Nasjonalt referansesystem for landskap ... - Skog og landskap
Nasjonalt referansesystem for landskap ... - Skog og landskap
Nasjonalt referansesystem for landskap ... - Skog og landskap
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
%HVNULYHOVHDYXQGHUUHJLRQHUIRUGHVHQWUDOHMRUGEUXNVE\JGHQHSn‘VWODQGHW<br />
LANDSKAPETS<br />
HOVEDFORM<br />
GEOLOGISK<br />
INNREDNING<br />
VANN OG<br />
VASSDRAG<br />
VEGETASJON<br />
/$1'6.$365(*,21‘VWODQGHWVLQQVM¡RJVLOXUE\JGHU<br />
81'(55(*,217RWHQRJ+HGHPDUNHQVMRUGEUXNVE\JGHU<br />
Hoved<strong>for</strong>men dannes av en <strong>for</strong>senkning som følger utbredelsen av ordovisiske<br />
kalksteiner, leir- <strong>og</strong> alunskifre. Disse sedimentbergartene har en vinge<strong>for</strong>met utbredelse<br />
på tvers av Mjøsas midtre <strong>og</strong> bredeste del, <strong>og</strong> stopper brått mot grunnfjellet<br />
i sør. De nordlige deler viser en sonering der skiferbergartene veksler med sandsteiner<br />
<strong>og</strong> basalter. Dette har gitt en større kupering i <strong>landskap</strong>et ved at elve- <strong>og</strong><br />
bekkedaler har skåret seg bratt ned langs <strong>for</strong>kastninger i myke bergarter, mens de<br />
harde står igjen som markerte høydedrag. I underregionen utgjør løsmassene en<br />
vesentlig del av land<strong>for</strong>men, <strong>og</strong> berggrunnen dekkes nærmest helt av et sammenhengende<br />
tykt morenedekke. Blottninger <strong>og</strong> berg<strong>for</strong>masjoner er sporadiske innslag i<br />
<strong>landskap</strong>et, oftest i tilknytning til drag med kalkbergarter. Morenedekkene gir en<br />
sterk avrundet kurvatur mot de omliggende åsenes høyder. De sentrale deler av<br />
Hedemarken preges av et langbølget terreng med jevn overflate. Toten har et noe<br />
større relieff særlig langs Mjøsa, mens høydedraga i de midtre <strong>og</strong> vestre områdene<br />
understrekes med svake dal- <strong>og</strong> trau<strong>for</strong>mer langs vassdraga.<br />
Lokalt viser morenedekkene noen betydningsfulle <strong>og</strong> særprega <strong>for</strong>mer i <strong>landskap</strong>et.<br />
Avlange rygg<strong>for</strong>mer (drumliner) med en karakteristisk kjøl<strong>for</strong>m finnes flere steder,<br />
bl. a. ved Ingvoldstad. Terreng med tettliggende uregelmessige rygg- <strong>og</strong> haug<strong>for</strong>mer<br />
kan stedvis bryte opp bunnmorenens lange drag. Denne terrengtypen er<br />
vanligere på Toten. I områder med tynnere morenedekke stikker sedimentbergartenes<br />
kalkrygger opp gjennom morenedekket, bl.a. ved Ottestad. Også breelvavsetninger<br />
med terrasse<strong>landskap</strong> <strong>og</strong> bakkeskråninger finnes flere steder, bl.a. ved<br />
Ilseng langs Furas løp <strong>og</strong> langs Flagstadelvas løp. Også i de dypere elvenedskårne<br />
daler lenger nord finnes disse avsetningene som benker <strong>og</strong> terrasser. Morenelia<br />
oven<strong>for</strong> Totenvika er dypt gjennomskåret av bekkedaler. Slike <strong>for</strong>mer <strong>for</strong>ekommer<br />
spredt <strong>og</strong>så ellers i underregionen. Langs flere vassdrag er bunnmorenens mer<br />
bølgende linjer en tydelig kontrast mot et smalt sletteland langs elvene.<br />
Mjøsas midtre <strong>og</strong> videste parti deler landarealet i to. Sjøen virker mektig <strong>og</strong> skaper<br />
kraftig romfølelse. Den setter sterkt preg på <strong>landskap</strong>ets hovedinntrykk fra<br />
skråninger <strong>og</strong> strender omkring. Helgøyas beliggenhet omlag midt i sjøen demper<br />
det vide sjøinntrykket. Furnesfjorden strekker seg mot nord <strong>og</strong> danner Neshalvøya.<br />
Den smale Åkersvika, som er et viktig våtmarksområde, stikker markant inn mot<br />
Hamar. Einavatnet i sørvest et mest omgitt av jordbruksland i et <strong>landskap</strong> med lavt<br />
relieff. På Totensiden snor Lenaelva seg gjennom et svært kultivert <strong>landskap</strong> mot<br />
Skreia: Brumunda, en mer stri V-dalselv, strømmer gjennom Brumunddal sentrum<br />
før utløpet i Mjøsa. Flakstadelva er <strong>og</strong>så en V-dalselv som slynger seg før utløpet.<br />
Den atskillige roligere <strong>og</strong> sterkt meandrerende Svartelva fra Rokkosjøen, samt den<br />
tilsluttende Fura renner begge ut i Åkersvika. Disse elvene renner mest gjennom<br />
dyrka mark, tildels med sk<strong>og</strong>skruller <strong>og</strong> lauvborder inntil.<br />
Hovedinntrykket er oppstykket barsk<strong>og</strong>, overveiende gran, i et område sterkt preget<br />
av dyrka mark. Vegetasjonen må i hovedtrekk karakteriseres som rik. Berggrunnens<br />
kalkinnhold gir betydlige areal av frodige <strong>og</strong> urterike barsk<strong>og</strong>er, som er best utviklet<br />
i sørvendte skråninger <strong>og</strong> på mark med sigevann (lågurt- <strong>og</strong> høgstaudesk<strong>og</strong>er).<br />
Lauv- <strong>og</strong> blandingssk<strong>og</strong>, ofte i mindre bestand eller som randsoner, er vanlig<br />
mellom teiger, langs elver, m.m. Disse er ofte tildels sterkt kulturpåvirka, <strong>og</strong> gamle<br />
bjørkehagemarker er flere steder et særtrekk. Barsk<strong>og</strong> med moderat artsutvalg<br />
(blåbær- <strong>og</strong> småbregnesk<strong>og</strong>), kan dominere vegetasjonsbildet i partier, bl.a. på<br />
småkoller <strong>og</strong> rygger. Furusk<strong>og</strong> finnes stedvis på grovere avsetninger eller på<br />
grunnlende, da vesentlig som lyngfurusk<strong>og</strong> med betydelig lavinnslag. På godt<br />
<strong>for</strong>vitra kalkrygger kan små kalkfurusk<strong>og</strong>er opptre spredt. Edellauvsk<strong>og</strong> finnes <strong>og</strong>så,<br />
men har liten utbredelse. Varierende myrvegetasjon, til dels rik i<br />
jordbruks<strong>landskap</strong>et, men oftest fattigere i sørlige åsområder.<br />
%(7
Change language