Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune

stavanger.kommune.no

Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune

NR. 2

2009

32. ÅRGANG

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER


Informasjonsblad for eldre

i Stavanger

Utgitt av:

Stavanger kommune

Oppvekst og levekår

Redaktør:

Stein Hugo Kjelby

Redaksjonskomité:

Inger Lied

inger.lied@nav.no

Helga Laake

hlaake@online.no

Halvor Ingebrethsen

halvor.ingebrethsen@lyse.net

Gerd Borgenvik

gebo80@msn.com

Mette Bagge

mette.bagge@yahoo.no

Stein Hugo Kjelby

sthugokj@online.no

Redaksjonens adresse:

«Mortepumpen»

Eiganes og Tasta

helse- og sosialdistrikt

Sverdrupsgt. 27

Postboks 55, 4001 Stavanger

Tlf. 52 04 82 77

Bladet kommer ut 4 ganger pr. år

og sendes fritt til alle over 67 år i

Stavanger kommune

Neste nummer kommer ut

24. september 2009

Stoff må være i redaksjonen

20. august 2009

Forsidebilde:

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe

og Sven Bjerga «slår» i gang 60+

på Skipper Worse

Foto:

Halvor Ingebrethsen

Opplag:

12.000 eksemplarer

Layout:

Allservice AS

4017 Stavanger

Internett:

www.stavanger.kommune.no

Publikasjoner: Mortepumpen

På redaktørkrakken:

Hurra for de frivillige!

For mange år siden var det en kampanje for transportnæringen

som de kalte «Uten lastebilen

stopper Norge». Vi har flere ganger opplevd hvor lite

det skal til før alt stopper opp. Det kan være at bagasjesystemet

på Gardermoen svikter, eller vi opplever

en lokal strømstans i noen timer. Som samfunn er vi

blitt mer og mer sårbare etter hvert som teknikken har

utviklet seg.

Som mennesker er vi også sårbare, fryktelig sårbare

i gitte situasjoner. Det har de frivillige gjort noe

med. «Uten de frivillige stopper Norge», kunne vi

gjerne ha sagt. Full stopp blir det nok ikke, men for

mange ville livskvaliteten blitt sterkt redusert om frivilligheten

forsvant. Vi tar da med hele spekteret av

frivillig arbeid.

Til nå har Mortepumpen gjennom alle år hatt gleden

av å presentere frivillige og frivillig arbeid

og betydningen av det arbeidet de utfører, så også i

dette nummer der Fellesforeningen for kreftrammede

steiker vafler på kreftavdelingen (s. 52). Til sammen

er de 30 aktive frivillige som er med på å spre trivsel

og glede for dem som er i en ekstra sårbar fase i livet.

En annen ildsjel, som nå i en alder av 93 år har lagt

frivillighetsarbeidet på hyllen, er Astrid Tønnessen.

Mange i Stavanger har grunn til å takke for det

arbeidet hun på frivillig basis har utført (s. 12).

Selv om 17. mai er vel overstått vil vi likevel rope

et tre ganger tre hurra for alle de frivillige, som

for så mange gjør livet lettere å leve.

Vi ønsker alle en riktig god sommer!

2


BYPROFILEN

Steinar Sivertsen

– En kulturformidler

Tekst og foto: Gerd Borgenvik

Stavanger har mye å være stolt av også

«ittepå» og fortjente i høy grad kulturbystemplet.

Blant annet har byen i senere

tid fostret flere av landets fremadstormende

talenter på skrivefronten.

Forfattersentrum Vestlandet som hittil

har hatt sitt hovedsete i Bergen, har tatt

konsekvensen av dette og opprettet et eget

Rogalandskontor i Stavanger, og den

kulturelle skolesekken er med på å bringe

interessen for kunst og kultur videre til

barn og unge.

Byen kan også vise til dyktige litteraturkritikere,

og i mars ble Steinar Sivertsen

kåret til «Årets litteraturkritiker

2008» – uten at det ser ut til å ha gått

ham til hodet.

«Jeg føler meg fortsatt som en litt sjenert

gutt fra nedre Våland og kan nok,

selv som pensjonist, oppleve for mye oppmerksomhet

og ros som relativt plagsomt,»

sier han selv.

Steinar Sivertsen ble født 6. september

1941, som sønn av Johan og Palma Sivertsen,

og vokste opp i Rosenkrantzgate 8 der

foreldrene hadde en frukt- og tobakksbutikk.

Det eksotiske navnet Palma fikk moren

fordi hennes faren var sjømann og seilte

på de store hav. Navnet var så sjeldent at

Steinar foretrakk å kalle moren «fru

Sivertsen» – når noen spurte hva hun

hette!

Søskenflokken bestod av Steinar, broren

Rolf som døde 50 år gammel i 1996,

og to yngre søstre.

Etter sju år på Våland barneskole fulgte

realskole og artium på St. Svithun. Oppmuntret

av to lærere som hadde oppdaget

potensialet hos den unge gutten, dro han

til Oslo for å studere. Etter bestått

cand.philol-eksamen tok han eksamen i

litteraturkunnskap, mellomfag tysk og

nordisk med hovedoppgave om lyrikeren

Harald Sverdrup. I denne perioden begynte

han også som bokanmelder i VG.

I studietida var han blitt kjent med Elise

Tolås fra Kristiansand. De giftet seg i 1967

og fikk to barn, Ståle som er økonom og

bor i Oslo, og Hege som er adjunkt i Stavanger.

Sin lengste arbeidsperiode som lektor

hadde Steinar Sivertsen ved Stavanger

katedralskole, fra 1972 til han gikk av med

AFP i 2005.

Av rektor Kjølv Egeland ble han oppmuntret

til å ta på seg jobben som litteraturkritiker

i Rogalands avis, noe han svarte

ja til.

3


Sivertsen hadde allerede i 1963 merket

seg Egelands interesse for litteratur. Hjemme

fra studiene i Oslo, stanset han en dag

utenfor redaksjonslokalene til avisen som

den gang bar navnet «1ste Mai». I utstillingsvinduet

hang dagens avis. Der leste

han en fascinerende bokanmeldelse av

Gunnar Bull Gundersens roman «Judith».

Den var skrevet av nettopp Kjølv Egeland,

og han tenkte:

«Så flott at noen kan formulere seg så

medrivende om en ny norsk roman.»

Sivertsens to første anmeldelser stod på

trykk i Rogalands avis den 28. oktober

1975. Tor Egge, som var redaktør, gav

ham all den spalteplassen han ønsket, hvilket

passet lektor Sivertsen utmerket. Selv

om han fortsatt er «en sjenert gutt fra

Våland», har han aldri vist beskjedenhet

når det gjelder spalteplass i avisene!

I 1992 var det redaktørskifte i RA. Han

flyttet over til Stavanger Aftenblad der han

har anmeldt bøker i alle år siden, noe han

også har tenkt å fortsette med.

Endelig våger jeg meg frampå med et

spørsmål:

«Dine bok-kritikker viser at du er en

meget grundig mann. Det har hendt jeg har

tenkt: Nå trenger jeg ikke lese boka.» Har

det slått deg at du kanskje røper for mye av

innholdet?»

Til det svarer han: «Det er nok mulig at

jeg, som overvintret lektoral pedant, kan

være for grundig i bokomtalene mine, slik

at spenningen forsvinner og eventuelle

lesere skremmes bort fra selve litteraturen.

Det er i tilfelle utilsiktet. At grundig bruk

av rødblyanten i visse sammenhenger kan

være på sin plass, har jeg likevel flere

eksempler på. Gyldendal måtte for eksempel

trekke tilbake en litteraturhistorie for

videregående skole etter at jeg hadde

påvist en lang rekke faktiske feil i førsteutgaven.

Det samme skjedde senere med

en slumset reisebok av Thorvald Steen,

utgitt på forlaget Oktober.»

«Du bruker ofte det greske prefikset

META. Er det noe som har gått inn i det

norske språk, og som en kan forutsette at

alle forstår betydningen av?»

Han svarer: «Bruken av fremmedord og

litteraturvitenskapelige fagtermer kan sikkert

irritere mange avislesere. Men et

moteord som meta-litteratur har jeg forklart

så pass mange ganger at jeg i den

tabloide verden med begrenset spalteplass,

nå oftest bruker begrepet uten alltid å forklare

det.»

«Du er pensjonist, men skriver fortsatt

anmeldelser. Hvor lenge har du tenkt å

holde på?»

«Så lenge helsa holder, lesegleden

består og Stavanger Aftenblad vil beholde

meg, kommer jeg til å fortsette med

anmeldervirksomheten og arbeidet med å

legge til rette og avvikle litteraturuka på

Sting.»

«Hvordan får du tid til å være pensjonist

midt oppe i alt det du er med på?»

Til det svarer Sivertsen: «Pensjonisttilværelsen

er relativt rutinestyrt. (Kan vi

vente noe annet av en overvintret lektoral

pedant?) Om morgenen sitter Else og jeg

på trimsykkel og ser på frokost-tv før vi

spiser, leser Stavanger Aftenblad og går en

times tur i nærmiljøet med hunden til dattera

vår.»

Ellers liker vi å se film, og så reiser vi

skammelig mye og langt: I 2008 til Chile

og Argentina, Iran, England, Skottland,

Uzbekistan, Armenia, Georgia og Gran

Canaria (!) I 2009 til Gambia (en tur til

Madagaskar ble kansellert p.g.a. urolighetene

der), og i påsken dro vi til Indonesia.»

«Har du et råd å komme med til dem

som skal tre inn i pensjonistenes rekker?»

4


«Råd til andre? Nei, det har jeg ikke.

Men selv prøver vi etter fattig evne å ta

vare på helsa, holde kontakt med venner

og familie, dyrke våre interesser og glede

oss over livet.»

Som om ikke det skulle være godt nok

råd til oss alle!

Det ville føre for langt å nevne andre

priser som Sivertsen har mottatt i årenes

løp, juryer og komiteer han har sittet i,

artikler han har skrevet, antologier han har

deltatt i m.m. Blant annet er det mye takket

være ham at vi har det som nå går

under betegnelsen Kapittelfestivalen, et

årlig arrangement med deltakelse fra hele

verden.

Og nå har han også fått kritikerprisen,

for 2008! Vi ønsker til lykke! Den var vel

fortjent!

ELDREDAGEN 1. OKTOBER 2009

PENSJONISTTREFF I ATLANTIC HALL KL 17.00

Stort program:

Tale for dagen ved sorenskriver Helge Bjørnestad

Tildeling av pensjonistprisen 2008 ved Varaordføreren

Sang og musikk ved Astrid og Bjørn Sunde

Underholdning ved Espen Hana

ALLSANG

Visning av filmopptak fra arrangementet rundt Mosvatnet

søndag 27. september.

Blomsterutlodning på inngangsbilletten

Det blir servert smørbrød, kaffe og kaker

BILLETTPRIS KR. 200,–

Billetter kan kjøpes fra mandag 8. juni ved Eldres hus, Kongsgt. 43

tlf. 51 50 72 71 eller Skipper Worse Ledaal tlf. 51 56 43 30

NB! Erfaringen viser at det er stor etterspørsel etter billetter

til 1. oktober arrangementet.

Vær derfor ute i god tid og sikre deg billett.

Eldrerådet

5


Kolonihage gjenkjent

91 årige Randi Meling på Austre Åmøy kjente

igjen både kolonihage, hytte og personer.

I forrige nummer av Mortepumpen, side

40–41, bragte vi en artikkel om «Kolonihager».

I slutten av artikkelen ble det etterlyst

personer som eventuelt gjenkjente personene

på bildet. Det ble lansert en del forslag

til om de to bildene var av samme

hytte og om den muligens hadde sine røtter

og grunn i Egenes kolonihage. Vi oppfordret

også våre lesere til å gi en tilbakemelding

om hvem personene mon kunne

være?

Og tilbakemeldingen kom! Randi

Meling, 91 år med hjemsted på Austre

Åmøy gjenkjente både hytta og personene.

Hun bekreftet først at begge bildene var av

samme hytte. Dernest at den som riktig

antatt hadde slått rot og festet grunnmur i

Egenes kolonihager. Mannen med vest og

i skjortermer bar navnet Peder Pedersen og

var baker av fag og hadde bopel på Våland

i Stavanger. På bildet sitter han sammen

med sine to døtre, fra venstre Mathilde

som arbeidet i «Bikuben», som det den

gang het på hjørnet av nåværende Klubbgata

og Hospitalgata. Randi Meling tillater

seg å betegne henne med et rykte som «fin

og fornem». Søsteren derimot, var mer

«jordnær» og drev med hjemmearbeid,

både hos seg selv og hos andre som hadde

behov for hjelp. – Dessuten jobbet hun i

«hermetikken», forteller hun avslutningsvis.

Så overlates resten til dere lesere hvis

dere vil finne ut hvilket slektskapsforhold

det var mellom den 91 årige Randi Meling,

som gjenkjente personene, og de to

damene som var hennes mors søskenbarn.

Kanskje det går slik det gikk med artisten

Øystein Sunde da han skulle granske sin

egen slekt, og endte opp med at han faktisk

var sin egen bestefar.

Ja-ja …

-halling-

6


Barndomsminner fra Stavanger

på slutten av 1930-tallet (2)

Redigert tekst: Halvor Ingebrethsen

Hans Jakob Andreassen

Født i Porsgrunn 1928.

Eksamen artium St. Svithun skole 1947.

Etter lærerprøve i Kristiansand 1951, lærer i butikkklassen

ved Stavanger framhaldsskole 1951–52.

Magistergraden i pedagogikk 1958.

Ansatt ved Eik lærerhøgskole 1958–1994.

Universitetslektor 1971–1973.

Pensjonist siden 1994.

Utgitt: «Debatt om tegneundervisningen» 1961.

«Mitt kjære Porsgrunn» 1999.

Vi fortsetter der vi slapp i forrige nummer.

Vår «gjesteskribent» begynner etter hvert å

finne seg til rette i sin nye by, Stavanger.

Men gjør erfaringer som ligger et godt

stykke borte fra hverdagen i Porsgrunn. Vi

lar Andreassen fortsette sin fortelling om

møte med blivende «venner» og hvordan

første dag på Våland skole artet seg …

Stavanger åpenbarer seg

– En formiddag far hadde fri, fikk vi endelig

tatt oss en tur ned til de store bryggene,

bare far og jeg. Vi traff den eldste vertinnen

vår da vi var på vei ut hjemmefra. Nå skal

vi gå tur ned til bryggene, sa far. – Alle

mannfolk i byen går tur rundt kaien en

gang i uken, svarte vertinnen med et glimt

i øyet. Et stort turistskip som het «Dilwara»

var kommet til byen. Båten var full av

engelske ungdommer som skulle i land for

å se byen. Her på brygga kunne jeg med

egne øyne se lys levende engelskmenn.

Mange av guttene gikk i korte bukser og

jakker. Skjorte og slips hadde de også. Var

de litt snobbete? Noen av guttene gikk i

rutete skjørt – de var skotter. Det virket

imponerende fremmedartet. Stavanger var

sannelig en storby.

På brygga hvor engelskmennene kom i

land, sto en kortvokst, skjeggete mann med

en liten hest og en kjerre. Hesten var en

ponni, fikk jeg vite. Ungene

svermet rundt ham. Han blåste

«Ja vi elsker» i et slags

instrument. Det hørtes ut

som om han spilte på kam.

Så ropte han noe som vi

ikke skjønte og tok

en bunke aviser

fra kjerra og

gikk rundt og

solgte dem.

Far kjøpte en.

Den het «Fag-

7


amatøren». Den handlet om hvordan vi

kunne ta vare på ungdommen, gi dem verktøy

og skaffe dem noe å arbeide med. Avisa

var like merkelig som mannen selv. Han

ble kalt for «Lende’n. Men budskapet i

avisa hans var alvorlig nok. Han skrev om

arbeidsledig ungdom som ikke hadde noe å

gjøre og som gikk og kastet bort tiden uten

mulighet til verken å lære noe eller tjene

penger. «Det er sant alt han skriver», sa

far. Han var enig med Lende’n.

Mye å se på kaien

Så forteller Andreassen videre med å skildre

inntrykket fra kaien hvor det hersket

liv og røre og hvordan det skranglet i hestehover

og kjerrehjul over brosteinene.

Lastebiler og hestekjerrer tok i mot kasser

og sekker som ble svingt i land fra båtene

som lå der. Noen skjøv håndkjerrer med

fiskekasser. En svær heisekran raget høyt

og flyttet seg på jernbaneskinner som lå

bortover kaien, forteller han og fortsetter:

– Gutter på min egen alder satt eller lå på

kaikanten med fiskesnører. Fikk de fisk?

«Stinter», svarte de. De balanserte hjemmevant

på bryggekanten. Ytterst ute på

kaien lå nattruta. Det var et velkjent syn i

byen, forsto jeg. Tre røde ringer rundt den

svarte skorsteinen og svart skrog. «Stavanger

1» het båten. Mastene, husker jeg,

sto mer på skrå enn vanlig var på kystbåtene.

Båten gikk hver kveld til Bergen

hvor den lå over og kom tilbake til Stavanger

to dager etter.

Havneområdet i Stavanger var for meg

et under. Overalt var det travel og optimistisk

virksomhet. Sola skinte og den

friske nordavinden luktet salt. Dette var

den byen jeg hadde drømt om å oppleve.

Her lå det også en annen båt. Hvis jeg

gikk opp landgangen og ble med, kunne

jeg havne inderst

i Hardangerfjorden

neste dag.

Det lå også en båt

til ved kaien:

Gikk jeg opp

landgangen der,

kunne jeg etter

noen dager –,

eller uker gå ned

en annen landgang i Rio eller Durban i

Syd-Afrika. Alt dette satte fantasien i

sving. Jeg kunne drømme meg bort til

hvilken som helst kant av kloden, bare ved

å ta en tur rundt kaien og se på båtene.

Lokale båter gjorde også inntrykk

– Med hånden i min fars dro vi videre til

andre kaiområder. Der lå fjordbåtene,

små og store. «Viervåg», het en av de minste.

«Haukeli» var stor og så nesten ut

som en vanlig kystbåt. Den hadde også tre

røde ringer rundt en svart skorstein og tilhørte

dermed Det Stavangerske Dampskipsselskap.

Et par av båtene hadde et

helt spesielt utseende. To slike hadde navnet

«Ekspress 1» og «Ekspress 2». Også

de tilhørte det samme selskapet. De så ut

som racerbåter, eller nesten krigsskip. Å

reise med dem var som å sitte i en buss.

De ble da også kalt for «Fjordbusser».

Jeg måtte også få med en tur gjennom

Breiavannsparken. Ved musikkpaviljongen

spankulerte tette flokker av duer. På

gresset ved vannkanten lå en flokk pene,

hvite ender og sov. Vi kom ganske nær og

fikk oppleve et menneskevennlig fuglemiljø.

Så tamme og snille var de.

Besøk på torget og i Strømvik

– Sammen med mor besøkte vi også torget.

Vi så utover et hav av boder med

8


grønnsaker og blomster. Like nedenfor

hvor vi sto, var det boder som solgte flettede

sivsko og lyseblå ullunderbukser. De

var visst hjemmelagede. Jeg husker at

bestefar gikk med sånt undertøy.

Han fortsetter med flere minner fra

området i sentrum, men var også opptatt

av muligheten til å få seg et bad i sjøen.

De spurte seg fore hos vertskapet de leide

hos, men de var visst ikke særlig opptatt

av badeliv. Etter hvert ble det kjent at

Strømvik bad eksisterte. Faktisk i gåavstand

fra hvor de bodde. Selvsagt var Sola

attraktivt, med sandstrand og flyplass.

Vaulen var også et sted, men da måtte

man bruke toget. – Etter hvert fikk jeg

mast meg til å få far til å følge meg til

Strømvik, forteller han. – Jeg så for meg

en liten vik med sandstrand hvor jeg

kunne vasse ut i, blanke svaberg hvor en

kunne sitte å kle av seg. Vi gikk ned paralellgaten

hvor vi bodde, over jernbanelinjen

på en trebro med mange trinn. Kom så

over på andre siden av jernbanen i en

bydel som het Paradis. Der lå en stor, gruset

plass med et fotballmål i hver ende.

Jeg forsto at det var en fotballbane. Så

gikk vi langs et vann som het Hillevågsvannet,

utover i retning Strømvik. Det luktet

stramt hele veien. All kloakken i Stavanger

rant visstnok ut i dette vannet.

Uhumskhetene lå og duppet som svisker i

sviskesuppe. En trang åpning noen få

meter skapte kontakt mellom den store

fjorden og vannet. Det lå mange motorbåter

fortøyde langs strendene. Innerst i kroken

lå båthuset til en roklubb.

Men Strømvik var visst ikke den

«perle» Andreassen hadde tenkt seg. Han

fortsetter:

– Badet var noen sementerte bassenger

med grumset vann. En «kum» for guttene

og en for jentene.Over det hele raket et

rødt stupetårn med tre stupebrett i forskjellig

høyde. «14 grader i vannet», sto

det på en liten tavle. Bunnen var ujevn.

Jeg sto i vann til magen med håndflatene

foran meg, klar til å legge på svøm for å

ta de fire–fem takene jeg kunne før jeg

nådde bunnen. Alltid kom det noen kropper

i veien. Alle ropte til hverandre. Men

ingen til meg. Det kom ingen klar bane

eller sjanse slik at jeg kunne øve på svømmeferdighetene

mine. Jeg satte meg derfor

på huk og tok noen tak. Men da dyttet

noen gutter meg slik at jeg endte under

vann og slukte en munnfull av det skittengrå

vannet. Da gikk det opp for meg at

ingen ville savnet meg om jeg var blitt liggende

der, hvis ikke far, i hatt og frakk

hadde stått der på kanten og tålmodig

ventet på at jeg skulle bli ferdig med å

nyte «sommerens gleder».

Våland skole – et møte uten

særlig sødme

Andreassen skulle gå på Våland skole.

Dagen etter skolen hadde begynt, ble

familien av vertinnen minnet om at den

skolen han skulle gå på hadde begynt

dagen før. Faren fulgte ham da dit hvor de

i første etasje møtte skolens overlærer, en

stor kraftig og skallet mann som het Peter

Molaug. – Med en stemme som kom langt

nede fra magen, forteller han. – Derved

var jeg blitt elev i Storækres fjerde klasse.

Da jeg kom inn i klasserommet, reiste alle

elevene seg og lærer Storækre ønsket meg

velkommen. Jeg fikk en pult ved vindusrekka.

Det var bare gutter i klassen, hele

32. Klassemiljøet var velkjent. Fem rekker

trauste, brunmalte pulter etter hverandre.

Pultene hadde ikke hjul, men

utstyrt med ryggstø og fotbrett. Under

9


pultlokket var det en hylle til skolevesken.

På en opphøyet plattform sto et brunmalt

kateter for læreren. Over hodet hans hang

et kart over Norge og Det hellige land

Palestina.

Det ble stille i klassen da jeg hadde satt

meg. 32 par øyne mønstret meg. En ubehagelig

situasjon. Skoleklokka ringte. Vi

reiste oss og sto «rett» før vi marsjerte ut

i rekke og rad. Læreren stoppet meg og

spurte hvor jeg kom fra og hvor jeg

bodde. Jeg fikk bøker og han viste meg

hva de holdt på med. Plutselig var frikvarteret

over og klassen kom inn og så

meg sitte der allerede. Mistenksomheten

oste: Lærerens gullgutt?? Vi hadde norsk.

Jeg var flink til å lese og det gikk fort

unna med det lille avsnittet i leseboka jeg

fikk i oppdrag å lese høyt. «Det var bra»,

sa lærer Storækre, «men du leste litt for

fort». Stillheten i klassen etterpå lå over

skuldrene mine. Alle så på hverandre.

Noe sånt hadde de aldri hørt før. Hvorfor

snakket ikke fyren sånn som andre, normale

mennesker? Jeg fikk spørsmål i

neste frikvarter. Noen av guttene kom

bort. «Kor e du fra?» Tonen virket irritert

og ikke helt vennlig. «Porsgrunn», svarte

jeg. «Du e østlending?» Jeg følte meg som

en innvandrer, en inntrenger. Et nytt hode

dukket opp: «Tror du at du è någe?» Nei,

svarte jeg. En annen gutt holdt knyttneven

oppunder nesa på meg og sa: «Lukt på

den! Hvis du egle, ska me ta deg.» Jeg

hadde ikke lyst å etterkomme ønsket om

«å lukte». Men hva ville det si «å egle»?

En gutt bak meg dyttet meg i ryggen. Jeg

havnet rett i brystkassen til han med

knyttneven og fikk et par kraftige dunk i

skallen. Jeg ble dyttet, fram og tilbake, fra

side til side, flokken rundt oss vokste, guttene

brølte, en ny knyttneve i magen.

Ringen rundt meg vokste. Det tiltrakk seg

en lærers oppmerksomhet. Jeg ble tatt i

nakken og holdt fast. Flokken spredte seg

raskt. «Så du è ein sånn så vil slåsst, du»,

sa læreren. «Me ska nok få skikk på deg!

Hvilken klasse går du i?». Jeg vet ikke,

svarte jeg, men læreren heter Storeter, –

eller noe sånt.

Da jeg kom hjem og mor spurte hvordan

det var å begynne på skolen, sa hun

at hun var så glad for at jeg var kommet i

Storækre sin klasse, for han var en slik

flink lærer. «Kanskje du også kan begynne

i guttekoret hans», sa mor.

Akkurat da følte jeg ikke noe behov for

å begynne i noe guttekor!!!

Fortsettes i neste nummer

10


TRO OG TANKE

Den svarte flekken

Det fortelles at en mann hadde vært på et oppbyggelig møte. Da han kom hjem, spurte

kona om hva taleren hadde snakket om. «Jo, han snakket om synden,» svarte mannen.

«Hva sa han om synden da?» spurte kona. «Han var visst imot den,» svarte mannen.

Hvis det er slik med deg og meg at vi ikke husker hva vi har lest eller hørt, kan mangt

være bortkastet. Jeg ønsker å skrive en andakt som får folk til å reagere. Du kan godt

bli sint eller forarget. Ta en telefon til han som skrev andakten og fortell vedkommende

«hvor David kjøpte ølet!» Eller du kan kjenne deg glad og fornøyd med lyst til å takke

andaktsholderen personlig.

De fleste samtalene våre dreier seg om problemer og vanskeligheter, og da særlig

sykdom. Dette temaet kan vi trekke ut i det uendelige. Og ikke blir vi særlig oppløftet

eller glade etterpå. Det er som å vise frem et hvitt ark med en svart flekk oppi ett av

hjørnene. Når du så spør: «Hva ser du her?» så svarer de fleste: «En svart flekk!» Det

er jo rett svar. Flekken er der, men 99,99% av arket er hvitt! Her er ubegrenset plass til

å regne eller skrive eller tegne. Det er derfor «Se og Hør», «Her og Nå», «Dagbladet»

og «VG» har så mange lesere. Det er «den svarte flekken» som trekker!

En annen sa det slik: «Det du konsentrerer deg om, gir du plass i livet ditt.»

Livet blir så mye lettere å leve hvis noen hjelper oss til å se det gode og det positive.

Jeg husker for mange år siden da daværende redaktør i Stavanger Aftenblad, Christian

Oftedahl, fortalte at han hadde et skriftord på veggen på kontoret sitt. Det var fra Filipperbrevet

4, v. 8: «For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt

som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»

Like foran dette skriftstedet står et annet som også er verd å ta med: «Vær ikke

bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme frem for Gud i bønn

og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter

og tanker i Kristus Jesus.»

Ofte, meget ofte, bestemmer jeg meg for å begynne et nytt og bedre liv. Men så går

det i totlevase. Da er det godt å kunne vende seg til en som kjenner meg og forstår meg.

Slik opplever jeg å komme til Gud. For Jesu Kristi skyld både kan og vil han tilgi og la

meg få begynne på nytt. Slik jeg selv trenger tilgivelse, slik skal jeg også møte mine

medmennesker. Ha en god dag!

Svein Nielssen

11


Ildsjel for flere generasjoner

Mange i Stavanger har grunn til å takke Astrid Tønnessen

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

For mange av Mortepumpens lesere vil

navnet Astrid Tønnessen gi mange assosiasjoner.

I mer enn 60 år var hun en

markant og engasjert skikkelse i byens

politiske og sosialpolitiske liv. I politikken

var hun kompromissløs og krevende.

På det sosiale området var hun

den som gikk foran og kjempet for rettferdighet,

praktiserte nestekjærlighet og

omsorg.

Astrid Tønnessen er nå 93 år. Et hjerneslag

for 6 år siden satte henne ut av spill. Men

toppetasjen er det ingen ting i veien med,

sier hun og ler godt. Det gode humøret og

den klukkende latteren har vært hennes

varemerke gjennom alle år. Det er herlig å

få folk til å le! Det gode humøret har vært

med på å gjøre andre glad, enten det var

som trøster og hjelper for noen som hadde

det vondt, eller som toastmaster i utallige

brylluper.

Radarparet

Hennes karriere begynte i 1937 da hun stiftet

Hillevåg arbeiderkvinnelag. Her var

hun formann i 50 år, en bragd bare det!

Hun hadde da for fire år siden truffet Marthin

som hun nå var forlovet med og som

hun seinere på høsten samme år giftet seg

med. De to skulle vise seg å bli et radarpar

i mange sammenhenger. Marthin var sosialt

interessert, en interesse de begge delte

gjennom 66 år. Marthin er nok best kjent

som mangeårig barnevernskonsulent i

Rogaland. Han har også skrevet flere lokalhistoriske

bøker, blant annet «Min barndoms

gate» og «Førstereisgutten». Marthin

døde 25. september 2003. Sorgen og savnet

er tungt og sårt.

Arbeidet for og i Hillevåg bydel ble en

av hennes kjernesaker. Folkets hus i Hillevåg

var et samlingspunkt for mange aktiviteter.

Særlig godt minnes hun alle juletrefestene.

Hjemme i Skjæringen 10 kunne de

ikke pynte juletreet før festen i Folkets hus

var over, fordi all familien Tønnessens

juletrepynt var brukt der.

Hvert år arrangerte de middag med

underholdning for beboerne på fattiggården

i Hillevåg og på Hinna. Med innleid

buss gikk det til Reinskaus kafé på Tasta.

Et populært underholdningsinnslag var

hatteleken. Problemet var bare at hattene

forsvant. Så hvert år måtte Astrid ut for å

skaffe nye hatter til leken.

En traumatisk teateropplevelse

Astrid Tønnessen har en livlig fortellerglede.

Fra barndommen forteller hun om den

gang hun som 11 åring dummet seg ut.

Sammen med en kusine var hun på teateret

for første gang. På scenen hadde fruens

elsker måtte gjemme seg fordi mannen kom

uventet hjem. Da fruen nektet for et hvert

forhold, brast det for den ærlige Astrid som

ropte høyt at han var bak sofaen!

Da teaterstyrets formann Lars Vaage, på

12


et langt seinere tidspunkt, tilbød henne styreverv,

var hun ennå flau over episoden.

Som barnevernskonsulent kom Marthin

Tønnessen opp i mange uventede og triste

tilfeller. Den gang var ikke hjelpeapparatet

utbygget som i dag. Hva gjorde de så når

de sto med en krise i hendene? Jo, det ble

Skjæringen 10. Her ble barn fra vanskelige

hjem tatt vare på enten i påvente av adopsjon

eller annen omsorg. Byens første krisesenter?

Deres innstilling viser i alle fall

storsinn og hjertelag.

Et åpent hjem

Det var ikke bare barn i krise som var velkommen

hos Tønnessen. Alle var velkommen.

Bare de hørte at det gikk i singelen

utenfor ble kaffekjelen satt på fortelles det.

I dette hjemmet var der ingen klasseskille.

En gang var Trygve Bratteli på bybesøk

og Astrid var vertskap. Den gang ble hun

så imponert over at personer i en slik posisjon

kunne være så alminnelige. Hun inviterte

Bratteli hjem til middag og ville

dekke på i stuen. Da foreslo Bratteli om de

ikke heller kunne spise på kjøkkenet. Det

var mye koseligere.

Som politiker var det lokalpolitikken

som engasjerte henne mest, selv om hun

også var medlem av fylkestinget. Etter

13


krigen deltok Astrid Tønnessen på det

meste av det som skjedde i kvinnepolitikken

i Stavanger. Som en aktiv politiker ble

hun naturlig nok engasjert i ulike råd, styrer,

utvalg og verv. Som en konkret anerkjennelse

av sitt politiske engasjement,

fikk hun bekreftet da hun som første i

Norge i 1989 ble tildelt Gerhardens stipend

på kr. 20.000.–. Stipendet ble opprettet

i 1988. Stolt over tilliten reiste hun og

Marthin til Russland og Polen 17. mai

1989 for å studere forhold knyttet til

arbeiderbevegelsen. Opplevelsene fra

turen formidlet hun videre i minst 30

foredrag i partisammenheng.

Hun ser også tilbake med glede da

hun i 1972, som eneste kvinne, deltok

i en delegasjon for norske tillitsvalgte

til EU i Brüssel, hvor de møtte belgiske

fagbevegelse og samarbeidsorganisasjoner.

et aktivt medlem av Afghanistan komiteen

som samlet inn penger til det krigsherjede

landet.

Nå er det lenge siden hun la politikken

på hyllen og livssituasjonen begrenser

sterkt hennes aksjonsradius. Likevel følger

hun godt med på hva som skjer i verden.

Gjennom sine daglige tre aviser og

TV får hun delta i det pulserende liv og

trangen til å hjelpe andre, både ute og

hjemme er fortsatt til stede.

Mange kampsaker

Astrid Tønnessen har kjempet for

mange saker gjennom sitt lange liv i

politikken og er glad over alt hun har

fått være med på. Under mottoet

«Æres den som æres bør» trekker hun

frem sin lengste kamp. I 40 år kjempet

hun for at den nå avdøde stavangerkunstneren

Erik Haugland skulle få

en plass oppkalt etter seg i Hillevåg

der han hadde bodd.

Maler og billedhugger Erik Haugland

er blant annet kjent for «Gutten

og andemor» i Byparken og «Konene

og St. Olavsbrønnen» i Kleivå.

Jeg ble til slutt hørt, sier hun stolt.

Endelig har Erik Haugland fått sin

plass i Hillevåg.

Selv om det var lokalpolitikken

som sto først. Hadde hun også øye for

resten av verden. Blant annet var hun

VI TILBYR:

– Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester

– Tid til din disposisjon

– Allsidighet og fleksibilitet

– Punktlighet og nøyaktighet

– En person å forholde seg til

Vi etablerte hjemmetjenesten HaaTO

i september 2005 som et supplement til

den offentlige hjemmehjelpen.

Vi er det personlige og private alternativet.

KONTAKT OSS:

METTE THOMASSEN TLF. 959 66 117

SISSEL HAARR TLF. 975 64 523

BESØK VÅR HJEMMESIDE: WWW.HAATO.NO

14


Den siste dagen

Fortellingen er skrevet av Marthin Tønnessen og sto

i Mortepumpen nr. 2/89.

Redaksjonen mener den passer for gjentakelse i

forbindelse med intervjuet med Astrid Tønnessen.

Dagen som for mange ble den vonde

dagen. Dagen som river og sliter – dagen

hvor minnene slåss og hvor så mye styrter

i grus.

Dagen som ikke gir plass for resignasjon

– fordi tankene ikke kan deles med

andre.

De to vet begge at stedet de skal til ikke

har returbillett – og heller ikke at det noen

gang vil bli utstedt noe nytt adgangstegn.

To mennesker som har holdt om hverandre

– fordi hendene som møttes aldri har sluppet

taket.

To som vet at en av dem kan bli alene –

og at bare minnene blir igjen.

Ryggen er rundere enn før og den hvite

knuten i nakken er blitt så mye mindre.

Hun snakker med blomstene – snur og vender

på pottene og plukker vekk de brune og

gule bladene. Hendene er varsomme og

hun kjeler med hver enkelt.

Jeg ser ikke tårene og jeg hører ikke tankene

– men jeg ser de skrukkede hendene

når de glatter ut foldene i gardinene – og

jeg vet at hun teller maskene i alle firkantene

hun har heklet.

Hun vinker til noen som går forbi, og

hun bøyer seg for å ta opp en blomsterstilk

som var brukket av og falt på gulvet.

De små detaljene som hører med til hennes

dag.

Hun går fra vindu til vindu og hun kjærtegner

alle blomstene med samme omhu –

og snur på soklene for at lyset skal nå de

innerste bregnene.

Lyset de begge vet om. Lyset som

sprenger grensene – og øynene ser opp mot

taket i stuen med prismekronen.

Hun ser solstripene som leker med pris-

15


mene og hun følger fargene i mønsteret

som stadig endres etterhvert som fasettene

gir refleks.

Det er som om prismene vil fortelle

henne noe – noe om det dørstokken inn til

«bestestuen» kan berette om. Den kan fortelle

om hvor mange ganger hun har støttet

seg til den når hun så inn mot hjørnet hvor

en av oss lå med hendene knyttet om billedet

av ham han trodde på – og om rosene

hun hadde lagt på hans hvite klede.

Jeg tror ikke at hun tenkte på de mange

frostkalde nettene hun våket – og på isrosene

som dekket altandørene.

Hun så bare de hvite hendene og den

hvite pannen hun så ofte hadde tørret

febersvetten av – og i dag visste hun at han

hadde fått følge med flere.

Alle hadde de minner ingen bestestuedør

kan lukke ute – og alle hadde de lekt på

gulvet – hennes knær nå knelte.

Hun lette etter avtrykkene fra alle føttene

og hun ordnet rekkene med sko i den

rekkefølge bare en mor kan – og sammen

ba de begge – for dem som var igjen.

De så mot veggen med alle billedene og

minner fra hvert enkelt ansikt ble levende.

De husket klærne og de husket episodene

hvor noen hadde vanskelig for å sitte stille.

De husket smilene og de husket tårene – og

de visste begge hvor lykkelige de var.

Minnene konturene under billedene på

veggen etterhvert som de ble tatt ned –

kunne bekrefte. Minnene som ikke lenger

noen vegg hadde plass til.

Støvkluten tørket for siste gang – og

tårene polerte duggen.

De svære «smea-nevene» lukket seg om

hennes knudrete vaskehender – og de lot

viserne gå den andre veien.

Husker du den gamle paviljongen i parken

hvor kommunekorpset alltid avsluttet

med «Kong Oscar’s Honnørmarsj» og alle

dannet marsjkjedene mellom trærne – og

da du neide så beskjedent og fikk meg med

i rekkene.

Begge mintes de sitt første møte da hun

våget seg bort til den høye kraftige smeden

– som ikke torde engasjere noen. Og begge

husket da han kvelden etter sto og ventet

utenfor den fine moteforretningen hvor

verdens vakreste pike gikk i lære.

De glemte alt omkring seg og hennes

uendelig vakre smil gjemte seg i armene

hans – som ennå var svære og tunge.

De kvitterte hverandres spørsmål og

tårene ble en inderlig takk til hverandre.

Han fortalte henne om hvor glad han var

i sin unge vakre kone og hvor stolt han var

da hun mange år hver morgen klokken halv

fem dekket de rykene hesteryggene – opp

til tyve i tallet – og om alle smedene som

beundret og elsket hennes milde vesen.

Han glemte ikke carbidlyktene som blafret

i vintermørket og hennes omsorg for

smedene når de forsøkte å varme sine frosne

fingre i lysskjæret. Og om hestene som

la mulene tilrette for hennes kjærtegn.

Han glemte ikke å fortelle henne om

hennes utrettelige iver for å hjelpe dem

som hadde det vondt og om hennes rørende

omsorg for læreguttene. Om vasking – om

stopping – om lapping og om de blanke

skoene som sto og ventet dem hver søndag.

Hun la sammen den store plysjduken.

Duken som dannet telttaket da spisebordet

ble endevendt og omgjort til indianerresidens.

Hun brettet møysommelig sammen

pleddet med alle fargene. Pleddet hun la

om ham hver middag – og hun ristet putene

og teppet mormor hadde i gyngestolen.

Hun flyttet på stolene og hun børster av

alle setene hun selv har vevet.

Hun ser på ham som sitter ved skrivebordet.

Skrivebordet som vet – kanskje

16


mer enn noen – om timene – og om årene

– de begge har vært sammen om.

Hun ser på de kraftige armene – og hun

kjenner tankene bak den høye kloke pannen

hans.

Hun ser den breie ryggen og hun ser

hendene som omhyggelig ordner – og legger

sammen – borgerpapirene – alle patentdokumentene

og de mange avisutklippene

hvor han var omtalt.

Hun forstår også hvorfor han river i

stykker dokumenter han i alle årene har

gjemt på. Dokumentene hvor håp om rettferdighet

ikke ble oppfylt – dokumenter

med kapitler som nå er avsluttet.

Hun vet om hans uomtvistelige tro på

sannheten og hans egen erkjennelse om det

negative – men hun vet også at skrivebordet

kunne fortelle om de små nevene som

etter tur prøvde sitt vitebegjær på de skarpe

tennene i gapet på løvehodene.

Hun gjemmer krystallene fra kinnene

sine i forklesnippen og hennes skritt

begynner å bli hektiske – hun hører klokken

slå og hun synes å høre at pendelen går

fortere.

De har begge drømt. De har drømt

drømmen om sitt eget kongerike. De vet

begge om tårene – og om gledene – og de

har begge delt smertene – angsten og fortvilelsen

– og de vet begge at det var det de

hadde lovet hverandre.

De synes derfor at de har så mye tid

igjen og at ingen tidsnød skal få gå på

akkord med minnene – de dyrebareste de

eier.

De har ennå så mye de ikke har rukket –

maleriene – pyntegjenstandene og sølvtøyet

– og alt det gamle fine porselenet. De har

kjøkkenet med pyntehåndklærne – de hvite

kappene med de blå bordene på mantelen

og på alle hyllene. Og alt som står i hyllene

– de gamle fine fatene og krukkene og alle

kopperkjelene og morterne. Møblene –

skrivebordet med ibisfuglene og løvehodene

– sengeteppet av perlegarn med de

samme firkantene som i gardinene – og

mot sengegjerdet de hvite putene kantet

med sirlige venezianske tunger – og hvor

de vakre initialene befestet løftet de ga

hverandre.

Vil noen – noen gang forstå – at det blir

ikke plass i kommoden.

Vil noen – noen gang forstå avstanden

mellom resignasjon og balanse.

Forsto vi dette – den gang? Forsto – jeg

det?

Forsto vi realitetene – minnene skulle

beskytte.

Forsto vi hvorfor han sa: «KOM MOR»

– da han la sine gode varme hender om den

runde ryggen hennes – på vei ut mot bilen

– som hadde kommoden i bagasjerommet.

«Vår-yr»

(Vårdikt)

Nakne føter ut i graset, med ei flaske

og litt godt.

Slik eg skundar meg mot våren, – utan

trøye, utan stokk.

Koppe-lam og vesle Hanne, kappast

fram mot bestefar.

Hanne klyv oppetter Besten, lammet

rett mot smokken tar.

Snart er flaska tom – og lammet,

lik med Hanne langt avstad.

Eg vil ta med inn litt kveiksle, kulsen

vind er ikkje bra…

Ragnvald Honganvik

17


Årsrapport FK Vidar Senior Club 2008

3/2004

Dette året har vi avholdt 50 onsdagsmøter, 958

Vidargutter + noen spesielt inviterte har

deltatt på våre møter, her finner du

god stemning, godt humør og

fornuftige diskusjoner.

Vår husøkonom og gledes-spreder Kjell

Mathiesen reiste tidlig i sommer til sitt

landsted i Skånevik (også kalt Nordens

Venezia) og ble der kombinert m/opphold

i Sauda, det meste av sommeren. Vi

måtte derfor legge litt om på møtene, Alf,

Rolf og Jan Gunnar tok seg av kaffekoking

og oppdekking m.m. og Vidarkoner

tok seg av bakverket. Hjertelig

takk til Brit Johnsen, Anna Jorunn Mossige,

Aud Halvorsen, Bjørg Skjæveland

og Gunvor P.

Kaker m.m. smakte oss veldig godt.

Av spesielle møter kan jeg nevne:

Jarls eldre var invitert til straffespark

konkurranse. Vi hadde nemlig tapt en

viktig kamp for mange år siden. Vi ville

ha revansj – Jarlaguttene stilte opp, og

gjorde en god figur? 3–3 er jo ikke så

verst. Fine skudd, og redninger på et godt

kunstgras, og ikke å forglemme humøret!

Dette kan gjentas?

16.01. hadde vi besøk av forhenværende

politiadjutant Gunvor Molaug, hun

holdt et meget interessant kåseri fra sin

oppvekst på Stokka og om sine mange

givende år i Politiet. Vi fulgte godt med –

og hun høstet stor applaus. Takk til Gunvor

Molaug.

06.02. var Odd Svendsen fra Rogaland

Fotballkrets vår inviterte gjest, og holdt

et interessant kåseri for oss.

20.02. holdt Kåre Mossige minnetale

over vårt Æresmedlem Egil M. Bøe, som

var gått bort.

«Onsdagens 5 minutter» er mye brukt,

og her har flere av våre medlemmer et

hyggelig innlegg.

Ingvald W. Jensen kom med forslag

om at vi burde søke Gjensidige Fondet

om midler til å sette opp «gelender» opp

til inngangsdøren. Dette er blitt

gjennomført, og støtte på kr. 9000,– er

mottatt av klubben. Gelender er på plass

på den ene siden, men i løpet av mars er

alt på plass. Godt forslag Ingvald, dette

hjelper våre kamerater til å komme inn i

Vidarhuset ved egen hjelp. En stor takk

til Gjensidige Fondet.

Per Tvedt har gjort en god jobb med å

skaffe til veie Rullestol Rampe.

Vi kan nå lett få våre rullestolbrukere

inn til møtene. Takk Per.

Nytt i år:

Til hvert onsdagsmøte hadde Per Halvorsen

skaffet fram 2 stk. «Gaveposer» med

forskjellig innhold i.

18


Det ble laget utlodning på inngangsbilletten

kr. 20.–, og det har vært mange

glade vinnere.

18.12 var avsatt til årets Julemøte.

Vidarlokalet var dekket med et stort festbord

m/juledekorasjoner, i tillegg var et

stort koldtbord prydet m/julemat av alle

slag. Per Halvorsen hadde besøkt en del

av sine forbindelser – og hjertelig takk

til deg Per og dine samarb.partnere:

A. Idsøe, Helgø Matsenter, OBS Mariero,

Holmen Kjøtt – Forus, Rema 1000

– Tasta og Johan Hovdas kyllingsalat,

samt røykelaks m/eggerøre fra Gunvor

og Jan G.

Etter et herlig måltid leste Vidars

«Grand old man» Odd Søndenå fra

AJAX, «De små armane», og til slutt

sang vi Deilig er jorden, og ønsket hverandre

en riktig God Jul.

Vi ønsker alle Vidar Seniorer velkommen

til våre møter.

Med sportslig hilsen, FK Vidar Senior

Club Ingvald W. Jensen

19


Landets eldste sykehjem rives

Nytt flott sykehjem bygges på Åsen

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby

Styrer Kari Aamodt på Bergåstjern sykehjem.

Interkommunalt sykehjem var navnet den

gang det var nytt i 1959. Nå skal gamle

delen av Bergåstjern sykehjem rives. Det

gamle bygget fra 1959 er i så dårlig forfatning

at rehabilitering ikke er aktuelt. Institusjonen

klarer akkurat å feire 50-års jubileum

før det jevnes med jorden. Dette skjer

i løpet av høsten. På nyåret starter nybyggingen.

Prosessen har imidlertid vært lang og til

tider frustrerende. Riving eller rehabilitering?

Spørsmålet har versert i over ti år.

Styrer Kari Aamodt er nå glad for at kommunen

endelig har bestemt seg for å bygge

nytt på tomten til det gamle sykehjemmet.

Nå må det nevnes til oppklaring at Bergåstjern

sykehjem i 1992 fikk et nytt tilbygg

med dagsenter og en avdeling for 30 pasienter.

Det nye bygget som nå planlegges får tre

etasjer med til sammen 51 plasser, alle på

enerom. En økning med 23 plasser i forhold

til dagens antall. Første etasje vil ha

11 rehabiliterings plasser tilknyttet en utvidet

fysioterapiavdeling. Frisør og fotpleier

vil også holdet til i denne etasjen. Nytt og

spennende blir et eget velvære bad, spa

avdeling som det også kalles.

Kari Aamodt fremhever spesielt forventningene

til det planlagte seremonirommet i

underetasjen og kafe. Innredning og utsmykning

i sermonirommet vil være fleksibel,

noe som innebærer at det kan tilpasses

ulike trossamfunn, for eksempel ved

minnestunder. Uten problemer kan det i

neste omgang omgjøres til konsertlokale

eller til lignende arrangementer.

Kafeen vil være sykehjemmets nye samlingsplass

og her kan pasientene og andre

besøkende delta på ulike aktiviteter.

Sykehjemmet får flere senger. Flere

senger krever flere hender. For tiden snakkes

det mye om lav rekruttering til

omsorgsyrket. Hvordan ser styreren på

fremtiden?

20


Hele bygningsmassen fra 1959 skal rives for å gi plass til nybygg.

Kari Aamodt er optimist. Hun har nå alle

fagstillinger besatt. Full bemanning gir

mindre slitasje på hver enkelt og styrker

miljøet. Av alle sykepleierne er 40 prosent

menn!! En betydelig trivselsfaktor i et

ellers kvinnedominert yrke.

Hun ser likevel faren ved at sykehjemmet

er nær nabo til sykehuset og to store

sykehjem i nabolaget. Det blir nok en

kamp om ressursene. Da er det viktig å ha

gode tilbud til de ansatte.

Nybyggingen blir en utfordring både for

pasienter og ansatte. Arbeidet med å få

kabalen til å gå opp er begynt. Arbeidet

med ombygging til postkjøkken i avdeling

2 og på dagsenteret har startet. Dagsenterbrukerne

har fått plass i leide lokaler i Hillevåg

kirke. Holder tidsskjemaet flytter

pasientene fra den delen som skal rives til

avdeling 2 i oktober.

Alle gleder seg til at arbeidet er fullført

og vi kan ta en nytt og moderne sykehjem

i bruk, sier styrer Kari Aamodt til Mortepumpen.

Nå har vi ventet lenge nok.

21


Angående statuen for FOR FALNE IDRETTS-

MENN v/Stavanger gamle stadion

Viser til reportasjen i Mortepumpen nr 1 2009.

Jeg vil understreke, slik Mortepumpen

også presiserte, at minnesmerket av fotballspilleren

er et minne om alle falne idrettsmenn

under krigen. Det gjaldt alle idretter

ballspillere, friidrett, skøyter, ski osv. At det

ble en fotballspiller er helt tilfeldig. Minnesmerket

skulle ikke representere EN person,

men alle idrettsmenn og derfor ble det benyttet

flere modeller.

Min nå avdøde far, Einar Hanssen (døde i

2004), tidligere SIF og Vikingspiller er en av

modellene. Etter at plassen for minnesmerket

i senere tid ble kalt ’Reidar Kvammens plass’

(1999) valgte han å ta bladet fra munnen.

Han ble intervjuet av Torhild F. Jacobsen i

Stavanger Aftenblad og jeg vil sitere noe av

det som ble skrevet:

– Kommunen som arbeidet med minnesmerket

var klar over at statuen lett kunne forveksles

med byens store fotballspiller i

sterkere grad enn med de idrettsmennene

den var ment til å hedre. Det ble derfor

presisert at kunstner Magnus Vigrestad

måtte benytte en modell uten Kvammens

lett gjenkjennelige skikkelse.

– Dette forteller Einar Hanssen som var en

av modellene til skulpturen. For at ikke

skulpturen skulle knyttes til noe bestemt

menneske, ble oppdraget avsluttet etter

om lag 30 timers modellering. Da gjensto

en del av overkroppen og detaljer av

ansiktstrekkene.

Dermed kom Egil Dahle inn i bildet. Også

han fotballspiller gjennom mange år.

En tredje person sto også modell for minnesmerket,

nemlig keeperen og senere trener

for Vidar, Karl Bechmann som døde i 1973.

Min far kunne som betaling få kontanter

eller en ca 70 cm høy arbeidsfigur av statuen

i gips (med min fars hode). Hans far

ønsket å beholde arbeidsmodellen og betalte

den da unge ’fattige’ fotballspilleren. Den

modellen har jeg nå hjemme hos meg.

Det er leit å skuffe alle de som har trodd

det er Reidar Kvammen og derfor kalte opp

plassen etter han. Håper en fantastisk spiller

får en hederlig plass med sitt navn og med

SIN egen statue som representerer han. Da

kunne plassen med minnesmerket få navnet

’De falne idrettsmenns plass’.

Tove E. Eiane

22


60+ skal få pensjonister

opp av «godstolen»

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Stavanger viser stadig nye sider av sin

interesse for byens pensjonister.

Og kommunen viser vilje, slik overskriften

her antyder gjennom et nytt tiltak for

eldre, betegnet som 60+. Dette er et opplegg

med en mengde aktiviteter for dem

som har fått en del år «på nakken». En årlig

bevilgning på kr. 600.000, har nå pågått i

ett år med meget godt resultat. Og en rekke

personer er i full sving med å iverksette

nye tiltak. Men det kreves også at pensjonistene

selv er med på laget og gjør sitt til

med deltakelse i de tilbudte aktivitetene.

Det er stiftelsen Skipper Worse AS, med

økonomisk støtte fra Stavanger kommune

som tilbyr et gratis treningstilbud, godt

kvalifisert for alle over 60 år som er bosatt

i Stavanger.

Dette forteller prosjektlederen for 60+,

Kurt Michael Veland i en samtale med

Mortepumpen.

Han sier videre at det arrangeres ulike

En entusiastisk prosjektleder for 60+ med tommelen

opp: Kurt Michael Veland.

treningsformer

i flere bydelshus

i Stavanger.

Også på

Skipper Worses

sentre. – Vi

har nylig lagt

et nytt treningssenter

i 2.

etasje på Skipper

Worse Ledaal. Dette skal fylles med

pensjonister hele uken fra kl. 9 til 15.

Profesjonelle instruktører

Videre forteller han at det nå er om lag 20

instruktører fordelt på 800 deltakere som

trener en, to eller opptil tre ganger i uken.

– Alderen varierer fra 59 og helt opp til 93

år. Gjennomsnittsalderen ligger på 70 år.

– Kan du si litt om hvilke treningsformer

dere benytter?

– Et viktig moment er styrketrening. Vi

bruker også det nye opplegget som er kalt

«pilates», (må ikke forveksles med Pilatus)

(red. bemerkning). – Videre har vi helsestudio,

gladtrim, spinning, dans og spesielle

timer for rygg.

– Hva med instruktører?

– Vi har særdeles flinke og ikke minst

profesjonelt utdannede instruktør i de

ulike aktiviteter. Vi har også vel utdannede

fysioterapeuter med oss. Faktisk kan

man også få fysioterapeuter og personlig

trener til spesielle øvelser, forteller

Veland med et smil og vel berettiget stolthet

i stemmen. – Og disse står klar til å

23


Se hvilken trimsal som står til gratis disposisjon hos Skipper Worse

Ledaal.

hjelpe den som trenger råd og veiledning,

understreker han.

– Slik bemanning koster vel penger, spør

vi? Vel vitende om at det gjør det.

– Ja, det er riktig. Det koster. Men 60+

deltakerne betaler ingenting. Dette er et

gratis tilbud for dem. Og vi, vi regner da

med at dette er noe som ligger til grunn for

Skipper Worse Ledaal er administrasjonssenter

for 60+.

de 600.000 kronene

som kommunen hvert

år yter til prosjektet.

Viktig målgruppe

– Hvorfor er det så

viktig å gi et slikt tilbud

akkurat til denne

aldersgruppen?

– Når vi er 20 år har

svært mange av oss en

god helse i kraft av ung

alder. Men etter hvert

som vi eldest er det at

fysisk aktivitet virkelig

gir store helsegevinster.

Det skal ikke så

mye til av bevegelse

før det merkes at økt

alder ikke er så tung å

bære hvis vi selv gjør

noe for å holde kroppen i aktivitet. Dette er

en kontinuerlig prosess, understreker

Veland. – Ved siden av prosjektbetegnelsen

60+, har dere et motto eller lignende for å

illustrere hva dette foretaket går ut på? – Ja,

det har vi. Vi minner om følgende: «Min

helse-mitt ansvar». Og vi mener at helse

bør være tilgjengelig og gratis for alle i

denne aldersgruppen. Jeg vet og har selv

sett hvilken enorm betydning dette har for

mennesker, både når det gjelder funksjonsdyktighet

og ikke minst livskvalitet. Tenk så

deilig å kunne holde seg frisk ut hele alderdommen,

drømmer prosjektleder Kurt

Michael Veland om og vi slutter samtalen

med ham ved å la han invitere til 60+ slik:

– Vi står klare til å ta i mot deg som er 60

år eller eldre. Spesielt du som kanskje ikke

har trent så meget før. Vi kan tilby deg

topp utstyr og dyktige instruktører.

Det eneste du trenger å gjøre – er å stille

opp.

24


Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen

Eldrerådet applauderer også prosjektet 60+

og med sin leder, Hilmar Egeli følger også

de kommunen tett på for å etablere en stadig

bedre situasjon for byens pensjonister.

Men la oss samtidig også nytte anledningen

å nevne litt om hvilke andre tiltak som

er på gang for byens pensjonister i regi av

dette rådet, som også er inne på 60+, men

ikke i samme grad som Skipper Worse.

Sykehjemsituasjonen

– I en slik sammenheng er det naturlig å

nevne sykehjemsplasser i Stavanger.

– Vi har alltid vært opptatt av at det skal

være nok sykehjemsplasser til å dekke

etterspørselen til slike i Stavanger. En

landsdekkende norm sier at kommunene

skal ha 25% tilbud til slike plasser for alle

over 80 år. Imidlertid ligger Stavanger

kommune under denne normen og bystyret

har vedtatt 3 ukers ventetid for sykehjemsplass.

Det skal altså kun gå 3 uker fra vedtak

er gjort til vedkommende har fått fast

plass. Akkurat nå tar det ca. to måneder

før det kan skaffes. Og det er i underkant

av 80 som står på venteliste, forteller

Egeli.

– Kan du si noe om det fremtidige behovet?

Han forteller at fram til år 2025 vil det

være behov for ca. 200 plasser på sykehjem.

Eldrerådet har stilt spørsmål om

hvor disse skal bygges og om en plan for

bygging av nye sykehjem.

– Hva med situasjonen til eldre sykehjem?

– Det har vi også bedt om å få en plan

over, en rehabilitering av sykehjem som er

bygget. Vi har ennå ikke fått noen slik plan

presentert. Det foreligger en handlingsplan

og økonomiplan for dette til 2012.

Eldrerådets leder, Hilmar Egeli.

Inntil nå er det kun en plan for Bergåstjern

sykehjem som er vedtatt, sier Egeli. Dette

forstår vi vil representere 20 nye plasser

ved hjemmet.

Intermediær avdeling

– Vi har fått høre at det ved Stokka sykehjem

er opprettet en ny avdeling som kalles

for «intermediær»? Egeli er selv ikke så

begeistret for dette navnet på en ny avdeling

som fra august i fjor ble opprettet med

16 sengeplasser. Han forklarer at ordet

betyr noe slikt som «midt i mellom». – Det

er et tilbud mellom Universitetssykehuset

og hjemmet. Det gjelder hjemmeboende

pasienter over 60 år, pasienter som er ferdig

utredet på sykehuset (SUS) og som er

25


startet med etterbehandling. Videre, pasienter

som ikke er ferdigbehandlet, men

som kan viderebehandles/ferdigbehandles

på denne «intermediære» avdelingen.

Hvilken type pasienter som kan nyte

godt av denne behandlingen, nevner Egeli

pasienter med kronisk lungelidelse (kols),

hjertelidelse, personer med infeksjoner av

ulik karakter, ortopediske lidelser, og liknende

plager, forstår vi.

Opp av godstolen

– 60+ er opptatt av å gi tilbud til den

behandlingsform som pasientene selv kan

ta del i gjennom ulike former for bevegelse.

Vi har i samarbeid med Fysio- og ergoterapitjenesten

fått i stand et prosjekt som vi

har kalt «Eldre i bevegelse». Høsten 2007

startet vi treningsgrupper for eldre med

balanseproblemer. Treningen er både av

forebyggende og behandlede art. Det er en

mengde eldre som deltar i dette prosjektet.

– Har dere ressurser til å ta dere av alle

disse aktivitetene, undres vi? – Vi er også

opptatt av dette. Derfor har vi opprettet et

eget Frivillighetsutvalg hvor man ved sykehjemmene

kan delta med bl.a. turgåing og

avislesning. Under Kulturbyåret 2008 deltok

ca. 480 frivillige etter at vi i et brev til

kommunen rettet en anmodning om kontakt

til å være frivillig i eldreomsorgen. Det er

klart at dette også har stor fremtidsbetydning

for slikt engasjement, utover kulturbyåret.

Vi har også foreslått at kommunen

etablerer besøkstjeneste til alle som er fylt

75 år. Der innhentes det kontakt og informasjon

om den eldre, som kan være av verdifull

nytte senere. Framtidsrettet altså.

Derved kan tjenesten ha en forebyggende

effekt. Imidlertid har bystyret foreslått

at en slik besøkstjeneste skal etableres

som et forsøksprosjekt for alle over 80 år.

Vi i Eldrerådet mener at en slik tjeneste da

mer blir en behandling enn en forebygging,

avslutter Hilmar Egeli.

Så ensom du står der.

Hva har de gjort deg?

Hvor er alle de

som myldret omkring?

DOMKIRKEN

Plassen foran deg er øde og tom.

Du selv ser bare ned

på stein og betong.

De som bestemmer vil ha det sånn.

Ingen sitter på steingjerdet

ved din side.

Benkene rundt deg er tomme.

Hvor er alle de som satt der før?

Kan du noengang håpe og tro?

Kan det igjen bli som før?

Med mange mennesker

som vrimler foran din kirkedør.

Magnhild Høivik

26


INTERMEDIAIRE – OVERGANG

MELLOM SYKEHUS OG HJEM

Av Johannes Borgenvik

I begynnelsen av juni ble jeg innlagt på

sykehuset (SUS) for en ryggoperasjon.

Etter å være ferdigbehandlet, ble jeg

oversendt til Haugåstunet for rehabilitering.

Der var sykepleiere og hjelpepleiere

og dessuten fysioterapeuter, som

skulle lære oss riktige bevegelser.

I oktober ble jeg innlagt på ny. Denne

gangen varte oppholdet i to dager før

jeg ble overført til «INTERMEDIAI-

RE», en nyopprettet avdeling på Stokka

sykehjem.

Det var stor forskjell på de to stedene.

Intermediaire avdeling er et samarbeidsprosjekt

mellom Stavanger Universitetssykehus

og Stavanger kommune.

Avdelingen har 16 senger, og målgruppen er

eldre mennesker med et midlertidig behov

for behandling, pleie og opptrening. Målet er

at pasienten etter oppholdet skal klare seg

selv i eget hjem.

På Intermediaire fikk vi fortsatt behandling

med legevisitt hver dag, pluss en fysioterapeut

som sørget for å holde oss i bevegelse.

Dette må oppfattes som en behandling i tre

faser: sykehus, opphold med behandling på

Intermediaire og hjemmehjelp.

Da jeg kom hjem, var alt tilrettelagt med

elektrisk seng, en god arbeidsstol, handicaptoalett,

to rullatorer til bruk ute og inne, samt

trappegelendere.

Samtidig kom jeg inn i et system der helsepersonell

var til stede morgen og kveld, og

med gjentatte spørsmål om det var noe mer

jeg trengte av hjelp.

Trygghetsalarm hørte også med, og vi ble

tilbudt husvask hver tredje uke mot en mindre

egenandel.

Dette er et imponerende system som tar

seg av pasienten fra sykehus til hjem.

Det gir trygghet i tilværelsen, ikke minst

for eldre mennesker som fortsatt ønsker å bo

i sitt eget hjem.

Vi hører mange klager på eldreomsorgen,

men la oss ikke glemme det positive. Både

min kone og jeg møter hele tiden omsorg fra

folk som er preget av faglig dyktighet og

vennlighet.

Om vi skulle sette fingeren på noe, så må

det være at det kan bli forvirrende mange forskjellige

«hjelpere». Det ville være en stor

fordel å ha de samme å forholde seg til, så

sant dette er mulig.

Selv om det sikkert fins udekkede behov i

eldreomsorgen, mener jeg ut fra egen erfaring

at Stavanger kommune gjør en utmerket jobb.

Jeg håper at andre er enige med meg i dette.

27


På tvers av generasjoner

rundt Mosvatnet

Kommunikasjon er temaet på årets tur

rundt Mosvatnet. Sett gjerne av søndag 27.

september allerede nå. Forhåpentligvis blir

det et like vellykket arrangement som de

foregående 4 årene.

Opplegget blir som tidligere med 7 poster

rundt vannet. På alle postene er det

spørsmål og aktiviteter som skal være

gjenkjennelige for mange eldre og som er

morsomme for de unge.

I den moderne digitale verden er det

interessant å ta et blikk tilbake til den

gangen bruk av morse var en revolusjon i

mulighetene for kommunikasjon over

Atlanterhavet – denne dagen over Mosvatnet.

Unge som eldre får prøve å lage enkle

lytteforsterkere, teste døvspråk, få tilbud

om å teste skogsløypa i blinde, både lage

hoppetau og teste de. På turen blir det kafé

og forhåpentligvis like god stemning og

godt vær som i fjor.

Turen er lagt opp for å passe for 3 generasjoner,

så her er det duket for å invitere

med seg venner og familie i alle aldre.

Eldrerådet i Stavanger arrangerer turen i

samarbeid med Stavanger Turistforening,

Frivillighetssentralene i Stavanger, Nasjonalforeningen

for Folkehelse i Stavanger

med flere. Turen er gratis og det er ingen

påmelding.

«Se, det henger fest i lufta»

Jeg vil lufte beste-kjolen,

siden det er dagen vår.

Arnes dress, den pene mørke,

– «ved min side» henge får.

Kjolen min den har jeg farget,

ingen ser at den var hvit.

Og i siden er den sydd ut,

med en bitte liten bit.

Jeg er spent når Arne kommer,

om han da vil si til meg:

«Se – det henger fest i lufta,

skal vi feire, du og jeg!»

Eller vil det bli som vanlig,

at han skjønner ingen ting.

Rart at det kan bli rutine,

med en kone og en ring …

Ragnvald Honganvik

28


GOD MORGEN, FRU VARAORDFØRER!

Tekst: Marith Prøis – Foto: Johannes Borgenvik

Deilig å våkne til planer og idéer om Torget

i vår by! (St.Aft.blad 2.3.)

Selv om jeg har passert 70, har jeg ikke

glemt at jeg som barn var så heldig å få

oppleve et fantastisk torg. Det å få bli med

til byen og se alle mulige ting som var til

salgs: frukt, bær, grønnsaker, blomster, egg

og hjemmelaget ost.

Der var boder med både kokte og

levende krabber, stamper med lutefisk, salg

av strikkevarer og vevde filleryer, springballer

og ballonger.

Det var trangt om plassen, men fargerikt

og stemningsfullt, sommer som vinter.

I november var det Marken, med hestemarken

i Hillevåg hver mandag.

På Torget var det salgsboder av alle slag

til langt på kveld. Det var varme pølser,

jødekaker, lefser og brus å få kjøpt.

Parafinlyktene ble tent, og det var trekkspillmusikk,

jøglere, spådame, tryllekunstner

og avisgutter som ropte ut: «Stavanger

Aftenblad» og «Stavangeren».

Folk fra fjordene var kommet til byen med

båt, og fra Jæren kom de med hest og kjerre.

En dag kom jeg i samtale med en eldre

dame som kunne huske at en onkel som var

politimann, en vinterdag hadde tatt henne

med til Breiavannet for å se alle som gikk

på skøyter der. Vannet var bunnfrosset! Det

var musikk å danse etter, lykter som lyste

opp, og en fantastisk stemning blant voksne

og unge.

Tenk om vi kunne få tilbake noe av alt

dette i byen vår igjen.

Kanskje kunne vi fått ungdommen til å

tenke på noe annet enn å farte fra pub til

pub?

Dersom en trenger modell til noe av alt

dette, er det ikke nødvendig å dra lenger

enn til Oslo for å se folk som går på skøyter

i sentrum.

I Øst-Europa er de eksperter

på boder og torg, med

åpningstider fra tidlig morgen

til sent på kveld. Det gjelder

Praha, Budapest, Romania og

de flotte julemarkedene i

Tyskland.

I Egersund har de begynt å

forstå hva det vil si å skape

marked med stemning i.

Ja, dette var litt om hvordan

det kan bli, også i vår by.

En liten smaksprøve er lørdagsmarkedet

på Nytorget i

sommertiden, og alt det som

tilbys der. Til og med kaffe og

hjemmebakst, fin musikk osv.

29


Et hjertesukk til slutt. Skal vi få til noe i

byen vår, må ikke prisen for kvadratmeter

utleie bli så høy at den dreper lysten til å

sette i gang.

Drømmen om et utemiljø der både unge

og eldre vil trives og finne seg til rette, er

sikkert noe mange bærer på. Det er lov

både å drømme og å håpe!

***

P.S. Det er tydelig at dette er en sak som

berører mange i Stavanger by. Det viser

mengdene av meningsytringer, som for

eksempel:

«De har ødelagt byens hjerte». «Sjelen er

vekke…» «Stavanger sentrum er langt på

vei ødelagt.» «Livet på torget er borte.»

«Det mangler trivsel». «Et steinøde.» «Lik

en bestestue som stod avstengt og kald

bortsett fra ved helt spesielle anledninger.»

Noen kommer med ønsker for Torgets

framtid: «Fyll Torget med et variert tilbud

av handel og kultur.»

En som har gått lei av all sutringen, sier

følgende: «Å sitte hjemme og klage over

hvor trist og tomt det er på Torget, er som

å høre på pensjonister som er bosatt i

Syden og klager på røykeloven og alkoholprisene

i Norge.»

Torghandlerne ønsker ikke lenger å stå

på Torget fordi underlaget skrår for mye,

og dessuten blir de utsatt for vær og vind i

mye sterkere grad enn før.

Et forslag går ut på å sette opp ti meter

høye vindskjermer rundt hele plassen,

eventuelt tre meter høye skjermer på enkelte

steder.

Om ikke annet, så er dette en sak som

engasjerer og får folk til å danne seg et

bilde av hvordan de vil at byen vår skal se

ut i fremtiden.

Ingenting er bedre enn engasjerte borgere!

Gerd Borgenvik

Det vart hennar spor

Ho var som ei sol, lik ein helgen på jord.

Som sprang så ho svævde, om naua var stor.

Mange sjuke og skrale av henne fekk hjelp.

Sjølv presten og futen kom treiska på dør.

Men ho visste seg skyldfri, så ho stengde for dei.

Då dømde dei henne, for trolldom å døy.

For dei fann ikkje spor der så hjelpsam ho fôr.

Frå messe kom folket med tjøre og ved.

Og sjølv bar ho stigen med påknytte band.

Ein oskehaug berre, det vart hennar spor …

Velkommen til

bydelskafeen på

Ramsvigtunet sykehjem

Åpent alle dager

fra kl. 09.30 til 18.30

Ragnvald Honganvik

Salg av kaffe og kaker

er, , smørbrød,

ød,

is og kioskvar

arer

Risengrøt hver lørdag fra kl. 13.00

30


ROGALAND

FYLKESKOMMUNE

I dag har de fleste eldre egne tenner og det

er færre som får gebiss. Det anbefales å

pusse tennene morgen og kveld. Puss tennene

på alle flater og i minst 2 minutter.

Dette gjelder også for dem som har fått satt

inn kroner og broer. Det samler seg bakteriebelegg

på tenner, tunge og tannkjøtt i

løpet av dagen. Det er viktig å fjerne dette

for å unngå hull i tennene, løse tenner, dårlig

ånde, blødende og sårt tannkjøtt.

Munnstell av tenner og gebiss

Riktig utstyr er avgjørende for et godt

munnstell. For alle med egne tenner vil en

elektrisk tannbørste med rundt børstehode

fjerne bakteriebelegget effektivt. Ved bruk

av vanlig tannbørste anbefales en med lite

og mykt børstehode. Det legger seg også

belegg mellom tennene og her kan man

bruke flere hjelpemidler; tannstikker, tanntråd

og små flaskebørster. For å fjerne

belegg på tungen kan en bruke tannbørsten

eller en tungeskrape som fåes kjøpt på apoteket.

Det finnes mange tannkremer på

markedet. Zendium er en mild og skånsom

tannkrem som kan kjøpes på dagligvare

butikk.

Gebiss bør også pusses to ganger daglig.

På apoteket får man kjøpt en spesiallaget

protesebørste som fjerner belegget.

Tannhelse for eldre

Av tannpleier Liv Tveit Eigeland

og Aina Terese Wichmann

God tannhelse er viktig gjennom hele livet. Alder i seg selv fører ikke til dårligere

tenner, men sykdom, medisinbruk og mangelfullt tannstell kan raskt ødelegge

tannsettet. Dersom tannhelsen er preget av smerter og infeksjoner kan dette

virke negativt på allmenntilstanden. Bakterier fra munnhulen kan spre seg via

blodbanen og skape sykdom i hjerte og lunger. Gode daglige munnstellrutiner er

viktig for å sikre friske tenner livet ut.

Tannkrem kan

lage riper i gebisset,

så det er best

å bruke vanlig

Zalo til rengjøringen.

Ved bruk

av festemiddel i

Foto: Jordan Protesebørste

gebisset er det

lurt å fjerne dette hver kveld. Husk å rengjøre

gjenstående tenner på vanlig måte.

Gebisset legges tørt om natten for å unngå

bakterievekst.

Fluor

Daglig bruk av fluortannkrem

er ikke alltid

nok. Fluor gjør

tennene sterkere og

forebygger hull. Alle

med egne tenner, kroner

og broer bør bruke Foto: Fluortabletter

fluortabletter «Flux»

eller fluorskylling hver dag. Fluortabletter

suges og taes etter tannpuss. Det finnes en

del skyllemidler uten fluor og disse vil ikke

gjøre tennene sterkere.

Kosthold

Variert og sunn kost er bra for både kropp

og tenner. Er man plaget med smerter i

31


munnhulen kan dette gi problem ved matinntak.

Noe som igjen kan føre til underernæring

og dehydrering. Spis sunn mat til

faste tider og drikk vann mellom måltidene.

Småspising og drikking mellom måltidene

kan føre til hull i tennene og ikke

minst ødelegge appetitten til neste måltid.

Foto:Xerodont

Munntørrhet

Mange medisiner kan gi nedsatt produksjon

av spytt. Dette

fører til tørrhet i munnen

som kan være et

problem både ved snakking,

svelging og tygging.

Bruk av gebiss

kan nesten være umulig.

Dersom man bruker

sukkerholdig drikke og

drops fører dette til mer tørrhet i munnen

og hull i tennene. For å lindre tørsten kan

man drikke vann og suge på sukkerfrie

pastiller. På apoteket finnes gode hjelpemidler

mot munntørrhet. For de med egne

tenner anbefales det å suge på fluortabletter

eller Xerodent. Vann er den beste tørstedrikk

også om natten.

Rett til tilbud om gratis tannbehandling

Lov om tannhelsetjenesten (1983) gir rett

til tilbud om gratis tannbehandling fra den

offentlige tannhelsetjenesten. Dette gjelder

dersom man bor i institusjon eller får

omsorg og pleie fra hjemmebaserte tjenester

i 3 måneder eller mer. For å få rett

til tilbud om gratis tannbehandling må

man motta omsorg og pleie fra hjemmebaserte

tjenester minst 1 gang i uken.

Utdeling av medisiner og praktisk hjelp

gir ikke rett til tilbud om gratis tannbehandling.

Se mer på www.tannhelserogaland.no

Øyane pensjonistklubb hadde

årsmøte 19. februar 2009

Styret i 2009 er som følger:

Leder Liv Jensen, Dorybk. 3A,

4085 Hundvåg

Nestleder Øystein Ingvaldsen

Hovedkasserer Mia Halvorsen

Hjelpekasserer Herdis Helgøy

Sekretær Bjørg Haaland

Styremedlem Aida Hillstad

Styremedlem Marie Helgøy

Varamedlem Leif Gordon

Varamedlem Aslaug Torjussen

Valgkomité Leif Gordon

Valgkomité Ruth Arnøy

Revisor Brit Myklestad

Med hilsen, for Øyane pensjonistklubb

Bjørg Haaland, sekr.

Nasjonal kontakttelefon

for eldre

Helsedirektoratet har etablert en landsdekkende

kontakttelefon for eldre som

er utsatt for vold. Kontakttelefonen er et

prosjekt for tre år. Den som ringer skal

få råd og veiledning. Målgruppen er

eldre som er utsatt for vold eller krenkelser

av fysisk, psykisk eller seksuell

art. Pårørende, naboer og andre som får

kjennskap til slik vold kan også ringe.

Telefonen betjenes av fagfolk som har

erfaring med slike problemstillinger.

Kontakttelefonen er gratis for innringer,

og den er åpen i vanlig kontortid fra

mandag – fredag.

Kontakttelefonens nummer er

800 30 196

For mer informasjon se også:

www.vernforeldre.no

32


Byfogden som ble en

«institusjon» i byen

av Reidar Frafjord

Portrett av Halvor Olaus Christensen.

33


Da riksforsamlingen på Eidsvoll ble

oppløst den 20. mai 1814, var en

ung gutt til stede og opplevde

begivenheten. Han var sønn til 3. representanten

fra Akershus amt, gårdbrukeren

Christian Christensen Kollerud

(1767–1833), og den 14 år gamle gutten

hadde flere dager sittet ved Eidsvollmennenes

middagsbord. Faren skilte seg

ut fra de øvrige bøndene. Ikke bare

hadde han boklig skolering utover det

allmueskolen kunne gi, noe som var

uvanlig for denne yrkesgruppen, men

han eide også flere gårder og drev sagbruk.

På Eidsvoll hadde han imidlertid

vært blant de mest anonyme. Ungdommens

mor var Mette Marie Colstad (1768

– 1816).

Gutten som var født på Hemnes i Søndre

Høland, nedre Romerike, den 18.

februar 1800, hadde i dåpen fått navnet

Halvor Olaus. I krigsårene 1808–09 var

gården blitt hjemsøkt av svenske soldater,

og familien måtte flykte.

Det var da midtvinters, og i en forkommen

tilstand hadde de fått husly hos

en slektning som bodde et godt stykke

fra hjemmet. Senere, bare 15 år gammel,

kom Halvor Olaus i huset til biskop

Bech, og han ble ansatt ved Akershus

stiftskontor.

Som 20 åring ble han skriver i Kirkedepartementet,

og da han var 22 år, avla

han juridisk embetseksamen med beste

karakter. På vitnemålet ble det også tilføyd

at han utmerket seg ved grundighet

og omfattende kunnskaper. Kun én juridisk

kandidat før Christensen hadde opplevd

en slik anerkjennelse. Etter at han

ble fullmektig i 1824 i ovennevnte departement,

avanserte han til byråsjef samme

sted i 1827.

Den 27.06.1831 ble han gift med den

fem år yngre Inger Severine Holth som

skildres som et ualminnelig elskelig

menneske. Hun gikk bort 21.10.1878, 73

år gammel. I ekteskapet var det tre barn,

Marie (1843–1906), som forble ugift og

knyttet til Frøken Wieses pikeskole i nesten

en menneskealder, en annen datter,

Agnes (1850–1911), som var gift med

kaptein og skolestyrer Fredrik Storm

(1847– 1911) og en sønn, Thorvald

Christian (1833–1913), som også var

ugift. Han ble cand.jur., byråsjef, tollinspektør

i Arendal og stortingsrepresentant.

Denne sønnen med en glitrende

intelligens, hadde lenge en fremskutt

plass i hovedstadens selskapelige liv.

Mye taler for at han tjente som modell

for Georg Delphin i Alexander Kiellands

«Arbeidsfolk».

Året etter giftermålet, den 15. februar

1832, ble så Halvor Olaus Christensen

utnevnt til byfogd i Stavanger, som den

gangen var en slumrende småby med litt

over 4.000 mennesker i kongeriket Norges

avkrok. Lite ante han, ankomstdagen

den 16. juni, at han her skulle bli værende

i embetstjeneste for by og land lenger en

noen annen før ham, i hele 57 år ! Christensen

var av et seigt folkeslag, og dette

var i en tid hvor pensjonsalder og alderstrygd

var sosial fremtidsmusikk. Han innledet

epoken som ettertiden har benevnt

som «den christensenske æra».

En byfogd var fra gammelt av kongemaktens

representant, stedets adminis-

34


På bildet av H.L. Reusch fra 1832 ser vi det hvite byfogdhuset til venstre for Kongsgård. Det var om

sommeren dette året Christensen kom til byen.

trasjon lå i hans hender. Byfogden i Stavanger

tilsvarte magistraten i større byer.

Det hørte til hans embetsplikter å fungere

som politimester, byskriver, dommer,

notarius publicus og auksjonsforvalter.

Hans nærmeste overordnete var

stiftamtmannen i Christiansand, men når

det gjaldt budsjett og skatter, måtte han

samrå seg med et råd på fire personer, de

såkalte «eligerte menn», utpekt av borgerskapet.

Man kan hevde at byen hadde

et nesten rendyrket embetsstyre frem til

formannskapslovene av 1837.

De organer som deretter overtok lokalstyret

med en folkevalgt ordfører, hadde

fremdeles en smal representativ basis

med et på mange måter moderat politisk

ambisjonsnivå. Alle sivile embetsforretninger

i Stavanger var samlet på én hånd,

nemlig byfogdens, helt fram til 1859. Da

ble det opprettet et eget politimesterembete,

og Ove Malling Wettergren ble den

første politimesteren i Stavanger. Og når

det gjaldt ordførere i Christensens ubestridte

ledertid, var det hele 17 stk. som

kom og gikk!

Christensen ble allerede samme året

han hadde tiltrådt sitt embete, enstemmig

valgt til stortingsmann fra byen, i oktober

1832; et merkverdig vitnemål om

hans sjarmerende evner. Han ble gjenvalgt

i årene fremover til 1848 og møtte

også på Stortinget i 1854 og fra 1862 til

1869. I og med at Stortinget de første

årene kun kom sammen hvert tredje år,

og stortingssesjonen var kort, fikk han

forholdsvis god anledning til å ta seg av

de mange verv han skulle skjøtte i Stavanger.

Selv om intensjonen med foreliggende

artikkel er å fokusere hans liv og

virke på den lokale arena, må også noen

fakta fra Christensens rikspolitiske inn-

35


sats nevnes, ettersom han også presenterte

bye vår til Christiania – miljøet på en

fremragende måte.

Han nøt stor anseelse i Stortinget og ble

valgt til president i Lagtinget en rekke år. I

1848 ble han først valgt til president i

Odelstinget; senere samme år ble han

Stortingets president. Han oppnådde altså

den ære å ha vært president i alle Stortingets

«avdelinger.» Christensen var en av

tingets beste talere og utmerket seg med en

verdig og klar opptreden i alle sammenhenger.

I en av hovedstadavisene het det

om ham da han var i midten av 40-årene:

«Christensen er en høy, mager, velbygget

mann med et mørkladent hår;

skarpe, regelmessige trekk og i det hele

en meget smukk mann. Han har et tydelig,

klart organ, og hans foredrag utmerker

seg ved det sirlige språk og den

varme hvormed han som oftest taler.»

Han tilhørte den kretsen av det gamle

embetsmannspartiet som særlig tok sikte

på Norges fulle selvstendighet i unionen

med Sverige og gikk inn for flere liberale

reformer, særlig dissenterloven, opphevelse

av stattholderposten og at man

innførte årlige Storting.

For sitt virke «for statsborgerlig og

embetsfortjeneste» ble han i 1863 tildelt

ridderkorset av St. Olavs Orden, og ti år

senere ble han utnevnt til kommandør av

1. klasse av St. Olavs orden. Rikspolitisk

var han en mann som gjerne ville gjøre

samfunnet rommelig og fritt.

Noen radikal omlegging i den ene

eller den andre retningen ønsket han

ikke, og han brydde seg ikke om alvorlige

kampsaker.

I vår by ble Christensens verv fra 1835

styrt med fast hånd fra det store, hvite

trehuset, som lå vis-a-vis Kongsgård,

omtrent der «undergangen» befant seg

inntil i fjor. Bygningen ble kjøpt fra

krigskommissær Michael Smith for

2.000 spesidaler og var lenge det største

bolighus i byen. Her var det en vrimmel

av værelser, ganger og loft, ja, til og med

en «hemmelig» trapp i et skap. I dette

romslige våningshuset, som ble sanert

omkring 1900, hadde byfogden hovedkontoret

sitt, og her holdt også hans fullmektiger

og betjenter til. Derimot ble byting

og «extra-retter» avholdt i et rom i

den gamle Maria-kirken som fungerte

som rådhus.

Tegning av byfogdens hus, sett fra Kongsgård i 1830.

36


Byfogdens hus vis-á-vis Kongsgård i 1890-årene. Det ble overtatt av kommunen for 27.000 kr

etter hans bortgang, og da ble 1. etasjen benyttet som skolelokale mens 2. etasjen var kommunebibliotek.

Det vanket naturlig nok en mengde

mennesker i dette sentrale huset, både i

kontortiden og utenom denne. Byfogden

betjente også de borgerlige vielsene her.

Når noen kom til ham og forlangte vigsel,

spurte han strengt: «Hvorfor går De

ikke til presten?» Men når paret ble viet,

gikk det alltid seremonielt og høytidelig

for seg. Over kontorpulten var det lagt en

stor, hvit duk, og på denne stod det to

kandelabre med levende lys. Han selv, i

selskapsantrekk med Olavsordenens

kommandørkors, holdt til sist en anslående

tale til de nygifte.

Hver nyttårsaften var det alltid en høytidsstund

i byfogdens hus. Kl. 5 om ettermiddagen

samlet alle kontorfolkene seg

sammen med familien i storstuen i 2. etasje,

hvor det ble servert kaker og en

dram. Christensen takket sine medarbeidere

for pliktoppfyllende arbeid i året

som var forløpt og ønsket dem alle et

godt nytt år. Deretter ble det gjerne slik

at en av fullmektigene slo på glasset og

takket byfogden. «Vi har gjort vårt beste,

men det har vært oss lett å gjøre det fordi

vi har en rettferdig og human byfogd

som vil oss alle vel », ble det replisert.

I alle de årene Christensen var byfogd,

han fratrådte sitt embete som 89-åring,

37


Her ruver byfogdens hus bak Kiellands-huset.

gjennomgikk byen en ekspansiv utvikling,

og innbyggertallet steg til over

24.000 sjeler. Byen ble herjet av to ødeleggende

branner, den første i 1833 på

selve Holmen, men den mest katastrofale

var likevel Storebra’en som svidde av

deler av Østervåg, Bakken og hele Holmen

i 1860. Heldigvis leget sårene seg

relativt hurtig, nye bygninger reiste seg,

og det ble en viss regulering. Byen fikk

et funksjonelt brannvesen, og det kom

vannverk og gassverk. De første kaiene

ble anlagt, skoler ble opprettet og utbygget.

Sildefisket og skipsfarten blomstret

inntil man møtte 1880-årene; da gikk

mange av de gamle handelshus over

ende. I alle disse medgangs- og motgangs

år var det en lykke at man hadde

en administator som kunne håndtere

både vinning og tap og peke på nye, farbare

veier for bysamfunnet.

Det bør nevnes at lovens voktere i

1830- og 40 årene ikke hadde mye myndighet

med seg. Men da kunne byfogden

rykke ut i all sin velde: han var jo en

kraftig, velbygget mann, og når hans røst

hørtes, ble det taust. Han kunne også gå

på med stokken sin når det gjaldt å splitte

en folkemengde; da skjønte menneskene

at nå var det alvor og kom seg vekk.

Men disse myndighets-demonstrasjonene

rokket ikke ved hans popularitet.

I løpet av ganske kort tid opparbeidet

nemlig Christensen seg en solid posisjon

fordi han var en klok mann som visste

hvordan han skulle omgås sine stavangerske

medborgere, enten det var den

søkkrike konsulen på Ledaal, den formelle

amtmannen eller fløttmannen.

Sistnevnte rodde byfogden ut på fjorden

når han ville fiske, og byfogdbåten la seg

alltid midt i klyngen av de andre småbåtene.

Så ble det pratet og fortalt historier,

og byfogden koste seg like mye som de

avdankete skipperne som var ute for å

hente seg en sei eller to fra Byfjorden.

Christensen var en folkelig mann uten

at det på noen måte gikk ut over hans

myndighet. Han var også midtpunktet i

selskapelige sammenhenger, aktet og

populær i ordets videste forstand. Etter

hvert som han grodde fast i Stavanger og

ryddet opp i gammelt rot, våket han over

byen og dens borgere med faderlig

omhu. Han kjente så å si hvert menneske,

og folk kom ofte til ham både med sine

sorger og gleder. Dersom man i dag studerer

rettsprotokollene på Statsarkivet,

vil man stadig støte på byfogden gjennom

hans dommer og juridiske betenkninger

i store og små tviste- og kriminalsaker.

Da han feiret sitt 50 års jubileum som

embetsmann, var det stor fest i hele byen,

og jubilanten bespiste for egen regning

800 av byens fattige familier og elevene

38


ved Josephinestiftelsen, en institusjon

han selv hadde vært med på å opprette.

En deputasjon overrakte et betydelig

beløp som var samlet inn av byens borgere

til et legat som skulle bære hans

navn. «De knyttet Dem til vår kommune,

og den har knyttet seg til Dem», avsluttet

byens ordfører, rektor Steen, sin tale til

jubilanten. Kongen sendte telegram både

ved denne anledningen, og da byen hyllet

Christensen i forbindelse med hans 50

års jubileum som byfogd, den 15. februar

1882.

Byfogd Christensen tok ofte kjøreturer

rundt om i byens omegn med en av vognmann

Pedersens rolige og vel dresserte

hester. Han hadde sin egen trille i et

vognskjul på Bergeland. På disse turene

kunne han stadig stoppe vognen for å slå

av en prat, han kjente jo de fleste. Så

kunne han ta frem sin lommelerke og

skjenke portvin i et glass uten stett og

gjerne også by på en tørr kake. Ikke sjelden

gikk turen innom Holmegenæs hvor

Axel Kielland residerte, eller han stoppet

på Ledaal for å besøke kapteinløytnant

Kielland. Gamle fru stadshauptmann

Hansen på landstedet Bjergsted kunne

også få visitt av Christensen under slike

kjørerunder. Byfogden var like velsett og

velkommen overalt.

Den 1. januar 1889 var Alexander L.

Kielland kommet i gang med sin «Stavanger

Avis». I løpet av 6 uker steg abonnentstallet

fra 300 til 1.100, men så var

det som om begeistringen avtok. Kielland

hadde påpekt misforhold i byen

med beundringsverdig mot, skrevet om

det uhørte ingen torde nevne. Han hadde

særlig skaffet seg fiender etter at han

hadde skrevet kritisk om den gamle

byfogden. Ikke slik som den 18. februar

da man kunne lese: «To naboer holder

idag fødselsdag. Byfoged Christensen

som fylder 89 aar. Og Alexander Kielland

som fylder 40 aar.»

Men i begynnelsen av mai kritiserer

han byfogden som klamrer seg til embetet

sitt i stedet for å trekke seg tilbake.

Embetet er altfor stort for hans krefter.

Han må gå, straks. Og: «Sagførerne ved,

at den gamle mand hverken hører eller

forstaar vidnerne; stundom ler de, stundom

ærgrer de sig; det har hændt, at en af

dem har sagt ganske høit i thingsalen; vi

ser jo alle, byfogden hører ikke, hvad jeg

siger.» Før året var omme, den 1. oktober,

hadde Halvor Olaus Christensen fått

avskjed i nåde.

Sitt otium fylte han med lesning og

forskjellige nedtegnelser. Helt til sin fratredelse

hadde 89 åringen en håndskrift

som minte om en ungdoms med hensyn

til fasthet og utseende. Men det påfølgende

året, i begynnelsen av mai 1890,

begynte krefter og åndsevner å svikte, og

man skjønte at det nå gikk mot slutten av

et usedvanlig innholdsrikt liv.

Den 18. februar i 1891 hadde Christensen

fylt 91 år. Noen måneder senere,

onsdag den 10. juni kl. 8 om kvelden,

sovnet den gamle høvdingen stille inn.

Mens sørgebudskapet bredde seg fra hus

til hus i byen, var det mange som hadde

de kjente verselinjene til Henrik Wergeland

(som for øvrig hadde vært en gammel

venn av byfogden) i tankene: «Nu

hvil dig, Borger! Det er fortjent.»

39


Familiegravstedet på Lagård. Her hviler byfogden, hans hustru, de to døtrene og svigersønnen.

Navn og data på støttene er dessverre nesten helt utvisket.

Da man æret hans minne ved å gravlegge

ham fra Domkirken den 16. juni,

en vakker solskinnsdag med en lett luftning

som så vidt fikk alle flaggene i den

gamle staden og havnen til å blafre, var

det en hel by som sørget ved hans båre.

Og kisten som stod i koret, var dekket av

sommerens skjønneste blomster.

I sin tale fra prekestolen bemerket

kapellan Meyer: «Byfogd Christensen

kom hit til byen den 16. juni 1832, og det

er den samme datoen i dag at han skal

føres til sitt siste hvilested.» På kommunens

vegne la ordfører Søren Årstad en

sølv-laurbærkrans på kisten som takk for

en lang og samvittighetsfull virksomhet.

Mens Ynglingens musikkorps spilte sørgemarsj,

ble båren ført til Ladegård kirkegård

hvor prost Bergesen foretok jordpåkastelsen.

Til minne om denne myndige personligheten

som vil innta en sentral plass når

1800-tallets byhistorie forhåpentlig en

gang kommer mellom to permer, fikk vi

Byfogd Christensens gate på Våland i

1927. Den går fra Jørgen Moesgt. østover

til Muségt. 94. Dette strøket ble

først innlemmet i byen i 1923, og bebyggelsen

er fra den tid og utover i 1930-

årene.

40


Thoralv Christiansen:

Fra SIF-keeper til

internasjonal

fotballdommer

Tekst: Halvor Ingebrethsen

Foto: Private bilder

Mortepumpen har fått det for seg å bla i

gamle minner både når det gjelder byen

vår og å trekke fram personer som har

vært med på å «sette Stavanger

kartet». Vi har hatt, og har også i dette

nummer, personer som har fortalt fra

sin barne- og ungdomstid og på den

måten fått oss lesere til selv å mimre og

trekke fram personer og hendelser som

har ligget lagret i bevisstheten.

I forrige nummer omtalte vi personer

som har tilknytning til monumentet

«Fotballspilleren» utenfor Stavanger

«gamle» stadion. I tråd med dette, og

ved at vi nå er midt oppe i fotballsesongen

2009, synes vi det kunne passe å trekke

fram andre personligheter som i sin

tid gjorde byen vår kjent på utallige fotballarenaer.

Denne gangen henter vi

fram SIF-keeperen, Thoralv Christiansen

som etter å ha lagt fra seg fotballstøvlene,

byttet til den svarte dommerdrakten

og ble kjent for sin dyktighet

både i nasjonale og internasjonale kamper.

Vi som den gang gikk i knickers og kortbukser,

fikk vel ikke så mye med oss av

hva våre helter på banen hadde av bakgrunn

og hva de ble og etter hvert hvor de

ble av. Vi husker dem best for hva de var og

hvilke resultater de skapte gjennom sin

idrett. Ved søk over internett på Google

finner vi også Thoralv Christiansens navn.

Eksempelvis dømte han cupfinalen

mellom Fredrikstad og Sarpsborg den 20.

oktober 1935 hvor han godkjente 4 mål for

Fredrikstad og 0 for Sarpsborg. Blant

mange notater om hans karriere nevnes

også en rekke utmerkelser, så som Rogaland

fotballkrets sitt gullmerke, som hang

høyt på den tiden. Mortepumpen har også

funnet fram til, i dette tilfellet, gjenlevende

barn etter Thoralv og Tordis Christiansen,

nemlig sønnen Jan og datteren Tove. Sistnevnte

med etternavnet Freyer, som for

sikkerhets skyld fikk en mann med samme

navn som broren, nemlig Jan. Vi aner at det

kanskje kan skje forviklinger i familien

med to så tett på hverandre med samme

navn. Men det blir en annen historie, for

det vi nå har gjort er nemlig dette: Tatt kontakt

med sønnen Jan og datteren Tove, og

bedt dem fortelle litt om sin far og hva de

husker om ham. Og hvordan det opplevdes

å være sønn og datter med en far som ble

tiljublet som keeper, men som nok senere

enkelte ganger fikk både spillere og publikum

mot seg. Slik alle dommere i mer eller

mindre grad opplever.

41


Oppvekst og yrkesmessig bakgrunn

– Far stammet fra en kvekerslekt i Tysvær.

Farmor kom derfra. Hun var kveker. Jeg

tror far hadde kvekergener, forteller sønnen

Jan og grunngir det også med at faren

var så mild og beskjeden.

– Far og mor tok artium sammen på St.

Svithun skole i 1924. Mor drog til Oslo og

begynte på Stabekk husstellskole. Hun

utdannet seg til barnepleier og arbeidet

med dette i såkalte «pene» familier. Senere

reiste hun til Frankrike som au pair, mens

far ventet hjemme, spilte fotball og bridge.

Mens han ventet tok han mercantil utdannelse

ved Uldals handelsskole i Stavanger.

Deretter fikk han stilling som kasserer i firmaet

Mathiessens Bananmodneri. Først

etter ni år i utlendighet kom mor hjem fra

Frankrike og de giftet seg i 1934, forteller

han.

Han fortsetter med at året etter, året

1935 ble et stort år for faren: – For da kom

jeg til verden, beretter han med synlig

stolthet. Og følger opp med sensasjon nr. 2

dette året idet faren da ble utnevnt til disponent

i bananmodneriet, en stilling han

hadde i 35 år. På toppen av dette fikk han

Christiansen rydder opp i feltet i en kamp mellom

SIF og Viking på Stavanger stadion i 1928.

Dommeren i forgrunnen er sjåføren på 5-bussen

til Stokka, Paulus Nilsen.

også samme år dømme cupfinalen mellom

Sarpsborg og Fredrikstad. Den som husker

så langt tilbake vil nok erindre at «Banan-

Mathiessen» med kontor og modneri holdt

til i Bergesens sjøhus i den såkalte

«Søylå», altså ved siden av der hvor firmaet

Elektro-Brukt holdt til. Det var et sted i

dagens faste rute for noen hver til å stikke

oppom bananlageret for å få en såkalt

«skaddiss» (vi regner med at dette betyr en

skadet banan). Samtidig var dette stedet for

å høre nytt fra fotballfronten. Rene fotballbørsen,

får vi tro.

Brødre med SIF på maden

Thoralv Christiansen vokste opp i Rosenkranzgate

52 på Våland. Den gang var dette

å betrakte som langt ut på landet og han

hadde derved også idrettsområdet «Gamlingen»

som nær nabo. Han hadde to eldre

brødre: Niels var født med «SIF på maden»

og spilte samtlige plasser på A-laget, var

supersupporter og æresmedlem i klubben.

Den andre broren var Christian som spilte

wing (den gang posisjonen på banen var

benevnt slik), inntil han senere drog til

Amerika (1921). Thoralv var yngst i søskenflokken

på fem. Og han fulgte i brødrenes

fotspor. – Den skotske treneren

«Paddy» Travers, som trente SIF i 1920,

var fars store inspirasjonskilde. Og farfar

var skomaker. Det var nok et godt utgangspunkt

for de tre fotballspillende brødrene,

forteller Jan videre.

Datteren Tove mest interessert i

håndball

Vi har nettopp hørt at sønnen Jans ankomst

til denne verden var et «stort år for faren».

Vi forutsetter at det samme året også var

stort for moren, Tordis!! Og selv om ikke

dette ble understreket, at de tross alt var to

om å sette sønnen til verden, så regner vi

42


Familien Christiansen i begynnelsen av 1960 utenfor sommerhuset

«Strandbu» på Austre Åmøy.

med det. Vi regner også med at dette var

tilfellet noen år senere, da datteren Tove

ble født. – Vi jenter gikk også mye på fotballkamper.

Især når far dømte, forteller

hun. – Det var stas da. Der var spenning,

stemning og kjekke gutter. Men jeg husker

også at det gjorde vondt når publikum ga

uttrykk for at de ikke var enig med dommeren.

Det såret meg, hvis de sa noe stygt om

far. Fotballpublikum kan være både entusiastiske

og sinte. Også Tove var aktiv idet

SIF først og fremst hadde sin rekruttering

fra Våland. – Men for oss jenter var det nok

håndball som var populært. Det ble en

sosial arena med trening på Gamlingen,

minnes hun og synes derfor heller ikke

konkurranseelementet var så viktig.

– Har du spesielle minner omkring forholdene

den gang?

– Ja, mange, svarer hun. Kanskje ikke så

meget direkte fra kamper. Men mer

omkring det far ofret for å praktisere som

dommer på både høyt og lavere plan. Dette

var også en del av mors «offer» den gang

kommunikasjonen mellom bosted og kamparena

ikke var som nå i våre dager. La meg

bare ta dette eksemplet

som en dokumentasjon

på det å være «fotballenke»

den gang: En sommersøndag

vi var på

hytten vår på Austre

Åmøy, skulle far dømme

en kamp på Jørpeland.

Han rodde da fra Åmøy

over til Hundvåg. Deretter

gikk han over øya og

tok Buøyfergen til byen.

Videre ferge til Tau og

buss til Jørpeland. Så

dømte han kampen og

tok deretter den samme

strabasiøse veien tilbake

til oss på Åmøy. Mor var ikke nettopp i

godlage da han trøtt og sliten endelig kom.

Men det lar vi ligge i denne sammenheng.

Fast koffertbærer

Jan var farens faste koffertbærer de fem

første etterkrigsårene. Han selv husker

naturlig nok ikke så mye fra farens «keepertid»,

men finner rikelig med stoff om

det i boken «De sorte og de hvite – Heia

SIF i hundre år.» Den som ønsker detaljer

både om SIF og fotballens helter den gang,

vil kunne stifte bekjentskap med denne

tiden ved for eksempel å låne nevnte bok

på biblioteket. – Nei, bekrefter Jan. Jeg

husker ikke så mye fra den tiden da han

voktet SIFs mål. Men familietradisjonen

har gjort at jeg i allefall har fått noe med

meg også fra denne epoken. Det som kanskje

har gjort mest inntrykk fra den tiden

da far en gang kastet seg i beina på motstandernes

senterløper, som det het den

gang. Da fikk han et spark i hodet så alt ble

mørkt i tre dager. Hvorvidt dette var grunnen

til at han den gang la opp og gikk over

til dommergjerningen, vet jeg egentlig ikke.

43


Han forteller videre at han også var med på

det store oppgjøret i den gamle «hovedserien»

mellom Viking og Ålgård og at en av

Vikingspillerne, uvisst av hvilken grunn,

ble vist ut, ikke av kampen, men ut av bussen.

– Han ble satt av på Bråstein, kan Jan

fortelle og henviser til SIF-boka dersom

noen skulle være interessert i årsaken til

«utvisningen». Han var med faren på

mange kamper idet han hadde såkalt «partoukort».

– Nå er livet for kort til å se en

fotballkamp, sier han. – Det holder med

sammendragene nå.

Status og autoritet

– Så lenge far hadde status og autoritet

som fotballdommer, var det i grunnen bare

kjekt å være sønn av ham. En eneste gang

var det imidlertid ikke så kjekt, minnes Jan.

– Far skulle dømme sin første internasjonale

kamp i Idrættsparken mellom et engelsk

militærlag RAF (Royal Air Force) og

Danmark. Dagen etter kampen sto det med

krigsoverskrifter i avisen: Thoralv Christiansen

ute i hardt vær. Ifølge avisene var

han blitt nedslått av en beruset engelskmann

som var misfornøyd med fars avgjørelser.

Men da far kom hjem, fikk han faktisk

lese noe han selv ikke hadde opplevet.

Så var det heldigvis ikke så dramatisk som

vi hjemme fryktet.

Fast dommer etter Paulus Nilsen

Mange husker sikkert den sagnomsuste

bussjåføren på 5-en til Stokka, Paulus Nilsen

fra Brodd. Da han som fotballdommer

la fløyta på hylla, rykket Christiansen inn

som nærmest fast dommer i Vikings hjem-

5 fotballpersonligheter på Ålgård stadion i 1948 i det første møte mellom Viking og Ålgård i den nye

«hovedserien». Fra venstre: Aslak Gjesdal, linjedommer Egil M. Bøe, Vidar-dommer Thoralv Christiansen,

linjedommer Loyd Larsen, Jarl og Lauritz(Laua) Abrahamsen.

44


mekamper. De obligatoriske kampene var

det Forbundet som hadde dommeroppsettet.

– Men det hyggelige syntes far var at

Viking oftest spurte ham om å dømme privatkampene.

Far hadde et veldig hyggelig

og godt forhold til Viking-fansen. Jan forteller

også at alle fotballspillere den gang

hadde kallenavn og regner med at Mortepumpens

lesere husker noen av disse, for

eksempel «Hedda», «Modda», «Rollen»,

«Trallen», som var Christiansens kallenavn,

«Gollen» og «Vallen». – Den siste av

disse, Sverre Berg Johannessen var den

første lokale landslagspilleren med 13

landskamper. Men han var den minste av

vekst, legger dommersønnen til, som selv

var aktiv både på SIFs gutte- og juniorlag.

– Som 17 åring ble det noen få A-kamper,

minnes han. – Nå sitter vi hver uke i SIF

Eldre og mimrer om en fantastisk ungdomstid.

Han har også vært medarbeider i

SIFs jubileumsbok og synes derfor at han

har holdt familiens SIF-tradisjon i hevd.

Tålmodig og rolig

Både Tove og Jan omtaler faren som «tålmodig

og rolig». Dette har de alltid beundret

ham for. – Mor hadde ikke særlig sans

for fars fotballengasjement, men syntes

nok det var stas da hun fikk være med ham

til oppgaver i utlandet. Da ble hun omtalt

som «fru fotball-dommeren», minnes de. –

Og det satte hun nok pris på.

–––

Pressens mening i korte notiser: Thoralv

Christiansen: Stavangers mest kjente og

skattede lovhåndhever innen fotballsporten.

Morgenbladets Finn Amundsen

(NIFF), ga Thoralv Christiansen følgende

omtale etter en cupkamp like etter krigen:

– La meg i denne forbindelse si at matchens

dommer, Thoralv Christiansen fra

Stavanger, dømte helt fremragende. Det

var slett ingen lett kamp, men Christiansen

behersket situasjonen og ytet et så utmerket

arbeid, at vi synes han burde stå øverst

på listen blant aspiranten til finalen om 3

uker.

Etter 23 år som fotballdommer aktet han

å slutte etter å ha dømt 5 internasjonale

oppgjør hvorav 2 landskamper – forbundsgraden

i 1932 – finalekamp i 1935 Fredrikstad

/ Sarpsborg, en lang rekke lokale oppgjør

i hele landet – måtte avstå fra å

dømme finalen i 1945 p.gr.av sykdom –

lanserte utvisning for en kort periode under

kamp (slik håndballen praktiseres) – likte

bedre dommeryrket framfor å være aktiv i

spillet – deltatt i utdannelsen av norske

dommere – holdt spillet innenfor grenser

som ikke utsatte spillere for skader – medlem

av kretsens dommerkomite – styremedlem

i Rogaland fotballkrets – tillitsmann

i N.F.F.s dommerkomité i Rogaland

– tildelt Rogaland fotballkrets’ gullmerke

m/diplom. Og til slutt fikk han betegnelsen:

«Et garantistempel for norske

fotballdommere.»

45


Nyttårsbrev og en pusekatt på tastaturet

Av Reidun Nydal

Jeg har såvidt satt meg til PC’en da Leonardo

da Vinci bykser opp på bordet og

planter labbene sine på tastaturet. Det går

ikke bedre når jeg skal bruke fasttelefonen.

På et øyeblikk er den slyngelen oppi fanget

for å leke med apparatet. Jeg har nevnt

Leonardo før, men gjentar at han er naboens

katt, som for halvannet år siden markerte

mitt hus og hage som sitt territorium.

Hvorfor, den har jo et hjem? Men der har

de allerede to katter og en hund, mens den

her er alene, en ener, en liten prins, altså.

Men tro ikke at den vil dele godene med

andre, åneida – ikke engang med sin egen

mor eller bror. Skulle en av dem eller

begge nærme seg min hage, flyr den i flint

og jager dem bort så bustene fyker. Og så

kommer den hit og mjauer så fredsommelig

at... Egentlig burde jeg bare smelle

igjen døra rett for nesa på den, men slik

blir det liksom aldri. Leonardo har det til

felles med sin avdøde navnebror at han

maler ustanselig, og oppfinnsom er han

også. Kort sagt: han vet å sno seg. Hos meg

kan det vanke både reker, sei, fløte etc.

Men heldigvis tar han hovedmåltidene

hjemme. Jeg har altså døpt katten for Leonardo

da Vinci. Nåja, dåp og dåp...

Denne jula har jeg tilbrakt mye tid hjemme.

Men tankene har lett for å fly, ikke

minst i vintermørke kvelder og netter med

minusgrader og frost på soveværelsesvinduene.

Da søker jeg ut mot en større verden,

der det er mer lys, mer mennesker,

mer varme. Og så kan det godt hende at jeg

plutselig befinner meg akkurat der, i fiskerbyen

Sesimbra i Portugal, som jeg gjorde

det for et par måneder siden. Jeg vandrer

langs havet med Belila. Mannen hennes er

en gammel fisker som aldri har gått på

skole, men lært sitt yrke i livets skole fra

10års alderen.De har slitt i trange kår, levd

et ytterst nøysomt liv. Men nå vil Belila

vise meg det nye Sesimbra, det store, luksusen,

overfloden, fritt for fattigdom. «Se,

er det ikke flott!» sier hun og peker mot

hotellene, restaurantene og det nyeste,

store hotellkomplekset som ligger oppi

skråningene lengst inne i vika: CALIFOR-

NIA!.

For meg var Sesimbra engang en virkelig

fiskerby. Her var det alltid en stor flåte

med fartøyer i sterke farger, og fiskemarked

på stranda. «Er det ikke flott!» gjentar

Belila mens vi er på vei til California. Jeg

nikker, men finner ikke ord. Gjennom EUdirektivene

har en stor del av fiskeflåten

blitt hogd opp. Halvparten av fiskerne har

enten emigrert eller fristet lykken i andre

yrker, og turistnæringen har nydt godt av

manglende bevaringsplan for byen. Vi vender

California ryggen og går tilbake til de

gamle gatene med sine århundrers historier

om levde liv. Det er da jeg sier til Belila:

«Vet du, jeg likte nok Sesimbra bedre slik

den var før!» Så kommer det ganske stilt:

«Jeg og.»

Verden er i stadig forandring. Det som

var godt og brukbart i går, eller for to år

siden, fem år siden er kanskje nå blitt

erstattet med noe annet, noe mer salgbart,

noe som noen kan tjene mer på. Her forleden

sto jeg for eksempel ganske rådvill og

studerte min gamle støvsuger. Jeg hadde

46


gått opp for poser til den, og i forretningene

fikk jeg vite at fabrikken hadde sluttet

å produsere disse posene. Nye modeller

hadde erstattet de gamle, og dermed kunne

jeg ikke lenger bruke støvsugeren. Visst

var den ikke lenger en førsteklasses

maskin, men en svært så god annenklasses,

og jeg ville ha kunnet bruke den i lang tid

ennå. Nå måtte den altså kasseres. Jeg

tenkte på dr. Norman Idehen som for noen

år siden hadde sin privatpraksis i Årsdaddalen.

Han var fra Nigeria og engasjerte

seg mye i å berge kasserte elektriske- og

elektroniske maskiner og annet utstyr som

var blitt kassert. Det ble sendt til hjemlandet

hans, reparert og solgt der. Men overflodssamfunnet

vårt hadde ikke bruk for

det. Fremgang? Ja, jeg bare spør. Men

spørsmålet mitt blir avbrudt av intens

mjauing utenfor. Jeg åpner døra, og før jeg

vet ordet av det er Leonardo innenfor med

ei sprell levende mus i kjeften. Den raser

forbi meg inn i stua. Musa detter på golvet,

iler rundt på teppet, finner skjul bak et

skap. Katten er på krigsstien, bykser etter

offeret, helt i ekstase. Men jeg står i døra

og hyler: «Pus, ut! Nå er det slutt, så vidt

du vet det. Ut!» Men når dette skrives har

det tunge vintermørket sluppet taket for en

forunderlig dag. Når det uendelige lyset

trenger inn i sinnet, kjenner jeg at det gjør

godt. Jeg blir mildere stemt, mer overbærende.

En katt er dog et rovdyr, så jeg får

nok bare gi Leonardo en ny sjanse.

Påskekonsert i Domkirken

Den 1. april arrangerte Stavanger Domkirke

og Eldrerådet påskekonsert for eldre og

andre i Domkirken. Kirken var fullsatt. Fra

sykehjem, omsorgsboliger og aldershjem

deltok 130 beboere hvorav 46 var rullestolbrukere.

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe ønsket

velkommen og håpet at konserten ville

bidra til en begynnende og god påskestemning.

Koret Sangbrødrene under ledelse av sin

dirigent Tor Gilje framførte mange fine

sanger.

Det var vakker sang og musikk ved

Ragnhild Hadland og Elisabeth Barstad på

fløyte.

Vakker musikk var også et samspill

mellom domorganist Ivan Sarajishvili på

chembalo og Elisabeth Barstad på fløyte.

Domorganisten spilte også til salmene

som ble sunget.

Domprost Berit M. Andersen talte om

påskens budskap.

Eldreådets leder Hilmar Egeli takket tilslutt

alle som hadde møtt fram og ønsket

alle en god påske. Varaordføreren delte ut

blomster til de medvirkende.

47


Placebo- eller credoeffekten

Av Eivind Haga

Hva vet du om placeboeffekten? Dreier

det seg om «narretabletter» som legen

gir deg. Eller gjelder det betydningen av

tro og tillit i lege-pasient-forholdet?

Historien utspiller seg i sykehusmiljøet,

som i dag heter Universitetssykehuset

i Stavanger. Der hadde forfatteren sitt

virke som overlege fra 1973 til 2007.

For en del år siden mente den kjente stavangerlege,

professor Birger Kaada at han

hadde funnet svaret på placebogåten. Det

vil blant annet si hvorfor «narretabletter»

likevel hjelper mange. Disse oppdagelsene

ville han presentere på et stort

legemøte. For å være sikker på at ikke

foredraget ble forbigått i taushet, ba han

meg kommentere det etterpå. Slik ble det.

Jeg avsluttet innlegget med å foreslå at vi

kunne omdøpe det negativt belastede placebobegrepet

til «credoeffekten». Han

svarte at det var et godt forslag som han

ville tenke mer på. Ingen andre sa noe

og møtet var slutt. På veien ut, takket han

for innlegget og visket: Men hva betyr

credo?

Det endte med at foredraget kom på

trykk, og jeg måtte forklare credoeffekten i

et leserbrev: Credo er latin og betyr jeg

tror. Med credoeffekten i lege-pasientforholdet

menes betydningen av tillit, håp og

tro for et godt behandlingsresultat. Credovirkningen

har sitt utspring i det tidlige

foreldre-barn forhold. Når vår medfødte

avhengighet og hjelpeløshet møtes med

omsorg og kjærlighet, legges grunnlaget

for en tillit til livet og til forhold mellom

mennesker. Vi elsker fordi hun (og Han)

har elsket oss først, for å vri litt på et visdomsord.

Svarene på leserbrevet endte med at at

det var viktig å minne om betydningen av

tillit, håp og tro i all behandling. Å omdøpe

det 200 år gamle placebobegrepet, ville

imidlertid være bort i mot en umulighet.

«Med vår nåværende viten representerer

placebo/credo en realitet i den forstand at

det aktiveres en rekke sentralnervøse

mekanismer og hormoner, som deltar i

selvhelbredelsesprosessene.»

I boken «Kirken og de syke» (4) skriver

forfatteren, Arnfinn Engeset, (som også har

virket i Stavanger) s. 81: Tro, tillit og forventning

er betingelser som må være tilstede

for å oppnå placeboeffekt, som gjerne

kunne kalles credoeffekt. En slik navneendring

er også blitt foreslått fra legehold,

fordi det er tro det i bunn og grunn dreier

seg om. Videre på s. 82: Først og fremst vil

de psykosomatiske sykdommer være

påvirkelige av bønnens placebo- eller credoeffekt,

og disse utgjør en ikke liten gruppe

av de som helbredes ved bønn.

Siden fortalte Gerhard Fichtner, professor

i medisinsk historie ved universitetet i

Tübingen meg, at placebo er langt eldre

enn 200 år. Det står i Bibelen! (5)

I den latinske Vulgataoversettelsen, heter

det i salme 14, vers 9: Placebo Domino in

regione vivorum.

Placebo er 1. person entall futurum av

placere og betyr: Jeg ønsker å behage (Herren

i de levendes land).

Opprinnelig var det altså jeg, mennesket,

som skulle behage, være Herren til behag.

Gjelder ikke dette egentlig i dag og?

48


Trygghetsavdelingen på Vålandstunet

et hotell i særklasse!

Men 3-dagers regelen ødelegger for mange

Tekst og foto: Helga Laake

«Føler du deg utrygg hjemme? Velkommen til ny

trygghetsavdeling». Dette var overskriften i den

første annonsen Vålandstunet sykehjem lot trykke

i Mortepumpen nr. 1 2008 i forbindelse med

at trygghetsavdelingen på Stokka sykehjem ble

flyttet til Vålandstunets sykehjem på nyåret

2008.

Jeg vet ikke hva folk tenkte da de leste denne

overskriften. Jeg for min del tenkte: Hva i all

verden er en trygghetsavdeling? Jeg leste videre

i annonsen, men teksten for øvrig gav ingen

informasjon verken om hva dette var eller hvem

målgruppa var. Det sto bare litt om sykehjemmets

beliggenhet, forskjellige avdelinger,

bemanning og at man kunne ringe 51 84 96 21

dersom man ønsket mer informasjon.

Jeg prøvde å tenke logisk; all den tid målgruppa

er folk som føler seg utrygge hjemme, er

det kanskje et slags tilfluktsted for gamle mennesker.

Et krisesenter kanskje? Jeg hadde nemlig

hørt om gamle folk som blir mishandlet i

sine egne hjem, og også om gamle ektepar som

er slemme mot hverandre. Så kanskje er det

mange som føler seg utrygge hjemme, tenkte

jeg, og trakk den konklusjon at trygghetsavdelingen

i hvert fall måtte være et sted man kan ty

til når livet krongler seg til for en gammal stakkar.

Vel, jeg tok feil.

I hvert fall litt feil. For trygghetsavdelingen på

Vålandstunet sykehjem er på ingen måte et krisesenter

for mishandlede gamle folk – selv om den

nok kan være det også – i en nødssituasjon. Målgruppa

er følgelig ikke – i hvert fall ikke primært

– folk som føler seg utrygge hjemme av den

grunn!

Målgruppa for trygghetsavdelingen er faktisk

langt bredere. Egentlig henvender trygghetsavdelingen

seg i prinsippet til alle over 60,

som bor hjemme alene, eller sammen med sin

ektefelle eller annen familie, og som stort sett

– og dette er viktig – er i stand til å klare seg

selv.

I hvert fall så lenge alt går på det jevne og

ikke noe uventet eller for så vidt planlagt skjer,

som gjør at hun eller han ikke mestrer situasjonen,

og derfor føler det utrygt å bo hjemme (for

eksempel være alene) for en periode.

Det Vålandstunet prøvde å fortelle oss i denne

annonsen, var ganske enkelt at nå kan den nye

49


trygghetsavdelingen på Vålandstunet sykehjem

tilby hjemmeboende eldre et trygt sted å være,

dersom man (for en kortere periode) er i en livssituasjon,

som hun eller han ikke mestrer alene!

Merk at jeg i parentes skriver kortere periode.

Dette fordi man i utgangspunktet har bestemt at

et opphold på 14 dager ad gangen må være nok.

Men du kan komme tilbake. Men ikke før det har

gått 3 uker. Trygghetsavdelingen er følgelig ikke

stedet for de store problemene, verken av psykisk

eller fysisk karakter. Det er imidlertid et

godt – og jeg tror ganske trivelig logi for dem

som i perioder trenger et tilfluktsted, eller ganske

enkelt et sted å være – av forskjellige årsaker!

Prisen pr. døgn er dessuten i høyeste grad

overkommelig. Pr dags dato kroner 121 pr døgn.

Et hotell i særklasse, med andre ord.

Jeg må innrømme at jeg neppe hadde undersøkt

hva denne trygghetsavdelingen faktisk står

for, hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde snakket med

en god bekjent av meg, Kajsa Paulsen om saken.

Hennes mann Sverre har nemlig ved et par anledninger

hatt en ukes opphold på denne avdelingen,

og etter hva han selv sier, så har han hatt det

aldeles utmerket under disse oppholdene. Betjeningen

var vennlig, maten var det ingen ting å si

på, og samværet med de andre «hotellgjestene»

hadde vært hyggelig og stimulerende. Det eneste

usikre i opplegget er hvem en kommer til å dele

rom med. Avdelingen har stort sett bare to-manns

rom, men Sverre hadde vært heldig hver gang, så

han klaget ikke.

Kajsa og Sverre har begge undervist i videregående

skole, eller gymnas som det hette før i

tiden! Nå er de begge pensjonister, og til tross for

stor aldersforskjell – hun er 73 og han 92 – har

de fått leve sammen i sitt eget hjem i alle disse

årene. Sverre er nå litt dårlig til beins og bruker

derfor rullator. Han er også blitt noe glemsk og

klarer ikke lenger de mange praktiske oppgaver

som et hushold krever. Men han følger godt med

og priser seg lykkelig over å ha en kjærlig, sprek

og oppegående ektefelle som Kajsa.

Kajsa er som allerede nevnt en sprek dame og

bl.a. svært aktiv på Hinna eldresenter der hun nå

på 9. året er leder for den etter hvert så berømte

Kunst- og Kultur gruppa. I tillegg til dette sitter

hun også i styret for Pensjonistuniversitetet.

Helt frem til det siste har hun klart å få Sverre

med seg på det meste av det hun driver på med,

men ved et par anledninger har hun tatt seg en

liten ferie sammen med gode venner eller andre

pensjonister. Og det er i den anledning hun og

Sverre har benyttet seg av tilbudet på trygghetsavdelingen.

Men det har på ingen måte vært

enkelt å få til!

3-dagersregelen et hinder

Det er nemlig et stort minus ved opplegget på

trygghetsavdelingen på Vålandstunet. Man kan

nemlig ikke bestille plass tidligere enn 3 dager før

inntak. Og dette gjør det nærmest umulig for

pårørende som kunne tenke seg å bli med på en

av de mange feriereisene som arrangeres for

eldre. For skal man det, må man bestille eller

kjøpe billett, gjerne en måned i forveien og i blant

mer enn det. Kajsa prøvde å fortelle vedkommende

som styrer med inntaket på trygghetsavdelingen,

hvilke problemer dette skapte for henne.

Men da fikk hun det svar at dette tilbudet var et

tilbud til mannen hennes, ikke til henne! Det

denne damen åpenbart ikke hadde oppfattet, var

at Sverre ønsket av hele sitt hjerte at Kajsa skulle

få seg en etterlengtet ferie, og at han for sin del

gledet seg til et lite opphold på Vålandstunet.

For Kajsa var det imidlertid vanskelig å glede

seg til turen. For hvis ikke Sverre fikk plass når

han ringte 3 dager før hun skulle reise, måtte

hun simpelthen avlyse hele greia!

Forklaringen på denne heller litt merkelige

praksis er visstnok, at da trygghetsavdelingen i

sin tid ble etablert, vedtok politikerne at dette

skulle være et tilbud til den hjemmeboende

som selv uttrykkelig ønsket å benytte seg av

det. Av den grunn må enhver som trenger plass

på trygghetsavdelingen (fordi kona skal ta seg

50


en liten ferie for eksempel!), selv ringe og bestille

plass. Vel å merke tidligst 3 dager før behovet

blir akutt! Man mener at ved å ha en slik ordning

unngår man at gamlemor, eller som i dette tilfellet

en ektefelle tvangsinnlegges av familien! For

ved at man ringer selv, er dette et sikkert tegn på

at vedkommende har evne til å ta ansvar for sin

egen situasjon, og at det er han eller hun som

selv vil dette.

Streng praksis

3 dagers regelen og det at vedkommende selv må

bestille plass, praktiseres strengt. Konsekvensen

av dette er at det i dag er ytterst få som prøver å

bestille plass, for eksempel en måned i forvegen,

fordi ektefellen for eksempel vil ta seg en liten

ferie. Hvor mange det derfor er, som bare holder

seg hjemme – blir ved sin lest! – vet vi ikke. Men

jeg for min del tror det er flere (for ikke å ta for

hardt i), som kunne tenkt seg en liten ferie, om de

bare kunne vært sikker på at ektefellen har det

trygt og godt mens man er borte.

Og ikke si nå, men man har jo 3 dager å forberede

seg på! For da sier jeg at; vel, det er kanskje

nok med 3 dager når du er 30, men når man

er kommet opp i åra (70 +) og dertil også har

omsorg for en opp i åra, er det på ingen måte nok

med 3 dagers forberedelse! Og dessuten: det finnes

ikke det reiseselskap med respekt for seg

selv som arrangerer en gruppereise for alderspensjonister

på 3 dagers varsel!

Så kjære politikere, og i sær dere som er unge

og spreke og lite vet om hva det vil si å være

gammel. Prøv nå og sett dere inn i en slik situasjon

som jeg her har forsøkt å beskrive. Kutt ut

regelen om at det ikke kan bestilles plass før 3

dager før inntak! Sørg for at det alltid er noen

plasser i det minste, som kan bestilles! Da tror

jeg nemlig at flere omsorgspersoner tør ta seg en

liten ferie i blant. Vi vet at det virker befordrende

på helsa. Vi vet at det gjør det lettere å være

pårørende i lengden, og vi vet at det tjener sannelig

samfunnet på også! Husk det.

Trygghetsavdelingen er i seg selv – bortsett

fra 3 dagers regelen! – et veldig godt tilbud til

oss eldre. Men det synes som heller få er oppmerksomme

på at tilbudet finnes. (Eller tar jeg

feil?) Man har på ingen måte fullt belegg. Bortsett

fra i påsken og andre lovfestede fridager. Da

kimer telefonen dagen lang, sier styreren på

Vålandstunet. Mange får ikke plass? Hva gjør

dere med det? spør jeg. Ingen ting. Den som

kommer først til mølla får først malt! Sånn er det

bare, svarer hun.

Trygghetsavdelingen

har flyttet fra

Vålandstunet!!

I mai flyttet de til Stavanger sykehus.

Den gode atmosfæren har de tatt med.

Trygghetsavdelingen har flyttet

til Stavanger sykehus,

inngang 7, 3. etasje.

Det vil si den avdelingen som før het M3.

Avdelingen skal fremdeles drives av

Vålandstunet sykehjem, og avdelingsleder

er Carolina Eriksson.

Trygghetsavdelingen vil ha

telefonnummer 417 99 099.

Trygghetsavdelingen vil fremdeles ha

14 plasser, og kriteriene for å komme

inn er de samme som før.

Vi ønsker nye og gamle brukere

hjertelig velkommen til nye lokaler,

med den samme hyggelige stemningen

som før.

Selve flyttingen fant sted i slutten

av april, og de nye gjestene var

på plass på Stavanger sykehus

første uken i mai.

51


Vafler – i frivillighetens tjeneste

Det stekes vafler på Universitetssykehusets kreftavdeling. Men

hvis du tror at det å kunne steke vafler er det eneste som kreves

for å kunne bli med i det frivillige arbeidet som forgår der, må

du tro om igjen!

Tekst og foto: Helga Laake

Finnes det et etnisk norsk hjem som ikke

har vafler på kaffebordet? Nei, det tror

ikke jeg heller. Ingen ting er så kjent og

kjært for en ekte norsk nordmann – samme

hvor han eller hun måtte ferdes her i verden,

som lukta av nystekte vafler og kaffe!

Jeg var imidlertid ikke forberedt på å

kjenne lukta av nystekte vafler, da jeg i

høst for første gang besøkte Universitetssykehuset,

avd. 6G, eller kirurgisk avd. for

mage og tarm som den også kalles. Denne

avdelingen består imidlertid av 2 poster,

6G og 6H. 80% av pasientene ved denne

avdelingen har kreft. Derfor blir den også

kalt kreftavdelingen. Men den egentlige

kreftavdelingen ligger i etasjen under og

omfatter postene 1K og 2K. Her stekes det

for øvrig også vafler, men her skjer det

hver tirsdag.

Det var da jeg kom ut i gangen etter at

møtet var ferdig, at lukta kilte meg i nesen.

Jøss, tenkte jeg, hva er det som skjer her?

Jeg kjente allerede tennene løpe i vann!

Da hørte jeg at noen ropte navnet mitt.

Ropet kom fra et rom like i nærheten, og

der inne fikk jeg øye på en dame som smilte

og vinket. Det viste seg å være en tidligere

kollega – Aud Lunde – som sto der

med forkle på magen over et rykende

varmt vaffeljern.

Bevaremegvel, sa jeg. Hva gjør du her?

Men i samme øyeblikk slo det meg at hun

Fra v. Jorunn Martinsen, Anne Marie Waage og

Randi Westbye.

selvsagt måtte være en av disse frivillige

damene i Fellesgruppen for kreftrammede

som steker vafler på sykehuset (SUS)

hver tirsdag og onsdag. For jeg hadde jo,

når sant er, hørt om dette tiltaket. Jeg

hadde bare aldri tidligere sett det i praksis.

Selvsagt fikk jeg både vafler og en etterlengtet

kopp kaffe. Og mens jeg satt der og

nøt alt sammen, fortalte Aud at hun hadde

drevet på med dette frivillige arbeidet i

flere år nå. Hun begynte faktisk i 2001,

ikke lenge etter at hun hadde pensjonert

seg fra lønningsførerjobben i Stavanger

kommune. Nå var hun forresten i ferd med

å trappe ned litt. «Du vet åra går», sa hun,

52


«og vi blir jo ikke yngre»! Men slutte helt

ville hun ikke. Hun trivdes alt for godt til

å gjøre det!

Og det samme synes nok alle de andre

30 damene (faste + vikarer) som i dag

utgjør vaffelgjengen» på kreftavdelingene.

Jeg fikk nemlig møte noen av disse da jeg

et par uker senere tok med meg fotografiapparatet

for å forevige de som var på 6G

den onsdagen. Disse damene jobber nemlig

turnus – vanligvis annen hver onsdag –

og fordi de deler seg inn i små grupper på

fire, får alle de 4 postene (1K og 2K og 6G

og 6H), nyte godt av dette tilbudet.

Det hender imidlertid her som på alle

andre arbeidsplasser, at noen blir syke

eller av andre grunner ikke kan møte opp

som avtalt. Men fordi to av de mest erfarne

blant dem – Jorun Schei Martinsen (71)

og Randi Westbye (50) har påtatt seg

arbeidet med å være en slags koordinator

og leder for dette arbeidet, får de det til å

fungere likevel. Det er nemlig alltid en

vikar eller to som kan steppe inn på kort

varsel. Ingen tirsdag og onsdag uten

vafler, synes å være mottoet for denne

gjengen.

Nå er det kanskje noen som tror at det er

det å kunne steke vafler, som er det eneste

vilkåret for å få delta i dette frivillige

arbeidet. Vel, der tar de nok feil. Det finnes

nemlig retningslinjer som må følges

for frivillige hjelpere ved sykehuset.

Man kan for det første ikke begynne der

hvis man selv ganske nylig er behandlet

for kreft. Du må heller ikke slite med store

uløste personlige problemer og ubearbeidet

sorg. Slikt som dette må du derfor ha

fått på god avstand før du i det hele tatt

begynner å tenke på å verve deg til dette

arbeidet. Hvorfor? Jo fordi vaffelstekingen

er bare den ene delen av dette unike frivillige

tiltaket. Den andre delen av det er

Leder for fellesgruppen for kreftrammede Anne

Marie Waage.

nemlig kontakten med pasientene. For du

skal ikke bare kunne snakke med pasientene,

du må også kunne tie stille! Og du

skal kunne være nær, men ikke innpåsliten!

Gjerne spøke litt – være medmenneske,

men alltid huske på at alt dette må skje

på pasientens premisser. Det er mao ikke

hva du måtte føle og ha behov for som

betyr noe, men hvordan pasienten til

enhver tid har det !

Det er selvsagt ikke gitt enhver å vite

hvordan dette skal gjøres. Av den grunn

organiserer ledelsen ved avdelingen, pt

oversykepleier Tove Alfsvåg, jevnlig kurs

for sine frivillige medarbeidere, i første

rekke for nye frivillige som ønsker å engasjere

seg i dette arbeidet. Og som en forstår

er det her retningslinjer og etiske problemstillinger

blir gjennomgått og grundig

drøftet.

53


Glade vaffelstekere. Fra v. Gerd Hansen, Ingebjørg Johnsen, Aud Lunde

og Grethe Bergsagel.

Hensikten med kurset er ifølge sykehusledelsen

at deltakerne skal få:

• Større forståelse for sin egen rolle som

frivillige hjelpere.

• Innsikt i hvilke gleder og utfordringer

oppgaven kan føre med seg, og hvilke

reaksjoner de selv kan regne med i møte

med pasienten og pårørende.

• Forståelse for at det er viktig å ta vare på

seg selv for å forhindre utbrenthet.

• Kunnskap om hva god hjelp egentlig er,

og hva som kjennetegner en god hjelper.

• Mulighet til å reflektere over sine egne

forutsetninger for å være frivillige hjelpere.

Som det vel går frem av dette, må du altså

kunne mer enn å steke vafler før du får

nærme deg vaffeljernet på Stavanger

Universitetssykehus

kreftavdeling. For

her som overalt

ellers i arbeidslivet

er kunnskap og forståelse

for hva du

skal gjøre, helt nødvendig.

Og godt er

det.

Det er som nevnt

innledningsvis Fellesgruppen

for kreftrammede

som står

bak dette tiltaket.

Det startet egentlig

for 20 år siden, da

den ikke ukjente

Signe Heitmann var

leder for foreningen.

Den gang var de

ikke mer enn 15

medlemmer, men

like fullt gikk hun i

gang med dette

egentlig heller dristige prosjektet. Pionerene

den gang var Mossen Svensson, Ella

Friestad, Gerd Bergsagel, Randi Westby,

Gunvor Krogh og Edel Skjæveland.

I dag har foreningen 140 medlemmer,

hvorav 50 er aktive. Hver tirsdag møtes de

til «treff» i Eldres Hus, og hver måned

arrangeres det et temamøte på kveldstid.

Men som dagens engasjerte leder Anne

Marie Waage sier, så er vaffelstekingen det

aller viktigste de driver på med.

Ønsker du mer informasjon om Fellesgruppen

for kreftrammede, kan du få det

ved å henvende deg til kontoret som holder

til i Eldres Hus, Kongsgaten 43, eller

ringe følgende telefonnr.:

Anne Marie Waage, 990 31 721 eller

Else Berit Steinnes 51 86 15 77 og

Malfrid Hauge 959 35 818.

54


Alle kirkemedlemmer

kan stemme ved kirkevalgene

Av Geir Skårland, rådgiver, Stavanger bispedømmekontor

Til høsten kan alle medlemmer i Den norske

kirke stemme ved tre valg.

14. september er det stortingsvalg. Storting

og kirkeledelse har bestemt at det samtidig

skal holdes valg til kirkemøte, bispedømmeråd

og menighetsråd.

Kirken håper at mange bruker stemmeretten

og være med på å styrke demokratiet i

kirken. Bispedømmeråd og kirkemøte skal

for første gang velges direkte av av velgerne.

Derfor blir det altså ett politisk og to kirkelige

valg, siden det er de samme som

velges til både bispedømmeråd og Kirkemøtet,

Den Norske Kirkes øverste folkevalgte

organ. Bispedømmerådet leder kirkens

virksomhet i Stavanger bispedømme

og behandler saker som er viktige nasjonalt

og regionalt.

Lokalt finnes det i hver menighet også et

menighetsråd, som skal velges samtidig

med både politikere og bispedømmeråd.

Menighetsrådet leder kirkens arbeid lokalt,

og setter i gang og styrer tiltak for både

unge og eldre.

Før valget vil det bli sendt ut valgkort til

alle som er registrert i kirkens medlemsregister.

Sammen med valgkortet vil en finne

opplysninger om når, hvor og hvordan en

kan stemme. Kirkevalgene vil så langt det

er mulig finne sted i et lokale rett i nærheten

av valglokalet for stortingsvalget. Det

er mulig å forhåndsstemme, på steder som

blir annonsert når valget nærmer seg.

Ved bispedømmerådsvalget settes det

først opp en liste med 21 kandidater, som

blir kunngjort 15. mai. Etter dette kan

grupper på 50 personer fra tre menigheter

gå sammen, innen 15. juni, om å foreslå

andre kandidater.

Til menighetsrådsvalget settes det opp

en eller flere lister, som velgerne så leverer

inn og redigerer, ved å kumulere, stryke

eller endre rekkefølge på kandidatene. Ved

bispedømmerådsvalget stemmer en ved å

angi i rekkefølge fra én til fem kandidater

som en ønsker skal velges. Både lokale

menighetskontor og bispedømmekontoret

kan svare på spørsmål om valget.

Sist kirkevalg var den nasjonale valgdeltakelsen

nasjonalt bare på 4,2 %. Kanskje

er det flere som stemmer denne gangen?

55


BRUK AV DATAMASKIN, KURS I REGI AV

SENIORFORBUNDET HØSTEN 2009, PÅ ELDRES HUS

De eldre vil – og kan !

Seniorforbundet kan se tilbake på en interessant

vår med kurs i datainnføring på

Eldres Hus. Det som har gledet oss mest

har vært den interessen og entusiasmen de

eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig

at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell

har kanskje også truffet bra.

Vi er svært glade for den tilstrømningen

vi har hatt hittil i år og vil fortsette etter

samme modell for kursene høsten 2009.

Skulle du ellers ha behov for en privat

time for innføring i din datamaskin, enten

hjemme eller du tar den med deg til senteret

om du bruker en lap-top, kan dette arrangeres

på forespørsel, mot en godtgjørelse.

Vel møtt!

Kurs 1

Begynnerkurs

Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt

om hvordan datamaskinen er oppbygget og

fungerer og hvilken nytte du kan ha av den.

Du lærer om de bruksområdene maskinen

kan anvendes på.

Kurs 2

Bruk av Internett

Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker

Internett. Du kan blant annet lese aviser

fra alle steder i landet – og utlandet.

Finne informasjon om reisemål i inn- og

utland. Finne bakgrunnsmateriale til

slektsgransking eller andre hobbyer du

måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg

hvordan du med litt trening vil bestille

reise, samtale med banken, betale regninger

via din nettbank osv. Vil utarbeide egne

kurs i samarbeid med banker.

Kurs 3

Tekstbehandling (skriveprogram)

Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin.

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan

du skal arkivere det du skriver eller

utreder på en grei måte. Du lære å ende

brev og hilsener til venner og kjente hvor

de måtte befinne seg på kloden. Hvordan

du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan

du kan samle det du har samlet i hendige

mapper, og arkivere mappene med navn for

senere opphenting og bruk.

Kurs 4

Sende og motta e-post

Vi går inn i dette med å sende og motta

elektronisk post (e-mail) og legge med

vedlegg av forskjellige art.

Kurs 5

Innføring i bildebehandling Nedlasting

av data/musikk/filmer

Her får alle deltakerne på en enkel måte en

god innføring i hvordan de får tilgang til et

enkelt bildebehandlingsprogram som hentes

ned fra Internett gratis. Du lærer overføring

av bilder fra ditt digitale kamera.

Vi går gjennom teknikken for nedlasting

og brenning av data, musikk, bilder. Du

gjør bruk av egne nedlastede bilder og går

gjennom hvordan du skal kunne lage et

flott program med både tekst og musikk

som du kan brenne på en CD eller DVD.

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet.

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å

lære eldre data og samtidig stille spørsmå-

56


let hva gjør den nye data/netteknologien

for deg?

Nettsamfunn gjør deg mer sosial.

De som sender E-post til en stor del av

nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av

nettverket ansikt til ansikt enn dem som

ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså

ikke telefon eller personlig kontakt, men

kommer i tillegg.

Alle kurs starter i august 2009.

Startdato og tidspunkt fås ved

henvendelse til Seniorforbundet

eller se oppslag i Eldres Hus.

Pris for alle kurs kr. 500,–

Kursene avholdes i Eldres hus

i fra august 2009.

For påmelding eller mer informasjon

kontakt Seniorforbundet ved

Helge Carlsen – Eldres Hus

– Kongsgaten 43 – PB 592

– 4003 Stavanger.

Telefon 51 50 73 17 eller

mobil 902 62 691 eller

e-post: info@seniorforbundet.no

Kunnskap og venner:

I sin undersøkelse har forskeren funnet ut

at de fleste som besøket et nettsamfunn

gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om

moen har tatt kontakt med dem siden sist,

for å ta kontakt med andre, for å skrive

eller lese meldinger.

Rabattavtale med Startit ved Kilden i

Hillevåg ved kjøp av datamaskin. Bærbar

PC med program med 3 års garanti

til vår medlemspris. Henvend deg til

Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong

til vår medlemspris.

Seniorforbundet har

inngått samarbeidsavtale

med tannklinikk i Ungarn

Vi kan formidle kontakt med en meget

moderne tannklinikk som kan utføre

større tannreparasjoner til ca 1/3

av prisen i Norge.

Deres tannklinikk er utstyrt med

det nyeste utstyr og teknologi.

Ta kontakt med oss for nærmere

informasjon.

Seniorforbundet tlf. 51 50 73 17

Matkurs for pensjonister

på Eldres Hus

Ta kontakt m/Brit Bjørkli, Eldres Hus

tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71

for nærmere opplysninger

«Syng Julen inn» 2009

«Syng Julen inn» vil også i år bli

arrangert i Atlantic Hall

den 06.12.09 kl. 13.00.

Er det spørsmål vedr. arrangementet,

kan man ringe 51 50 72 71 til Eldres

Hus alle dager unntatt mandag og onsdag

fra kl. 10.00–14.00. Man kan også

henvende seg direkte til personalet på

kafeen i Eldres Hus. Kafeen er åpen som

alltid ellers mellom kl. 10.00–14.00.

Program for dagen vil bli annonsert i

neste nummer av Mortepumpen som

kommer ut i september 09.

Vennlig hilsen arrangementkomiteen

57


Sensommertur gjennom Europa til Romania 4.–19. september 2009

Senior Forbundet i samarbeid med Ingvars Reiser presenterer opplevelse turer

gjennom Øst-Europa – Møt et folk, opplev en kultur – Bli med oss til Romania

Det finnes heldigvis mennesker som ønsker å se og oppleve andres kulturer på nært hold. Vi

tilbyr unike opplevelser til Romania, under ledelse av erfarne reiseledere som kjenner landet

og folket som bor der.

Bli med oss på en spesiell busstur til Romania. Vi skal sørge for at du spiser godt,

sover godt og viktigst av alt: at du møter mennesker og kulturer som på en eller

annen måte vil gjøre inntrykk på deg. Inntrykk du vil ta med hjem og som varer…

I 15 år har Ingvars Reiser dratt jevnlig til Romania, over 50 turer har det blitt. Det begynte

med hjelpesendinger og endte opp med bussturer hver vår og høst og rumensk/ungarsk

kone. Romania er et fantastisk land, det vil du oppleve hvis du blir med tur. Vi kjenner landet

og befolkningen, og kan ta deg med til steder som pakketurister aldri får oppleve! Du vil

møte gjestfrie og vennlige mennesker, du vil se praktfulle palasser, pittoreske landsbyer, primitive

jordbruksmetoder, fint håndverk, vakker og storslagen natur…

Jeg føler meg privilegert som kan få lov å vise nordmenn dette flotte og spennende

landet: sier Ingvar.

Ta kontakt for program og mer informasjon. – Senior Forbundet, Eldres Hus,

Kongs gt. 43 – Tlf: 51 50 73 17 – Mob: 902 62 691 – E-post: info@seniorforbundet.no

Rådgivningskontoret for pensjonister

Trenger du hjelp til følgende problemer:

– fylle ut skjemaer, søknader, selvangivelsen m.m.

– råd i arvespørsmål eller skrive testamente

– overføre eiendom (hus eller hytte) til barna

– finne frem til rett person eller kontor som kan løse problemet for deg

– hvor du skal henvende deg vedrørende pensjonen din

– behov for en samtale om noe som plager deg

– andre problemer?

Da er det mulig at Rådgivningskontoret for pensjonister kan hjelpe deg.

Kontoret har åpent alle dager fra mandag til fredag mellom 10.00 og 12.00, men

stengt de dagene/ukene som grunnskolen har ferie.

Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonistforeninger i Stavanger.

Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister.

Vår adresse er Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Ring gjerne og bestill time på

telefon 51 50 78 90.

58


Hvert år arrangerers det Eldrerådskonferanse for de åtte største byene i

Norge. I år skal denne konferansen avholdes i Stavanger.

STORBYSAMLING – ELDRERÅD 9.–11. JUNI 2009

Konferansen avholdes på Victoria hotell i Stavanger.

Tirsdag 9. juni:

Kl 0900–1100 Lederne møtes

Kl 1200–1300 Innregistrering m/kaffe

Kl 1300–1400 Lunsj

Kl 1400–1415 Opprop påmeldte

Kl 1415–1430 Velkommen til konferanse

ved leder Hilmar Egeli

Kl 1430–1500 Ordfører Leif Johan

Sevland ønsker velkommen

til Stavanger

Kl 1500–1530 Innslag fra kulturskolen

Kl 1530–1545 Pause med noe å bite i.

Kl 1545–1645 «Aldringsprosesser»

– førstelektor Anne

Norheim, Universitetet i

Stavanger

Kl 1645–1745 Eldrerådene presenterer

seg

Kl 1900 Tur til Flor og fjære

– omvisning og middag

Onsdag 10. juni:

Kl 0700–0830 Frokost

Kl 0830–0930 «Intermediær avdeling

– Stokka sykehjem»

– v/fagsjef Sissel Hauge

Universitetssykehuset

Kl 0930–0945 Kaffepause

Kl 0945–1045 «Omsorg 2025» – fagsjef

Marit Bore – kommunalavdeling

oppvekst og

levekår

Kl 1100–1200 «Universell utforming» –

Fylkesordfører Tom Tvedt

Kl 1200–1300 Lunsj

Kl 1300–1345

Kl 1345–1430

Kl 1430–1700

Kl 1930

«Prosjekt 60 +» prosjektleder

Kurt Veland

– Skipper Worse AS

Nasjonalforeningen

«Fremtidens løsning for

sykehjem» – avdelingsleder

Nina Bolme

Steinsholdt – Klepp

kommune levekår

Byvandring – Domkirken

– Eldres hus enkel

bevertning – buss til

gamle Stavanger

Middag og sosialt samvær

– underholdning

Torsdag 11. juni:

Kl 0700–0830 Frokost

Kl 0830–0930 «Utfordringer i eldresektoren.»

– Per A.

Thorbjørnsen – Leder for

levekårsstyret

Kl 0930–0945 Pause

Kl 0945–1100 «Departementsnytt i

eldresektoren» – Statssekretær

Rigmor Aasrød i

Helse og omsorgsdepartementet

Kl 1130–1215 «Kultur i sykehjem» –

Tidligere prosjektrådgiver

Siri Malmstrøm – Kultur-

Kl 1215–1300

Kl. 1300–1400 Lunsj.

Kl 1400 Hjemreise

byåret Stavanger 2008

Uttalelser, oppsummering

– avslutning

59


W

skipper worse

LETTE FJELLTURER

Vi tar for oss steder i vårt nærmiljø.

Gåtid ca 3 timer pluss naturlige

rastepauser

FREMMØTE:

Start kl 10.00 fra MADLA

BYDELSHUS

Kom bli med – flere jo bedre!

Torsdag 10. september

Lett fjelltur

med Kjell Asgautsen og Egil Dahl

Torsdag 15. oktober

Lett fjelltur

med Arne Dale

Torsdag 12. november

Lett fjelltur

med Njål Vadla

Torsdag 10. desember

Førjulstur til

Stokkavannet/Hålandsvannet

med Kjell Asgautsen, Egil Dahl,

Arne Dale og Njål Vadla

Turmål vil bli annonsert på sentrene

og på vår hjemmeside

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SANGER TIL SØNDAGSKAFFEN

på Skipper Worse Ledaal

v/Prest Harald Johnsen

kl 16.00

Søndag

28. juni

27. september

25. oktober

29. novemer

20. desember

Alle velkommen!

W

skipper worse

SANGER I SOMMERTID

på Skipper Worse Ledaal

v/Prest Harald Johnsen

kl. 11.30

Torsdag

11. juni

18. juni

25. juni

2. juli

9. juli

16. juli

23. juli

30. juli

Alle velkommen!

60


W

skipper worse

AKTIVITETER

på Skipper Worse sentrene

Skipper Worse Ledaal – 51 56 43 30

Gjenbruksbutikken og Gaveboden

åpent hver dag

Tirsdag 16. juni kl 13.00

Bokprat v/Lisbeth Vikse i

Mini-Biblioteket

Skipper Worse Madla – 51 59 18 13

Tirsdag 17. juni kl. 12.00

Filmklubb

Skipper Worse Ågesentunet

– 51 58 14 57

Torsdag 18. juni kl 18.00

Grillfest med allsang og dans.

Påmelding

For påmelding/informasjon

ta kontakt med senteret

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SØNDAGSDANS

Kl 18.00

på Skipper Worse Ledaal

6. september

4. oktober

1. november

6. desember

Belg, Blås og Komp. spiller

Enkel servering – Inngang kr 125,–

W

skipper worse

SKIPPER WORSE

MIDDAGSDISTRIBUERING

Skipper Worse AS bringer middag

hjem på døren til de som ønsker

eller trenger det.

Det er næringsrik og variert kost ut fra

valgfri, ny og spennende meny.

Den finnes på våre internettsider.

Ring 51 56 43 30 for spørsmål

eller bestilling

eller e-post til:

nina.innvaer@skipper-worse.no

Menyen er å finne på

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

Hyggelige lokaler på

SKIPPER WORSE LEDAAL

– 51 56 43 30

og

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET

– 51 58 14 57

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og

minnestund.

Vi bistår med råd

www.skipper-worse.no

61


W

skipper worse

SERVICETILBUD

på sentrene

SKIPPER WORSE LEDAAL

51 56 43 30

Frisør:

Mandag – tirsdag – torsdag – fredag

Fotpleie: Alle dager

SKIPPER WORSE MADLA

51 59 18 13

Frisør: Mandag – tirsdag – fredag

kl 09.00 – 15.30

Fotpleie: Onsdag kl 08.00 – 14.30

F.o.m. 1. september:

Onsdag og torsdag kl. 08.00 –14.30

SKIPPER WORSE TASTA

51 54 13 47

Frisør: Tirsdag og torsdag

Fotpleie:

En dag i uken – ring for avtale

SKIPPER WORSE

ÅGESENTUNET

51 58 14 57

Frisør: Alle dager kl 09.30 – 14.00

Fotpleie: Mandag kl 09.00 – 14.00

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

SENIORREISER

TURER

7. til 11. september

Østfold – med en smak av

Vestfold og Oslo

6. til 10. desember

Julemarked i Lübeck

Påmelding 51 56 43 30

www.skipper-worse.no

W

skipper worse

ÅPNINGSTIDER I SOMMER

Skipper Worse Ledaal

Mandag til fredag kl 08.00 – 15.30

Skipper Worse Ågesentunet

Mandag til fredag kl 08.30 – 14.30

Sommerstengt fredag

3. juli, 24. juli, 31. juli og 7. aug.

Skipper Worse Tasta

Mandag til fredag kl 08.30 – 14.30

Sommerstengt fom onsdag 1. juli

tom fredag 7. august

Skipper Worse Madla

Mandag til fredag kl. 08.00 – 15.30

Sommerstengt fom mandag 6. juli

tom fredag 31. juli

62


W

skipper worse

FELLESTURER OG BYVANDRINGER

Torsdag 11.

Torsdag 18.

Torsdag 25.

Torsdag 27.

Torsdag 24.

JUNI:

kl 08.00 – DAGSTUR TIL LISTALANDET

For- og ettermiddagskaffe. Middag. Lokal guide

på Listalandet.

Kr 650,– pr person. Påmelding

kl 11.00 – BYVANDRING I VÅLANDSOMRÅDET

med guide. Påmelding

kl 08.00 – DAGSTUR TIL SAUDA med lokalguide

Middag og ettermiddagskaffe.

Kr 650,– pr person. Påmelding

AUGUST:

DAGSTUR TIL RØVÆR – et livskraftig og idyllisk

lokalsamfunn vest av Haugesund.

For- og ettermiddagskaffe. Komlemiddag. Guide.

Kr. 780,– pr. person. Påmelding

SEPTEMBER:

DAGSTUR TIL «INDRE ERRFJORRD» MED TOROLF

NORDBØ «HAN INNANTE» som lokalguide

For- og ettermiddagskaffe. Komlemiddag.

Kr. 775,– pr. person. Påmelding.

Påmelding og informasjon på Skipper Worse sentrene

www.skipper-worse.no

63


W

skipper worse

SENIORREISER

PASJONSPILLET 2010 I OBERAMMERGAU

Pasjonspillet i Oberammergau fremføres hvert 10. år.

Historien om Pasjonspillet går helt tilbake til år 1643.

Innbyggerne i Oberammergau i Bayern var hjemsøkt av en dødelig pest.

De ba om å få slippe pesten og lovet dersom de ble spart å oppføre et takkespill.

Det har de gjort siden, og i 2010 er det klart for et nytt Pasjonspill.

Vi er så heldige at vi har fått reservert plasser.

Turen vil ha avgang 17.06 2010.

Be om program – Seniorreiser, tlf. 51 56 43 30

Postpensjonistene i Stavanger, styresammensetning

Etter valgene på årsmøtet 19.3.2009 består styret av følgende personer:

Leder:

Gudmund Buøen Varamedlemmer:

Nestleder:

Signe Plahte Holmgren Hanne Elise Brigtsen

Sekretær:

Bjørn Solbjørg

og Karin Olsen

Kasserer/Redaktør: Trygve Rødland Rådgiver:

Styremedlem: Eva Hessen

Gunleif Eriksen

Lyse Energi AS – Pensjonistforening

avd. Stavanger – «Seniorklubben»

Styremedlemmer – komitémedlemmer:

Maskin- og verkstedsansvarlig:

Leder Stein Hognestad – gjenvalg Alf Torgersen – gjenvalg

Nestleder Roald Wisted-Thu – ikke på valg Per Aanensen – gjenvalg

Kasserer Elsa Warland – gjenvalg Fred Otto Bårdsen – ny

Sekretær Berit J. Asheim – gjenvalg Valg- og turkomité:

Styremedl. Jarl Rasmussen – ikke på valg Gro Lofthus – gjenvalg

Varamedl. Dagfinn Fossheim – gjenvalg Dagfinn Fossheim – gjenvalg

Varamedl. Magne Cederløv – gjenvalg Magne Cederløv – gjenvalg

Revisorer: Bernhard Austbø, gjenvalg – Else Olsen, gjenvalg

64


Samlet oversikt over foreninger, lag,

organisasjoner og menigheter som

driver arbeid for eldre i Stavanger

«Mortepumpen» presenterer en samlet oversikt over aktiviteter som foregår for

eldre i Stavanger. Vi håper den kan gi et visst bilde av aktivitetene og være en

hjelp til de som ønsker å delta på noen av dem. Oversikten er laget pr. 1. mars

i år. Dersom leserne finner feil, eller aktiviteter som ikke er tatt med, så gi oss

i redaksjonen et vink.

Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Bekkefaret Menighet Postboks 201 Formiddagstreff i kirken 3. tirsdag i mnd. 11.00–13.00

v/Arnhild 4001 Stavanger Dagstur Juni

Smith-Øvland Tlf. 51 90 59 68 Sommertreff Hver onsdag

25. juni–6. august 11.00–12.30

Bekkefaret pensjonist- Bekkefaret Bydelshus Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 18.00

forening Fr. Nansens vei 50 (untatt juli – august og

v/Ådne Føreland Bøygen 19, 4019 Stavanger des. – januar)

Tlf. 51 87 00 38

Bergeland Bydelssenter Jelsagt. 2 Kurs og aktivitetstilbud Mandag til torsdag 09.00–14.00

Tlf. 51 53 52 67 Snekkerverksted Mandag til torsdag 09.00–14.00

Fax 51 53 98 80 Åpent hus/håndarbeid Torsdag 10.00–13.00

4012 Stavanger Kafeteria Mandag til torsdag 10.00–13.00

Trim Mandag 10.15

Svømming Mandag 15.45–16.45

Frokost Siste onsdag i hver mnd. 09.30

Bingo Annenhver tirsdag 11.00–13.00

Bridge Annenhver tirsdag 10.00–13.00

Treskjæringsgruppe Hver tirsdag 09.00–13.00

Porselensmaling Torsdag 11.30–14.30

Oljemaling gr. Tirsdag 11.00

Boccia Hver onsdag 10.30–13.30

Den Gamle Garde Ny Olavskleiv 16 Medlemsmøter Siste mandag i mnd. 11.00–13.00

v/Gundhild Melkevik 4008 Stavanger Foredrag

Domkirkens menighet Bethel «Tirsdagstreff» Hver tirsdag 11.00–12.30

Olav Kyrresgt./Løkkeveien 59

Sommertur og høsttur.

4008 Stavanger Dagstur Mai/Juni

Tlf. 51 53 96 50 Dagstur September

65


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Fagforbundets fylkesstyre Folkets hus Styremøter gjennom året

for pensjonister Stavanger Spesielle arrangementer for pensjonister

Felleskjøpets Pensjonist- Medlemsmøter 3. mandag i mnd. 13.30–16.00

forening Ytre Eiganesvei 13 Foredrag osv.

v/Gerd Karin Fosså 4022 Stavanger Turer

Kaffekos

Frelsesarmeen Kongsgaten 50 Hjemmeforbundsmøte

Tlf. 51 56 41 70 for kvinner Torsdag 17.30

Gudstjeneste Hver søndag 11.00

Frøystad pensjonistforening Gullspennetunet 4 Pensjonisttreff Siste tirsdag i måneden 11.00–13.30

Nestleder Margrethe Larsen 4032 Stavanger

Hafrsfjord menighet Revheimsveien 159 Vi over 60 3 samlinger pr. semester

Tlf. 51 93 92 50 Søndag 16.00

Onsdag 11.00

4043 Hafrsfjord Hafrsfjordsenteret

Revheimsv. 159

Hillevåg menighets Veumveien 55 Vårtur/Dagstur

diakoniutvalg Tlf. 51 90 53 59 Tur m/overnatting

Postboks 201

Besøkstjeneste

4001 Stavanger Fest to ganger i året m.m.

60+ Annenhver onsdag 11.00–13.00

Hinna Sanitetsforening Gamleveien 53 Hyggestund for eldre 2. tirsdag i mnd. 11.00–13.00

v/Borgny Opsahl Tlf. 51 58 97 74 Bingo v/Vågedalen sykehjem

4018 Stavanger Sommertur

Hinnasenteret Gamleveien 30B Kurs- og aktivitetstilbud Mandag t.o.m. fredag 08.00–14.00

Hårpleie Mandag + onsdag Timeavtale

4018 Stavanger Fotpleie Onsdag + torsdag Timeavtale

v/Anne Lise Kvernsmyr Tlf. 51 90 57 90 Middagsombringing Mandag, onsdag og fredag Bestilles

Middag

Mandag, onsdag og fredag

Turer

Hinnasenterets pensjonist- Gamleveien 30 B Medlemsmøter Onsdag 10.30–12.30

forening 4018 Stavanger Turer

v/Elisabeth Helland Tlf.priv. 51 57 54 31

Hundvåg menighet Formiddagstreff 1 gang pr.mnd 11.00–12.30

Hundvåg kirke Tlf. 51 85 44 50

IMI – Kirken Gustavs Wareberggt.15 IMI – treffet Andakt, 2 g. pr. mnd. 11.00–12.30

4021 Stavanger Annonseres i Stav. A. sang og musikk

Tlf. 51 84 21 60 fredager Bevertning

Jernbanens Pensjonistlag Medlemsmøter Torsdag 16.00

Stavanger Distrikt NSB Hyggesamvær 1 g. pr. mnd. i Eldres Hus, Stavanger

v/Terje Haugland Boks 110 Stikk innom Hver fredag i Stjernesalen, Stav. 10.00–13.00

Tlf. 51 48 33 07

4349 Bryne

Stavanger Forening av KABB Birkelandsgt. 12 Møte 2. tirsdag i mnd. 18.30–21.00

v/Wenche Torkelsen Sjøhusbakken 22

4028 Stavanger

66


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Kampen menighet Seehusensgt. 47 Hyggetreff 1. tirsdag i mnd 11.00

Tlf. 51 50 24 10 Menighetspleiens kv.f. Siste tirsdag i mnd 11.00

Åpent hus Hver onsdag 10.30

Lørdagskaffe 2–3 i semesteret 16.00

Julemiddag Romjulen 12.00

Påsketreff Påskeaften 14.00

Dagstur

Våren

Kiwanis Club Stavanger Eiganesv. 95, Møter. 2. hver onsdag 18.00

4009 Stavanger Busstur for sykehjemsbeboere

Kiwaniskonserten m/Stav. Symfoniorkester

Kvernevik Sanitetsforening Bydelshuset Eldretreff/ Onsdag og fredag 10.00–13.00

Kverneviksveien Formiddagstreff

Frisør Onsdag–fredag 09.00–13.00

Fotpleie Annenhver onsdag 09.00–13.00

Lyse Energi A/S Breiflåtveien 18 Temasamlinger 10.00–13.00

Pensjonistforeningen avd.

Onsdagssamlinger

Stavanger «Seniorklubben» Dr. Eyesgt. 11 v/Senteret «Gamlingen»

v/Stein Hognestad 4019 Stavanger

Tlf. 51 52 81 32

Metodistkirken Vaisenhusgt. 7 Formiddagstreff 1. onsdag i mnd. 11.00–13.00

Tlf. 51 89 66 20 Hyggesamvær

Fax. 51 89 66 22

Besøkstjeneste

Biltjeneste til gudstjeneste

Epost: stavanger@metodistkirken.no Kirkering/kvinneforening hver mandag 11.00–12.30

Madlamark menighet Madlamarkveien 135 Formiddagstreff Annen hver onsdag 11.00

4041 Hafrsfjord

Tlf. 51 59 93 50

Norsk Folkehjelp N. Strandgt. 13 Turer/Ferieopph. Se annonse/oppslag

Eldrestova Tlf. 51 52 08 02 Eldretreff Mandag, onsdag og fredag 09.00–14.00

v/Kari Gordon Damegruppe 1. onsdag i mnd. 17.00

Hyggesamvær 3. fredag i mnd. 18.00

Norsk Pensjonistforbund Gamle Jåttåvågen 7 Ta kontakt for å få telefonnr. og navn til de

Avd. Rogaland 4020 Stavanger forskjellige lokale avd. i din kommune.

Idrettens Hus, Viking Stadion Tlf. 51 73 78 97 tirsdag og torsdag 10.00–13.00

Kontaktperson

sjekk om det er folk på kontoret.

O. E. Bakkan Tlf. 51 58 71 21

Fagforbundets Bakergt. 15 Medlemsmøter 2. onsdag i mnd. 16.30

Pensjonistforening Tlf. 51 51 71 60 m/underholdning Adm. byggets kantine,

v/Magne Sjøthun Tlf. 51 87 00 81 Kurs/Turer Olav Kyrresgte. 23

Postpensjonistene i

Medlemsmøter 4 ganger pr. år

Stavanger. Postboks 565, Turer i inn- og utland

v/Gudmund Buøen 4003 Stavanger, Trimtur hver måned

«Kaffe og radl treff» i Stavanger og Sandnes hver måned

Rosenberg pensjonist- Postboks 106 Medlemsmøte 1. torsdag i mnd. 10.00

forening 4086 Hundvåg Trim/hyggetreff Man og torsdag 08.00

Rolf M. Amundsen Steingata 104C Turer/medlemsfest Kunngjøres på møter

4023 Stavanger

Aida Hillstad Husabøåkeren 4 Medlemsmøte 2. tirsdag i mnd. 10.00

4085 Hundvåg Turer/medlemsfest Kunngjøres på møter 10.00

S.U.S. Pensjonistforening Eldres Hus, Kongsgt. 43 Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 17.00

Senior-Ynglingen Rektor Berntsengt. 7 Formiddagstreff Annenhver torsdag 11.00–13.00

Stavanger KFUM/KFUK

for menn

v/kontaktutvalgets leder Leiteveien 16

Gotleiv Hamre

4020 Stavanger

67


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Skipper Worse AS Erling Skjalgssons allé 10 Aktivitetssenter Se under sentrene

4009 Stavanger

Tlf. 51 56 43 30

Telefax. 51 56 43 31

E-post: resepsjon@skipper-worse.no

Hjemmeside: www.skipper-worse.no

Skipper Worse Ledaal Erling Skjalgssons allé 10 Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30

v/Torhild Newermann 4009 Stavanger Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 08.30–15.00

Tlf. 51 56 43 30 Damefrisør Man., tirs., tors. og fre. 09.30–14.00

Telefax 51 56 43 31 Fotpleie Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30

Turgruppe Onsdag 10.45

Syng med oss Tirsdag 11.00–12.15

Andakt Torsdag 11.30–12.00

Konsert Torsdag 12.00–12.30

Håndarbeidsgruppe Onsdag 10.00–13.00

Håndarbeidsgruppe Torsdag 12.30–15.00

E-post: resepsjon@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 60+ (Fysisk aktivitet) Ta kont. for aktivitetsplan

Skipper Worse Medlemsmøte 1. fredag i mnd. 17.30

Pensjonistforening

på Skipper Worse Ledaal

Kont.pers.: Reidun Hjelm 51 53 39 43

Skipper Worse Madla Madla bydelshus Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30

v/Gro Sørli Sikveland Åsta Kongsmorsgt. 22 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.30

4048 Hafrsfjord Dame-/herrefrisør Man., tirs. og fre. 08.00–15.30

Tlf. 51 59 18 13 Fotpleie Onsdag og torsdag 08.00–15.30

Telefax 51 59 18 18 Turgruppe Onsdag 10.30

Gladtrim Tirsdag 11.00–12.00

Gladtrim Onsdag 11.30–12.30

Trim for hofteopererte Mandag 12.00–13.00

Håndarbeidsgruppe Tirsdag 10.30–13.30

Bridge Mandag og torsdag 10.00–14.00

E-post: resepsjon@skipper-worse.no Kurs Ta kont. for kurskatalog

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 60+ (Fysisk aktivitet) Ta kont. for aktivitetsplan

Skipper Worse Tasta Tasta Bydelshus Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.30–14.30

v/Ingebjørg Nordbø Riskjell Eldfiskbakken 7 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00

Postboks 5009 Dame-/herrefrisør Tirsdag og torsdag 08.30–13.00

4084 Stavanger Fotpleie En dag i uken Timebestilling

Tlf. 51 54 13 47 Turgruppe Tirsdag 11.00

Telefax 51 54 13 10 Sykkelgruppe Onsdag 10.00

Trim Mandag 09.30 og 11.00

«Den nyttige time» Annenhver fredag 10.30

Syng med oss Annenhver fredag 10.30

Andakt Annenhver onsdag 12.00

Biljard Mandag t.o.m. fredag Kont. senteret

Bingo Tirsdag 11.00

Kryssordgruppe Mandag 10.30

Håndarbeidsgruppe Mandag 10.00–13.00

Bridge Mandag 10.00–14.00

E-post: tasta@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 60+ (Fysisk aktivitet) Ta kont. for aktivitetsplan

Skipper Worse Ågesentunet Ågesenvn. 6 Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00

v/Gunvor Hognestad Hansen Postboks 1001 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00

4095 Stavanger Dame-/herrefrisør Mandag t.o.m. fredag 09.30–14.00

Tlf. 51 58 14 57 Fotpleie Mandag 09.00–14.00

Telefax 51 88 30 21 Turgruppe Torsdag 11.00–12.30

Trim Mandag 10.00–10.30

Bingo Mandag 10.30–11.30

Dart Onsdag 11.00–12.00

Kortspillgruppe Torsdag 11.00–12.00

E-post: agesentunet@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 60+ (Fysisk aktivitet) Ta kont. for aktivitetsplan

68


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

St. Johannes menighet Høgsfjordgt. 8 Mannsforening Hver 3. mandag 19.00

v/soknediakon Tlf. 51 89 00 80 Treffen hver tirsdag 11.00

Eva Tjemsland Morgenmesse m/nattv. Hver tirsdag morgen 08.00

Bibelgruppe Hver 2. onsdag 10.30–12.30

Bønnesamling Hver fredag 10.00–11.00

Besøkstjeneste Etter avt. med soknediakon

Kirkeskyss

Hver søndag etter avtale

Eldres kirkesøndag Februar 11.00–14.00

St. Petri menighet Klubbgt. 6 Turer Mai

v/Soknediakon Tlf. 51 84 04 20 Eldretreff 3. tirsdag i mnd. 11.00–13.00

Tine Bertelsen Fax 51 84 04 21 St. Petri menighetshus

på Våland

Rektor Steens plass 7

Besøkstj./Samtaletilbud Etter avtale m/soknediakon

St. Svithun menighet St. Svithunsgt. 8 Eldretreff Kontakt menighetskontoret

v/Ingrid Huster Jelsagt. 39 Tlf. 51 51 70 20

Stavanger Helsesportlag Postboks 4033 Medlemsmøter Siste onsdag i mnd. ann. i pressen

Leder: Grethe Bertelsen

Bekkefaret bydelshus

Telefon: 51 67 39 04 4092 Stavanger Svømmetrening for barn,

Nestleder: Rudolf Olufsen Tasta Helsesportbad Mandag 16.00–18.00

Telefon: 51 55 76 79

Svømmetrening for

ungdom/voksne,

Tasta Helsesportbad Mandag 18.00–21.00

Tasta Helsesportbad Torsdag 19.00–21.00

Boccia – Curling,

Tastahallen Mandag 19.00–22.00

Luftpistolskyting

BU L’s lokaler Onsdag 18.00–20.00

Pistolskying cal. 22,

Bjergstedtunnelen Torsdag 19.00–20.00

Helsereise Solgården sept./okt. Påmelding til

Spania 14 dager Grete Bertelsen

Tlf. 51 67 39 04

Stavanger Røde Kors Eiganesv. 95 Fester for eldre fra institusjoner

v/Nina Elisabeth Molven 4009 Stavanger Fester for eldre hjemmeboende

Besøkstjeneste

Tilbud om følge til lege, tannlege, frisør

Stavanger Sanitetsforenings Magnus Karlsonssgt. 15 21 leiligheter

Bo- og aktivitetssenter 4021 Stavanger Kafé Mandag – lørdag 10.00–14.00

Senterleder Tlf. 51 87 01 10 Morgenbad, voksne Onsdag og fredag 07.00–09.00

Greta Sønneland Reve Telefax 51 87 27 84 Voksne Onsdag 13.30–15.30

greta@sanitetsforeningen.no Publikumsbading, voksne, barn Lørdag 09.30–13.30

Fotpleie og aromaterapi Anne Marie Are Dyrdal

Tlf. 51 87 39 40

Frisør

Anne Gro Berge

Tlf. 51 87 03 33

Utleie av selskapslokale/kurslokaler

Stavanger Senior Høyre Møteadresse: Medlemsmøte Hver 3. mandag i mnd. 12.00

Leder: Olav Frafjord Worsegården Turer

E-post: ofra@online.no Alexander Kiellandsgt 1.

Sekretær Laila N. Husebø

Epost: huseboe@sensewave.com

69


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Statoil Seniorklubb «Stasen» c/o StatoilHydro Medlemsmøter 1. mandag i mnd.

ST-FO 61224

4035 Stavanger

Stavanger Døvesenter Saudagt. 11 Seniortreff 1. onsdag i mnd. 11.00–15.00

v/daglig leder

4012 Stavanger

Tlf. 51 01 38 20

Teksttelefon: Ring først 149 så 51 53 38 81

E-post: dagligleder@stavanger.dovesenter.no

Stavanger Hørselvern- Bergjelandsgt. 46 Møtevirksomhet 2. og 4. tirsdag i mnd. 19.00

forening Tlf. 51 53 23 48

v/Bernhard Mikelsen

Stavanger kommunale Kongsgt. 43 Servering av vafler/ Mandag – fredag 10.00–14.00

Pensjonistforening

rundstykker/kaffe

v/Kitty Janzon Møte i Eldres Hus 2. torsdag i mnd. 16.30

Stavangerlærernes Endrestøv. 4 Medlemsmøte 8 pr. år 11.00 el. 18.00

pensjonistlag 4070 Randaberg Treff på Vestlandske 4. hver mandag 12.00–13.00

v/Astrid Røstad Håvarstein Tlf. 51 41 82 80 Skolemuseum

Litteraturgruppe, turer Hver onsdag

Trimgruppe Svømmehall 16.30–17.00

Gymsal 17.00–18.00

Stavanger Misjonsmenighet Knut Holms gate 8 Eldresenter Annenhver torsdag 11.00–13.00

Misjonskirken Tlf. 51 52 62 76 Hyggesamvær

Kaffe, turer, andakt

LOP Stavanger og omegn Medlemsmøter 6 ganger pr. år 11.00–13.00

lokallag Turer Våre møter avholdes i

v/Roald Håland Tlf. 51 55 61 49 Bedriftsbesøk Frelsesarmens hus

P.b 779 Madla Lengre turer sammen Kongsgt. 50

4090 Hafrsfjord med LOP-lag

i Rogaland

Stavanger og omegn lokal- Sandvigå 27 Medlemsmøter 3. tirsdag i mnd. 18.00–21.00

lag av Norges blindeforbund

v/Wenche Torkelsen

Stavanger Røde Kors Eiganesveien 95 Fester for eldre fra institusjoner Forskj. tider

Tlf. 51 52 38 50 Bussturer for eldre fra institusjoner

v/Nina Elisabeth Molven

Fester for eldre fra private hjem

Bussturer for eldre fra private hjem

Stavanger Telepensjonistfor. Regimentsveien 80

v/Marit Torkildsen 4045 Hafrsfjord Medlemsmøter Siste mandag i hver måned 18.00–21.00

Tlf. 51 55 16 66 Turer

Stokka Kirke Chr. Skredsvigs vei 23 Tur 1 gang pr. år.

Tlf. 51 91 19 90 Formiddagstreff 2. onsdag i mnd. 11.00

Storebrand Medlemsmøter Siste torsdag i mnd 13.30–15.30

Pensjonistforening Bedriftsbesøk Eldres Hus

Rogaland

Kurs

v/M.E. Pedersen Boganessletta 50 Turer

Tlf.: 51 57 60 79

4020 Stavanger

Sunde menighet Mjukhøyden 9 Formiddagstreff Hver 14. dag 10.30–12.30

4048 Hafrsfjord Transport: Sunde kirke, Sunde bedehus

Sunde kirke Tlf. 51 59 46 00 Sunde kirke 51 59 46 05 Solheim bedehus

Sunde Bedehus Sunde Bedehus: Roterer mellom de tre stedene

Solheim Bedehus 922 53 496

Solheim Bedehus:

928 28 423

Turer

Sunde Sanitetsforenings Sunde sykehjem, dagsenter Eldretreff Hver 2. onsdag i mnd. 17.00

Eldretreff Revheimsveien 243 Fotpleie Tlf.best. 51 41 57 79

v/Laura Fjelde Tlf. priv. 51 59 08 03 Hårpleie Tlf.best. 51 91 23 04 Tirs. og fredag

70


Navn Adresse Tilbud Dag Tid

Tasta menighet Fagerstølveien 9b Eldretreff 1. tirsdag i mnd. 11.00

Tasta kirke Tlf. 51 54 51 80 Transport

Postboks 201 Strikkekafé de tirsdager det ikke er eldretreff

4001 Stavanger Dagstur i juni

Tjensvoll menighet Tellusveien 43 Formiddagstreff Andre og siste tirsdag. i mnd. 11.00–13.00

Tjensvoll kirke Tlf. 51 59 96 60 Kirkeskyss Ring prestekontoret før kl. 10.15

v/Torill Falch Postboks 201 Besøkstjeneste Etter avtale

4001 Stavanger Dagstur Mai

Åpen gruppe 1. og 3. tirsdag 12.00–13.30

Åpen kirke 1. og 3. onsdag 19.00–20.30

Sommerkafe i juli Hver onsdag 11.00–13.00

Varden menighet Egersundsgt. 11 Pensjonisttreff 3. torsdag i mnd. 11.00–13.30

Tlf. 51 91 71 40

se også menighetsbladet

Formiddagskurs 12 tirsdager høst/vinter 11.00–13.30

Paradisforeningen Siste tirsdag i mnd. 11.00–13.00

(eldre kvinner)

Velferdssenteret for Kongsgt. 43 Hyggesamvær Alle dager 10.00–14.00

kommunale pensjonister (Arken) med enkel servering Unntatt lørdag

Eldres

Hus

Alle er velkommen

til Eldres Hus!

Kongsgt. 43 – tlf. 51 50 72 71

E-mail: eldres.hus@stavanger.kommune.no

KAFÉ:

Mandag–lørdag kl. 10.00–14.00

Torsdag: Suppe

Lørdag: Grøt

Frokost: 1. tirsdag hver måned

Mandag og onsdag:

Drives kafeen av Norsk Folkehjelp.

Middagsservering

Norsk Folkehjelp har ferie fra og med

25. juni til og med 09. august.

Eldres Hus driver da kafeen hver dag

Internettkafé:

Mandag–lørdag kl. 10.00–14.00

Rådgivningskontor:

Mandag–fredag kl. 10.00–12.00

Har ferie fra og med 24. juni

til og med 23. august

71


P OS T E N NOR G E

Returadresse:

«Mortepumpen»

Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt

Sverdrupsgt. 27, postboks 55,

4001 STAVANGER

P

.

P.

P O R

T O

B

E

T A L T




Vi formidler blåreseptvarer innen:














Kontakt oss for faglig råd og veiledning!

ERNST ROSSEBØ

Daglig leder

MERETE HÆSTAD

Sykepleier

TRINE LYSSAND

Sykepleier

ELIN EKEBERG

Sykepleier

MARGRETHE MIKKELSEN

Sykepleier

MARIT KOMMEDAL

Sykepleier

PETRA JOHANSEN

Sykepleier

JUNE SALVESEN

Fotterapaut

ÅSTE MARIE BJØNNESS

Sykepleier

Kontaktinformasjon:

Straen Sykepleiesenter

Lars Hertervigsgt. 3A

4005 Stavanger

Telefon: 51 84 23 23

Faks: 51 84 23 20

E-post: straen@sykepleiesenter.no

Internett: www.sykepleiesenter.no

Posten



Parkering

Åpningstider:

Mandag:

Tirsdag:

Onsdag:

Torsdag:

Fredag:

Lørdag:

09:00-17:00

09:00-17:00

09:00-17:00

09:00-18:00

09:00-17:00

10:00-15:00

Bryne Stavanger Offset

More magazines by this user
Similar magazines