Oppgaver uten grenser - KS

med ressurser til å handle – øker sannsynligheten for at tilstanden blir definert som ”et
problem kommunen må gjøre noe med”.
Aktører som er opptatt av å løfte fram og definere problemer:
I selve ordet ”velferdsstat” og i mye av tenkningen rundt velferdsstaten ligger det klare
forventninger om at staten – og kommunene på vegne av staten – skal hjelpe folk til et godt
liv. Det innebærer også at tilstander og fenomener som skaper uhelse, mistrivsel, lidelse og
utrygghet forventes å bli adressert. Og det er mange aktører som deltar aktivt i å identifisere
problemer og deretter kreve innsats fra de instanser som kan gjøre noe med det.
Interesse- og brukerorganisasjoner har som en av sine hovedoppgaver å sette sitt problem på
dagsordenen og deretter kreve mest mulig ressurser kanalisert inn mot det. På mikronivå
hjelper de sine medlemmer til å spisse argumentasjonen og stille krav i individuelle
enkeltsaker. Ressurssterke enkeltpersoner kan sette søkelyset både på ”sitt eget problem” og
derigjennom synliggjøre et problem som gjelder flere og ”som kommunene må gjøre noe
med”.
Ofte spiller også den statlige spesialforvaltningen en viktig rolle – dvs. direktorater og
departementer. Enten ser de selv et problem oppstå eller de blir konfrontert med det gjennom
nasjonale media som krever at noe gjøres. Departementer og direktorater finansierer ofte
forskning og utredning, enten via Norges forskningsråd eller gjennom egne FoU-midler, slik
at de ofte får mye informasjon om nye fenomeners utbredelse og karakter og hva som kan/bør
gjøres. Deretter bruker departementer og direktorater både informasjon, overtalelse og i noen
tilfeller direkte pålegg overfor kommunene – for å få dem til å adressere utfordringene.
I utkanten av statsforvaltningen har en ombudene (bl.a. barneombud, forbrukerombud og
likestillings- og diskrimineringsombud) som ofte påpeker at det gjøres for lite på akkurat
deres fagfelt og at innsatsen må styrkes: Enten må kommunene skjerpe seg, eller så må staten
styre tettere gjennom lov og øremerking.
Forskere er en viktig aktørgruppe som synliggjør problemer og løfter de fram i den offentlige
debatt slik at de kan adresseres. Et eksempel på dette er forskernes rolle det siste tiåret i å
synliggjøre ”den nye fattigdommen” – ved å vise hvilke konsekvenser det har for de som ikke
kan delta i samfunnets aktiviteter på lik linje med andre.
I en velferdsstat ligger det i politikkens natur at det politiske flertallet på både statlig og
kommunalt nivå vil forsøke å vise handlingsdyktighet i forhold til problemer på dagsordenen.
Norske lokalpolitikere befinner seg tett på virkeligheten. Det er alltid politikere som kjenner
til enkeltmennesker eller grupper som sliter med et problem som de mener de bør få hjelp til å
løse. Det er derfor en del av lokalpolitikernes ”ombudsrolle” å videreformidle henvendelser
fra enkeltvelgere, grupper og organisasjoner. Men det er også en viktig del av den
partipolitiske konkurransen at den politiske opposisjonen vil prøve å sette det politiske
flertallet til veggs for ikke å ha tatt et problem alvorlig nok. Da brukes argumenter av typen:
”Dette er et problem som de styrende ikke har tatt alvorlig og som det snarest må gjøres noe
med. Det er uverdig at en ikke gjør noe med dette i verdens rikeste land”, mv.
Videre er det de kommunale fagfolkene som møter mennesker ansikt til ansikt, som ser hva
som skjer ute ”i virkeligheten” og som forsøker å bringe informasjonen opp i organisasjonen
eller ut til lokal debatt gjennom sine respektive fagorganisasjoner.
Media spiller også en viktig rolle i å synliggjøre utfordringer. Media kan selv, gjennom sin
egen aktive journalistikk, sette et problem på dagsordenen – enten nasjonalt eller lokalt.
23