt i betraktning. Dette innebærer at gjenforeningen tar mål av seg på det kunstneriske heller enn det kommersielle feltet, og selv om eldre bandmedlemmer som Ernie Myers, Michael Clay og John Fiveash etter CDen å dømme står sentralt i dagens Hands, er det tale om mye nytt blod. Hvilket sikkert har hatt sitt å si for kreativiteten! Knock/Enter åpner kalaset med dissonante vekslinger mellom akustisk gitar, fiolin, orgel og trommer, ispedd varsomme vokalharmonier og generelt bygget over en høyst tilslørt polyrytmisk base. Nærmere sju minutter senere ender det hele i et forrykende akkorddriv, ført videre i Walls med utløp i den todelte Green Room, som straks erindrer de mest pastorale øyeblikkene fra gruppens 70-tallsproduksjon. Dance of Light and Darkness er et popaktig innblikk i bandets melodiformular, med flørtende hentydninger til både Shulman-klanen og vestafrikansk musikk. I Laughed Aloud er en pittoresk miniatyr rundt felestemmen, passende for en stumfilm. Zombieroch (pt.3) hinter mot kammerrock av det virkelig intrikate slaget, mens avslutningssporet Leaving er et praktfullt progopus på over 11 minutter, ilagt introvert drømmesekvens og KC-aktige gitarmuskler. Dette er et minne om det forgangne, men først og fremst en påminnelse om samtiden! Kan noen vennligst fortelle meg hvorfor tilnærmet feilfrie stunder avtar etter 39 min. 7 sek., mens visse andre begredelige navn belemrer meg med tre timer lange jålesonater over dobbeltrippelCDer hvert bidige år? Shroom Records P O Box 130475, Houston, Texas 77219-0475, USA www.shroomangel.com www.wheelhouse-music/hands.htm Side 34 Tarkus nr. 23
PANZERPAPPA hulemysteriet Format CD Nasjonalitet Norge Innspilt 2001-2002 Utgitt 2002 Plateselskap Privat Katalognr - Spilletid 48:59 P Rikard A Toftesund rogressiv rock har aldri florert ordentlig i Norge, og da aller minst stilens mylder av originale avarter. På 70-tallet markerte navn som Terje Rypdal og Vanessa (Black and White) en aldri så liten divergens mot strømmen, selv om få i dag vil referere til disse som eksplisitt “prog”. Av denne grunn alene er Panzerpappa et unikum, men det stopper selvsagt ikke her. På Hulemysteriet, miniensemblets andre semi-offisielle utgivelse, føres debutens lovnader oss inn i desto mer dunkle farvann. Besetningen på dette stadiet (for et knapt år tilbake) var, ved siden av primus batteri Trond Gjellum, gitarist Endre Begby, sax-/tangentspiller Steinar Børve og bassist Jørgen Sjulstad. Et litt annet lag enn på Passer Gullfisk altså, med videre uttrykksspenn og et noe tettere fokus på tekstur enn den gamle konstellasjonen. Og det fungerer over all forventning! Spacefunkopera trekker over humpende partier et sted mellom Hatfield og Samla, faller i hop og marsjerer mot enden som igjen funderes i en utspekulert variasjon over bropassasjen fra låtens innledning. Kamel Uten Filter krysser energi, dissonant harmoniføring i beste Miriodor-tradisjon og resolutt minimalisme, mens Jiddisk Juksepolka nikker mot post-RIOnavn som Albert Marcoeur, Lars Hollmer og Krakatoa. I den kraftige Verktøyet er den 23. Veien tydes avtrykket etter innfløkte avantpunk-grupper som f.eks. Orthotonics og Wondeurbrasse, mens French TV spøker i kulissene. Tittelkuttet terper igjen på repetitive krysstrukturer, etter en idyllisk åpningssekvens med stemt perkusjon og en beskjeden synthlinje - Canterbury møter Norrgården Nyvla atter. Syk Samba vagger av gårde nøyaktig slik benevnelsen anslår, og er trolig CDens mest ensporete stykke. Avslutningen, De 99 Trappetrinn, kunne vært tyngdepunktet Zamla uklokt voterte bort fra Schlagerns Mystik, og dette SKAL tolkes som et kompliment! Jeg har lyttet til denne platen kontinuerlig de siste tre månedene. Panzerpappa er et positivt underfundig band med en egen oppskrift; her er nøytraliserende doser lek, vyer, humør, talent, sjarm, egg (som på kniven) og et vell av fantasi, parallelt med at lytteren sågar enser et overskudd. Det skulle sånn sett ikke forundre meg om Panzer blir navnet som ilag med WWillow endelig plasserer Norge på kartet i internasjonal progsammenheng. Du kan umulig se bredden i norsk prog – eller norsk rock som sådan – før du har oppdaget Hulemysteriet. Panzerpappa v/Trond Gjellum, Finns vei 5, 0575 Oslo www.panzerpappa.com MANGALA VALLIS the book of dreams Format CD Nasjonalitet Italia Innspilt 2000-2001 Utgitt 2002 Plateselskap Tambura Avapore Katalognr TAVR 012001 Spilletid 62:05 Rikard A Toftesund aha, en tema-LP bygget over Jules Vernes En Verdensomsei- Jling Under Havet? HMMPFF, for å si det med Onkel Skrue. MV spiller tilgjengelig “symforock” med uforholdsmessig mange henvisninger til Genesis. Kaken er tittelkuttet (m. sine 7 min. 5 sek. et av albumets korteste spor), en dårlig avstøpning fra I Know What I Like (In Your Wardrobe). Her er flust av Hammondorgler, mellotroner, strings- og boblesynther, Rickenbackerbass, Tauruspedaler og det meste annet som hører med, samt en sanger som ligger et sted mellom Per Gessle i Roxette og tøffingene i Westlife. MV nytter for så vidt tre ulike vokalister gjennom platen, deriblant Bernardo Lanzetti fra Acqua Fragile og PFM. Stemmebruken er enten noe tilbakeholdt og skummel (fordi sånne mystiske tekster tydeligvis bør synges med en lett skurring i røsten), eller lidenskapelig anlagt mot skyheimen, ikke ulikt brytningene hos Neal Morse i Spock’s Beard. Musikalsk sett er The Book of Dreams en fullstendig harmløs utgivelse. Trygg og søt sviskesymfo, på det beste sjarmerende (jfr. de Fruupp-aktige saxsolopartiene av Days of Light), på det verste en eneste gordisk knute av vemmelige klisjeer (av typen “rask-raskere lyngitar”). Herved bekreftes også stilens verste stereotypier, noe som får meg til å frykte de kulturelle implikasjonene slike utspill som dette innebærer. I motsetning til visse andre som flørter med åpent tilbakeskuende konsepter (Glass Hammer, Simon Says, Versus X osv.) synes Mangala Vallis nemlig å mangle den nødvendige porsjonen selvinnsikt som tross alt gir hele retroprosjektet kunstnerisk legitimitet. Problemet blir dermed å skulle ta gruppens høytidelige pretensjoner på alvor. Tambura Avapore www.mangalavallis.it MICHAEL GILES progress Format CD Nasjonalitet UK Innspilt 1978 Utgitt 2002 Plateselskap Voiceprint Katalognr VP264CD Spilletid 42:16 Sven Eriksen nnspilt i 1978, men ligget på hylla til nå. Kanskje er det inter- Iessen rundt 21st Century Schizoid Band hvor Giles er medlem som har fått disse innspillingene fram i lyset, uansett er Progress en ganske uhøytidelig samling småprogressive låter – ofte nærmere Giles, Giles & Fripp enn King Crimson. Med seg har denne eminente trommeslageren bror Peter på bass på flesteparten av låtene (John G. Perry på noen), og ellers består den faste stammen av Geoffrey Richardson (bratsj, fløyte) og John Mealing (keyboards), med en god del mer eller mindre tilfeldige passasjerer. Rolling har litt Cat Food over kompet, mens Moving kan minne om Hatfield And The North. Her, som ofte ellers, er kompet mikset veldig tett og i front, og det er slett ingen dårlig løsning, for nettopp kompet er mer enn én gang den mest interessante delen av låta. Ikke at resten er uinteressant, men vi har tross alt å gjøre med en av rockens mest spennende rytmeseksjoner. Platas løse konsept er en togreise gjennom det engelske landskapet, og musikalsk varierer det fra det energisk rockete til det avslappet jazzete. Det er muligens fordi det er en del felles musikere, men på de roligere instrumentale låtene går tankene til John G. Perrys soloalbum Sunset Wading. Det er forresten ganske imponerende lydmessig sett på bakgrunn at plata er innspilt under relativt spartanske forhold. Trygt framme på endestasjonen (med låta Arrival) kan vi konkludere med at Progress neppe er noen milestein innenfor progressiv rock, men en passe upretensiøs småsnodig reise, sannsynligvis med mest å hente for dem som er interessert i bass- og trommespilling. Voiceprint P O Box 50, Houghton-le-Spring Tyne & Wear DH5 5YP, England www.voiceprint.co.uk NICE BEAVER on dry land Format CD Nasjonalitet Nederland Innspilt 2001 Utgitt 2002 Plateselskap Cyclops Katalognr CYCL 122 Spilletid 51:54 Jon Christian Lie ice Beaver er et nederlandsk band som ble dannet i 1997. N On Dry Land er denne gruppas debutalbum, og det er bare å konstatere at her er det potensiale å spore. For det første er de ikke så lett å plassere. Tenk deg Spock’s Beard med alvorlige depresjoner, Black Sabbath med tidspress, og Depeche Mode med progressive elementer så nærmer vi oss. Gitarsoloene kan minne om Andy Latimer (Camel) og David Gilmour (Pink Floyd). For det andre har flere av sporene en tilnærmet hypnotisk effekt, noe som bidrar til å holde interessen gjennom låtene. Stykkene er likevel ikke typisk “far out”, men byr på elementer som kan virke appellerende etter å ha konsumert ymse liktlydende musikk over lengre tid. Verdt å sjekke ut hvis dette hørtes interessant ut. Cyclops Records 33a Tolworth Park Road, Tolworth, Surrey KT6 7RL, England www.gft-cyclops.co.uk Tarkus nr. 23 Side 35
Page 1 and 2: m a g a z i n e T I D S S K R I F T
Page 3 and 4: En skikkelig King Crimson fan drar
Page 5 and 6: Nå tar vi skrittet helt ut og skri
Page 7 and 8: Det er vanskelig ikke å sammenlign
Page 9 and 10: Men turnélivet begynte å ta på o
Page 11 and 12: - Saft sin “flørt” med folkemu
Page 13 and 14: Foto: Sven Eriksen Ur Kur ut av sin
Page 15 and 16: Første band ut i ilden på festiva
Page 17 and 18: Tarkus: Hender det at enkeltmedlemm
Page 19 and 20: Vi tyner de siste dråpene ut av pr
Page 21 and 22: Tarkus snoker i platesamlingen til
Page 23 and 24: Hillage. Her har han med seg mange
Page 25 and 26: delig, men det finnes utsøkte godb
Page 27 and 28: ART ZOYD metropolis Format 2CD Nasj
Page 29 and 30: KING CRIMSON happy with what you…
Page 31 and 32: intensitet som røper stor kjærlig
Page 33: smått så legendariske musikeren,
Page 37 and 38: STEVE HOWE skyline Format CD Nasjon
Page 39 and 40: and. Men dette er langt fra metal,
Page 41 and 42: “snek” progressiv rock inn i de
Page 43 and 44: Prog eller ikke prog - spiller det
Page 45 and 46: kjente personer. Jeg fikk assosiasj
Page 47 and 48: …og hva hører vi på da? Redaksj

Tarkus nr. 23 - Tarkus Magazine

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?