Nr 3 - Nasjonalforeningen for folkehelsen

I resepsjonen på Manglerudhjemmet
blir jeg møtt av Anne Moseby. Hun
er ergoterapeut ved institusjonen og
en av initiativtagerne til sansehagen
vi skal besøke. Vi hilser og venter
på Ellen-Elisabeth Grefsrød. Hun er
landskapsarkitekt MNLA, og den i
Norge som har mest erfaring med
planlegging og oppfølging av sansehager.
Mens vi venter forteller Anne.
– Det som var avgjørende for realiseringen
av sansehagen var at lederen
på Manglerudhjemmet var engasjert
i prosjektet og støttet oss så langt det
var mulig. Hun fungerte også som et
talerør oppover i bydelsorganisasjonen.
Det er, og var et budsjettspørsmål
naturligvis, men vi har fått det til
likevel, og kunne ikke gjort dette uten
den lederen vi har, understreker Anne
med sikkerhet og stolthet i stemmen.
Så dukker Ellen-Elisabeth opp og
vi tre setter kursen mot hagen. Jeg har
vanskelig for å tro at en grønn oase
er knyttet til denne åtte etasjers blokken
av en bygning. Vi går opp et par
trapper. Her er det er lavt under taket.
Gjennom noen korridorer, litt til høyre
og litt til venstre. – Utfordringen vår,
forteller Anne, er at vi har altfor lang
vei å gå før vi kommer til hagen. Vi har
fi re etasjer med til sammen 55 personer
med demens. Det er ofte slik at når
vi skal gå ut i hagen, så har brukerne
glemt hva vi skulle underveis og kan
bli litt urolige. Men så snart vi kommer
ut er uroen borte, smiler Anne.
■ Tema: Sansehager
En duft av syrin
Solen steker, det klirrer i kopper og glass og vaffelhjerter smøres med
sæterrømme og syltetøy. Lyd av strålene fra en vannkanne. Solkrem
blir smurt på blek hud. Gul husholdningssaft skjenkes i blanke glass.
En spade blir kjørt i jord. Treffer stein. Latter høres og glede kan leses
i ansiktene til dem som sitter på benk og ved bord. Her er det godt å
være for liten og stor – gammel og ung. Stedet er sansehagen på
Manglerudhjemmet i Oslo.
Tekst: Jannicke B. Stavseng
Foto: Erik Norrud
Mormors hage
Både Ellen-Elisabeth og jeg er spent
på å komme i friluft. Hun – fordi
hagen er tegnet av hennes kollega og
planlagt etter hennes anbefalinger.
Og jeg – fordi jeg aldri har sett en
sansehage før – og vet egentlig lite om
terapeutiske hager. Vi er svært heldige
med været denne dagen og sola lyser
mot oss i døråpningen ut til hagen.
Først blir vi bare sanselig stående og
smile til hverandre alle tre.
Det er som å komme til mormors
hage – bare at her sitter mormorer
og morfarer på rekke og rad. Og alle
er de tilfredse og glade for å være
akkurat her – akkurat nå. Det samme
er Ellen-Elisabeth og jeg. – Så fl ott
å se så mye aktivitet, sier hun og tar
DEMENSNYTT NR 3 – AUGUST 2006 13
➤