Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 2 2010 - Stavanger kommune
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
at denne bibelkvinnen som<br />
forbløffet alle med sine store<br />
talegaver og omsorgsfulle<br />
men myndige vesen, kom<br />
ikke fra en eller annen prestefamilie<br />
på Østlandet, men fra<br />
en helt vanlig (??) arbeiderfamilie<br />
i Tønsberg!<br />
Men hvordan hennes barndom<br />
og oppvekst var, eller<br />
hva hun hadde drevet på med<br />
i Tønsberg før hun kom til<br />
<strong>Stavanger</strong> (da må hun ha vært<br />
ca. 24 år), finner vi ingen<br />
informasjon om.<br />
Hun fortalte imidlertid selv<br />
at hennes yrke var bibelkvinne<br />
og forkynner. Utover<br />
det synes det som hun har<br />
vært ganske så taus om sitt<br />
kjødelige opphav og familiebakgrunn.<br />
Emma Nielsen kom til<br />
<strong>Stavanger</strong> våren 1892, for<br />
å besøke venner og drive<br />
kristen forkynnervirksomhet.<br />
Eller som Gottfred Borghammer<br />
skriver i boken Folk og<br />
Forhold i Gamle <strong>Stavanger</strong><br />
(1) …for å drive «soldatmisjon»<br />
under mottoet: «de<br />
unge for Kristus».<br />
<strong>Stavanger</strong> var allerede på<br />
den tid viden kjent for sin<br />
mangslungne kristelige virksomhet.<br />
Den allerede nevnte<br />
Borghammer har for eksempel<br />
i ovennevnte bok, også<br />
gitt den del av byens liv og<br />
virke på slutten av 1800 - og<br />
i begynnelsen av 1900- tallet,<br />
stor oppmerksomhet. Og det<br />
var antagelig denne store<br />
mangslungenheten, som der<br />
beskrives, som var årsaken<br />
til at Emma bestemte seg for<br />
å slå seg ned i <strong>Stavanger</strong> – i<br />
hvert fall for en tid fremover.<br />
For mens hun var her, kom<br />
hun i kontakt med noen unge<br />
kristne soldater, som ba henne<br />
om å komme ut til Madlamoen<br />
å holde en andakt for de<br />
unge guttene som den våren<br />
var innkalt til årets obligatoriske<br />
våpenøvelser. Dette sa<br />
hun ja til, og det fortelles at da<br />
hun kom ut til leiren en dag,<br />
det var tidlig på sommeren<br />
og rekruttene var samlet, gikk<br />
hun uten forvarsel bort til dem<br />
og begynte å tale. Talen, eller<br />
andakten er det nok riktigere<br />
å si, må åpenbart ha gjort<br />
inntrykk, for: «… etterpå ble<br />
hun sterkt oppfordret til å<br />
holde flere andakter. Det<br />
falt ingen inn at det var noe<br />
rart i at hun – en ung kvinne<br />
på vel 20 år – sto der alene<br />
og talte Guds ord til unge<br />
gutter. De hørte alvorlig på<br />
hennes budskap. Det var noe<br />
i hennes vesen, noe modent,<br />
noe nesten myndig, noe<br />
moderlig. Dette fulgte henne<br />
gjennom hele livet. Hun ble<br />
nå atter sterkt oppfordret til å<br />
oppta permanent virksomhet<br />
for soldatene».<br />
Det er bispinne Petra Fleischer<br />
(Bergen) som skriver<br />
dette i sitt «in memoriam!<br />
(6) da Emma døde i mai<br />
1947. Og hun fortsetter: «…<br />
Først holdt hun møter ute på<br />
marken ved en sten som lå<br />
mellom begge leirene. Senere<br />
fikk hun leiet lokaler. (…)<br />
Etter å ha arbeidet en tid<br />
på denne måten reiste hun<br />
inn til Oslo for å tale soldatmisjonens<br />
sak i Forsvarsministeriet.<br />
General Olssøn<br />
var den gang Forsvarsminister<br />
og han ble straks sterkt<br />
interessert for saken, og fant<br />
det i høy grad påkrevet at<br />
der ble opprettet en sådan<br />
virksomhet blant de norske<br />
soldater. Hun fikk tillatelse<br />
til å oppføre en bygning – et<br />
soldathjem – etter anvisning<br />
fra de militære myndigheter<br />
på stedet – huset skulle<br />
ligge innenfor leirområdet.<br />
Til å begynne med var huset<br />
ganske beskjedent. Men<br />
senere ble det utvidet med<br />
flere tilbygg, så det ble stort<br />
og vakkert, og vel egnet for<br />
dette arbeid. Gjennom alle<br />
år, helt frem til okkupasjonstiden,<br />
har Madla Soldathjem,<br />
eller Heimly som det også<br />
ble kalt, vært omfattet av den<br />
største interesse og velvilje<br />
både av befal og soldater. Og<br />
foreldre i hundrevis rundt<br />
omkring på bygdene har<br />
vært overmåte takknemlige<br />
for dette hjem og det arbeid<br />
som der ble utført.(…) Fru<br />
Øgreid sørget alltid for at<br />
der alltid ble holdt møter og<br />
gode foredrag i salen. Men<br />
samtidig så hun det som sin<br />
oppgave å stelle godt for soldatene.<br />
På hjemmet kunne<br />
de få kjøpe kaffe og mat og<br />
ha det hyggelig og hjemlig i<br />
fritiden».<br />
Det hører med til historien at<br />
etter at soldatheimen hadde<br />
fungert noen år – med suksess!<br />
– kom det en dag en innbydelse<br />
fra den svenske Prins<br />
Oscar Bernadotte som var i<br />
full gang med å planlegge et<br />
svensk soldathjem.<br />
29