Oppgaver uten grenser - KS

evegelse – og som i tillegg til rasismen også tok avstand fra det norske demokratiet.
Enkeltpersoner og organisasjoner med et tydelig nynazistisk budskap markerte seg i flere
norske lokalsamfunn – og bidro til å fyre opp under den rasistiske volden. Dette skjedde i
Øvre Eiker, Tønsbergsområdet, Kristiansand, Oslo (Nordstrand og Bøler bydel).
Et 20-talls norske kommuner har måttet forholde seg til rasistisk vold. For de fleste av disse
har fenomenet vært helt nytt, og en del kommuner var åpenbart handlingslammet i møte med
aggressive miljøer bestående av ungdommer og unge voksne fra lokalsamfunnet (jf. Bjørgo
og Carlsson 1999). Men flere kommuner utviklet tiltaksplaner og iverksatte alt fra
holdningstiltak i skolen, bred mobilisering av lokalbefolkningen, etablering av
natteravntjeneste, til en rekke forebyggende ungdomstiltak og sosialpolitiske tiltak rettet mot
deltakere i gjerningsmiljøene.
Den aggressive og voldelige rasismen i Norge synes å være på retur, men fortsatt er det
kommuner som opplever episoder hvor uskyldige innvandrere eller flyktninger er offer. I
dagens moralske og politiske kontekst vil det være svært vanskelig for en kommune ikke å ta
dette alvorlig gjennom en eller annen form for handling.
Et tilgrensende problem er etnisk diskriminering og utestengning. Dette kan, men må ikke,
være rasistisk motivert. Det finnes også andre grunner til at personer med ikke-vestlig
bakgrunn diskrimineres i arbeidsliv, på boligmarkedet, på utesteder. En rekke kommuner har
valgt å adressere denne utfordringen gjennom tiltak mot diskriminering – som også omfatter
kommunen som arbeidsgiver og hvor innsatsen skjer i form av holdningsbearbeiding og
endring av praksiser.
En av de aller største utfordringene som innvandringen har stilt kommunene overfor, er
språkproblemene. Dette har ført til et veldig behov for tolkebistand, enten i form av egne
kommunale tolker eller gjennom å kjøpe dette på et privat tolketjenestemarked. Men også der
hvor borger eller bruker snakker et tilsynelatende godt norsk, er ofte språkproblemene såpass
store at mange oppgaver er mer tidkrevende sammenlignet med etniske nordmenn. Dette
gjelder særlig i barnehager, skoler, helsestasjoner og barnevernet.
En lignende utfordring er at en del av innvandrer- og flyktningebefolkningen er analfabeter
eller tilnærmet analfabeter. Sammen med analfabetismen følger også ofte mangel på
kunnskap som forutsettes kjent for voksne mennesker– for eksempel om helse, kosthold og
samfunnsliv generelt. Analfabetisme innebærer også store problemer med å tilegne seg ny
kunnskap og et nytt språk. Mange innvandrere og flyktninger kommer fra samfunn som er
svært ulike Norge økonomisk, organisatorisk, teknologisk, klimamessig og kulturelt – som
igjen forutsetter at de må tilegne seg mye kunnskap for å fungere godt både som enkeltindivid
og i rollen som forelder. Å gi denne informasjonen til analfabeter er en betydelig utfordring
både pedagogisk og ressursmessig (fordi det tar så lang tid) for de kommunalt ansatte som står
i det direkte møtet med denne typen brukere.
Det er store variasjoner mellom kommunene mht. hvor mye ekstrainnsats som trengs for å
møte dårlige norskkunnskaper, analfabetisme og generelt lavt kunnskapsnivå. Det varierer
ikke minst som følge av hvor mange flyktninger/innvandrere de har og av det språk og det
kunnskapsnivået disse har med seg. Det er store forskjeller mellom de bosniske flyktningene
som kom for 15-16 år siden til dagens flyktninger fra Somalia og Afghanistan.
I tillegg kommer utfordringer knyttet til skolebarn med et annet morsmål enn norsk og som
har så dårlige språkkunnskaper at de ikke er i stand til å kunne følge vanlig undervisning. De
må ha særskilt norskopplæring, noe som i opplæringsloven er fastlagt som en rettighet for
elevene og en plikt for kommunene. I tillegg opererer flere kommuner med gratis kjernetid i
18