You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
I. Oppgaveekspansjonen og dens drivkrefter<br />
Endringer i kommunenes oppgaver etter kommunestrukturreformen<br />
i 1963<br />
Den norske velferdskommunen har i dag et mye mer omfattende spekter av oppgaver enn for<br />
rundt 50 år siden. Da, i 1963, ble dagens kommunestruktur fastlagt gjennom at 744 kommuner<br />
ble til 454 gjennom utstrakte kommunesammenslåinger. Med noen små justeringer rundt en<br />
del av de mellomstore byene, har vi den samme kommunestrukturen i dag.<br />
Den første store reformen som skjedde på 1960-tallet var innføringen av obligatorisk 9-årig<br />
skole. Denne reformen var i seg selv et av hovedargumentene for kommunestrukturreformen i<br />
1963: Mange kommuner var for små til å kunne drifte en egen ungdomsskole.<br />
Eldreomsorgen på begynnelsen 1960-tallet var fortsatt basert på familiepleie. Etter hvert er<br />
den gradvis blitt bygget ut med en omfattende og stadig mer avansert hjemmesykepleie og<br />
behandling i sykehjem. Og kommunal pleie og omsorg dreier seg ikke lenger bare om<br />
eldreomsorg, men i stor grad også om habilitering og rehabilitering av yngre mennesker med<br />
ulike typer medfødte eller ervervede funksjonshemninger og sykdommer.<br />
På slutten av 1980-tallet fikk kommunene overført ansvaret for de psykisk<br />
utviklingshemmede – som ble flyttet fra store sentralinstitusjoner til enten kommunale<br />
bofellesskap eller hjemmebasert omsorg. I dag er dette en stor virksomhet i de fleste<br />
kommuner. Den kommunale primærhelsetjenesten har også ekspandert gjennom<br />
fastlegesystemet som kommunene har ansvaret for, kommunal fysioterapitjeneste og – utover<br />
på 1990-tallet – en betydelig opprustning av kommunepsykiatrien.<br />
Sosialtjenesten, som ved inngangen til 1960-tallet fortsatt var et enkelt fattigvesen, har<br />
utviklet seg til et avansert hjelpeapparat som også inkluderer rusomsorg og boliger for<br />
vanskeligstilte. I dag er sosialtjenesten en del av den kommunale/statlige hybriden NAV.<br />
Barnevernet ble gradvis bygd ut fra 1970-tallet, og fikk spesielt et løft på begynnelsen av<br />
1990-tallet, og har senere fortsatt å øke i antall ansatte.<br />
Utbyggingen av barnehager har strukket seg over et par generasjoner – fra den gang det var et<br />
tilbud til noen svært få til i dag – hvor det er tilnærmet full barnehagedekning. Fra midten av<br />
1990-tallet startet utbyggingen av skolefritidsordningene – som i dag utgjør en betydelig<br />
virksomhet ute i kommunene. Og fra 1997 ble grunnskolen 10-årig.<br />
Mens kommunene på 1960-tallet hadde et bibliotektilbud og kanskje en kommunal kino, har<br />
tjenester og tilbud innenfor fritids- og kulturfeltet ekspandert betydelig. De fleste kommuner<br />
driver fritidsklubber eller et ungdomshus, mange har bygd større kulturhus, mange driver<br />
idrettshaller og noen til og med badeland. I løpet av de siste 10-15 årene har kulturskolene<br />
dukket opp som en ny og stor virksomhet. Kultur- og fritidsfeltet tilhører i stor grad det<br />
”kommunale frihetsrommet”, og ekspansjonen i virksomheter har andre drivkrefter enn statlig<br />
styring og statlige reformer – med unntak av kulturskolene som nå er pålagt kommunene<br />
gjennom en pliktlov.<br />
Et viktig fellestrekk ved reformene hvor kommunene har fått store oppgaver fra staten, er at<br />
de har stått lenge på den politiske agendaen før de har blitt gjennomført. De har vært<br />
diskutert, planlagt og ofte gjennomført over lengre tid. Reformene har i stor grad vært innført<br />
ved bruk av øremerkede midler i en oppbyggingsfase, for deretter å bli ført inn i<br />
rammetilskuddet. Selve lanseringen av reformene har utvilsomt skapt forventninger blant<br />
borgere og brukere. De øremerkede midlene har gitt muligheter for å lage et godt tilbud. Men<br />
når man senere har gått fra øremerkede midler til å inkorporere midlene i rammetilskuddet, er<br />
5