Lengter ut av kontoret side 6 - RBUP Øst og Sør

Debatt
Nye metoder:
faller noen ut?
Nye sentrale føringer for barnevernet kom
allerede med Befring-utvalgets innstilling
i mai 2000. Denne ble etterfulgt av Stortingsmelding
nr. 40 (2001 -2002) «Om
barne- og ungdomsvernet». Innstillingen
etterlyste et barnevern som i større grad enn i dag hjelper
foreldre til å oppdra, sosialisere og gi egne barn forsvarlig
omsorg. Kort formulert: En oppfordring til å se etter mulige
løsninger i hjem og nærmiljø heller enn å diagnostisere
mangler. For så vidt ikke noe nytt.
Ifølge Stortingsmelding nr. 40 er dette videreført. Det er
behov for en kursendring, slo meldingen fast. Siktemålet
skulle nå være at en på et så tidlig tidspunkt som mulig
oppdaget de utsatte barna
og satte i verk tiltak for
barnet og familien i det lokalmiljøet
der barnet hørte
hjemme. Det ble satset
på metoder utviklet i
USA: PMT og MST, metoder som har god forskningsdokumentasjon
som effektive virkemidler mot adferdsvansker
som vedvarende kriminalitet, rusmisbruk, voldelig adferd
og lignende problem. Felles for disse metodene er at de i
løpet av relativt kort tid, opp mot ett år, kan skape store
og varige endringer hos ungdommene eller i familiene.
I ettertid har Barne- og likestillingsdepartementet og
Bufetat satset tungt på disse metodene, og tilbudet er
nå tilgjengelig over hele landet på statlig nivå. I tillegg
har også mange kommuner selv investert i tilsetting og
opplæring av tiltakskonsulenter som benytter disse eller
lignende metodikk.
«Jeg er usikker på om disse kriteriene
fører til at det er de barna som trenger
det mest som prioriteres først»
Det er blitt etterlyst mer debatt om innføringen og virkningene
av disse metodene fra de som står brukerne nærmest.
Jeg arbeider i den kommunale barneverntjenesten
og har lang erfaring fra alle områdene innen barnevernsarbeid.
Jeg vil i det følgende dele noen av mine refleksjoner
og antakelser, ikke vel dokumenterte.
I utgangspunktet ønskes effektive metoder som kan
føre til positive endringer hos foreldre og barn velkommen
i barnevernet. Jeg ser det derfor som et stort framskritt at
annen metodikk er blitt gjort tilgjengelig for arbeidet i
denne type saker. Det er behov for virkningsfulle redskaper
i tillegg til råd og veiledning, som var det hjelpetiltak
barnevernet vanligvis rådde over for endring av foreldrekompetansen.
Det har
vært og er et stort behov
for tiltak som systematisk
kan fremme varig endring
og utvikling i familier der
omsorgen er for dårlig.
Mine betenkeligheter går på følgende: En overordnet
føring i alt hjelpearbeid er at de som trenger det mest
skal prioriteres. Det er to hovedkriterier for å ta i bruk
metodene: Adferdsvansker hos barnet/ungdommen og
endringspotensialet hos foreldrene. Jeg er usikker på om
disse kriteriene fører til at det er de barna som trenger
det mest som prioriteres først. Kan det bli slik at vi prioriterer
de sakene der vi har effektive metoder å ta i bruk?
Jeg er også usikker på om vi har gode nok utvalgskriterier
til å vite hvilke familier som kan ha nytte av slike hjelpetiltak.
GLEMMES: Barnevernet står i fare for å glemme barn som ikke passer til barnever-
nets verktøykasse. Illustrasjonsfoto:www.colourbox.com
På landsbasis er det godt over 40 000 barn og unge som
mottar hjelpetiltak fra barnevernet. I mange av familiene
er det utvilsomt store muligheter for utvikling og endring
hos foreldrene, og disse vil kunne ha stor nytte av
slike tiltak. Men min udokumenterte påstand er at i svært
mange av disse familiene har ikke foreldrene tilstrekkelig
endringspotensial til at de ved slike hjelpetiltak vil kunne
fungere som gode nok omsorgspersoner framover. De
vil heller ikke være så dårlig fungerende at det vil være
grunnlag for omsorgsovertakelse. Men forholdene kan
ligge tett opp til en slik situasjon, altså alvorlige mangler
ved den daglige omsorgen. Vi står tilbake med barn/ungdom
som må leve under forhold der det er behov for andre
forebyggende tiltak over år. På dette felt har utviklingen i
barnevernet stått stille. Troen på at en kan få til store og
varige endringer hos foreldre eller ungdommene innen en
rimelig kort tidsperiode har vært dominerende og hatt fokus
de siste årene. Men det må, som kjent, være mulig å
ha flere perspektiver i hodet samtidig. Jeg tror det fortsatt
er et stort behov for langsiktige tiltak kanskje rettet hovedsaklig
direkte mot barn/ungdom i slike familier. Tiltak
som kan kompensere for mangler hos foreldrene og forhåpentligvis
føre til endring hos foreldrene på sikt. Tiltak
som kan gi barn/ungdom det de trenger. Nå! Jeg tror det
er behov for å oppjustere dette arbeidet, både kunnskapsmessig,
lønnsmessig og med tanke på samarbeid med det
øvrige hjelpeapparatet, statlig og kommunalt.
Gunhild Helland,
saksbehandler i det kommunale barnevernet
Noe du mener vi bør skrive om?
Tips oss på e-post: fontene@lomedia.no eller tlf: 23 03 33 97
48 Fontene 2/09 49