%HVNULYHOVHDYXQGHUUHJLRQHUIRUGHVHQWUDOHMRUGEUXNVE\JGHQHSn‘VWODQGHW )LJXU8WEUHGHOVHDYODQGVNDSVUHJLRQ,QQVM¡RJVLOXUE\JGHQHSn‘VWODQGHW 1,-26UDSSRUW
%HVNULYHOVHDYXQGHUUHJLRQHUIRUGHVHQWUDOHMRUGEUXNVE\JGHQHSn‘VWODQGHW LANDSKAPETS HOVEDFORM GEOLOGISK INNREDNING VANN OG VASSDRAG VEGETASJON /$1'6.$365(*,21‘VWODQGHWVLQQVM¡RJVLOXUE\JGHU 81'(55(*,21‘YUHE\JGHUYHG0M¡VD Underregionen følger i store trekk Mjøsas øvre <strong>og</strong> trange løp, <strong>og</strong> tilhørende korte sidedaler. Relieffet er moderat <strong>og</strong> dannes av markerte trau- <strong>og</strong> dal<strong>for</strong>mer med til dels bratte lier. De bratteste liene finnes mellom dalførenes munninger langs Mjøsa, eller helt lokalt i sidedalene. Dalførenes øst vestlige retning, som følger bergartenes strøkretning, skilles av store åspartier. Høyde<strong>for</strong>skjellene mellom dalbunnene <strong>og</strong> tilliggende åser overstiger sjelden 300m. I <strong>for</strong>hold til Mjøsbassenget er sidedalførene hengende, dvs dalbunnen ligger vesentlig høyere. Dalsidene har tildels steilt relieff, men ned mot sjøen ligger stedvis flatere <strong>og</strong> ofte oppdyrka bremmer. Berggrunnen er sterkt vekslende <strong>og</strong> kan grovt deles i to; sparagmittdekket nord <strong>for</strong> Biri som avsluttes av et bredt kalksteinsbelte, <strong>og</strong> sør <strong>for</strong> Biri hvor en vekselvis har kambrosilurens bløte leirskifre <strong>og</strong> lagdelte kvartsitter, sandsteiner <strong>og</strong> konglomerater. Terrengmarkeringer i dal- <strong>og</strong> innsjøsidene er i stor grad relatert til bergartenes hardhet. Innsnevringer i Mjøsas trau<strong>for</strong>m <strong>og</strong> framtredende hjørner i liene gis av soner med harde konglomerater. Vekslingen mellom soner av bløte <strong>og</strong> harde bergarter har flere steder gitt uregelmessige lisider, <strong>for</strong>sterket av tallrike, skarpt ut<strong>for</strong>ma <strong>og</strong> bratte bekkedaler. Mindre områder med bart fjell finnes unntaksvis, <strong>og</strong> da hovedsakelig som brattskrenter langs Mjøsas østre side. I dalbunnen til de hengende sidedalene finner man elvegjel i overgangen mot Mjøsas dypereliggende trau. Ved gjelenes utløp finnes vifte<strong>for</strong>ma breelvavsetninger med terrasseflater <strong>og</strong> bakkeskråninger. Langs sidedalførenes elver <strong>for</strong>ekommer høye erosjonskanter i morenemateriale bla. Vismundas nedskjæring. Dalførene vest <strong>for</strong> Mjøsa kjennetegnes av langsgående dalhyller <strong>og</strong> utflating av dalprofilet som følge av sedimentbergarters lagdeling. Underregionen preges av at morenedekker jevner ut berggrunnens små top<strong>og</strong>rafiske uregelmessigheter, noe som gir <strong>landskap</strong>et en avrundet <strong>for</strong>m. Selv om bunnmorenen stedvis er mektig kan overflaten være ujevn, særlig der det er bratt. Moreneterreng med hauger <strong>og</strong> søkk, fjellblottninger, <strong>og</strong> store areal med blokkrik overflate er der<strong>for</strong> vanlig. Nordre del av Mjøsa snor seg i slake svingninger gjennom <strong>landskap</strong>et. Den langstrakte, smale sjøtunga dypt i lendet er godt synlig, <strong>og</strong> ofte et naturlig blikkfang. Mjøsas vannflate er der<strong>for</strong> svært sentral i <strong>landskap</strong>sbildet. I nord ligger innløpsoset til Gudbrandsdalslågen som fører store vannmasser fra et mektig nedbørfelt. Rinda, som løper hastig med mange stryk, renner ut på vestsiden ved Vingrom. Ved Biri kommer Vismunda ut. Den har <strong>og</strong>så mange stryk, men roer seg nærmere oset. Gjennom Lillehammer fosser Mesna, <strong>og</strong> Moelva snor seg gjennom Moelv sentrum.Mange bekker renner ut fra dalsidene, noen farer bratt, heftig <strong>og</strong> byksende, andre snirklete i mer sildrende ro. Grandominert barsk<strong>og</strong>, mer eller mindre oppstykket av dyrket mark, er slående inntrykk ved ferdsel langs øvre deler av Mjøsa. Rikest er vegetasjonen i sør, på den såkalte «birikalken» som fins på begge sider. På denne finnes det artsrike lågurt- <strong>og</strong> høgstaudesk<strong>og</strong>er, stedvis med spredt innslag av edle lauvtrær. Urterike barsk<strong>og</strong>er opptrer <strong>for</strong>øvrig over hele området, i liene <strong>og</strong> mellom dyrket mark. Fattigere barsk<strong>og</strong>styper (blåbær eller småbregnesk<strong>og</strong>) har betydelig utbredelse på de dominerende næringsfattige sandsteiner, spesielt høyere i terrenget. På en del koller, annet grunnlende eller grove løsavsetninger opptrer furusk<strong>og</strong>, men totalt har den relativt liten utbredelse. De fleste myrer er fattige, men lokaliteter med mange næringskrevende arter kan finnes. Nær dyrket mark er innslaget av lauv- eller blandingssk<strong>og</strong>er hyppigere, da oftest som mindre bestand i kruller, striper e.l. %(7
Change language