Oppgaver uten grenser - KS

More documents

Recommendations

Info

mye av mangelen på spesialkompetanse. Dess<strong>uten</strong> er mange små kommuner så oversiktlige at ”apparatet” på et tidlig tidspunkt vet hvem som har eller kan få et problem, og hvor det kan settes inn tidlige og ikke altfor dyre tiltak. På den andre siden er det ingen urimelig hypotese at mangel på kompetanse og fagmiljøer kan gjøre problemløsningen i små kommuner dårligere enn i større kommuner: • En del oppgaver krever en kompetanse som små kommuner neppe vil kunne skaffe seg. • En del oppgaver er så krevende faglig og menneskelig at fagfolk neppe vil arbeide alene med dem. • En del problemer/utfordringer dukker opp kun tilfeldig og tidvis, slik at små kommuner ikke kan sette av permanente fagressurser. • En del oppgaver krever enheter som er såpass store at de sprenger mulighetene for små kommuner (jf. mange av de oppgaver som nå skal føres til kommunene gjennom samhandlingsreformen). En løsning for de små kommunene er å etablere interkommunale enheter innenfor for eksempel PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), barnevern, barnevernsvakt, krisesenter, kriminalitetsforebygging, introduksjonssenter og voksenopplæring for flyktninger, habiliteringstjenester for funksjonshemmede barn m.m. Dette har gjort det økonomisk mulig å etablere et fagmiljø som er attraktivt nok til at høyt utdannet personell søker seg dit. Denne typen interkommunalt samarbeid, hvor en henviser stadig større oppgaver og flere ressurser inn i det interkommunale rom, har som konsekvens at den politiske styringen kan undergraves. Den flyttes fra det enkelte kommunestyre til indirekte styring gjennom et regionråd, styringsgruppe, interkommunalt selskap eller i form av en vertskommuneløsning eller samkommunemodell. Ressursfordelingen avtalebaseres mellom deltakerkommunene, noe som igjen hindrer fleksibilitet og direkte styring av ressursene fra den enkelte kommunens side. Og en slik fleksibilitet er spesielt viktig for små kommuner hvor problembildet kan variere sterkere enn i store kommuner, både når det gjelder hvilke problemer som oppstår og med hvilken styrke. Det er også en fare for at en ved å henvise stadig flere oppgaver inn i dette interkommunale rommet gradvis utvikler et slags fjerde forvaltningsnivå som er basert på kun indirekte politisk styring. En får kommuner som innbyrdes har svært ulike oppgaver – ved at noen håndterer oppgavene selv og hvor andre kommuner samarbeider om ulike oppgaver i ulike kommunekonstellasjoner. Man kan samarbeide med en kommune om én oppgave, med et par andre om en annen oppgave og med opptil flere om en tredje oppgave. Og dette varierer fra kommunene til kommune og fra region til region. På denne måten gjøres kommunene innbyrdes svært ulike og ugjenkjennelige mht. hvilke oppgaver og problemer de adresserer hhv. alene eller sammen med andre kommuner. Dette gjør kommunen som organisasjon og oppgaveløser enda vanskeligere å forstå for lokale politikere, og ikke minst for velgerne. Faren for å utvikle et svært uryddig ”fjerde forvaltningsnivå” er spesielt overhengende hvis det interkommunale samarbeidet om oppgaver som er eksemplifisert ovenfor, suppleres av nye oppgaver innfor både forebyggende, behandlende og rehabiliterende helsearbeid gjennom samhandlingsreformen. Den problemekspansjonen som er nevnt i dette notatet, og som krever spesiell kompetanse for å bli håndtert på en god måte i 2010, legger press på den kommunestrukturen som ble etablert 27
tilbake i 1963. Dagens oppgavebilde er så uendelig mye mer komplisert. Det forutsetter trolig kommuner som er betydelig større enn mange av dagens kommuner hvis denne type oppgaver fortsatt skal være underlagt direkte lokal folkevalgt styring. De ansatte i førstelinjetjenesten som buffere At kommunene faktisk – til tross for manglende ressurser – har klart å møte de mange problemer og utfordringer som er nevnt i dette notatet, har ikke minst sammenheng med at det er utløst en merinnsats fra de ansatte i førstelinjen – fra lærere, sykepleiere, omsorgsarbeidere, barnevernsansatte, etc. Maktutredningen nevner dette eksplisitt i sin sluttrapport (kap. 5.3). ”Det er de som arbeider i direkte pasient- og klientkontakt som føler velferdsstatens dilemma på kroppen. De opplever helt konkret misforholdet mellom ambisjoner og bevilgninger, og de voksende kravene som det ofte ikke er tid og ressurser til å imøtekomme. Dilemmaet blir i noen grad absorbert og dempet i velferdsstatens førstelinje, av en arbeidsstyrke som strekker seg og tærer på sine egne ressurser i møtet med klientene. Dette er velferdsstatens lavtlønnede omsorgsreservoar som bærer byrdene når budsjettene ikke strekker til. Når de tilførte midlene ikke er tilstrekkelige, og går sammen om et kontinuerlig press om effektivitet og lønnsomhet, er det de ansattes ansvarsfølelse og samvittighet som tøyer innsatsen. (…) Det er først og fremst kvinners omsorgsressurser som blir utnyttet og oppbrukt når velferdsstatens oppgaver og krav går lenger enn bevilgningen tilsier”. 24 Det store sykefraværet i førstelinjeyrkene, et høyt antall uføretrygdede, samt at få ønsker å stå i jobben til de er 67 år, kan være et tegn på at denne strikken er tøyd så langt at det ikke lenger kan være så mye mer ”å hente” blant de ansatte i den brede kommunale førstelinjen. En lokal organisasjon preget av tillit og legitimitet – med en egen evne til å håndtere motstridende krav Haukelien m. fl. (2010) har stilt seg følgende spørsmål: ”Hvorfor har ikke kommunene kollapset under presset fra den omfattende ansvarsoversvømmelsen? Hvorfor har ikke lokale folkevalgte blitt ”klovner” i befolkningens øyne når de ikke er i stand til å begrunne hvorfor tjenestene på flere områder blir dårligere, og på andre lenge har vært ytterst mangelfulle?” I rapporten fra forskerne ved Telemarksforskning vises det til at kommunene fortsatt nyter stor legitimitet og tillit hos folk. Denne tilliten har sammenheng med nærheten mellom innbyggere og folkevalgte – hvor de aller fleste oppfatter at de er representert av folk de identifiserer seg med. De lokale politikere er ikke er ute etter å fremme egne særinteresser, men derimot opptatt av likehetsverdier i betydningen skape forbedring av livsbetingelsene for de som befinner seg i en vanskelig eller uheldig situasjon. Lokalpolitikere har mulighet til å imøtegå kritikk i det offentlige rom, men også i direkte samtale med innbyggerne på de mange uformelle arenaene hvor lokale politikere treffer innbyggerne. De kan forklare de vanskelige dilemmaene og få forståelse for dette. Den politiske kommunen har klart å håndtere en stadig mer omfangsrik oppgaveportefølje <strong>uten</strong> å miste sin legitimitet eller oppslutning. Dette har kommunen gjort gjennom pragmatisk å løse oppgavene med de ressurser en har. Oppgavene settes ikke på vent, og utsatte mennesker settes ikke i kø – en forsøker å gjøre i alle fall noe. Det er sjelden spørsmål om å gjøre ting best mulig, men om hva som er godt nok gitt de ressurser en har til rådighet. 24 http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/nouer/2003/nou-2003-019/14.html?id=118907# 28
Page 1 and 2: Oppgaver uten grenser Om kommunenes
Page 3 and 4: Innholdsfortegnelse Innholdsfortegn
Page 5 and 6: Innledning Dette notatet inneholder
Page 7 and 8: erfaringen fra store deler av kommu
Page 9 and 10: - herunder grove seksuelle overgrep
Page 11 and 12: • M.fl. Medisinsk og psykologisk
Page 13 and 14: fengselsopphold. Dette er noe de ko
Page 15 and 16: trafikkskadde og muskelsyke vil ved
Page 17 and 18: muligheter på internett og via mob
Page 19 and 20: evegelse - og som i tillegg til ras
Page 21 and 22: Oslo 16 , Kristiansand 17 , Trondhe
Page 23 and 24: nemlig at kommunene står overfor p
Page 25 and 26: Enkelte ganger skjer dette i form a
Page 27: Tynset og Kautokeino er veldig fors
Page 31 and 32: dermed score politiske poeng i velg
Page 33 and 34: være ansatt i, bruker av eller int
Page 35: Carlsson, Y. (1995). Aksjonsplan Br

Oppgaver uten grenser - KS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?