01.08.2014 Views

Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune

Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune

Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

at denne bibelkvinnen som<br />

forbløffet alle med sine store<br />

talegaver og omsorgsfulle<br />

men myndige vesen, kom<br />

ikke fra en eller annen prestefamilie<br />

på Østlandet, men fra<br />

en helt vanlig (??) arbeiderfamilie<br />

i Tønsberg!<br />

Men hvordan hennes barndom<br />

og oppvekst var, eller<br />

hva hun hadde drevet på med<br />

i Tønsberg før hun kom til<br />

<strong>Stavanger</strong> (da må hun ha vært<br />

ca. 24 år), finner vi ingen<br />

informasjon om.<br />

Hun fortalte imidlertid selv<br />

at hennes yrke var bibelkvinne<br />

og forkynner. Utover<br />

det synes det som hun har<br />

vært ganske så taus om sitt<br />

kjødelige opphav og familiebakgrunn.<br />

Emma Nielsen kom til<br />

<strong>Stavanger</strong> våren 1892, for<br />

å besøke venner og drive<br />

kristen forkynnervirksomhet.<br />

Eller som Gottfred Borghammer<br />

skriver i boken Folk og<br />

Forhold i Gamle <strong>Stavanger</strong><br />

(1) …for å drive «soldatmisjon»<br />

under mottoet: «de<br />

unge for Kristus».<br />

<strong>Stavanger</strong> var allerede på<br />

den tid viden kjent for sin<br />

mangslungne kristelige virksomhet.<br />

Den allerede nevnte<br />

Borghammer har for eksempel<br />

i ovennevnte bok, også<br />

gitt den del av byens liv og<br />

virke på slutten av 1800 - og<br />

i begynnelsen av 1900- tallet,<br />

stor oppmerksomhet. Og det<br />

var antagelig denne store<br />

mangslungenheten, som der<br />

beskrives, som var årsaken<br />

til at Emma bestemte seg for<br />

å slå seg ned i <strong>Stavanger</strong> – i<br />

hvert fall for en tid fremover.<br />

For mens hun var her, kom<br />

hun i kontakt med noen unge<br />

kristne soldater, som ba henne<br />

om å komme ut til Madlamoen<br />

å holde en andakt for de<br />

unge guttene som den våren<br />

var innkalt til årets obligatoriske<br />

våpenøvelser. Dette sa<br />

hun ja til, og det fortelles at da<br />

hun kom ut til leiren en dag,<br />

det var tidlig på sommeren<br />

og rekruttene var samlet, gikk<br />

hun uten forvarsel bort til dem<br />

og begynte å tale. Talen, eller<br />

andakten er det nok riktigere<br />

å si, må åpenbart ha gjort<br />

inntrykk, for: «… etterpå ble<br />

hun sterkt oppfordret til å<br />

holde flere andakter. Det<br />

falt ingen inn at det var noe<br />

rart i at hun – en ung kvinne<br />

på vel 20 år – sto der alene<br />

og talte Guds ord til unge<br />

gutter. De hørte alvorlig på<br />

hennes budskap. Det var noe<br />

i hennes vesen, noe modent,<br />

noe nesten myndig, noe<br />

moderlig. Dette fulgte henne<br />

gjennom hele livet. Hun ble<br />

nå atter sterkt oppfordret til å<br />

oppta permanent virksomhet<br />

for soldatene».<br />

Det er bispinne Petra Fleischer<br />

(Bergen) som skriver<br />

dette i sitt «in memoriam!<br />

(6) da Emma døde i mai<br />

1947. Og hun fortsetter: «…<br />

Først holdt hun møter ute på<br />

marken ved en sten som lå<br />

mellom begge leirene. Senere<br />

fikk hun leiet lokaler. (…)<br />

Etter å ha arbeidet en tid<br />

på denne måten reiste hun<br />

inn til Oslo for å tale soldatmisjonens<br />

sak i Forsvarsministeriet.<br />

General Olssøn<br />

var den gang Forsvarsminister<br />

og han ble straks sterkt<br />

interessert for saken, og fant<br />

det i høy grad påkrevet at<br />

der ble opprettet en sådan<br />

virksomhet blant de norske<br />

soldater. Hun fikk tillatelse<br />

til å oppføre en bygning – et<br />

soldathjem – etter anvisning<br />

fra de militære myndigheter<br />

på stedet – huset skulle<br />

ligge innenfor leirområdet.<br />

Til å begynne med var huset<br />

ganske beskjedent. Men<br />

senere ble det utvidet med<br />

flere tilbygg, så det ble stort<br />

og vakkert, og vel egnet for<br />

dette arbeid. Gjennom alle<br />

år, helt frem til okkupasjonstiden,<br />

har Madla Soldathjem,<br />

eller Heimly som det også<br />

ble kalt, vært omfattet av den<br />

største interesse og velvilje<br />

både av befal og soldater. Og<br />

foreldre i hundrevis rundt<br />

omkring på bygdene har<br />

vært overmåte takknemlige<br />

for dette hjem og det arbeid<br />

som der ble utført.(…) Fru<br />

Øgreid sørget alltid for at<br />

der alltid ble holdt møter og<br />

gode foredrag i salen. Men<br />

samtidig så hun det som sin<br />

oppgave å stelle godt for soldatene.<br />

På hjemmet kunne<br />

de få kjøpe kaffe og mat og<br />

ha det hyggelig og hjemlig i<br />

fritiden».<br />

Det hører med til historien at<br />

etter at soldatheimen hadde<br />

fungert noen år – med suksess!<br />

– kom det en dag en innbydelse<br />

fra den svenske Prins<br />

Oscar Bernadotte som var i<br />

full gang med å planlegge et<br />

svensk soldathjem.<br />

29

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!