Erfaringer fra studieturen til New Zealand 18-29 ... - Innovasjon Norge

dominerende i markedsføringen og i den offentlige informasjon.
Landet har et imponerende system av informasjonssentraler (Visitor Information Centres eller
I-sites). Det er 100 nasjonale “I-sites” knyttet til de største attraksjonene, som både informerer
og formidler overnatting, reisebilletter og opplevelsestilbud. Ofte er det suvenirbutikk og kafe
i tilknytning, og til og med opplevelsessenter som “Merino saueklipp show”. I tillegg til de
nasjonale sentrene er det også et system av regionale sentere og lokale sentere. Nær sagt hvor
man er så er informasjonstilbudet lett synlig, og ofte tilgjengelig 7 dager i uka.
Den alt overveiende delen av New Zealands naturattraksjoner ligger i områder som er vernet.
Landets 13 nasjonalparker utgjør 8% av arealet og er i sum 3 ganger større enn Rogaland. I
tillegg er det 3500 naturreservater, 20 såkalte ”Conservation parks” og 14 marine
verneområder. Det er Department of Conservation (DOC) som står for forvaltning,
tilrettelegging og informasjon i alle slike områder – totalt for hele 30% av landets areal.
Dernest finnes det en lang rekke regionale parker og verneområder som er opprettet av
regionene og kommunene.
Felles for områdene er at DOC ved ankomstområdene til parkene har en innbydende
informasjonssentral som forteller om kvalitetene i området, om tilretteleggingen og hvilke
tilbud som finnes for turer og opphold, der det selges høy kvalitets informasjonsmateriell og
suvenirer. Det er gjennomført en enhetlig skiltning med høy standard over hele landet. Det er
ikke mulig å oppdage at det er noen forskjell eller motsetning i tilretteleggingen for reiseliv og
informasjon/ skjøtsel av naturverdiene på en bærekraftig måte.
Det er DOC selv som lager og driver turveier, stier, fjellhytter osv. Og det er naturen,
landskapet, plantelivet og dyrelivet som er fundamentet for reiselivsutviklingen. Her er
tydeligvis et samarbeid med lokale næringer som produserer kunsthåndverk og andre
suvenirer, som gir gjensidig økonomisk utbytte.
Her har vi noe å lære i Norge hvor vi har et knippe organer med ulike roller for vern,
friluftsliv, reiseliv, bygdenæringer osv. Hos oss kommer interessemotsetninger ofte i fokus,
virkemidlene er spredt på mange hender og er ofte lite koordinert. Vi har i Norge etter min
mening et unødig polarisert motsetningsforhold mellom vern og naturbruk. Jeg mener at vi i
langt større grad bør lete etter mulighetene til å utnytte våre unike natur- og kulturverdier på
en bærekraftig måte som også kan gi gevinst for lokalsamfunn og regional utvikling.
Vi har et stort potensial for å samordne virksomhetene for å få til en mer høyverdig
informasjon og tilrettelegging. Dette kan gi grunnlag for bedre vern av verdiene, bedre bruk
av kulturminner og naturvern- og friluftsområdene, til glede for befolkningen, for å styrke
reiselivet og samtidig gi grunnlag for lokalt næringsliv. På noen felter har vi avgjort noe å
lære – mens det på andre felt kan synes som om vi klart ligger foran.
Personer som arbeider med naturvern, tilrettelegging for friluftsliv, reiseliv- og
destinasjonsutvikling, skjelldyrking, hjorteoppdrett, landbruk uten støtte i et globalt marked
og naturressursforvaltning for øvrig har utvilsomt utbytte av å studere hvordan ting gjøres i
Norges motpol.
9