Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune

NR. 2 

2009 

32. ÅRGANG 

INFORMASJONSBLAD FOR ELDRE I STAVANGER

Informasjonsblad for eldre 

i Stavanger 

Utgitt av: 

Stavanger kommune 

Oppvekst og levekår 

Redaktør: 

Stein Hugo Kjelby 

Redaksjonskomité: 

Inger Lied 

inger.lied@nav.no 

Helga Laake 

hlaake@online.no 

Halvor Ingebrethsen 

halvor.ingebrethsen@lyse.net 

Gerd Borgenvik 

gebo80@msn.com 

Mette Bagge 

mette.bagge@yahoo.no 

Stein Hugo Kjelby 

sthugokj@online.no 

Redaksjonens adresse: 

«Mortepumpen» 

Eiganes og Tasta 

helse- og sosialdistrikt 

Sverdrupsgt. 27 

Postboks 55, 4001 Stavanger 

Tlf. 52 04 82 77 

Bladet kommer ut 4 ganger pr. år 

og sendes fritt til alle over 67 år i 

Stavanger kommune 

Neste nummer kommer ut 

24. september 2009 

Stoff må være i redaksjonen 

20. august 2009 

Forsidebilde: 

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe 

og Sven Bjerga «slår» i gang 60+ 

på Skipper Worse 

Foto: 

Halvor Ingebrethsen 

Opplag: 

12.000 eksemplarer 

Layout: 

Allservice AS 

4017 Stavanger 

Internett: 

www.stavanger.kommune.no 

Publikasjoner: Mortepumpen 

På redaktørkrakken: 

Hurra for de frivillige! 

For mange år siden var det en kampanje for transportnæringen 

som de kalte «Uten lastebilen 

stopper Norge». Vi har flere ganger opplevd hvor lite 

det skal til før alt stopper opp. Det kan være at bagasjesystemet 

på Gardermoen svikter, eller vi opplever 

en lokal strømstans i noen timer. Som samfunn er vi 

blitt mer og mer sårbare etter hvert som teknikken har 

utviklet seg. 

Som mennesker er vi også sårbare, fryktelig sårbare 

i gitte situasjoner. Det har de frivillige gjort noe 

med. «Uten de frivillige stopper Norge», kunne vi 

gjerne ha sagt. Full stopp blir det nok ikke, men for 

mange ville livskvaliteten blitt sterkt redusert om frivilligheten 

forsvant. Vi tar da med hele spekteret av 

frivillig arbeid. 

Til nå har Mortepumpen gjennom alle år hatt gleden 

av å presentere frivillige og frivillig arbeid 

og betydningen av det arbeidet de utfører, så også i 

dette nummer der Fellesforeningen for kreftrammede 

steiker vafler på kreftavdelingen (s. 52). Til sammen 

er de 30 aktive frivillige som er med på å spre trivsel 

og glede for dem som er i en ekstra sårbar fase i livet. 

En annen ildsjel, som nå i en alder av 93 år har lagt 

frivillighetsarbeidet på hyllen, er Astrid Tønnessen. 

Mange i Stavanger har grunn til å takke for det 

arbeidet hun på frivillig basis har utført (s. 12). 

Selv om 17. mai er vel overstått vil vi likevel rope 

et tre ganger tre hurra for alle de frivillige, som 

for så mange gjør livet lettere å leve. 

Vi ønsker alle en riktig god sommer! 

2

BYPROFILEN 

Steinar Sivertsen 

– En kulturformidler 

Tekst og foto: Gerd Borgenvik 

Stavanger har mye å være stolt av også 

«ittepå» og fortjente i høy grad kulturbystemplet. 

Blant annet har byen i senere 

tid fostret flere av landets fremadstormende 

talenter på skrivefronten. 

Forfattersentrum Vestlandet som hittil 

har hatt sitt hovedsete i Bergen, har tatt 

konsekvensen av dette og opprettet et eget 

Rogalandskontor i Stavanger, og den 

kulturelle skolesekken er med på å bringe 

interessen for kunst og kultur videre til 

barn og unge. 

Byen kan også vise til dyktige litteraturkritikere, 

og i mars ble Steinar Sivertsen 

kåret til «Årets litteraturkritiker 

2008» – uten at det ser ut til å ha gått 

ham til hodet. 

«Jeg føler meg fortsatt som en litt sjenert 

gutt fra nedre Våland og kan nok, 

selv som pensjonist, oppleve for mye oppmerksomhet 

og ros som relativt plagsomt,» 

sier han selv. 

Steinar Sivertsen ble født 6. september 

1941, som sønn av Johan og Palma Sivertsen, 

og vokste opp i Rosenkrantzgate 8 der 

foreldrene hadde en frukt- og tobakksbutikk. 

Det eksotiske navnet Palma fikk moren 

fordi hennes faren var sjømann og seilte 

på de store hav. Navnet var så sjeldent at 

Steinar foretrakk å kalle moren «fru 

Sivertsen» – når noen spurte hva hun 

hette! 

Søskenflokken bestod av Steinar, broren 

Rolf som døde 50 år gammel i 1996, 

og to yngre søstre. 

Etter sju år på Våland barneskole fulgte 

realskole og artium på St. Svithun. Oppmuntret 

av to lærere som hadde oppdaget 

potensialet hos den unge gutten, dro han 

til Oslo for å studere. Etter bestått 

cand.philol-eksamen tok han eksamen i 

litteraturkunnskap, mellomfag tysk og 

nordisk med hovedoppgave om lyrikeren 

Harald Sverdrup. I denne perioden begynte 

han også som bokanmelder i VG. 

I studietida var han blitt kjent med Elise 

Tolås fra Kristiansand. De giftet seg i 1967 

og fikk to barn, Ståle som er økonom og 

bor i Oslo, og Hege som er adjunkt i Stavanger. 

Sin lengste arbeidsperiode som lektor 

hadde Steinar Sivertsen ved Stavanger 

katedralskole, fra 1972 til han gikk av med 

AFP i 2005. 

Av rektor Kjølv Egeland ble han oppmuntret 

til å ta på seg jobben som litteraturkritiker 

i Rogalands avis, noe han svarte 

ja til. 

3

Sivertsen hadde allerede i 1963 merket 

seg Egelands interesse for litteratur. Hjemme 

fra studiene i Oslo, stanset han en dag 

utenfor redaksjonslokalene til avisen som 

den gang bar navnet «1ste Mai». I utstillingsvinduet 

hang dagens avis. Der leste 

han en fascinerende bokanmeldelse av 

Gunnar Bull Gundersens roman «Judith». 

Den var skrevet av nettopp Kjølv Egeland, 

og han tenkte: 

«Så flott at noen kan formulere seg så 

medrivende om en ny norsk roman.» 

Sivertsens to første anmeldelser stod på 

trykk i Rogalands avis den 28. oktober 

1975. Tor Egge, som var redaktør, gav 

ham all den spalteplassen han ønsket, hvilket 

passet lektor Sivertsen utmerket. Selv 

om han fortsatt er «en sjenert gutt fra 

Våland», har han aldri vist beskjedenhet 

når det gjelder spalteplass i avisene! 

I 1992 var det redaktørskifte i RA. Han 

flyttet over til Stavanger Aftenblad der han 

har anmeldt bøker i alle år siden, noe han 

også har tenkt å fortsette med. 

Endelig våger jeg meg frampå med et 

spørsmål: 

«Dine bok-kritikker viser at du er en 

meget grundig mann. Det har hendt jeg har 

tenkt: Nå trenger jeg ikke lese boka.» Har 

det slått deg at du kanskje røper for mye av 

innholdet?» 

Til det svarer han: «Det er nok mulig at 

jeg, som overvintret lektoral pedant, kan 

være for grundig i bokomtalene mine, slik 

at spenningen forsvinner og eventuelle 

lesere skremmes bort fra selve litteraturen. 

Det er i tilfelle utilsiktet. At grundig bruk 

av rødblyanten i visse sammenhenger kan 

være på sin plass, har jeg likevel flere 

eksempler på. Gyldendal måtte for eksempel 

trekke tilbake en litteraturhistorie for 

videregående skole etter at jeg hadde 

påvist en lang rekke faktiske feil i førsteutgaven. 

Det samme skjedde senere med 

en slumset reisebok av Thorvald Steen, 

utgitt på forlaget Oktober.» 

«Du bruker ofte det greske prefikset 

META. Er det noe som har gått inn i det 

norske språk, og som en kan forutsette at 

alle forstår betydningen av?» 

Han svarer: «Bruken av fremmedord og 

litteraturvitenskapelige fagtermer kan sikkert 

irritere mange avislesere. Men et 

moteord som meta-litteratur har jeg forklart 

så pass mange ganger at jeg i den 

tabloide verden med begrenset spalteplass, 

nå oftest bruker begrepet uten alltid å forklare 

det.» 

«Du er pensjonist, men skriver fortsatt 

anmeldelser. Hvor lenge har du tenkt å 

holde på?» 

«Så lenge helsa holder, lesegleden 

består og Stavanger Aftenblad vil beholde 

meg, kommer jeg til å fortsette med 

anmeldervirksomheten og arbeidet med å 

legge til rette og avvikle litteraturuka på 

Sting.» 

«Hvordan får du tid til å være pensjonist 

midt oppe i alt det du er med på?» 

Til det svarer Sivertsen: «Pensjonisttilværelsen 

er relativt rutinestyrt. (Kan vi 

vente noe annet av en overvintret lektoral 

pedant?) Om morgenen sitter Else og jeg 

på trimsykkel og ser på frokost-tv før vi 

spiser, leser Stavanger Aftenblad og går en 

times tur i nærmiljøet med hunden til dattera 

vår.» 

Ellers liker vi å se film, og så reiser vi 

skammelig mye og langt: I 2008 til Chile 

og Argentina, Iran, England, Skottland, 

Uzbekistan, Armenia, Georgia og Gran 

Canaria (!) I 2009 til Gambia (en tur til 

Madagaskar ble kansellert p.g.a. urolighetene 

der), og i påsken dro vi til Indonesia.» 

«Har du et råd å komme med til dem 

som skal tre inn i pensjonistenes rekker?» 

4

«Råd til andre? Nei, det har jeg ikke. 

Men selv prøver vi etter fattig evne å ta 

vare på helsa, holde kontakt med venner 

og familie, dyrke våre interesser og glede 

oss over livet.» 

Som om ikke det skulle være godt nok 

råd til oss alle! 

Det ville føre for langt å nevne andre 

priser som Sivertsen har mottatt i årenes 

løp, juryer og komiteer han har sittet i, 

artikler han har skrevet, antologier han har 

deltatt i m.m. Blant annet er det mye takket 

være ham at vi har det som nå går 

under betegnelsen Kapittelfestivalen, et 

årlig arrangement med deltakelse fra hele 

verden. 

Og nå har han også fått kritikerprisen, 

for 2008! Vi ønsker til lykke! Den var vel 

fortjent! 

ELDREDAGEN 1. OKTOBER 2009 

PENSJONISTTREFF I ATLANTIC HALL KL 17.00 

Stort program: 

Tale for dagen ved sorenskriver Helge Bjørnestad 

Tildeling av pensjonistprisen 2008 ved Varaordføreren 

Sang og musikk ved Astrid og Bjørn Sunde 

Underholdning ved Espen Hana 

ALLSANG 

Visning av filmopptak fra arrangementet rundt Mosvatnet 

søndag 27. september. 

Blomsterutlodning på inngangsbilletten 

Det blir servert smørbrød, kaffe og kaker 

BILLETTPRIS KR. 200,– 

Billetter kan kjøpes fra mandag 8. juni ved Eldres hus, Kongsgt. 43 

tlf. 51 50 72 71 eller Skipper Worse Ledaal tlf. 51 56 43 30 

NB! Erfaringen viser at det er stor etterspørsel etter billetter 

til 1. oktober arrangementet. 

Vær derfor ute i god tid og sikre deg billett. 

Eldrerådet 

5

Kolonihage gjenkjent 

91 årige Randi Meling på Austre Åmøy kjente 

igjen både kolonihage, hytte og personer. 

I forrige nummer av Mortepumpen, side 

40–41, bragte vi en artikkel om «Kolonihager». 

I slutten av artikkelen ble det etterlyst 

personer som eventuelt gjenkjente personene 

på bildet. Det ble lansert en del forslag 

til om de to bildene var av samme 

hytte og om den muligens hadde sine røtter 

og grunn i Egenes kolonihage. Vi oppfordret 

også våre lesere til å gi en tilbakemelding 

om hvem personene mon kunne 

være? 

Og tilbakemeldingen kom! Randi 

Meling, 91 år med hjemsted på Austre 

Åmøy gjenkjente både hytta og personene. 

Hun bekreftet først at begge bildene var av 

samme hytte. Dernest at den som riktig 

antatt hadde slått rot og festet grunnmur i 

Egenes kolonihager. Mannen med vest og 

i skjortermer bar navnet Peder Pedersen og 

var baker av fag og hadde bopel på Våland 

i Stavanger. På bildet sitter han sammen 

med sine to døtre, fra venstre Mathilde 

som arbeidet i «Bikuben», som det den 

gang het på hjørnet av nåværende Klubbgata 

og Hospitalgata. Randi Meling tillater 

seg å betegne henne med et rykte som «fin 

og fornem». Søsteren derimot, var mer 

«jordnær» og drev med hjemmearbeid, 

både hos seg selv og hos andre som hadde 

behov for hjelp. – Dessuten jobbet hun i 

«hermetikken», forteller hun avslutningsvis. 

Så overlates resten til dere lesere hvis 

dere vil finne ut hvilket slektskapsforhold 

det var mellom den 91 årige Randi Meling, 

som gjenkjente personene, og de to 

damene som var hennes mors søskenbarn. 

Kanskje det går slik det gikk med artisten 

Øystein Sunde da han skulle granske sin 

egen slekt, og endte opp med at han faktisk 

var sin egen bestefar. 

Ja-ja … 

-halling- 

6

Barndomsminner fra Stavanger 

på slutten av 1930-tallet (2) 

Redigert tekst: Halvor Ingebrethsen 

Hans Jakob Andreassen 

Født i Porsgrunn 1928. 

Eksamen artium St. Svithun skole 1947. 

Etter lærerprøve i Kristiansand 1951, lærer i butikkklassen 

ved Stavanger framhaldsskole 1951–52. 

Magistergraden i pedagogikk 1958. 

Ansatt ved Eik lærerhøgskole 1958–1994. 

Universitetslektor 1971–1973. 

Pensjonist siden 1994. 

Utgitt: «Debatt om tegneundervisningen» 1961. 

«Mitt kjære Porsgrunn» 1999. 

Vi fortsetter der vi slapp i forrige nummer. 

Vår «gjesteskribent» begynner etter hvert å 

finne seg til rette i sin nye by, Stavanger. 

Men gjør erfaringer som ligger et godt 

stykke borte fra hverdagen i Porsgrunn. Vi 

lar Andreassen fortsette sin fortelling om 

møte med blivende «venner» og hvordan 

første dag på Våland skole artet seg … 

Stavanger åpenbarer seg 

– En formiddag far hadde fri, fikk vi endelig 

tatt oss en tur ned til de store bryggene, 

bare far og jeg. Vi traff den eldste vertinnen 

vår da vi var på vei ut hjemmefra. Nå skal 

vi gå tur ned til bryggene, sa far. – Alle 

mannfolk i byen går tur rundt kaien en 

gang i uken, svarte vertinnen med et glimt 

i øyet. Et stort turistskip som het «Dilwara» 

var kommet til byen. Båten var full av 

engelske ungdommer som skulle i land for 

å se byen. Her på brygga kunne jeg med 

egne øyne se lys levende engelskmenn. 

Mange av guttene gikk i korte bukser og 

jakker. Skjorte og slips hadde de også. Var 

de litt snobbete? Noen av guttene gikk i 

rutete skjørt – de var skotter. Det virket 

imponerende fremmedartet. Stavanger var 

sannelig en storby. 

På brygga hvor engelskmennene kom i 

land, sto en kortvokst, skjeggete mann med 

en liten hest og en kjerre. Hesten var en 

ponni, fikk jeg vite. Ungene 

svermet rundt ham. Han blåste 

«Ja vi elsker» i et slags 

instrument. Det hørtes ut 

som om han spilte på kam. 

Så ropte han noe som vi 

ikke skjønte og tok 

en bunke aviser 

fra kjerra og 

gikk rundt og 

solgte dem. 

Far kjøpte en. 

Den het «Fag- 

7

amatøren». Den handlet om hvordan vi 

kunne ta vare på ungdommen, gi dem verktøy 

og skaffe dem noe å arbeide med. Avisa 

var like merkelig som mannen selv. Han 

ble kalt for «Lende’n. Men budskapet i 

avisa hans var alvorlig nok. Han skrev om 

arbeidsledig ungdom som ikke hadde noe å 

gjøre og som gikk og kastet bort tiden uten 

mulighet til verken å lære noe eller tjene 

penger. «Det er sant alt han skriver», sa 

far. Han var enig med Lende’n. 

Mye å se på kaien 

Så forteller Andreassen videre med å skildre 

inntrykket fra kaien hvor det hersket 

liv og røre og hvordan det skranglet i hestehover 

og kjerrehjul over brosteinene. 

Lastebiler og hestekjerrer tok i mot kasser 

og sekker som ble svingt i land fra båtene 

som lå der. Noen skjøv håndkjerrer med 

fiskekasser. En svær heisekran raget høyt 

og flyttet seg på jernbaneskinner som lå 

bortover kaien, forteller han og fortsetter: 

– Gutter på min egen alder satt eller lå på 

kaikanten med fiskesnører. Fikk de fisk? 

«Stinter», svarte de. De balanserte hjemmevant 

på bryggekanten. Ytterst ute på 

kaien lå nattruta. Det var et velkjent syn i 

byen, forsto jeg. Tre røde ringer rundt den 

svarte skorsteinen og svart skrog. «Stavanger 

1» het båten. Mastene, husker jeg, 

sto mer på skrå enn vanlig var på kystbåtene. 

Båten gikk hver kveld til Bergen 

hvor den lå over og kom tilbake til Stavanger 

to dager etter. 

Havneområdet i Stavanger var for meg 

et under. Overalt var det travel og optimistisk 

virksomhet. Sola skinte og den 

friske nordavinden luktet salt. Dette var 

den byen jeg hadde drømt om å oppleve. 

Her lå det også en annen båt. Hvis jeg 

gikk opp landgangen og ble med, kunne 

jeg havne inderst 

i Hardangerfjorden 

neste dag. 

Det lå også en båt 

til ved kaien: 

Gikk jeg opp 

landgangen der, 

kunne jeg etter 

noen dager –, 

eller uker gå ned 

en annen landgang i Rio eller Durban i 

Syd-Afrika. Alt dette satte fantasien i 

sving. Jeg kunne drømme meg bort til 

hvilken som helst kant av kloden, bare ved 

å ta en tur rundt kaien og se på båtene. 

Lokale båter gjorde også inntrykk 

– Med hånden i min fars dro vi videre til 

andre kaiområder. Der lå fjordbåtene, 

små og store. «Viervåg», het en av de minste. 

«Haukeli» var stor og så nesten ut 

som en vanlig kystbåt. Den hadde også tre 

røde ringer rundt en svart skorstein og tilhørte 

dermed Det Stavangerske Dampskipsselskap. 

Et par av båtene hadde et 

helt spesielt utseende. To slike hadde navnet 

«Ekspress 1» og «Ekspress 2». Også 

de tilhørte det samme selskapet. De så ut 

som racerbåter, eller nesten krigsskip. Å 

reise med dem var som å sitte i en buss. 

De ble da også kalt for «Fjordbusser». 

Jeg måtte også få med en tur gjennom 

Breiavannsparken. Ved musikkpaviljongen 

spankulerte tette flokker av duer. På 

gresset ved vannkanten lå en flokk pene, 

hvite ender og sov. Vi kom ganske nær og 

fikk oppleve et menneskevennlig fuglemiljø. 

Så tamme og snille var de. 

Besøk på torget og i Strømvik 

– Sammen med mor besøkte vi også torget. 

Vi så utover et hav av boder med 

8

grønnsaker og blomster. Like nedenfor 

hvor vi sto, var det boder som solgte flettede 

sivsko og lyseblå ullunderbukser. De 

var visst hjemmelagede. Jeg husker at 

bestefar gikk med sånt undertøy. 

Han fortsetter med flere minner fra 

området i sentrum, men var også opptatt 

av muligheten til å få seg et bad i sjøen. 

De spurte seg fore hos vertskapet de leide 

hos, men de var visst ikke særlig opptatt 

av badeliv. Etter hvert ble det kjent at 

Strømvik bad eksisterte. Faktisk i gåavstand 

fra hvor de bodde. Selvsagt var Sola 

attraktivt, med sandstrand og flyplass. 

Vaulen var også et sted, men da måtte 

man bruke toget. – Etter hvert fikk jeg 

mast meg til å få far til å følge meg til 

Strømvik, forteller han. – Jeg så for meg 

en liten vik med sandstrand hvor jeg 

kunne vasse ut i, blanke svaberg hvor en 

kunne sitte å kle av seg. Vi gikk ned paralellgaten 

hvor vi bodde, over jernbanelinjen 

på en trebro med mange trinn. Kom så 

over på andre siden av jernbanen i en 

bydel som het Paradis. Der lå en stor, gruset 

plass med et fotballmål i hver ende. 

Jeg forsto at det var en fotballbane. Så 

gikk vi langs et vann som het Hillevågsvannet, 

utover i retning Strømvik. Det luktet 

stramt hele veien. All kloakken i Stavanger 

rant visstnok ut i dette vannet. 

Uhumskhetene lå og duppet som svisker i 

sviskesuppe. En trang åpning noen få 

meter skapte kontakt mellom den store 

fjorden og vannet. Det lå mange motorbåter 

fortøyde langs strendene. Innerst i kroken 

lå båthuset til en roklubb. 

Men Strømvik var visst ikke den 

«perle» Andreassen hadde tenkt seg. Han 

fortsetter: 

– Badet var noen sementerte bassenger 

med grumset vann. En «kum» for guttene 

og en for jentene.Over det hele raket et 

rødt stupetårn med tre stupebrett i forskjellig 

høyde. «14 grader i vannet», sto 

det på en liten tavle. Bunnen var ujevn. 

Jeg sto i vann til magen med håndflatene 

foran meg, klar til å legge på svøm for å 

ta de fire–fem takene jeg kunne før jeg 

nådde bunnen. Alltid kom det noen kropper 

i veien. Alle ropte til hverandre. Men 

ingen til meg. Det kom ingen klar bane 

eller sjanse slik at jeg kunne øve på svømmeferdighetene 

mine. Jeg satte meg derfor 

på huk og tok noen tak. Men da dyttet 

noen gutter meg slik at jeg endte under 

vann og slukte en munnfull av det skittengrå 

vannet. Da gikk det opp for meg at 

ingen ville savnet meg om jeg var blitt liggende 

der, hvis ikke far, i hatt og frakk 

hadde stått der på kanten og tålmodig 

ventet på at jeg skulle bli ferdig med å 

nyte «sommerens gleder». 

Våland skole – et møte uten 

særlig sødme 

Andreassen skulle gå på Våland skole. 

Dagen etter skolen hadde begynt, ble 

familien av vertinnen minnet om at den 

skolen han skulle gå på hadde begynt 

dagen før. Faren fulgte ham da dit hvor de 

i første etasje møtte skolens overlærer, en 

stor kraftig og skallet mann som het Peter 

Molaug. – Med en stemme som kom langt 

nede fra magen, forteller han. – Derved 

var jeg blitt elev i Storækres fjerde klasse. 

Da jeg kom inn i klasserommet, reiste alle 

elevene seg og lærer Storækre ønsket meg 

velkommen. Jeg fikk en pult ved vindusrekka. 

Det var bare gutter i klassen, hele 

32. Klassemiljøet var velkjent. Fem rekker 

trauste, brunmalte pulter etter hverandre. 

Pultene hadde ikke hjul, men 

utstyrt med ryggstø og fotbrett. Under 

9

pultlokket var det en hylle til skolevesken. 

På en opphøyet plattform sto et brunmalt 

kateter for læreren. Over hodet hans hang 

et kart over Norge og Det hellige land 

Palestina. 

Det ble stille i klassen da jeg hadde satt 

meg. 32 par øyne mønstret meg. En ubehagelig 

situasjon. Skoleklokka ringte. Vi 

reiste oss og sto «rett» før vi marsjerte ut 

i rekke og rad. Læreren stoppet meg og 

spurte hvor jeg kom fra og hvor jeg 

bodde. Jeg fikk bøker og han viste meg 

hva de holdt på med. Plutselig var frikvarteret 

over og klassen kom inn og så 

meg sitte der allerede. Mistenksomheten 

oste: Lærerens gullgutt?? Vi hadde norsk. 

Jeg var flink til å lese og det gikk fort 

unna med det lille avsnittet i leseboka jeg 

fikk i oppdrag å lese høyt. «Det var bra», 

sa lærer Storækre, «men du leste litt for 

fort». Stillheten i klassen etterpå lå over 

skuldrene mine. Alle så på hverandre. 

Noe sånt hadde de aldri hørt før. Hvorfor 

snakket ikke fyren sånn som andre, normale 

mennesker? Jeg fikk spørsmål i 

neste frikvarter. Noen av guttene kom 

bort. «Kor e du fra?» Tonen virket irritert 

og ikke helt vennlig. «Porsgrunn», svarte 

jeg. «Du e østlending?» Jeg følte meg som 

en innvandrer, en inntrenger. Et nytt hode 

dukket opp: «Tror du at du è någe?» Nei, 

svarte jeg. En annen gutt holdt knyttneven 

oppunder nesa på meg og sa: «Lukt på 

den! Hvis du egle, ska me ta deg.» Jeg 

hadde ikke lyst å etterkomme ønsket om 

«å lukte». Men hva ville det si «å egle»? 

En gutt bak meg dyttet meg i ryggen. Jeg 

havnet rett i brystkassen til han med 

knyttneven og fikk et par kraftige dunk i 

skallen. Jeg ble dyttet, fram og tilbake, fra 

side til side, flokken rundt oss vokste, guttene 

brølte, en ny knyttneve i magen. 

Ringen rundt meg vokste. Det tiltrakk seg 

en lærers oppmerksomhet. Jeg ble tatt i 

nakken og holdt fast. Flokken spredte seg 

raskt. «Så du è ein sånn så vil slåsst, du», 

sa læreren. «Me ska nok få skikk på deg! 

Hvilken klasse går du i?». Jeg vet ikke, 

svarte jeg, men læreren heter Storeter, – 

eller noe sånt. 

Da jeg kom hjem og mor spurte hvordan 

det var å begynne på skolen, sa hun 

at hun var så glad for at jeg var kommet i 

Storækre sin klasse, for han var en slik 

flink lærer. «Kanskje du også kan begynne 

i guttekoret hans», sa mor. 

Akkurat da følte jeg ikke noe behov for 

å begynne i noe guttekor!!! 

Fortsettes i neste nummer 

10

TRO OG TANKE 

Den svarte flekken 

Det fortelles at en mann hadde vært på et oppbyggelig møte. Da han kom hjem, spurte 

kona om hva taleren hadde snakket om. «Jo, han snakket om synden,» svarte mannen. 

«Hva sa han om synden da?» spurte kona. «Han var visst imot den,» svarte mannen. 

Hvis det er slik med deg og meg at vi ikke husker hva vi har lest eller hørt, kan mangt 

være bortkastet. Jeg ønsker å skrive en andakt som får folk til å reagere. Du kan godt 

bli sint eller forarget. Ta en telefon til han som skrev andakten og fortell vedkommende 

«hvor David kjøpte ølet!» Eller du kan kjenne deg glad og fornøyd med lyst til å takke 

andaktsholderen personlig. 

De fleste samtalene våre dreier seg om problemer og vanskeligheter, og da særlig 

sykdom. Dette temaet kan vi trekke ut i det uendelige. Og ikke blir vi særlig oppløftet 

eller glade etterpå. Det er som å vise frem et hvitt ark med en svart flekk oppi ett av 

hjørnene. Når du så spør: «Hva ser du her?» så svarer de fleste: «En svart flekk!» Det 

er jo rett svar. Flekken er der, men 99,99% av arket er hvitt! Her er ubegrenset plass til 

å regne eller skrive eller tegne. Det er derfor «Se og Hør», «Her og Nå», «Dagbladet» 

og «VG» har så mange lesere. Det er «den svarte flekken» som trekker! 

En annen sa det slik: «Det du konsentrerer deg om, gir du plass i livet ditt.» 

Livet blir så mye lettere å leve hvis noen hjelper oss til å se det gode og det positive. 

Jeg husker for mange år siden da daværende redaktør i Stavanger Aftenblad, Christian 

Oftedahl, fortalte at han hadde et skriftord på veggen på kontoret sitt. Det var fra Filipperbrevet 

4, v. 8: «For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt 

som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!» 

Like foran dette skriftstedet står et annet som også er verd å ta med: «Vær ikke 

bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme frem for Gud i bønn 

og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter 

og tanker i Kristus Jesus.» 

Ofte, meget ofte, bestemmer jeg meg for å begynne et nytt og bedre liv. Men så går 

det i totlevase. Da er det godt å kunne vende seg til en som kjenner meg og forstår meg. 

Slik opplever jeg å komme til Gud. For Jesu Kristi skyld både kan og vil han tilgi og la 

meg få begynne på nytt. Slik jeg selv trenger tilgivelse, slik skal jeg også møte mine 

medmennesker. Ha en god dag! 

Svein Nielssen 

11

Ildsjel for flere generasjoner 

Mange i Stavanger har grunn til å takke Astrid Tønnessen 

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby 

For mange av Mortepumpens lesere vil 

navnet Astrid Tønnessen gi mange assosiasjoner. 

I mer enn 60 år var hun en 

markant og engasjert skikkelse i byens 

politiske og sosialpolitiske liv. I politikken 

var hun kompromissløs og krevende. 

På det sosiale området var hun 

den som gikk foran og kjempet for rettferdighet, 

praktiserte nestekjærlighet og 

omsorg. 

Astrid Tønnessen er nå 93 år. Et hjerneslag 

for 6 år siden satte henne ut av spill. Men 

toppetasjen er det ingen ting i veien med, 

sier hun og ler godt. Det gode humøret og 

den klukkende latteren har vært hennes 

varemerke gjennom alle år. Det er herlig å 

få folk til å le! Det gode humøret har vært 

med på å gjøre andre glad, enten det var 

som trøster og hjelper for noen som hadde 

det vondt, eller som toastmaster i utallige 

brylluper. 

Radarparet 

Hennes karriere begynte i 1937 da hun stiftet 

Hillevåg arbeiderkvinnelag. Her var 

hun formann i 50 år, en bragd bare det! 

Hun hadde da for fire år siden truffet Marthin 

som hun nå var forlovet med og som 

hun seinere på høsten samme år giftet seg 

med. De to skulle vise seg å bli et radarpar 

i mange sammenhenger. Marthin var sosialt 

interessert, en interesse de begge delte 

gjennom 66 år. Marthin er nok best kjent 

som mangeårig barnevernskonsulent i 

Rogaland. Han har også skrevet flere lokalhistoriske 

bøker, blant annet «Min barndoms 

gate» og «Førstereisgutten». Marthin 

døde 25. september 2003. Sorgen og savnet 

er tungt og sårt. 

Arbeidet for og i Hillevåg bydel ble en 

av hennes kjernesaker. Folkets hus i Hillevåg 

var et samlingspunkt for mange aktiviteter. 

Særlig godt minnes hun alle juletrefestene. 

Hjemme i Skjæringen 10 kunne de 

ikke pynte juletreet før festen i Folkets hus 

var over, fordi all familien Tønnessens 

juletrepynt var brukt der. 

Hvert år arrangerte de middag med 

underholdning for beboerne på fattiggården 

i Hillevåg og på Hinna. Med innleid 

buss gikk det til Reinskaus kafé på Tasta. 

Et populært underholdningsinnslag var 

hatteleken. Problemet var bare at hattene 

forsvant. Så hvert år måtte Astrid ut for å 

skaffe nye hatter til leken. 

En traumatisk teateropplevelse 

Astrid Tønnessen har en livlig fortellerglede. 

Fra barndommen forteller hun om den 

gang hun som 11 åring dummet seg ut. 

Sammen med en kusine var hun på teateret 

for første gang. På scenen hadde fruens 

elsker måtte gjemme seg fordi mannen kom 

uventet hjem. Da fruen nektet for et hvert 

forhold, brast det for den ærlige Astrid som 

ropte høyt at han var bak sofaen! 

Da teaterstyrets formann Lars Vaage, på 

12

et langt seinere tidspunkt, tilbød henne styreverv, 

var hun ennå flau over episoden. 

Som barnevernskonsulent kom Marthin 

Tønnessen opp i mange uventede og triste 

tilfeller. Den gang var ikke hjelpeapparatet 

utbygget som i dag. Hva gjorde de så når 

de sto med en krise i hendene? Jo, det ble 

Skjæringen 10. Her ble barn fra vanskelige 

hjem tatt vare på enten i påvente av adopsjon 

eller annen omsorg. Byens første krisesenter? 

Deres innstilling viser i alle fall 

storsinn og hjertelag. 

Et åpent hjem 

Det var ikke bare barn i krise som var velkommen 

hos Tønnessen. Alle var velkommen. 

Bare de hørte at det gikk i singelen 

utenfor ble kaffekjelen satt på fortelles det. 

I dette hjemmet var der ingen klasseskille. 

En gang var Trygve Bratteli på bybesøk 

og Astrid var vertskap. Den gang ble hun 

så imponert over at personer i en slik posisjon 

kunne være så alminnelige. Hun inviterte 

Bratteli hjem til middag og ville 

dekke på i stuen. Da foreslo Bratteli om de 

ikke heller kunne spise på kjøkkenet. Det 

var mye koseligere. 

Som politiker var det lokalpolitikken 

som engasjerte henne mest, selv om hun 

også var medlem av fylkestinget. Etter 

13

krigen deltok Astrid Tønnessen på det 

meste av det som skjedde i kvinnepolitikken 

i Stavanger. Som en aktiv politiker ble 

hun naturlig nok engasjert i ulike råd, styrer, 

utvalg og verv. Som en konkret anerkjennelse 

av sitt politiske engasjement, 

fikk hun bekreftet da hun som første i 

Norge i 1989 ble tildelt Gerhardens stipend 

på kr. 20.000.–. Stipendet ble opprettet 

i 1988. Stolt over tilliten reiste hun og 

Marthin til Russland og Polen 17. mai 

1989 for å studere forhold knyttet til 

arbeiderbevegelsen. Opplevelsene fra 

turen formidlet hun videre i minst 30 

foredrag i partisammenheng. 

Hun ser også tilbake med glede da 

hun i 1972, som eneste kvinne, deltok 

i en delegasjon for norske tillitsvalgte 

til EU i Brüssel, hvor de møtte belgiske 

fagbevegelse og samarbeidsorganisasjoner. 

et aktivt medlem av Afghanistan komiteen 

som samlet inn penger til det krigsherjede 

landet. 

Nå er det lenge siden hun la politikken 

på hyllen og livssituasjonen begrenser 

sterkt hennes aksjonsradius. Likevel følger 

hun godt med på hva som skjer i verden. 

Gjennom sine daglige tre aviser og 

TV får hun delta i det pulserende liv og 

trangen til å hjelpe andre, både ute og 

hjemme er fortsatt til stede. 

Mange kampsaker 

Astrid Tønnessen har kjempet for 

mange saker gjennom sitt lange liv i 

politikken og er glad over alt hun har 

fått være med på. Under mottoet 

«Æres den som æres bør» trekker hun 

frem sin lengste kamp. I 40 år kjempet 

hun for at den nå avdøde stavangerkunstneren 

Erik Haugland skulle få 

en plass oppkalt etter seg i Hillevåg 

der han hadde bodd. 

Maler og billedhugger Erik Haugland 

er blant annet kjent for «Gutten 

og andemor» i Byparken og «Konene 

og St. Olavsbrønnen» i Kleivå. 

Jeg ble til slutt hørt, sier hun stolt. 

Endelig har Erik Haugland fått sin 

plass i Hillevåg. 

Selv om det var lokalpolitikken 

som sto først. Hadde hun også øye for 

resten av verden. Blant annet var hun 

VI TILBYR: 

– Brukerstyrte hjemmehjelpstjenester 

– Tid til din disposisjon 

– Allsidighet og fleksibilitet 

– Punktlighet og nøyaktighet 

– En person å forholde seg til 

Vi etablerte hjemmetjenesten HaaTO 

i september 2005 som et supplement til 

den offentlige hjemmehjelpen. 

Vi er det personlige og private alternativet. 

KONTAKT OSS: 

METTE THOMASSEN TLF. 959 66 117 

SISSEL HAARR TLF. 975 64 523 

BESØK VÅR HJEMMESIDE: WWW.HAATO.NO 

14

Den siste dagen 

Fortellingen er skrevet av Marthin Tønnessen og sto 

i Mortepumpen nr. 2/89. 

Redaksjonen mener den passer for gjentakelse i 

forbindelse med intervjuet med Astrid Tønnessen. 

Dagen som for mange ble den vonde 

dagen. Dagen som river og sliter – dagen 

hvor minnene slåss og hvor så mye styrter 

i grus. 

Dagen som ikke gir plass for resignasjon 

– fordi tankene ikke kan deles med 

andre. 

De to vet begge at stedet de skal til ikke 

har returbillett – og heller ikke at det noen 

gang vil bli utstedt noe nytt adgangstegn. 

To mennesker som har holdt om hverandre 

– fordi hendene som møttes aldri har sluppet 

taket. 

To som vet at en av dem kan bli alene – 

og at bare minnene blir igjen. 

Ryggen er rundere enn før og den hvite 

knuten i nakken er blitt så mye mindre. 

Hun snakker med blomstene – snur og vender 

på pottene og plukker vekk de brune og 

gule bladene. Hendene er varsomme og 

hun kjeler med hver enkelt. 

Jeg ser ikke tårene og jeg hører ikke tankene 

– men jeg ser de skrukkede hendene 

når de glatter ut foldene i gardinene – og 

jeg vet at hun teller maskene i alle firkantene 

hun har heklet. 

Hun vinker til noen som går forbi, og 

hun bøyer seg for å ta opp en blomsterstilk 

som var brukket av og falt på gulvet. 

De små detaljene som hører med til hennes 

dag. 

Hun går fra vindu til vindu og hun kjærtegner 

alle blomstene med samme omhu – 

og snur på soklene for at lyset skal nå de 

innerste bregnene. 

Lyset de begge vet om. Lyset som 

sprenger grensene – og øynene ser opp mot 

taket i stuen med prismekronen. 

Hun ser solstripene som leker med pris- 

15

mene og hun følger fargene i mønsteret 

som stadig endres etterhvert som fasettene 

gir refleks. 

Det er som om prismene vil fortelle 

henne noe – noe om det dørstokken inn til 

«bestestuen» kan berette om. Den kan fortelle 

om hvor mange ganger hun har støttet 

seg til den når hun så inn mot hjørnet hvor 

en av oss lå med hendene knyttet om billedet 

av ham han trodde på – og om rosene 

hun hadde lagt på hans hvite klede. 

Jeg tror ikke at hun tenkte på de mange 

frostkalde nettene hun våket – og på isrosene 

som dekket altandørene. 

Hun så bare de hvite hendene og den 

hvite pannen hun så ofte hadde tørret 

febersvetten av – og i dag visste hun at han 

hadde fått følge med flere. 

Alle hadde de minner ingen bestestuedør 

kan lukke ute – og alle hadde de lekt på 

gulvet – hennes knær nå knelte. 

Hun lette etter avtrykkene fra alle føttene 

og hun ordnet rekkene med sko i den 

rekkefølge bare en mor kan – og sammen 

ba de begge – for dem som var igjen. 

De så mot veggen med alle billedene og 

minner fra hvert enkelt ansikt ble levende. 

De husket klærne og de husket episodene 

hvor noen hadde vanskelig for å sitte stille. 

De husket smilene og de husket tårene – og 

de visste begge hvor lykkelige de var. 

Minnene konturene under billedene på 

veggen etterhvert som de ble tatt ned – 

kunne bekrefte. Minnene som ikke lenger 

noen vegg hadde plass til. 

Støvkluten tørket for siste gang – og 

tårene polerte duggen. 

De svære «smea-nevene» lukket seg om 

hennes knudrete vaskehender – og de lot 

viserne gå den andre veien. 

Husker du den gamle paviljongen i parken 

hvor kommunekorpset alltid avsluttet 

med «Kong Oscar’s Honnørmarsj» og alle 

dannet marsjkjedene mellom trærne – og 

da du neide så beskjedent og fikk meg med 

i rekkene. 

Begge mintes de sitt første møte da hun 

våget seg bort til den høye kraftige smeden 

– som ikke torde engasjere noen. Og begge 

husket da han kvelden etter sto og ventet 

utenfor den fine moteforretningen hvor 

verdens vakreste pike gikk i lære. 

De glemte alt omkring seg og hennes 

uendelig vakre smil gjemte seg i armene 

hans – som ennå var svære og tunge. 

De kvitterte hverandres spørsmål og 

tårene ble en inderlig takk til hverandre. 

Han fortalte henne om hvor glad han var 

i sin unge vakre kone og hvor stolt han var 

da hun mange år hver morgen klokken halv 

fem dekket de rykene hesteryggene – opp 

til tyve i tallet – og om alle smedene som 

beundret og elsket hennes milde vesen. 

Han glemte ikke carbidlyktene som blafret 

i vintermørket og hennes omsorg for 

smedene når de forsøkte å varme sine frosne 

fingre i lysskjæret. Og om hestene som 

la mulene tilrette for hennes kjærtegn. 

Han glemte ikke å fortelle henne om 

hennes utrettelige iver for å hjelpe dem 

som hadde det vondt og om hennes rørende 

omsorg for læreguttene. Om vasking – om 

stopping – om lapping og om de blanke 

skoene som sto og ventet dem hver søndag. 

Hun la sammen den store plysjduken. 

Duken som dannet telttaket da spisebordet 

ble endevendt og omgjort til indianerresidens. 

Hun brettet møysommelig sammen 

pleddet med alle fargene. Pleddet hun la 

om ham hver middag – og hun ristet putene 

og teppet mormor hadde i gyngestolen. 

Hun flyttet på stolene og hun børster av 

alle setene hun selv har vevet. 

Hun ser på ham som sitter ved skrivebordet. 

Skrivebordet som vet – kanskje 

16

mer enn noen – om timene – og om årene 

– de begge har vært sammen om. 

Hun ser på de kraftige armene – og hun 

kjenner tankene bak den høye kloke pannen 

hans. 

Hun ser den breie ryggen og hun ser 

hendene som omhyggelig ordner – og legger 

sammen – borgerpapirene – alle patentdokumentene 

og de mange avisutklippene 

hvor han var omtalt. 

Hun forstår også hvorfor han river i 

stykker dokumenter han i alle årene har 

gjemt på. Dokumentene hvor håp om rettferdighet 

ikke ble oppfylt – dokumenter 

med kapitler som nå er avsluttet. 

Hun vet om hans uomtvistelige tro på 

sannheten og hans egen erkjennelse om det 

negative – men hun vet også at skrivebordet 

kunne fortelle om de små nevene som 

etter tur prøvde sitt vitebegjær på de skarpe 

tennene i gapet på løvehodene. 

Hun gjemmer krystallene fra kinnene 

sine i forklesnippen og hennes skritt 

begynner å bli hektiske – hun hører klokken 

slå og hun synes å høre at pendelen går 

fortere. 

De har begge drømt. De har drømt 

drømmen om sitt eget kongerike. De vet 

begge om tårene – og om gledene – og de 

har begge delt smertene – angsten og fortvilelsen 

– og de vet begge at det var det de 

hadde lovet hverandre. 

De synes derfor at de har så mye tid 

igjen og at ingen tidsnød skal få gå på 

akkord med minnene – de dyrebareste de 

eier. 

De har ennå så mye de ikke har rukket – 

maleriene – pyntegjenstandene og sølvtøyet 

– og alt det gamle fine porselenet. De har 

kjøkkenet med pyntehåndklærne – de hvite 

kappene med de blå bordene på mantelen 

og på alle hyllene. Og alt som står i hyllene 

– de gamle fine fatene og krukkene og alle 

kopperkjelene og morterne. Møblene – 

skrivebordet med ibisfuglene og løvehodene 

– sengeteppet av perlegarn med de 

samme firkantene som i gardinene – og 

mot sengegjerdet de hvite putene kantet 

med sirlige venezianske tunger – og hvor 

de vakre initialene befestet løftet de ga 

hverandre. 

Vil noen – noen gang forstå – at det blir 

ikke plass i kommoden. 

Vil noen – noen gang forstå avstanden 

mellom resignasjon og balanse. 

Forsto vi dette – den gang? Forsto – jeg 

det? 

Forsto vi realitetene – minnene skulle 

beskytte. 

Forsto vi hvorfor han sa: «KOM MOR» 

– da han la sine gode varme hender om den 

runde ryggen hennes – på vei ut mot bilen 

– som hadde kommoden i bagasjerommet. 

«Vår-yr» 

(Vårdikt) 

Nakne føter ut i graset, med ei flaske 

og litt godt. 

Slik eg skundar meg mot våren, – utan 

trøye, utan stokk. 

Koppe-lam og vesle Hanne, kappast 

fram mot bestefar. 

Hanne klyv oppetter Besten, lammet 

rett mot smokken tar. 

Snart er flaska tom – og lammet, 

lik med Hanne langt avstad. 

Eg vil ta med inn litt kveiksle, kulsen 

vind er ikkje bra… 

Ragnvald Honganvik 

17

Årsrapport FK Vidar Senior Club 2008 

3/2004 

Dette året har vi avholdt 50 onsdagsmøter, 958 

Vidargutter + noen spesielt inviterte har 

deltatt på våre møter, her finner du 

god stemning, godt humør og 

fornuftige diskusjoner. 

Vår husøkonom og gledes-spreder Kjell 

Mathiesen reiste tidlig i sommer til sitt 

landsted i Skånevik (også kalt Nordens 

Venezia) og ble der kombinert m/opphold 

i Sauda, det meste av sommeren. Vi 

måtte derfor legge litt om på møtene, Alf, 

Rolf og Jan Gunnar tok seg av kaffekoking 

og oppdekking m.m. og Vidarkoner 

tok seg av bakverket. Hjertelig 

takk til Brit Johnsen, Anna Jorunn Mossige, 

Aud Halvorsen, Bjørg Skjæveland 

og Gunvor P. 

Kaker m.m. smakte oss veldig godt. 

Av spesielle møter kan jeg nevne: 

Jarls eldre var invitert til straffespark 

konkurranse. Vi hadde nemlig tapt en 

viktig kamp for mange år siden. Vi ville 

ha revansj – Jarlaguttene stilte opp, og 

gjorde en god figur? 3–3 er jo ikke så 

verst. Fine skudd, og redninger på et godt 

kunstgras, og ikke å forglemme humøret! 

Dette kan gjentas? 

16.01. hadde vi besøk av forhenværende 

politiadjutant Gunvor Molaug, hun 

holdt et meget interessant kåseri fra sin 

oppvekst på Stokka og om sine mange 

givende år i Politiet. Vi fulgte godt med – 

og hun høstet stor applaus. Takk til Gunvor 

Molaug. 

06.02. var Odd Svendsen fra Rogaland 

Fotballkrets vår inviterte gjest, og holdt 

et interessant kåseri for oss. 

20.02. holdt Kåre Mossige minnetale 

over vårt Æresmedlem Egil M. Bøe, som 

var gått bort. 

«Onsdagens 5 minutter» er mye brukt, 

og her har flere av våre medlemmer et 

hyggelig innlegg. 

Ingvald W. Jensen kom med forslag 

om at vi burde søke Gjensidige Fondet 

om midler til å sette opp «gelender» opp 

til inngangsdøren. Dette er blitt 

gjennomført, og støtte på kr. 9000,– er 

mottatt av klubben. Gelender er på plass 

på den ene siden, men i løpet av mars er 

alt på plass. Godt forslag Ingvald, dette 

hjelper våre kamerater til å komme inn i 

Vidarhuset ved egen hjelp. En stor takk 

til Gjensidige Fondet. 

Per Tvedt har gjort en god jobb med å 

skaffe til veie Rullestol Rampe. 

Vi kan nå lett få våre rullestolbrukere 

inn til møtene. Takk Per. 

Nytt i år: 

Til hvert onsdagsmøte hadde Per Halvorsen 

skaffet fram 2 stk. «Gaveposer» med 

forskjellig innhold i. 

18

Det ble laget utlodning på inngangsbilletten 

kr. 20.–, og det har vært mange 

glade vinnere. 

18.12 var avsatt til årets Julemøte. 

Vidarlokalet var dekket med et stort festbord 

m/juledekorasjoner, i tillegg var et 

stort koldtbord prydet m/julemat av alle 

slag. Per Halvorsen hadde besøkt en del 

av sine forbindelser – og hjertelig takk 

til deg Per og dine samarb.partnere: 

A. Idsøe, Helgø Matsenter, OBS Mariero, 

Holmen Kjøtt – Forus, Rema 1000 

– Tasta og Johan Hovdas kyllingsalat, 

samt røykelaks m/eggerøre fra Gunvor 

og Jan G. 

Etter et herlig måltid leste Vidars 

«Grand old man» Odd Søndenå fra 

AJAX, «De små armane», og til slutt 

sang vi Deilig er jorden, og ønsket hverandre 

en riktig God Jul. 

Vi ønsker alle Vidar Seniorer velkommen 

til våre møter. 

Med sportslig hilsen, FK Vidar Senior 

Club Ingvald W. Jensen 

19

Landets eldste sykehjem rives 

Nytt flott sykehjem bygges på Åsen 

Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby 

Styrer Kari Aamodt på Bergåstjern sykehjem. 

Interkommunalt sykehjem var navnet den 

gang det var nytt i 1959. Nå skal gamle 

delen av Bergåstjern sykehjem rives. Det 

gamle bygget fra 1959 er i så dårlig forfatning 

at rehabilitering ikke er aktuelt. Institusjonen 

klarer akkurat å feire 50-års jubileum 

før det jevnes med jorden. Dette skjer 

i løpet av høsten. På nyåret starter nybyggingen. 

Prosessen har imidlertid vært lang og til 

tider frustrerende. Riving eller rehabilitering? 

Spørsmålet har versert i over ti år. 

Styrer Kari Aamodt er nå glad for at kommunen 

endelig har bestemt seg for å bygge 

nytt på tomten til det gamle sykehjemmet. 

Nå må det nevnes til oppklaring at Bergåstjern 

sykehjem i 1992 fikk et nytt tilbygg 

med dagsenter og en avdeling for 30 pasienter. 

Det nye bygget som nå planlegges får tre 

etasjer med til sammen 51 plasser, alle på 

enerom. En økning med 23 plasser i forhold 

til dagens antall. Første etasje vil ha 

11 rehabiliterings plasser tilknyttet en utvidet 

fysioterapiavdeling. Frisør og fotpleier 

vil også holdet til i denne etasjen. Nytt og 

spennende blir et eget velvære bad, spa 

avdeling som det også kalles. 

Kari Aamodt fremhever spesielt forventningene 

til det planlagte seremonirommet i 

underetasjen og kafe. Innredning og utsmykning 

i sermonirommet vil være fleksibel, 

noe som innebærer at det kan tilpasses 

ulike trossamfunn, for eksempel ved 

minnestunder. Uten problemer kan det i 

neste omgang omgjøres til konsertlokale 

eller til lignende arrangementer. 

Kafeen vil være sykehjemmets nye samlingsplass 

og her kan pasientene og andre 

besøkende delta på ulike aktiviteter. 

Sykehjemmet får flere senger. Flere 

senger krever flere hender. For tiden snakkes 

det mye om lav rekruttering til 

omsorgsyrket. Hvordan ser styreren på 

fremtiden? 

20

Hele bygningsmassen fra 1959 skal rives for å gi plass til nybygg. 

Kari Aamodt er optimist. Hun har nå alle 

fagstillinger besatt. Full bemanning gir 

mindre slitasje på hver enkelt og styrker 

miljøet. Av alle sykepleierne er 40 prosent 

menn!! En betydelig trivselsfaktor i et 

ellers kvinnedominert yrke. 

Hun ser likevel faren ved at sykehjemmet 

er nær nabo til sykehuset og to store 

sykehjem i nabolaget. Det blir nok en 

kamp om ressursene. Da er det viktig å ha 

gode tilbud til de ansatte. 

Nybyggingen blir en utfordring både for 

pasienter og ansatte. Arbeidet med å få 

kabalen til å gå opp er begynt. Arbeidet 

med ombygging til postkjøkken i avdeling 

2 og på dagsenteret har startet. Dagsenterbrukerne 

har fått plass i leide lokaler i Hillevåg 

kirke. Holder tidsskjemaet flytter 

pasientene fra den delen som skal rives til 

avdeling 2 i oktober. 

Alle gleder seg til at arbeidet er fullført 

og vi kan ta en nytt og moderne sykehjem 

i bruk, sier styrer Kari Aamodt til Mortepumpen. 

Nå har vi ventet lenge nok. 

21

Angående statuen for FOR FALNE IDRETTS- 

MENN v/Stavanger gamle stadion 

Viser til reportasjen i Mortepumpen nr 1 2009. 

Jeg vil understreke, slik Mortepumpen 

også presiserte, at minnesmerket av fotballspilleren 

er et minne om alle falne idrettsmenn 

under krigen. Det gjaldt alle idretter 

ballspillere, friidrett, skøyter, ski osv. At det 

ble en fotballspiller er helt tilfeldig. Minnesmerket 

skulle ikke representere EN person, 

men alle idrettsmenn og derfor ble det benyttet 

flere modeller. 

Min nå avdøde far, Einar Hanssen (døde i 

2004), tidligere SIF og Vikingspiller er en av 

modellene. Etter at plassen for minnesmerket 

i senere tid ble kalt ’Reidar Kvammens plass’ 

(1999) valgte han å ta bladet fra munnen. 

Han ble intervjuet av Torhild F. Jacobsen i 

Stavanger Aftenblad og jeg vil sitere noe av 

det som ble skrevet: 

– Kommunen som arbeidet med minnesmerket 

var klar over at statuen lett kunne forveksles 

med byens store fotballspiller i 

sterkere grad enn med de idrettsmennene 

den var ment til å hedre. Det ble derfor 

presisert at kunstner Magnus Vigrestad 

måtte benytte en modell uten Kvammens 

lett gjenkjennelige skikkelse. 

– Dette forteller Einar Hanssen som var en 

av modellene til skulpturen. For at ikke 

skulpturen skulle knyttes til noe bestemt 

menneske, ble oppdraget avsluttet etter 

om lag 30 timers modellering. Da gjensto 

en del av overkroppen og detaljer av 

ansiktstrekkene. 

Dermed kom Egil Dahle inn i bildet. Også 

han fotballspiller gjennom mange år. 

En tredje person sto også modell for minnesmerket, 

nemlig keeperen og senere trener 

for Vidar, Karl Bechmann som døde i 1973. 

Min far kunne som betaling få kontanter 

eller en ca 70 cm høy arbeidsfigur av statuen 

i gips (med min fars hode). Hans far 

ønsket å beholde arbeidsmodellen og betalte 

den da unge ’fattige’ fotballspilleren. Den 

modellen har jeg nå hjemme hos meg. 

Det er leit å skuffe alle de som har trodd 

det er Reidar Kvammen og derfor kalte opp 

plassen etter han. Håper en fantastisk spiller 

får en hederlig plass med sitt navn og med 

SIN egen statue som representerer han. Da 

kunne plassen med minnesmerket få navnet 

’De falne idrettsmenns plass’. 

Tove E. Eiane 

22

60+ skal få pensjonister 

opp av «godstolen» 

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen 

Stavanger viser stadig nye sider av sin 

interesse for byens pensjonister. 

Og kommunen viser vilje, slik overskriften 

her antyder gjennom et nytt tiltak for 

eldre, betegnet som 60+. Dette er et opplegg 

med en mengde aktiviteter for dem 

som har fått en del år «på nakken». En årlig 

bevilgning på kr. 600.000, har nå pågått i 

ett år med meget godt resultat. Og en rekke 

personer er i full sving med å iverksette 

nye tiltak. Men det kreves også at pensjonistene 

selv er med på laget og gjør sitt til 

med deltakelse i de tilbudte aktivitetene. 

Det er stiftelsen Skipper Worse AS, med 

økonomisk støtte fra Stavanger kommune 

som tilbyr et gratis treningstilbud, godt 

kvalifisert for alle over 60 år som er bosatt 

i Stavanger. 

Dette forteller prosjektlederen for 60+, 

Kurt Michael Veland i en samtale med 

Mortepumpen. 

Han sier videre at det arrangeres ulike 

En entusiastisk prosjektleder for 60+ med tommelen 

opp: Kurt Michael Veland. 

treningsformer 

i flere bydelshus 

i Stavanger. 

Også på 

Skipper Worses 

sentre. – Vi 

har nylig lagt 

et nytt treningssenter 

i 2. 

etasje på Skipper 

Worse Ledaal. Dette skal fylles med 

pensjonister hele uken fra kl. 9 til 15. 

Profesjonelle instruktører 

Videre forteller han at det nå er om lag 20 

instruktører fordelt på 800 deltakere som 

trener en, to eller opptil tre ganger i uken. 

– Alderen varierer fra 59 og helt opp til 93 

år. Gjennomsnittsalderen ligger på 70 år. 

– Kan du si litt om hvilke treningsformer 

dere benytter? 

– Et viktig moment er styrketrening. Vi 

bruker også det nye opplegget som er kalt 

«pilates», (må ikke forveksles med Pilatus) 

(red. bemerkning). – Videre har vi helsestudio, 

gladtrim, spinning, dans og spesielle 

timer for rygg. 

– Hva med instruktører? 

– Vi har særdeles flinke og ikke minst 

profesjonelt utdannede instruktør i de 

ulike aktiviteter. Vi har også vel utdannede 

fysioterapeuter med oss. Faktisk kan 

man også få fysioterapeuter og personlig 

trener til spesielle øvelser, forteller 

Veland med et smil og vel berettiget stolthet 

i stemmen. – Og disse står klar til å 

23

Se hvilken trimsal som står til gratis disposisjon hos Skipper Worse 

Ledaal. 

hjelpe den som trenger råd og veiledning, 

understreker han. 

– Slik bemanning koster vel penger, spør 

vi? Vel vitende om at det gjør det. 

– Ja, det er riktig. Det koster. Men 60+ 

deltakerne betaler ingenting. Dette er et 

gratis tilbud for dem. Og vi, vi regner da 

med at dette er noe som ligger til grunn for 

Skipper Worse Ledaal er administrasjonssenter 

for 60+. 

de 600.000 kronene 

som kommunen hvert 

år yter til prosjektet. 

Viktig målgruppe 

– Hvorfor er det så 

viktig å gi et slikt tilbud 

akkurat til denne 

aldersgruppen? 

– Når vi er 20 år har 

svært mange av oss en 

god helse i kraft av ung 

alder. Men etter hvert 

som vi eldest er det at 

fysisk aktivitet virkelig 

gir store helsegevinster. 

Det skal ikke så 

mye til av bevegelse 

før det merkes at økt 

alder ikke er så tung å 

bære hvis vi selv gjør 

noe for å holde kroppen i aktivitet. Dette er 

en kontinuerlig prosess, understreker 

Veland. – Ved siden av prosjektbetegnelsen 

60+, har dere et motto eller lignende for å 

illustrere hva dette foretaket går ut på? – Ja, 

det har vi. Vi minner om følgende: «Min 

helse-mitt ansvar». Og vi mener at helse 

bør være tilgjengelig og gratis for alle i 

denne aldersgruppen. Jeg vet og har selv 

sett hvilken enorm betydning dette har for 

mennesker, både når det gjelder funksjonsdyktighet 

og ikke minst livskvalitet. Tenk så 

deilig å kunne holde seg frisk ut hele alderdommen, 

drømmer prosjektleder Kurt 

Michael Veland om og vi slutter samtalen 

med ham ved å la han invitere til 60+ slik: 

– Vi står klare til å ta i mot deg som er 60 

år eller eldre. Spesielt du som kanskje ikke 

har trent så meget før. Vi kan tilby deg 

topp utstyr og dyktige instruktører. 

Det eneste du trenger å gjøre – er å stille 

opp. 

24

Tekst og foto: Halvor Ingebrethsen 

Eldrerådet applauderer også prosjektet 60+ 

og med sin leder, Hilmar Egeli følger også 

de kommunen tett på for å etablere en stadig 

bedre situasjon for byens pensjonister. 

Men la oss samtidig også nytte anledningen 

å nevne litt om hvilke andre tiltak som 

er på gang for byens pensjonister i regi av 

dette rådet, som også er inne på 60+, men 

ikke i samme grad som Skipper Worse. 

Sykehjemsituasjonen 

– I en slik sammenheng er det naturlig å 

nevne sykehjemsplasser i Stavanger. 

– Vi har alltid vært opptatt av at det skal 

være nok sykehjemsplasser til å dekke 

etterspørselen til slike i Stavanger. En 

landsdekkende norm sier at kommunene 

skal ha 25% tilbud til slike plasser for alle 

over 80 år. Imidlertid ligger Stavanger 

kommune under denne normen og bystyret 

har vedtatt 3 ukers ventetid for sykehjemsplass. 

Det skal altså kun gå 3 uker fra vedtak 

er gjort til vedkommende har fått fast 

plass. Akkurat nå tar det ca. to måneder 

før det kan skaffes. Og det er i underkant 

av 80 som står på venteliste, forteller 

Egeli. 

– Kan du si noe om det fremtidige behovet? 

Han forteller at fram til år 2025 vil det 

være behov for ca. 200 plasser på sykehjem. 

Eldrerådet har stilt spørsmål om 

hvor disse skal bygges og om en plan for 

bygging av nye sykehjem. 

– Hva med situasjonen til eldre sykehjem? 

– Det har vi også bedt om å få en plan 

over, en rehabilitering av sykehjem som er 

bygget. Vi har ennå ikke fått noen slik plan 

presentert. Det foreligger en handlingsplan 

og økonomiplan for dette til 2012. 

Eldrerådets leder, Hilmar Egeli. 

Inntil nå er det kun en plan for Bergåstjern 

sykehjem som er vedtatt, sier Egeli. Dette 

forstår vi vil representere 20 nye plasser 

ved hjemmet. 

Intermediær avdeling 

– Vi har fått høre at det ved Stokka sykehjem 

er opprettet en ny avdeling som kalles 

for «intermediær»? Egeli er selv ikke så 

begeistret for dette navnet på en ny avdeling 

som fra august i fjor ble opprettet med 

16 sengeplasser. Han forklarer at ordet 

betyr noe slikt som «midt i mellom». – Det 

er et tilbud mellom Universitetssykehuset 

og hjemmet. Det gjelder hjemmeboende 

pasienter over 60 år, pasienter som er ferdig 

utredet på sykehuset (SUS) og som er 

25

startet med etterbehandling. Videre, pasienter 

som ikke er ferdigbehandlet, men 

som kan viderebehandles/ferdigbehandles 

på denne «intermediære» avdelingen. 

Hvilken type pasienter som kan nyte 

godt av denne behandlingen, nevner Egeli 

pasienter med kronisk lungelidelse (kols), 

hjertelidelse, personer med infeksjoner av 

ulik karakter, ortopediske lidelser, og liknende 

plager, forstår vi. 

Opp av godstolen 

– 60+ er opptatt av å gi tilbud til den 

behandlingsform som pasientene selv kan 

ta del i gjennom ulike former for bevegelse. 

Vi har i samarbeid med Fysio- og ergoterapitjenesten 

fått i stand et prosjekt som vi 

har kalt «Eldre i bevegelse». Høsten 2007 

startet vi treningsgrupper for eldre med 

balanseproblemer. Treningen er både av 

forebyggende og behandlede art. Det er en 

mengde eldre som deltar i dette prosjektet. 

– Har dere ressurser til å ta dere av alle 

disse aktivitetene, undres vi? – Vi er også 

opptatt av dette. Derfor har vi opprettet et 

eget Frivillighetsutvalg hvor man ved sykehjemmene 

kan delta med bl.a. turgåing og 

avislesning. Under Kulturbyåret 2008 deltok 

ca. 480 frivillige etter at vi i et brev til 

kommunen rettet en anmodning om kontakt 

til å være frivillig i eldreomsorgen. Det er 

klart at dette også har stor fremtidsbetydning 

for slikt engasjement, utover kulturbyåret. 

Vi har også foreslått at kommunen 

etablerer besøkstjeneste til alle som er fylt 

75 år. Der innhentes det kontakt og informasjon 

om den eldre, som kan være av verdifull 

nytte senere. Framtidsrettet altså. 

Derved kan tjenesten ha en forebyggende 

effekt. Imidlertid har bystyret foreslått 

at en slik besøkstjeneste skal etableres 

som et forsøksprosjekt for alle over 80 år. 

Vi i Eldrerådet mener at en slik tjeneste da 

mer blir en behandling enn en forebygging, 

avslutter Hilmar Egeli. 

Så ensom du står der. 

Hva har de gjort deg? 

Hvor er alle de 

som myldret omkring? 

DOMKIRKEN 

Plassen foran deg er øde og tom. 

Du selv ser bare ned 

på stein og betong. 

De som bestemmer vil ha det sånn. 

Ingen sitter på steingjerdet 

ved din side. 

Benkene rundt deg er tomme. 

Hvor er alle de som satt der før? 

Kan du noengang håpe og tro? 

Kan det igjen bli som før? 

Med mange mennesker 

som vrimler foran din kirkedør. 

Magnhild Høivik 

26

INTERMEDIAIRE – OVERGANG 

MELLOM SYKEHUS OG HJEM 

Av Johannes Borgenvik 

I begynnelsen av juni ble jeg innlagt på 

sykehuset (SUS) for en ryggoperasjon. 

Etter å være ferdigbehandlet, ble jeg 

oversendt til Haugåstunet for rehabilitering. 

Der var sykepleiere og hjelpepleiere 

og dessuten fysioterapeuter, som 

skulle lære oss riktige bevegelser. 

I oktober ble jeg innlagt på ny. Denne 

gangen varte oppholdet i to dager før 

jeg ble overført til «INTERMEDIAI- 

RE», en nyopprettet avdeling på Stokka 

sykehjem. 

Det var stor forskjell på de to stedene. 

Intermediaire avdeling er et samarbeidsprosjekt 

mellom Stavanger Universitetssykehus 

og Stavanger kommune. 

Avdelingen har 16 senger, og målgruppen er 

eldre mennesker med et midlertidig behov 

for behandling, pleie og opptrening. Målet er 

at pasienten etter oppholdet skal klare seg 

selv i eget hjem. 

På Intermediaire fikk vi fortsatt behandling 

med legevisitt hver dag, pluss en fysioterapeut 

som sørget for å holde oss i bevegelse. 

Dette må oppfattes som en behandling i tre 

faser: sykehus, opphold med behandling på 

Intermediaire og hjemmehjelp. 

Da jeg kom hjem, var alt tilrettelagt med 

elektrisk seng, en god arbeidsstol, handicaptoalett, 

to rullatorer til bruk ute og inne, samt 

trappegelendere. 

Samtidig kom jeg inn i et system der helsepersonell 

var til stede morgen og kveld, og 

med gjentatte spørsmål om det var noe mer 

jeg trengte av hjelp. 

Trygghetsalarm hørte også med, og vi ble 

tilbudt husvask hver tredje uke mot en mindre 

egenandel. 

Dette er et imponerende system som tar 

seg av pasienten fra sykehus til hjem. 

Det gir trygghet i tilværelsen, ikke minst 

for eldre mennesker som fortsatt ønsker å bo 

i sitt eget hjem. 

Vi hører mange klager på eldreomsorgen, 

men la oss ikke glemme det positive. Både 

min kone og jeg møter hele tiden omsorg fra 

folk som er preget av faglig dyktighet og 

vennlighet. 

Om vi skulle sette fingeren på noe, så må 

det være at det kan bli forvirrende mange forskjellige 

«hjelpere». Det ville være en stor 

fordel å ha de samme å forholde seg til, så 

sant dette er mulig. 

Selv om det sikkert fins udekkede behov i 

eldreomsorgen, mener jeg ut fra egen erfaring 

at Stavanger kommune gjør en utmerket jobb. 

Jeg håper at andre er enige med meg i dette. 

27

På tvers av generasjoner 

rundt Mosvatnet 

Kommunikasjon er temaet på årets tur 

rundt Mosvatnet. Sett gjerne av søndag 27. 

september allerede nå. Forhåpentligvis blir 

det et like vellykket arrangement som de 

foregående 4 årene. 

Opplegget blir som tidligere med 7 poster 

rundt vannet. På alle postene er det 

spørsmål og aktiviteter som skal være 

gjenkjennelige for mange eldre og som er 

morsomme for de unge. 

I den moderne digitale verden er det 

interessant å ta et blikk tilbake til den 

gangen bruk av morse var en revolusjon i 

mulighetene for kommunikasjon over 

Atlanterhavet – denne dagen over Mosvatnet. 

Unge som eldre får prøve å lage enkle 

lytteforsterkere, teste døvspråk, få tilbud 

om å teste skogsløypa i blinde, både lage 

hoppetau og teste de. På turen blir det kafé 

og forhåpentligvis like god stemning og 

godt vær som i fjor. 

Turen er lagt opp for å passe for 3 generasjoner, 

så her er det duket for å invitere 

med seg venner og familie i alle aldre. 

Eldrerådet i Stavanger arrangerer turen i 

samarbeid med Stavanger Turistforening, 

Frivillighetssentralene i Stavanger, Nasjonalforeningen 

for Folkehelse i Stavanger 

med flere. Turen er gratis og det er ingen 

påmelding. 

«Se, det henger fest i lufta» 

Jeg vil lufte beste-kjolen, 

siden det er dagen vår. 

Arnes dress, den pene mørke, 

– «ved min side» henge får. 

Kjolen min den har jeg farget, 

ingen ser at den var hvit. 

Og i siden er den sydd ut, 

med en bitte liten bit. 

Jeg er spent når Arne kommer, 

om han da vil si til meg: 

«Se – det henger fest i lufta, 

skal vi feire, du og jeg!» 

Eller vil det bli som vanlig, 

at han skjønner ingen ting. 

Rart at det kan bli rutine, 

med en kone og en ring … 


28

GOD MORGEN, FRU VARAORDFØRER! 

Tekst: Marith Prøis – Foto: Johannes Borgenvik 

Deilig å våkne til planer og idéer om Torget 

i vår by! (St.Aft.blad 2.3.) 

Selv om jeg har passert 70, har jeg ikke 

glemt at jeg som barn var så heldig å få 

oppleve et fantastisk torg. Det å få bli med 

til byen og se alle mulige ting som var til 

salgs: frukt, bær, grønnsaker, blomster, egg 

og hjemmelaget ost. 

Der var boder med både kokte og 

levende krabber, stamper med lutefisk, salg 

av strikkevarer og vevde filleryer, springballer 

og ballonger. 

Det var trangt om plassen, men fargerikt 

og stemningsfullt, sommer som vinter. 

I november var det Marken, med hestemarken 

i Hillevåg hver mandag. 

På Torget var det salgsboder av alle slag 

til langt på kveld. Det var varme pølser, 

jødekaker, lefser og brus å få kjøpt. 

Parafinlyktene ble tent, og det var trekkspillmusikk, 

jøglere, spådame, tryllekunstner 

og avisgutter som ropte ut: «Stavanger 

Aftenblad» og «Stavangeren». 

Folk fra fjordene var kommet til byen med 

båt, og fra Jæren kom de med hest og kjerre. 

En dag kom jeg i samtale med en eldre 

dame som kunne huske at en onkel som var 

politimann, en vinterdag hadde tatt henne 

med til Breiavannet for å se alle som gikk 

på skøyter der. Vannet var bunnfrosset! Det 

var musikk å danse etter, lykter som lyste 

opp, og en fantastisk stemning blant voksne 

og unge. 

Tenk om vi kunne få tilbake noe av alt 

dette i byen vår igjen. 

Kanskje kunne vi fått ungdommen til å 

tenke på noe annet enn å farte fra pub til 

pub? 

Dersom en trenger modell til noe av alt 

dette, er det ikke nødvendig å dra lenger 

enn til Oslo for å se folk som går på skøyter 

i sentrum. 

I Øst-Europa er de eksperter 

på boder og torg, med 

åpningstider fra tidlig morgen 

til sent på kveld. Det gjelder 

Praha, Budapest, Romania og 

de flotte julemarkedene i 

Tyskland. 

I Egersund har de begynt å 

forstå hva det vil si å skape 

marked med stemning i. 

Ja, dette var litt om hvordan 

det kan bli, også i vår by. 

En liten smaksprøve er lørdagsmarkedet 

på Nytorget i 

sommertiden, og alt det som 

tilbys der. Til og med kaffe og 

hjemmebakst, fin musikk osv. 

29

Et hjertesukk til slutt. Skal vi få til noe i 

byen vår, må ikke prisen for kvadratmeter 

utleie bli så høy at den dreper lysten til å 

sette i gang. 

Drømmen om et utemiljø der både unge 

og eldre vil trives og finne seg til rette, er 

sikkert noe mange bærer på. Det er lov 

både å drømme og å håpe! 

*** 

P.S. Det er tydelig at dette er en sak som 

berører mange i Stavanger by. Det viser 

mengdene av meningsytringer, som for 

eksempel: 

«De har ødelagt byens hjerte». «Sjelen er 

vekke…» «Stavanger sentrum er langt på 

vei ødelagt.» «Livet på torget er borte.» 

«Det mangler trivsel». «Et steinøde.» «Lik 

en bestestue som stod avstengt og kald 

bortsett fra ved helt spesielle anledninger.» 

Noen kommer med ønsker for Torgets 

framtid: «Fyll Torget med et variert tilbud 

av handel og kultur.» 

En som har gått lei av all sutringen, sier 

følgende: «Å sitte hjemme og klage over 

hvor trist og tomt det er på Torget, er som 

å høre på pensjonister som er bosatt i 

Syden og klager på røykeloven og alkoholprisene 

i Norge.» 

Torghandlerne ønsker ikke lenger å stå 

på Torget fordi underlaget skrår for mye, 

og dessuten blir de utsatt for vær og vind i 

mye sterkere grad enn før. 

Et forslag går ut på å sette opp ti meter 

høye vindskjermer rundt hele plassen, 

eventuelt tre meter høye skjermer på enkelte 

steder. 

Om ikke annet, så er dette en sak som 

engasjerer og får folk til å danne seg et 

bilde av hvordan de vil at byen vår skal se 

ut i fremtiden. 

Ingenting er bedre enn engasjerte borgere! 

Gerd Borgenvik 

Det vart hennar spor 

Ho var som ei sol, lik ein helgen på jord. 

Som sprang så ho svævde, om naua var stor. 

Mange sjuke og skrale av henne fekk hjelp. 

Sjølv presten og futen kom treiska på dør. 

Men ho visste seg skyldfri, så ho stengde for dei. 

Då dømde dei henne, for trolldom å døy. 

For dei fann ikkje spor der så hjelpsam ho fôr. 

Frå messe kom folket med tjøre og ved. 

Og sjølv bar ho stigen med påknytte band. 

Ein oskehaug berre, det vart hennar spor … 

Velkommen til 

bydelskafeen på 

Ramsvigtunet sykehjem 

Åpent alle dager 

fra kl. 09.30 til 18.30 


Salg av kaffe og kaker 

er, , smørbrød, 

ød, 

is og kioskvar 

arer 

Risengrøt hver lørdag fra kl. 13.00 

30

ROGALAND 

FYLKESKOMMUNE 

I dag har de fleste eldre egne tenner og det 

er færre som får gebiss. Det anbefales å 

pusse tennene morgen og kveld. Puss tennene 

på alle flater og i minst 2 minutter. 

Dette gjelder også for dem som har fått satt 

inn kroner og broer. Det samler seg bakteriebelegg 

på tenner, tunge og tannkjøtt i 

løpet av dagen. Det er viktig å fjerne dette 

for å unngå hull i tennene, løse tenner, dårlig 

ånde, blødende og sårt tannkjøtt. 

Munnstell av tenner og gebiss 

Riktig utstyr er avgjørende for et godt 

munnstell. For alle med egne tenner vil en 

elektrisk tannbørste med rundt børstehode 

fjerne bakteriebelegget effektivt. Ved bruk 

av vanlig tannbørste anbefales en med lite 

og mykt børstehode. Det legger seg også 

belegg mellom tennene og her kan man 

bruke flere hjelpemidler; tannstikker, tanntråd 

og små flaskebørster. For å fjerne 

belegg på tungen kan en bruke tannbørsten 

eller en tungeskrape som fåes kjøpt på apoteket. 

Det finnes mange tannkremer på 

markedet. Zendium er en mild og skånsom 

tannkrem som kan kjøpes på dagligvare 

butikk. 

Gebiss bør også pusses to ganger daglig. 

På apoteket får man kjøpt en spesiallaget 

protesebørste som fjerner belegget. 

Tannhelse for eldre 

Av tannpleier Liv Tveit Eigeland 

og Aina Terese Wichmann 

God tannhelse er viktig gjennom hele livet. Alder i seg selv fører ikke til dårligere 

tenner, men sykdom, medisinbruk og mangelfullt tannstell kan raskt ødelegge 

tannsettet. Dersom tannhelsen er preget av smerter og infeksjoner kan dette 

virke negativt på allmenntilstanden. Bakterier fra munnhulen kan spre seg via 

blodbanen og skape sykdom i hjerte og lunger. Gode daglige munnstellrutiner er 

viktig for å sikre friske tenner livet ut. 

Tannkrem kan 

lage riper i gebisset, 

så det er best 

å bruke vanlig 

Zalo til rengjøringen. 

Ved bruk 

av festemiddel i 

Foto: Jordan Protesebørste 

gebisset er det 

lurt å fjerne dette hver kveld. Husk å rengjøre 

gjenstående tenner på vanlig måte. 

Gebisset legges tørt om natten for å unngå 

bakterievekst. 

Fluor 

Daglig bruk av fluortannkrem 

er ikke alltid 

nok. Fluor gjør 

tennene sterkere og 

forebygger hull. Alle 

med egne tenner, kroner 

og broer bør bruke Foto: Fluortabletter 

fluortabletter «Flux» 

eller fluorskylling hver dag. Fluortabletter 

suges og taes etter tannpuss. Det finnes en 

del skyllemidler uten fluor og disse vil ikke 

gjøre tennene sterkere. 

Kosthold 

Variert og sunn kost er bra for både kropp 

og tenner. Er man plaget med smerter i 

31

munnhulen kan dette gi problem ved matinntak. 

Noe som igjen kan føre til underernæring 

og dehydrering. Spis sunn mat til 

faste tider og drikk vann mellom måltidene. 

Småspising og drikking mellom måltidene 

kan føre til hull i tennene og ikke 

minst ødelegge appetitten til neste måltid. 

Foto:Xerodont 

Munntørrhet 

Mange medisiner kan gi nedsatt produksjon 

av spytt. Dette 

fører til tørrhet i munnen 

som kan være et 

problem både ved snakking, 

svelging og tygging. 

Bruk av gebiss 

kan nesten være umulig. 

Dersom man bruker 

sukkerholdig drikke og 

drops fører dette til mer tørrhet i munnen 

og hull i tennene. For å lindre tørsten kan 

man drikke vann og suge på sukkerfrie 

pastiller. På apoteket finnes gode hjelpemidler 

mot munntørrhet. For de med egne 

tenner anbefales det å suge på fluortabletter 

eller Xerodent. Vann er den beste tørstedrikk 

også om natten. 

Rett til tilbud om gratis tannbehandling 

Lov om tannhelsetjenesten (1983) gir rett 

til tilbud om gratis tannbehandling fra den 

offentlige tannhelsetjenesten. Dette gjelder 

dersom man bor i institusjon eller får 

omsorg og pleie fra hjemmebaserte tjenester 

i 3 måneder eller mer. For å få rett 

til tilbud om gratis tannbehandling må 

man motta omsorg og pleie fra hjemmebaserte 

tjenester minst 1 gang i uken. 

Utdeling av medisiner og praktisk hjelp 

gir ikke rett til tilbud om gratis tannbehandling. 

Se mer på www.tannhelserogaland.no 

Øyane pensjonistklubb hadde 

årsmøte 19. februar 2009 

Styret i 2009 er som følger: 

Leder Liv Jensen, Dorybk. 3A, 

4085 Hundvåg 

Nestleder Øystein Ingvaldsen 

Hovedkasserer Mia Halvorsen 

Hjelpekasserer Herdis Helgøy 

Sekretær Bjørg Haaland 

Styremedlem Aida Hillstad 

Styremedlem Marie Helgøy 

Varamedlem Leif Gordon 

Varamedlem Aslaug Torjussen 

Valgkomité Leif Gordon 

Valgkomité Ruth Arnøy 

Revisor Brit Myklestad 

Med hilsen, for Øyane pensjonistklubb 

Bjørg Haaland, sekr. 

Nasjonal kontakttelefon 

for eldre 

Helsedirektoratet har etablert en landsdekkende 

kontakttelefon for eldre som 

er utsatt for vold. Kontakttelefonen er et 

prosjekt for tre år. Den som ringer skal 

få råd og veiledning. Målgruppen er 

eldre som er utsatt for vold eller krenkelser 

av fysisk, psykisk eller seksuell 

art. Pårørende, naboer og andre som får 

kjennskap til slik vold kan også ringe. 

Telefonen betjenes av fagfolk som har 

erfaring med slike problemstillinger. 

Kontakttelefonen er gratis for innringer, 

og den er åpen i vanlig kontortid fra 

mandag – fredag. 

Kontakttelefonens nummer er 

800 30 196 

For mer informasjon se også: 

www.vernforeldre.no 

32

Byfogden som ble en 

«institusjon» i byen 

av Reidar Frafjord 

Portrett av Halvor Olaus Christensen. 

33

Da riksforsamlingen på Eidsvoll ble 

oppløst den 20. mai 1814, var en 

ung gutt til stede og opplevde 

begivenheten. Han var sønn til 3. representanten 

fra Akershus amt, gårdbrukeren 

Christian Christensen Kollerud 

(1767–1833), og den 14 år gamle gutten 

hadde flere dager sittet ved Eidsvollmennenes 

middagsbord. Faren skilte seg 

ut fra de øvrige bøndene. Ikke bare 

hadde han boklig skolering utover det 

allmueskolen kunne gi, noe som var 

uvanlig for denne yrkesgruppen, men 

han eide også flere gårder og drev sagbruk. 

På Eidsvoll hadde han imidlertid 

vært blant de mest anonyme. Ungdommens 

mor var Mette Marie Colstad (1768 

– 1816). 

Gutten som var født på Hemnes i Søndre 

Høland, nedre Romerike, den 18. 

februar 1800, hadde i dåpen fått navnet 

Halvor Olaus. I krigsårene 1808–09 var 

gården blitt hjemsøkt av svenske soldater, 

og familien måtte flykte. 

Det var da midtvinters, og i en forkommen 

tilstand hadde de fått husly hos 

en slektning som bodde et godt stykke 

fra hjemmet. Senere, bare 15 år gammel, 

kom Halvor Olaus i huset til biskop 

Bech, og han ble ansatt ved Akershus 

stiftskontor. 

Som 20 åring ble han skriver i Kirkedepartementet, 

og da han var 22 år, avla 

han juridisk embetseksamen med beste 

karakter. På vitnemålet ble det også tilføyd 

at han utmerket seg ved grundighet 

og omfattende kunnskaper. Kun én juridisk 

kandidat før Christensen hadde opplevd 

en slik anerkjennelse. Etter at han 

ble fullmektig i 1824 i ovennevnte departement, 

avanserte han til byråsjef samme 

sted i 1827. 

Den 27.06.1831 ble han gift med den 

fem år yngre Inger Severine Holth som 

skildres som et ualminnelig elskelig 

menneske. Hun gikk bort 21.10.1878, 73 

år gammel. I ekteskapet var det tre barn, 

Marie (1843–1906), som forble ugift og 

knyttet til Frøken Wieses pikeskole i nesten 

en menneskealder, en annen datter, 

Agnes (1850–1911), som var gift med 

kaptein og skolestyrer Fredrik Storm 

(1847– 1911) og en sønn, Thorvald 

Christian (1833–1913), som også var 

ugift. Han ble cand.jur., byråsjef, tollinspektør 

i Arendal og stortingsrepresentant. 

Denne sønnen med en glitrende 

intelligens, hadde lenge en fremskutt 

plass i hovedstadens selskapelige liv. 

Mye taler for at han tjente som modell 

for Georg Delphin i Alexander Kiellands 

«Arbeidsfolk». 

Året etter giftermålet, den 15. februar 

1832, ble så Halvor Olaus Christensen 

utnevnt til byfogd i Stavanger, som den 

gangen var en slumrende småby med litt 

over 4.000 mennesker i kongeriket Norges 

avkrok. Lite ante han, ankomstdagen 

den 16. juni, at han her skulle bli værende 

i embetstjeneste for by og land lenger en 

noen annen før ham, i hele 57 år ! Christensen 

var av et seigt folkeslag, og dette 

var i en tid hvor pensjonsalder og alderstrygd 

var sosial fremtidsmusikk. Han innledet 

epoken som ettertiden har benevnt 

som «den christensenske æra». 

En byfogd var fra gammelt av kongemaktens 

representant, stedets adminis- 

34

På bildet av H.L. Reusch fra 1832 ser vi det hvite byfogdhuset til venstre for Kongsgård. Det var om 

sommeren dette året Christensen kom til byen. 

trasjon lå i hans hender. Byfogden i Stavanger 

tilsvarte magistraten i større byer. 

Det hørte til hans embetsplikter å fungere 

som politimester, byskriver, dommer, 

notarius publicus og auksjonsforvalter. 

Hans nærmeste overordnete var 

stiftamtmannen i Christiansand, men når 

det gjaldt budsjett og skatter, måtte han 

samrå seg med et råd på fire personer, de 

såkalte «eligerte menn», utpekt av borgerskapet. 

Man kan hevde at byen hadde 

et nesten rendyrket embetsstyre frem til 

formannskapslovene av 1837. 

De organer som deretter overtok lokalstyret 

med en folkevalgt ordfører, hadde 

fremdeles en smal representativ basis 

med et på mange måter moderat politisk 

ambisjonsnivå. Alle sivile embetsforretninger 

i Stavanger var samlet på én hånd, 

nemlig byfogdens, helt fram til 1859. Da 

ble det opprettet et eget politimesterembete, 

og Ove Malling Wettergren ble den 

første politimesteren i Stavanger. Og når 

det gjaldt ordførere i Christensens ubestridte 

ledertid, var det hele 17 stk. som 

kom og gikk! 

Christensen ble allerede samme året 

han hadde tiltrådt sitt embete, enstemmig 

valgt til stortingsmann fra byen, i oktober 

1832; et merkverdig vitnemål om 

hans sjarmerende evner. Han ble gjenvalgt 

i årene fremover til 1848 og møtte 

også på Stortinget i 1854 og fra 1862 til 

1869. I og med at Stortinget de første 

årene kun kom sammen hvert tredje år, 

og stortingssesjonen var kort, fikk han 

forholdsvis god anledning til å ta seg av 

de mange verv han skulle skjøtte i Stavanger. 

Selv om intensjonen med foreliggende 

artikkel er å fokusere hans liv og 

virke på den lokale arena, må også noen 

fakta fra Christensens rikspolitiske inn- 

35

sats nevnes, ettersom han også presenterte 

bye vår til Christiania – miljøet på en 

fremragende måte. 

Han nøt stor anseelse i Stortinget og ble 

valgt til president i Lagtinget en rekke år. I 

1848 ble han først valgt til president i 

Odelstinget; senere samme år ble han 

Stortingets president. Han oppnådde altså 

den ære å ha vært president i alle Stortingets 

«avdelinger.» Christensen var en av 

tingets beste talere og utmerket seg med en 

verdig og klar opptreden i alle sammenhenger. 

I en av hovedstadavisene het det 

om ham da han var i midten av 40-årene: 

«Christensen er en høy, mager, velbygget 

mann med et mørkladent hår; 

skarpe, regelmessige trekk og i det hele 

en meget smukk mann. Han har et tydelig, 

klart organ, og hans foredrag utmerker 

seg ved det sirlige språk og den 

varme hvormed han som oftest taler.» 

Han tilhørte den kretsen av det gamle 

embetsmannspartiet som særlig tok sikte 

på Norges fulle selvstendighet i unionen 

med Sverige og gikk inn for flere liberale 

reformer, særlig dissenterloven, opphevelse 

av stattholderposten og at man 

innførte årlige Storting. 

For sitt virke «for statsborgerlig og 

embetsfortjeneste» ble han i 1863 tildelt 

ridderkorset av St. Olavs Orden, og ti år 

senere ble han utnevnt til kommandør av 

1. klasse av St. Olavs orden. Rikspolitisk 

var han en mann som gjerne ville gjøre 

samfunnet rommelig og fritt. 

Noen radikal omlegging i den ene 

eller den andre retningen ønsket han 

ikke, og han brydde seg ikke om alvorlige 

kampsaker. 

I vår by ble Christensens verv fra 1835 

styrt med fast hånd fra det store, hvite 

trehuset, som lå vis-a-vis Kongsgård, 

omtrent der «undergangen» befant seg 

inntil i fjor. Bygningen ble kjøpt fra 

krigskommissær Michael Smith for 

2.000 spesidaler og var lenge det største 

bolighus i byen. Her var det en vrimmel 

av værelser, ganger og loft, ja, til og med 

en «hemmelig» trapp i et skap. I dette 

romslige våningshuset, som ble sanert 

omkring 1900, hadde byfogden hovedkontoret 

sitt, og her holdt også hans fullmektiger 

og betjenter til. Derimot ble byting 

og «extra-retter» avholdt i et rom i 

den gamle Maria-kirken som fungerte 

som rådhus. 

Tegning av byfogdens hus, sett fra Kongsgård i 1830. 

36

Byfogdens hus vis-á-vis Kongsgård i 1890-årene. Det ble overtatt av kommunen for 27.000 kr 

etter hans bortgang, og da ble 1. etasjen benyttet som skolelokale mens 2. etasjen var kommunebibliotek. 

Det vanket naturlig nok en mengde 

mennesker i dette sentrale huset, både i 

kontortiden og utenom denne. Byfogden 

betjente også de borgerlige vielsene her. 

Når noen kom til ham og forlangte vigsel, 

spurte han strengt: «Hvorfor går De 

ikke til presten?» Men når paret ble viet, 

gikk det alltid seremonielt og høytidelig 

for seg. Over kontorpulten var det lagt en 

stor, hvit duk, og på denne stod det to 

kandelabre med levende lys. Han selv, i 

selskapsantrekk med Olavsordenens 

kommandørkors, holdt til sist en anslående 

tale til de nygifte. 

Hver nyttårsaften var det alltid en høytidsstund 

i byfogdens hus. Kl. 5 om ettermiddagen 

samlet alle kontorfolkene seg 

sammen med familien i storstuen i 2. etasje, 

hvor det ble servert kaker og en 

dram. Christensen takket sine medarbeidere 

for pliktoppfyllende arbeid i året 

som var forløpt og ønsket dem alle et 

godt nytt år. Deretter ble det gjerne slik 

at en av fullmektigene slo på glasset og 

takket byfogden. «Vi har gjort vårt beste, 

men det har vært oss lett å gjøre det fordi 

vi har en rettferdig og human byfogd 

som vil oss alle vel », ble det replisert. 

I alle de årene Christensen var byfogd, 

han fratrådte sitt embete som 89-åring, 

37

Her ruver byfogdens hus bak Kiellands-huset. 

gjennomgikk byen en ekspansiv utvikling, 

og innbyggertallet steg til over 

24.000 sjeler. Byen ble herjet av to ødeleggende 

branner, den første i 1833 på 

selve Holmen, men den mest katastrofale 

var likevel Storebra’en som svidde av 

deler av Østervåg, Bakken og hele Holmen 

i 1860. Heldigvis leget sårene seg 

relativt hurtig, nye bygninger reiste seg, 

og det ble en viss regulering. Byen fikk 

et funksjonelt brannvesen, og det kom 

vannverk og gassverk. De første kaiene 

ble anlagt, skoler ble opprettet og utbygget. 

Sildefisket og skipsfarten blomstret 

inntil man møtte 1880-årene; da gikk 

mange av de gamle handelshus over 

ende. I alle disse medgangs- og motgangs 

år var det en lykke at man hadde 

en administator som kunne håndtere 

både vinning og tap og peke på nye, farbare 

veier for bysamfunnet. 

Det bør nevnes at lovens voktere i 

1830- og 40 årene ikke hadde mye myndighet 

med seg. Men da kunne byfogden 

rykke ut i all sin velde: han var jo en 

kraftig, velbygget mann, og når hans røst 

hørtes, ble det taust. Han kunne også gå 

på med stokken sin når det gjaldt å splitte 

en folkemengde; da skjønte menneskene 

at nå var det alvor og kom seg vekk. 

Men disse myndighets-demonstrasjonene 

rokket ikke ved hans popularitet. 

I løpet av ganske kort tid opparbeidet 

nemlig Christensen seg en solid posisjon 

fordi han var en klok mann som visste 

hvordan han skulle omgås sine stavangerske 

medborgere, enten det var den 

søkkrike konsulen på Ledaal, den formelle 

amtmannen eller fløttmannen. 

Sistnevnte rodde byfogden ut på fjorden 

når han ville fiske, og byfogdbåten la seg 

alltid midt i klyngen av de andre småbåtene. 

Så ble det pratet og fortalt historier, 

og byfogden koste seg like mye som de 

avdankete skipperne som var ute for å 

hente seg en sei eller to fra Byfjorden. 

Christensen var en folkelig mann uten 

at det på noen måte gikk ut over hans 

myndighet. Han var også midtpunktet i 

selskapelige sammenhenger, aktet og 

populær i ordets videste forstand. Etter 

hvert som han grodde fast i Stavanger og 

ryddet opp i gammelt rot, våket han over 

byen og dens borgere med faderlig 

omhu. Han kjente så å si hvert menneske, 

og folk kom ofte til ham både med sine 

sorger og gleder. Dersom man i dag studerer 

rettsprotokollene på Statsarkivet, 

vil man stadig støte på byfogden gjennom 

hans dommer og juridiske betenkninger 

i store og små tviste- og kriminalsaker. 

Da han feiret sitt 50 års jubileum som 

embetsmann, var det stor fest i hele byen, 

og jubilanten bespiste for egen regning 

800 av byens fattige familier og elevene 

38

ved Josephinestiftelsen, en institusjon 

han selv hadde vært med på å opprette. 

En deputasjon overrakte et betydelig 

beløp som var samlet inn av byens borgere 

til et legat som skulle bære hans 

navn. «De knyttet Dem til vår kommune, 

og den har knyttet seg til Dem», avsluttet 

byens ordfører, rektor Steen, sin tale til 

jubilanten. Kongen sendte telegram både 

ved denne anledningen, og da byen hyllet 

Christensen i forbindelse med hans 50 

års jubileum som byfogd, den 15. februar 

1882. 

Byfogd Christensen tok ofte kjøreturer 

rundt om i byens omegn med en av vognmann 

Pedersens rolige og vel dresserte 

hester. Han hadde sin egen trille i et 

vognskjul på Bergeland. På disse turene 

kunne han stadig stoppe vognen for å slå 

av en prat, han kjente jo de fleste. Så 

kunne han ta frem sin lommelerke og 

skjenke portvin i et glass uten stett og 

gjerne også by på en tørr kake. Ikke sjelden 

gikk turen innom Holmegenæs hvor 

Axel Kielland residerte, eller han stoppet 

på Ledaal for å besøke kapteinløytnant 

Kielland. Gamle fru stadshauptmann 

Hansen på landstedet Bjergsted kunne 

også få visitt av Christensen under slike 

kjørerunder. Byfogden var like velsett og 

velkommen overalt. 

Den 1. januar 1889 var Alexander L. 

Kielland kommet i gang med sin «Stavanger 

Avis». I løpet av 6 uker steg abonnentstallet 

fra 300 til 1.100, men så var 

det som om begeistringen avtok. Kielland 

hadde påpekt misforhold i byen 

med beundringsverdig mot, skrevet om 

det uhørte ingen torde nevne. Han hadde 

særlig skaffet seg fiender etter at han 

hadde skrevet kritisk om den gamle 

byfogden. Ikke slik som den 18. februar 

da man kunne lese: «To naboer holder 

idag fødselsdag. Byfoged Christensen 

som fylder 89 aar. Og Alexander Kielland 

som fylder 40 aar.» 

Men i begynnelsen av mai kritiserer 

han byfogden som klamrer seg til embetet 

sitt i stedet for å trekke seg tilbake. 

Embetet er altfor stort for hans krefter. 

Han må gå, straks. Og: «Sagførerne ved, 

at den gamle mand hverken hører eller 

forstaar vidnerne; stundom ler de, stundom 

ærgrer de sig; det har hændt, at en af 

dem har sagt ganske høit i thingsalen; vi 

ser jo alle, byfogden hører ikke, hvad jeg 

siger.» Før året var omme, den 1. oktober, 

hadde Halvor Olaus Christensen fått 

avskjed i nåde. 

Sitt otium fylte han med lesning og 

forskjellige nedtegnelser. Helt til sin fratredelse 

hadde 89 åringen en håndskrift 

som minte om en ungdoms med hensyn 

til fasthet og utseende. Men det påfølgende 

året, i begynnelsen av mai 1890, 

begynte krefter og åndsevner å svikte, og 

man skjønte at det nå gikk mot slutten av 

et usedvanlig innholdsrikt liv. 

Den 18. februar i 1891 hadde Christensen 

fylt 91 år. Noen måneder senere, 

onsdag den 10. juni kl. 8 om kvelden, 

sovnet den gamle høvdingen stille inn. 

Mens sørgebudskapet bredde seg fra hus 

til hus i byen, var det mange som hadde 

de kjente verselinjene til Henrik Wergeland 

(som for øvrig hadde vært en gammel 

venn av byfogden) i tankene: «Nu 

hvil dig, Borger! Det er fortjent.» 

39

Familiegravstedet på Lagård. Her hviler byfogden, hans hustru, de to døtrene og svigersønnen. 

Navn og data på støttene er dessverre nesten helt utvisket. 

Da man æret hans minne ved å gravlegge 

ham fra Domkirken den 16. juni, 

en vakker solskinnsdag med en lett luftning 

som så vidt fikk alle flaggene i den 

gamle staden og havnen til å blafre, var 

det en hel by som sørget ved hans båre. 

Og kisten som stod i koret, var dekket av 

sommerens skjønneste blomster. 

I sin tale fra prekestolen bemerket 

kapellan Meyer: «Byfogd Christensen 

kom hit til byen den 16. juni 1832, og det 

er den samme datoen i dag at han skal 

føres til sitt siste hvilested.» På kommunens 

vegne la ordfører Søren Årstad en 

sølv-laurbærkrans på kisten som takk for 

en lang og samvittighetsfull virksomhet. 

Mens Ynglingens musikkorps spilte sørgemarsj, 

ble båren ført til Ladegård kirkegård 

hvor prost Bergesen foretok jordpåkastelsen. 

Til minne om denne myndige personligheten 

som vil innta en sentral plass når 

1800-tallets byhistorie forhåpentlig en 

gang kommer mellom to permer, fikk vi 

Byfogd Christensens gate på Våland i 

1927. Den går fra Jørgen Moesgt. østover 

til Muségt. 94. Dette strøket ble 

først innlemmet i byen i 1923, og bebyggelsen 

er fra den tid og utover i 1930- 

årene. 

40

Thoralv Christiansen: 

Fra SIF-keeper til 

internasjonal 

fotballdommer 

Tekst: Halvor Ingebrethsen 

Foto: Private bilder 

Mortepumpen har fått det for seg å bla i 

gamle minner både når det gjelder byen 

vår og å trekke fram personer som har 

vært med på å «sette Stavanger på 

kartet». Vi har hatt, og har også i dette 

nummer, personer som har fortalt fra 

sin barne- og ungdomstid og på den 

måten fått oss lesere til selv å mimre og 

trekke fram personer og hendelser som 

har ligget lagret i bevisstheten. 

I forrige nummer omtalte vi personer 

som har tilknytning til monumentet 

«Fotballspilleren» utenfor Stavanger 

«gamle» stadion. I tråd med dette, og 

ved at vi nå er midt oppe i fotballsesongen 

2009, synes vi det kunne passe å trekke 

fram andre personligheter som i sin 

tid gjorde byen vår kjent på utallige fotballarenaer. 

Denne gangen henter vi 

fram SIF-keeperen, Thoralv Christiansen 

som etter å ha lagt fra seg fotballstøvlene, 

byttet til den svarte dommerdrakten 

og ble kjent for sin dyktighet 

både i nasjonale og internasjonale kamper. 

Vi som den gang gikk i knickers og kortbukser, 

fikk vel ikke så mye med oss av 

hva våre helter på banen hadde av bakgrunn 

og hva de ble og etter hvert hvor de 

ble av. Vi husker dem best for hva de var og 

hvilke resultater de skapte gjennom sin 

idrett. Ved søk over internett på Google 

finner vi også Thoralv Christiansens navn. 

Eksempelvis dømte han cupfinalen 

mellom Fredrikstad og Sarpsborg den 20. 

oktober 1935 hvor han godkjente 4 mål for 

Fredrikstad og 0 for Sarpsborg. Blant 

mange notater om hans karriere nevnes 

også en rekke utmerkelser, så som Rogaland 

fotballkrets sitt gullmerke, som hang 

høyt på den tiden. Mortepumpen har også 

funnet fram til, i dette tilfellet, gjenlevende 

barn etter Thoralv og Tordis Christiansen, 

nemlig sønnen Jan og datteren Tove. Sistnevnte 

med etternavnet Freyer, som for 

sikkerhets skyld fikk en mann med samme 

navn som broren, nemlig Jan. Vi aner at det 

kanskje kan skje forviklinger i familien 

med to så tett på hverandre med samme 

navn. Men det blir en annen historie, for 

det vi nå har gjort er nemlig dette: Tatt kontakt 

med sønnen Jan og datteren Tove, og 

bedt dem fortelle litt om sin far og hva de 

husker om ham. Og hvordan det opplevdes 

å være sønn og datter med en far som ble 

tiljublet som keeper, men som nok senere 

enkelte ganger fikk både spillere og publikum 

mot seg. Slik alle dommere i mer eller 

mindre grad opplever. 

41

Oppvekst og yrkesmessig bakgrunn 

– Far stammet fra en kvekerslekt i Tysvær. 

Farmor kom derfra. Hun var kveker. Jeg 

tror far hadde kvekergener, forteller sønnen 

Jan og grunngir det også med at faren 

var så mild og beskjeden. 

– Far og mor tok artium sammen på St. 

Svithun skole i 1924. Mor drog til Oslo og 

begynte på Stabekk husstellskole. Hun 

utdannet seg til barnepleier og arbeidet 

med dette i såkalte «pene» familier. Senere 

reiste hun til Frankrike som au pair, mens 

far ventet hjemme, spilte fotball og bridge. 

Mens han ventet tok han mercantil utdannelse 

ved Uldals handelsskole i Stavanger. 

Deretter fikk han stilling som kasserer i firmaet 

Mathiessens Bananmodneri. Først 

etter ni år i utlendighet kom mor hjem fra 

Frankrike og de giftet seg i 1934, forteller 

han. 

Han fortsetter med at året etter, året 

1935 ble et stort år for faren: – For da kom 

jeg til verden, beretter han med synlig 

stolthet. Og følger opp med sensasjon nr. 2 

dette året idet faren da ble utnevnt til disponent 

i bananmodneriet, en stilling han 

hadde i 35 år. På toppen av dette fikk han 

Christiansen rydder opp i feltet i en kamp mellom 

SIF og Viking på Stavanger stadion i 1928. 

Dommeren i forgrunnen er sjåføren på 5-bussen 

til Stokka, Paulus Nilsen. 

også samme år dømme cupfinalen mellom 

Sarpsborg og Fredrikstad. Den som husker 

så langt tilbake vil nok erindre at «Banan- 

Mathiessen» med kontor og modneri holdt 

til i Bergesens sjøhus i den såkalte 

«Søylå», altså ved siden av der hvor firmaet 

Elektro-Brukt holdt til. Det var et sted i 

dagens faste rute for noen hver til å stikke 

oppom bananlageret for å få en såkalt 

«skaddiss» (vi regner med at dette betyr en 

skadet banan). Samtidig var dette stedet for 

å høre nytt fra fotballfronten. Rene fotballbørsen, 

får vi tro. 

Brødre med SIF på maden 

Thoralv Christiansen vokste opp i Rosenkranzgate 

52 på Våland. Den gang var dette 

å betrakte som langt ut på landet og han 

hadde derved også idrettsområdet «Gamlingen» 

som nær nabo. Han hadde to eldre 

brødre: Niels var født med «SIF på maden» 

og spilte samtlige plasser på A-laget, var 

supersupporter og æresmedlem i klubben. 

Den andre broren var Christian som spilte 

wing (den gang posisjonen på banen var 

benevnt slik), inntil han senere drog til 

Amerika (1921). Thoralv var yngst i søskenflokken 

på fem. Og han fulgte i brødrenes 

fotspor. – Den skotske treneren 

«Paddy» Travers, som trente SIF i 1920, 

var fars store inspirasjonskilde. Og farfar 

var skomaker. Det var nok et godt utgangspunkt 

for de tre fotballspillende brødrene, 

forteller Jan videre. 

Datteren Tove mest interessert i 

håndball 

Vi har nettopp hørt at sønnen Jans ankomst 

til denne verden var et «stort år for faren». 

Vi forutsetter at det samme året også var 

stort for moren, Tordis!! Og selv om ikke 

dette ble understreket, at de tross alt var to 

om å sette sønnen til verden, så regner vi 

42

Familien Christiansen i begynnelsen av 1960 utenfor sommerhuset 

«Strandbu» på Austre Åmøy. 

med det. Vi regner også med at dette var 

tilfellet noen år senere, da datteren Tove 

ble født. – Vi jenter gikk også mye på fotballkamper. 

Især når far dømte, forteller 

hun. – Det var stas da. Der var spenning, 

stemning og kjekke gutter. Men jeg husker 

også at det gjorde vondt når publikum ga 

uttrykk for at de ikke var enig med dommeren. 

Det såret meg, hvis de sa noe stygt om 

far. Fotballpublikum kan være både entusiastiske 

og sinte. Også Tove var aktiv idet 

SIF først og fremst hadde sin rekruttering 

fra Våland. – Men for oss jenter var det nok 

håndball som var populært. Det ble en 

sosial arena med trening på Gamlingen, 

minnes hun og synes derfor heller ikke 

konkurranseelementet var så viktig. 

– Har du spesielle minner omkring forholdene 

den gang? 

– Ja, mange, svarer hun. Kanskje ikke så 

meget direkte fra kamper. Men mer 

omkring det far ofret for å praktisere som 

dommer på både høyt og lavere plan. Dette 

var også en del av mors «offer» den gang 

kommunikasjonen mellom bosted og kamparena 

ikke var som nå i våre dager. La meg 

bare ta dette eksemplet 

som en dokumentasjon 

på det å være «fotballenke» 

den gang: En sommersøndag 

vi var på 

hytten vår på Austre 

Åmøy, skulle far dømme 

en kamp på Jørpeland. 

Han rodde da fra Åmøy 

over til Hundvåg. Deretter 

gikk han over øya og 

tok Buøyfergen til byen. 

Videre ferge til Tau og 

buss til Jørpeland. Så 

dømte han kampen og 

tok deretter den samme 

strabasiøse veien tilbake 

til oss på Åmøy. Mor var ikke nettopp i 

godlage da han trøtt og sliten endelig kom. 

Men det lar vi ligge i denne sammenheng. 

Fast koffertbærer 

Jan var farens faste koffertbærer de fem 

første etterkrigsårene. Han selv husker 

naturlig nok ikke så mye fra farens «keepertid», 

men finner rikelig med stoff om 

det i boken «De sorte og de hvite – Heia 

SIF i hundre år.» Den som ønsker detaljer 

både om SIF og fotballens helter den gang, 

vil kunne stifte bekjentskap med denne 

tiden ved for eksempel å låne nevnte bok 

på biblioteket. – Nei, bekrefter Jan. Jeg 

husker ikke så mye fra den tiden da han 

voktet SIFs mål. Men familietradisjonen 

har gjort at jeg i allefall har fått noe med 

meg også fra denne epoken. Det som kanskje 

har gjort mest inntrykk fra den tiden 

da far en gang kastet seg i beina på motstandernes 

senterløper, som det het den 

gang. Da fikk han et spark i hodet så alt ble 

mørkt i tre dager. Hvorvidt dette var grunnen 

til at han den gang la opp og gikk over 

til dommergjerningen, vet jeg egentlig ikke. 

43

Han forteller videre at han også var med på 

det store oppgjøret i den gamle «hovedserien» 

mellom Viking og Ålgård og at en av 

Vikingspillerne, uvisst av hvilken grunn, 

ble vist ut, ikke av kampen, men ut av bussen. 

– Han ble satt av på Bråstein, kan Jan 

fortelle og henviser til SIF-boka dersom 

noen skulle være interessert i årsaken til 

«utvisningen». Han var med faren på 

mange kamper idet han hadde såkalt «partoukort». 

– Nå er livet for kort til å se en 

fotballkamp, sier han. – Det holder med 

sammendragene nå. 

Status og autoritet 

– Så lenge far hadde status og autoritet 

som fotballdommer, var det i grunnen bare 

kjekt å være sønn av ham. En eneste gang 

var det imidlertid ikke så kjekt, minnes Jan. 

– Far skulle dømme sin første internasjonale 

kamp i Idrættsparken mellom et engelsk 

militærlag RAF (Royal Air Force) og 

Danmark. Dagen etter kampen sto det med 

krigsoverskrifter i avisen: Thoralv Christiansen 

ute i hardt vær. Ifølge avisene var 

han blitt nedslått av en beruset engelskmann 

som var misfornøyd med fars avgjørelser. 

Men da far kom hjem, fikk han faktisk 

lese noe han selv ikke hadde opplevet. 

Så var det heldigvis ikke så dramatisk som 

vi hjemme fryktet. 

Fast dommer etter Paulus Nilsen 

Mange husker sikkert den sagnomsuste 

bussjåføren på 5-en til Stokka, Paulus Nilsen 

fra Brodd. Da han som fotballdommer 

la fløyta på hylla, rykket Christiansen inn 

som nærmest fast dommer i Vikings hjem- 

5 fotballpersonligheter på Ålgård stadion i 1948 i det første møte mellom Viking og Ålgård i den nye 

«hovedserien». Fra venstre: Aslak Gjesdal, linjedommer Egil M. Bøe, Vidar-dommer Thoralv Christiansen, 

linjedommer Loyd Larsen, Jarl og Lauritz(Laua) Abrahamsen. 

44

mekamper. De obligatoriske kampene var 

det Forbundet som hadde dommeroppsettet. 

– Men det hyggelige syntes far var at 

Viking oftest spurte ham om å dømme privatkampene. 

Far hadde et veldig hyggelig 

og godt forhold til Viking-fansen. Jan forteller 

også at alle fotballspillere den gang 

hadde kallenavn og regner med at Mortepumpens 

lesere husker noen av disse, for 

eksempel «Hedda», «Modda», «Rollen», 

«Trallen», som var Christiansens kallenavn, 

«Gollen» og «Vallen». – Den siste av 

disse, Sverre Berg Johannessen var den 

første lokale landslagspilleren med 13 

landskamper. Men han var den minste av 

vekst, legger dommersønnen til, som selv 

var aktiv både på SIFs gutte- og juniorlag. 

– Som 17 åring ble det noen få A-kamper, 

minnes han. – Nå sitter vi hver uke i SIF 

Eldre og mimrer om en fantastisk ungdomstid. 

Han har også vært medarbeider i 

SIFs jubileumsbok og synes derfor at han 

har holdt familiens SIF-tradisjon i hevd. 

Tålmodig og rolig 

Både Tove og Jan omtaler faren som «tålmodig 

og rolig». Dette har de alltid beundret 

ham for. – Mor hadde ikke særlig sans 

for fars fotballengasjement, men syntes 

nok det var stas da hun fikk være med ham 

til oppgaver i utlandet. Da ble hun omtalt 

som «fru fotball-dommeren», minnes de. – 

Og det satte hun nok pris på. 

––– 

Pressens mening i korte notiser: Thoralv 

Christiansen: Stavangers mest kjente og 

skattede lovhåndhever innen fotballsporten. 

Morgenbladets Finn Amundsen 

(NIFF), ga Thoralv Christiansen følgende 

omtale etter en cupkamp like etter krigen: 

– La meg i denne forbindelse si at matchens 

dommer, Thoralv Christiansen fra 

Stavanger, dømte helt fremragende. Det 

var slett ingen lett kamp, men Christiansen 

behersket situasjonen og ytet et så utmerket 

arbeid, at vi synes han burde stå øverst 

på listen blant aspiranten til finalen om 3 

uker. 

Etter 23 år som fotballdommer aktet han 

å slutte etter å ha dømt 5 internasjonale 

oppgjør hvorav 2 landskamper – forbundsgraden 

i 1932 – finalekamp i 1935 Fredrikstad 

/ Sarpsborg, en lang rekke lokale oppgjør 

i hele landet – måtte avstå fra å 

dømme finalen i 1945 p.gr.av sykdom – 

lanserte utvisning for en kort periode under 

kamp (slik håndballen praktiseres) – likte 

bedre dommeryrket framfor å være aktiv i 

spillet – deltatt i utdannelsen av norske 

dommere – holdt spillet innenfor grenser 

som ikke utsatte spillere for skader – medlem 

av kretsens dommerkomite – styremedlem 

i Rogaland fotballkrets – tillitsmann 

i N.F.F.s dommerkomité i Rogaland 

– tildelt Rogaland fotballkrets’ gullmerke 

m/diplom. Og til slutt fikk han betegnelsen: 

«Et garantistempel for norske 

fotballdommere.» 

45

Nyttårsbrev og en pusekatt på tastaturet 

Av Reidun Nydal 

Jeg har såvidt satt meg til PC’en da Leonardo 

da Vinci bykser opp på bordet og 

planter labbene sine på tastaturet. Det går 

ikke bedre når jeg skal bruke fasttelefonen. 

På et øyeblikk er den slyngelen oppi fanget 

for å leke med apparatet. Jeg har nevnt 

Leonardo før, men gjentar at han er naboens 

katt, som for halvannet år siden markerte 

mitt hus og hage som sitt territorium. 

Hvorfor, den har jo et hjem? Men der har 

de allerede to katter og en hund, mens den 

her er alene, en ener, en liten prins, altså. 

Men tro ikke at den vil dele godene med 

andre, åneida – ikke engang med sin egen 

mor eller bror. Skulle en av dem eller 

begge nærme seg min hage, flyr den i flint 

og jager dem bort så bustene fyker. Og så 

kommer den hit og mjauer så fredsommelig 

at... Egentlig burde jeg bare smelle 

igjen døra rett for nesa på den, men slik 

blir det liksom aldri. Leonardo har det til 

felles med sin avdøde navnebror at han 

maler ustanselig, og oppfinnsom er han 

også. Kort sagt: han vet å sno seg. Hos meg 

kan det vanke både reker, sei, fløte etc. 

Men heldigvis tar han hovedmåltidene 

hjemme. Jeg har altså døpt katten for Leonardo 

da Vinci. Nåja, dåp og dåp... 

Denne jula har jeg tilbrakt mye tid hjemme. 

Men tankene har lett for å fly, ikke 

minst i vintermørke kvelder og netter med 

minusgrader og frost på soveværelsesvinduene. 

Da søker jeg ut mot en større verden, 

der det er mer lys, mer mennesker, 

mer varme. Og så kan det godt hende at jeg 

plutselig befinner meg akkurat der, i fiskerbyen 

Sesimbra i Portugal, som jeg gjorde 

det for et par måneder siden. Jeg vandrer 

langs havet med Belila. Mannen hennes er 

en gammel fisker som aldri har gått på 

skole, men lært sitt yrke i livets skole fra 

10års alderen.De har slitt i trange kår, levd 

et ytterst nøysomt liv. Men nå vil Belila 

vise meg det nye Sesimbra, det store, luksusen, 

overfloden, fritt for fattigdom. «Se, 

er det ikke flott!» sier hun og peker mot 

hotellene, restaurantene og det nyeste, 

store hotellkomplekset som ligger oppi 

skråningene lengst inne i vika: CALIFOR- 

NIA!. 

For meg var Sesimbra engang en virkelig 

fiskerby. Her var det alltid en stor flåte 

med fartøyer i sterke farger, og fiskemarked 

på stranda. «Er det ikke flott!» gjentar 

Belila mens vi er på vei til California. Jeg 

nikker, men finner ikke ord. Gjennom EUdirektivene 

har en stor del av fiskeflåten 

blitt hogd opp. Halvparten av fiskerne har 

enten emigrert eller fristet lykken i andre 

yrker, og turistnæringen har nydt godt av 

manglende bevaringsplan for byen. Vi vender 

California ryggen og går tilbake til de 

gamle gatene med sine århundrers historier 

om levde liv. Det er da jeg sier til Belila: 

«Vet du, jeg likte nok Sesimbra bedre slik 

den var før!» Så kommer det ganske stilt: 

«Jeg og.» 

Verden er i stadig forandring. Det som 

var godt og brukbart i går, eller for to år 

siden, fem år siden er kanskje nå blitt 

erstattet med noe annet, noe mer salgbart, 

noe som noen kan tjene mer på. Her forleden 

sto jeg for eksempel ganske rådvill og 

studerte min gamle støvsuger. Jeg hadde 

46

gått opp for poser til den, og i forretningene 

fikk jeg vite at fabrikken hadde sluttet 

å produsere disse posene. Nye modeller 

hadde erstattet de gamle, og dermed kunne 

jeg ikke lenger bruke støvsugeren. Visst 

var den ikke lenger en førsteklasses 

maskin, men en svært så god annenklasses, 

og jeg ville ha kunnet bruke den i lang tid 

ennå. Nå måtte den altså kasseres. Jeg 

tenkte på dr. Norman Idehen som for noen 

år siden hadde sin privatpraksis i Årsdaddalen. 

Han var fra Nigeria og engasjerte 

seg mye i å berge kasserte elektriske- og 

elektroniske maskiner og annet utstyr som 

var blitt kassert. Det ble sendt til hjemlandet 

hans, reparert og solgt der. Men overflodssamfunnet 

vårt hadde ikke bruk for 

det. Fremgang? Ja, jeg bare spør. Men 

spørsmålet mitt blir avbrudt av intens 

mjauing utenfor. Jeg åpner døra, og før jeg 

vet ordet av det er Leonardo innenfor med 

ei sprell levende mus i kjeften. Den raser 

forbi meg inn i stua. Musa detter på golvet, 

iler rundt på teppet, finner skjul bak et 

skap. Katten er på krigsstien, bykser etter 

offeret, helt i ekstase. Men jeg står i døra 

og hyler: «Pus, ut! Nå er det slutt, så vidt 

du vet det. Ut!» Men når dette skrives har 

det tunge vintermørket sluppet taket for en 

forunderlig dag. Når det uendelige lyset 

trenger inn i sinnet, kjenner jeg at det gjør 

godt. Jeg blir mildere stemt, mer overbærende. 

En katt er dog et rovdyr, så jeg får 

nok bare gi Leonardo en ny sjanse. 

Påskekonsert i Domkirken 

Den 1. april arrangerte Stavanger Domkirke 

og Eldrerådet påskekonsert for eldre og 

andre i Domkirken. Kirken var fullsatt. Fra 

sykehjem, omsorgsboliger og aldershjem 

deltok 130 beboere hvorav 46 var rullestolbrukere. 

Varaordfører Bjørg Tysdal Moe ønsket 

velkommen og håpet at konserten ville 

bidra til en begynnende og god påskestemning. 

Koret Sangbrødrene under ledelse av sin 

dirigent Tor Gilje framførte mange fine 

sanger. 

Det var vakker sang og musikk ved 

Ragnhild Hadland og Elisabeth Barstad på 

fløyte. 

Vakker musikk var også et samspill 

mellom domorganist Ivan Sarajishvili på 

chembalo og Elisabeth Barstad på fløyte. 

Domorganisten spilte også til salmene 

som ble sunget. 

Domprost Berit M. Andersen talte om 

påskens budskap. 

Eldreådets leder Hilmar Egeli takket tilslutt 

alle som hadde møtt fram og ønsket 

alle en god påske. Varaordføreren delte ut 

blomster til de medvirkende. 

47

Placebo- eller credoeffekten 

Av Eivind Haga 

Hva vet du om placeboeffekten? Dreier 

det seg om «narretabletter» som legen 

gir deg. Eller gjelder det betydningen av 

tro og tillit i lege-pasient-forholdet? 

Historien utspiller seg i sykehusmiljøet, 

som i dag heter Universitetssykehuset 

i Stavanger. Der hadde forfatteren sitt 

virke som overlege fra 1973 til 2007. 

For en del år siden mente den kjente stavangerlege, 

professor Birger Kaada at han 

hadde funnet svaret på placebogåten. Det 

vil blant annet si hvorfor «narretabletter» 

likevel hjelper mange. Disse oppdagelsene 

ville han presentere på et stort 

legemøte. For å være sikker på at ikke 

foredraget ble forbigått i taushet, ba han 

meg kommentere det etterpå. Slik ble det. 

Jeg avsluttet innlegget med å foreslå at vi 

kunne omdøpe det negativt belastede placebobegrepet 

til «credoeffekten». Han 

svarte at det var et godt forslag som han 

ville tenke mer på. Ingen andre sa noe 

og møtet var slutt. På veien ut, takket han 

for innlegget og visket: Men hva betyr 

credo? 

Det endte med at foredraget kom på 

trykk, og jeg måtte forklare credoeffekten i 

et leserbrev: Credo er latin og betyr jeg 

tror. Med credoeffekten i lege-pasientforholdet 

menes betydningen av tillit, håp og 

tro for et godt behandlingsresultat. Credovirkningen 

har sitt utspring i det tidlige 

foreldre-barn forhold. Når vår medfødte 

avhengighet og hjelpeløshet møtes med 

omsorg og kjærlighet, legges grunnlaget 

for en tillit til livet og til forhold mellom 

mennesker. Vi elsker fordi hun (og Han) 

har elsket oss først, for å vri litt på et visdomsord. 

Svarene på leserbrevet endte med at at 

det var viktig å minne om betydningen av 

tillit, håp og tro i all behandling. Å omdøpe 

det 200 år gamle placebobegrepet, ville 

imidlertid være bort i mot en umulighet. 

«Med vår nåværende viten representerer 

placebo/credo en realitet i den forstand at 

det aktiveres en rekke sentralnervøse 

mekanismer og hormoner, som deltar i 

selvhelbredelsesprosessene.» 

I boken «Kirken og de syke» (4) skriver 

forfatteren, Arnfinn Engeset, (som også har 

virket i Stavanger) s. 81: Tro, tillit og forventning 

er betingelser som må være tilstede 

for å oppnå placeboeffekt, som gjerne 

kunne kalles credoeffekt. En slik navneendring 

er også blitt foreslått fra legehold, 

fordi det er tro det i bunn og grunn dreier 

seg om. Videre på s. 82: Først og fremst vil 

de psykosomatiske sykdommer være 

påvirkelige av bønnens placebo- eller credoeffekt, 

og disse utgjør en ikke liten gruppe 

av de som helbredes ved bønn. 

Siden fortalte Gerhard Fichtner, professor 

i medisinsk historie ved universitetet i 

Tübingen meg, at placebo er langt eldre 

enn 200 år. Det står i Bibelen! (5) 

I den latinske Vulgataoversettelsen, heter 

det i salme 14, vers 9: Placebo Domino in 

regione vivorum. 

Placebo er 1. person entall futurum av 

placere og betyr: Jeg ønsker å behage (Herren 

i de levendes land). 

Opprinnelig var det altså jeg, mennesket, 

som skulle behage, være Herren til behag. 

Gjelder ikke dette egentlig i dag og? 

48

Trygghetsavdelingen på Vålandstunet 

et hotell i særklasse! 

Men 3-dagers regelen ødelegger for mange 

Tekst og foto: Helga Laake 

«Føler du deg utrygg hjemme? Velkommen til ny 

trygghetsavdeling». Dette var overskriften i den 

første annonsen Vålandstunet sykehjem lot trykke 

i Mortepumpen nr. 1 2008 i forbindelse med 

at trygghetsavdelingen på Stokka sykehjem ble 

flyttet til Vålandstunets sykehjem på nyåret 

2008. 

Jeg vet ikke hva folk tenkte da de leste denne 

overskriften. Jeg for min del tenkte: Hva i all 

verden er en trygghetsavdeling? Jeg leste videre 

i annonsen, men teksten for øvrig gav ingen 

informasjon verken om hva dette var eller hvem 

målgruppa var. Det sto bare litt om sykehjemmets 

beliggenhet, forskjellige avdelinger, 

bemanning og at man kunne ringe 51 84 96 21 

dersom man ønsket mer informasjon. 

Jeg prøvde å tenke logisk; all den tid målgruppa 

er folk som føler seg utrygge hjemme, er 

det kanskje et slags tilfluktsted for gamle mennesker. 

Et krisesenter kanskje? Jeg hadde nemlig 

hørt om gamle folk som blir mishandlet i 

sine egne hjem, og også om gamle ektepar som 

er slemme mot hverandre. Så kanskje er det 

mange som føler seg utrygge hjemme, tenkte 

jeg, og trakk den konklusjon at trygghetsavdelingen 

i hvert fall måtte være et sted man kan ty 

til når livet krongler seg til for en gammal stakkar. 

Vel, jeg tok feil. 

I hvert fall litt feil. For trygghetsavdelingen på 

Vålandstunet sykehjem er på ingen måte et krisesenter 

for mishandlede gamle folk – selv om den 

nok kan være det også – i en nødssituasjon. Målgruppa 

er følgelig ikke – i hvert fall ikke primært 

– folk som føler seg utrygge hjemme av den 

grunn! 

Målgruppa for trygghetsavdelingen er faktisk 

langt bredere. Egentlig henvender trygghetsavdelingen 

seg i prinsippet til alle over 60, 

som bor hjemme alene, eller sammen med sin 

ektefelle eller annen familie, og som stort sett 

– og dette er viktig – er i stand til å klare seg 

selv. 

I hvert fall så lenge alt går på det jevne og 

ikke noe uventet eller for så vidt planlagt skjer, 

som gjør at hun eller han ikke mestrer situasjonen, 

og derfor føler det utrygt å bo hjemme (for 

eksempel være alene) for en periode. 

Det Vålandstunet prøvde å fortelle oss i denne 

annonsen, var ganske enkelt at nå kan den nye 

49

trygghetsavdelingen på Vålandstunet sykehjem 

tilby hjemmeboende eldre et trygt sted å være, 

dersom man (for en kortere periode) er i en livssituasjon, 

som hun eller han ikke mestrer alene! 

Merk at jeg i parentes skriver kortere periode. 

Dette fordi man i utgangspunktet har bestemt at 

et opphold på 14 dager ad gangen må være nok. 

Men du kan komme tilbake. Men ikke før det har 

gått 3 uker. Trygghetsavdelingen er følgelig ikke 

stedet for de store problemene, verken av psykisk 

eller fysisk karakter. Det er imidlertid et 

godt – og jeg tror ganske trivelig logi for dem 

som i perioder trenger et tilfluktsted, eller ganske 

enkelt et sted å være – av forskjellige årsaker! 

Prisen pr. døgn er dessuten i høyeste grad 

overkommelig. Pr dags dato kroner 121 pr døgn. 

Et hotell i særklasse, med andre ord. 

Jeg må innrømme at jeg neppe hadde undersøkt 

hva denne trygghetsavdelingen faktisk står 

for, hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde snakket med 

en god bekjent av meg, Kajsa Paulsen om saken. 

Hennes mann Sverre har nemlig ved et par anledninger 

hatt en ukes opphold på denne avdelingen, 

og etter hva han selv sier, så har han hatt det 

aldeles utmerket under disse oppholdene. Betjeningen 

var vennlig, maten var det ingen ting å si 

på, og samværet med de andre «hotellgjestene» 

hadde vært hyggelig og stimulerende. Det eneste 

usikre i opplegget er hvem en kommer til å dele 

rom med. Avdelingen har stort sett bare to-manns 

rom, men Sverre hadde vært heldig hver gang, så 

han klaget ikke. 

Kajsa og Sverre har begge undervist i videregående 

skole, eller gymnas som det hette før i 

tiden! Nå er de begge pensjonister, og til tross for 

stor aldersforskjell – hun er 73 og han 92 – har 

de fått leve sammen i sitt eget hjem i alle disse 

årene. Sverre er nå litt dårlig til beins og bruker 

derfor rullator. Han er også blitt noe glemsk og 

klarer ikke lenger de mange praktiske oppgaver 

som et hushold krever. Men han følger godt med 

og priser seg lykkelig over å ha en kjærlig, sprek 

og oppegående ektefelle som Kajsa. 

Kajsa er som allerede nevnt en sprek dame og 

bl.a. svært aktiv på Hinna eldresenter der hun nå 

på 9. året er leder for den etter hvert så berømte 

Kunst- og Kultur gruppa. I tillegg til dette sitter 

hun også i styret for Pensjonistuniversitetet. 

Helt frem til det siste har hun klart å få Sverre 

med seg på det meste av det hun driver på med, 

men ved et par anledninger har hun tatt seg en 

liten ferie sammen med gode venner eller andre 

pensjonister. Og det er i den anledning hun og 

Sverre har benyttet seg av tilbudet på trygghetsavdelingen. 

Men det har på ingen måte vært 

enkelt å få til! 

3-dagersregelen et hinder 

Det er nemlig et stort minus ved opplegget på 

trygghetsavdelingen på Vålandstunet. Man kan 

nemlig ikke bestille plass tidligere enn 3 dager før 

inntak. Og dette gjør det nærmest umulig for 

pårørende som kunne tenke seg å bli med på en 

av de mange feriereisene som arrangeres for 

eldre. For skal man det, må man bestille eller 

kjøpe billett, gjerne en måned i forveien og i blant 

mer enn det. Kajsa prøvde å fortelle vedkommende 

som styrer med inntaket på trygghetsavdelingen, 

hvilke problemer dette skapte for henne. 

Men da fikk hun det svar at dette tilbudet var et 

tilbud til mannen hennes, ikke til henne! Det 

denne damen åpenbart ikke hadde oppfattet, var 

at Sverre ønsket av hele sitt hjerte at Kajsa skulle 

få seg en etterlengtet ferie, og at han for sin del 

gledet seg til et lite opphold på Vålandstunet. 

For Kajsa var det imidlertid vanskelig å glede 

seg til turen. For hvis ikke Sverre fikk plass når 

han ringte 3 dager før hun skulle reise, måtte 

hun simpelthen avlyse hele greia! 

Forklaringen på denne heller litt merkelige 

praksis er visstnok, at da trygghetsavdelingen i 

sin tid ble etablert, vedtok politikerne at dette 

skulle være et tilbud til den hjemmeboende 

som selv uttrykkelig ønsket å benytte seg av 

det. Av den grunn må enhver som trenger plass 

på trygghetsavdelingen (fordi kona skal ta seg 

50

en liten ferie for eksempel!), selv ringe og bestille 

plass. Vel å merke tidligst 3 dager før behovet 

blir akutt! Man mener at ved å ha en slik ordning 

unngår man at gamlemor, eller som i dette tilfellet 

en ektefelle tvangsinnlegges av familien! For 

ved at man ringer selv, er dette et sikkert tegn på 

at vedkommende har evne til å ta ansvar for sin 

egen situasjon, og at det er han eller hun som 

selv vil dette. 

Streng praksis 

3 dagers regelen og det at vedkommende selv må 

bestille plass, praktiseres strengt. Konsekvensen 

av dette er at det i dag er ytterst få som prøver å 

bestille plass, for eksempel en måned i forvegen, 

fordi ektefellen for eksempel vil ta seg en liten 

ferie. Hvor mange det derfor er, som bare holder 

seg hjemme – blir ved sin lest! – vet vi ikke. Men 

jeg for min del tror det er flere (for ikke å ta for 

hardt i), som kunne tenkt seg en liten ferie, om de 

bare kunne vært sikker på at ektefellen har det 

trygt og godt mens man er borte. 

Og ikke si nå, men man har jo 3 dager å forberede 

seg på! For da sier jeg at; vel, det er kanskje 

nok med 3 dager når du er 30, men når man 

er kommet opp i åra (70 +) og dertil også har 

omsorg for en opp i åra, er det på ingen måte nok 

med 3 dagers forberedelse! Og dessuten: det finnes 

ikke det reiseselskap med respekt for seg 

selv som arrangerer en gruppereise for alderspensjonister 

på 3 dagers varsel! 

Så kjære politikere, og i sær dere som er unge 

og spreke og lite vet om hva det vil si å være 

gammel. Prøv nå og sett dere inn i en slik situasjon 

som jeg her har forsøkt å beskrive. Kutt ut 

regelen om at det ikke kan bestilles plass før 3 

dager før inntak! Sørg for at det alltid er noen 

plasser i det minste, som kan bestilles! Da tror 

jeg nemlig at flere omsorgspersoner tør ta seg en 

liten ferie i blant. Vi vet at det virker befordrende 

på helsa. Vi vet at det gjør det lettere å være 

pårørende i lengden, og vi vet at det tjener sannelig 

samfunnet på også! Husk det. 

Trygghetsavdelingen er i seg selv – bortsett 

fra 3 dagers regelen! – et veldig godt tilbud til 

oss eldre. Men det synes som heller få er oppmerksomme 

på at tilbudet finnes. (Eller tar jeg 

feil?) Man har på ingen måte fullt belegg. Bortsett 

fra i påsken og andre lovfestede fridager. Da 

kimer telefonen dagen lang, sier styreren på 

Vålandstunet. Mange får ikke plass? Hva gjør 

dere med det? spør jeg. Ingen ting. Den som 

kommer først til mølla får først malt! Sånn er det 

bare, svarer hun. 

Trygghetsavdelingen 

har flyttet fra 

Vålandstunet!! 

I mai flyttet de til Stavanger sykehus. 

Den gode atmosfæren har de tatt med. 

Trygghetsavdelingen har flyttet 

til Stavanger sykehus, 

inngang 7, 3. etasje. 

Det vil si den avdelingen som før het M3. 

Avdelingen skal fremdeles drives av 

Vålandstunet sykehjem, og avdelingsleder 

er Carolina Eriksson. 

Trygghetsavdelingen vil ha 

telefonnummer 417 99 099. 

Trygghetsavdelingen vil fremdeles ha 

14 plasser, og kriteriene for å komme 

inn er de samme som før. 

Vi ønsker nye og gamle brukere 

hjertelig velkommen til nye lokaler, 

med den samme hyggelige stemningen 

som før. 

Selve flyttingen fant sted i slutten 

av april, og de nye gjestene var 

på plass på Stavanger sykehus 

første uken i mai. 

51

Vafler – i frivillighetens tjeneste 

Det stekes vafler på Universitetssykehusets kreftavdeling. Men 

hvis du tror at det å kunne steke vafler er det eneste som kreves 

for å kunne bli med i det frivillige arbeidet som forgår der, må 

du tro om igjen! 

Tekst og foto: Helga Laake 

Finnes det et etnisk norsk hjem som ikke 

har vafler på kaffebordet? Nei, det tror 

ikke jeg heller. Ingen ting er så kjent og 

kjært for en ekte norsk nordmann – samme 

hvor han eller hun måtte ferdes her i verden, 

som lukta av nystekte vafler og kaffe! 

Jeg var imidlertid ikke forberedt på å 

kjenne lukta av nystekte vafler, da jeg i 

høst for første gang besøkte Universitetssykehuset, 

avd. 6G, eller kirurgisk avd. for 

mage og tarm som den også kalles. Denne 

avdelingen består imidlertid av 2 poster, 

6G og 6H. 80% av pasientene ved denne 

avdelingen har kreft. Derfor blir den også 

kalt kreftavdelingen. Men den egentlige 

kreftavdelingen ligger i etasjen under og 

omfatter postene 1K og 2K. Her stekes det 

for øvrig også vafler, men her skjer det 

hver tirsdag. 

Det var da jeg kom ut i gangen etter at 

møtet var ferdig, at lukta kilte meg i nesen. 

Jøss, tenkte jeg, hva er det som skjer her? 

Jeg kjente allerede tennene løpe i vann! 

Da hørte jeg at noen ropte navnet mitt. 

Ropet kom fra et rom like i nærheten, og 

der inne fikk jeg øye på en dame som smilte 

og vinket. Det viste seg å være en tidligere 

kollega – Aud Lunde – som sto der 

med forkle på magen over et rykende 

varmt vaffeljern. 

Bevaremegvel, sa jeg. Hva gjør du her? 

Men i samme øyeblikk slo det meg at hun 

Fra v. Jorunn Martinsen, Anne Marie Waage og 

Randi Westbye. 

selvsagt måtte være en av disse frivillige 

damene i Fellesgruppen for kreftrammede 

som steker vafler på sykehuset (SUS) 

hver tirsdag og onsdag. For jeg hadde jo, 

når sant er, hørt om dette tiltaket. Jeg 

hadde bare aldri tidligere sett det i praksis. 

Selvsagt fikk jeg både vafler og en etterlengtet 

kopp kaffe. Og mens jeg satt der og 

nøt alt sammen, fortalte Aud at hun hadde 

drevet på med dette frivillige arbeidet i 

flere år nå. Hun begynte faktisk i 2001, 

ikke lenge etter at hun hadde pensjonert 

seg fra lønningsførerjobben i Stavanger 

kommune. Nå var hun forresten i ferd med 

å trappe ned litt. «Du vet åra går», sa hun, 

52

«og vi blir jo ikke yngre»! Men slutte helt 

ville hun ikke. Hun trivdes alt for godt til 

å gjøre det! 

Og det samme synes nok alle de andre 

30 damene (faste + vikarer) som i dag 

utgjør vaffelgjengen» på kreftavdelingene. 

Jeg fikk nemlig møte noen av disse da jeg 

et par uker senere tok med meg fotografiapparatet 

for å forevige de som var på 6G 

den onsdagen. Disse damene jobber nemlig 

turnus – vanligvis annen hver onsdag – 

og fordi de deler seg inn i små grupper på 

fire, får alle de 4 postene (1K og 2K og 6G 

og 6H), nyte godt av dette tilbudet. 

Det hender imidlertid her som på alle 

andre arbeidsplasser, at noen blir syke 

eller av andre grunner ikke kan møte opp 

som avtalt. Men fordi to av de mest erfarne 

blant dem – Jorun Schei Martinsen (71) 

og Randi Westbye (50) har påtatt seg 

arbeidet med å være en slags koordinator 

og leder for dette arbeidet, får de det til å 

fungere likevel. Det er nemlig alltid en 

vikar eller to som kan steppe inn på kort 

varsel. Ingen tirsdag og onsdag uten 

vafler, synes å være mottoet for denne 

gjengen. 

Nå er det kanskje noen som tror at det er 

det å kunne steke vafler, som er det eneste 

vilkåret for å få delta i dette frivillige 

arbeidet. Vel, der tar de nok feil. Det finnes 

nemlig retningslinjer som må følges 

for frivillige hjelpere ved sykehuset. 

Man kan for det første ikke begynne der 

hvis man selv ganske nylig er behandlet 

for kreft. Du må heller ikke slite med store 

uløste personlige problemer og ubearbeidet 

sorg. Slikt som dette må du derfor ha 

fått på god avstand før du i det hele tatt 

begynner å tenke på å verve deg til dette 

arbeidet. Hvorfor? Jo fordi vaffelstekingen 

er bare den ene delen av dette unike frivillige 

tiltaket. Den andre delen av det er 

Leder for fellesgruppen for kreftrammede Anne 

Marie Waage. 

nemlig kontakten med pasientene. For du 

skal ikke bare kunne snakke med pasientene, 

du må også kunne tie stille! Og du 

skal kunne være nær, men ikke innpåsliten! 

Gjerne spøke litt – være medmenneske, 

men alltid huske på at alt dette må skje 

på pasientens premisser. Det er mao ikke 

hva du måtte føle og ha behov for som 

betyr noe, men hvordan pasienten til 

enhver tid har det ! 

Det er selvsagt ikke gitt enhver å vite 

hvordan dette skal gjøres. Av den grunn 

organiserer ledelsen ved avdelingen, pt 

oversykepleier Tove Alfsvåg, jevnlig kurs 

for sine frivillige medarbeidere, i første 

rekke for nye frivillige som ønsker å engasjere 

seg i dette arbeidet. Og som en forstår 

er det her retningslinjer og etiske problemstillinger 

blir gjennomgått og grundig 

drøftet. 

53

Glade vaffelstekere. Fra v. Gerd Hansen, Ingebjørg Johnsen, Aud Lunde 

og Grethe Bergsagel. 

Hensikten med kurset er ifølge sykehusledelsen 

at deltakerne skal få: 

• Større forståelse for sin egen rolle som 

frivillige hjelpere. 

• Innsikt i hvilke gleder og utfordringer 

oppgaven kan føre med seg, og hvilke 

reaksjoner de selv kan regne med i møte 

med pasienten og pårørende. 

• Forståelse for at det er viktig å ta vare på 

seg selv for å forhindre utbrenthet. 

• Kunnskap om hva god hjelp egentlig er, 

og hva som kjennetegner en god hjelper. 

• Mulighet til å reflektere over sine egne 

forutsetninger for å være frivillige hjelpere. 

Som det vel går frem av dette, må du altså 

kunne mer enn å steke vafler før du får 

nærme deg vaffeljernet på Stavanger 

Universitetssykehus 

kreftavdeling. For 

her som overalt 

ellers i arbeidslivet 

er kunnskap og forståelse 

for hva du 

skal gjøre, helt nødvendig. 

Og godt er 

det. 

Det er som nevnt 

innledningsvis Fellesgruppen 

for kreftrammede 

som står 

bak dette tiltaket. 

Det startet egentlig 

for 20 år siden, da 

den ikke ukjente 

Signe Heitmann var 

leder for foreningen. 

Den gang var de 

ikke mer enn 15 

medlemmer, men 

like fullt gikk hun i 

gang med dette 

egentlig heller dristige prosjektet. Pionerene 

den gang var Mossen Svensson, Ella 

Friestad, Gerd Bergsagel, Randi Westby, 

Gunvor Krogh og Edel Skjæveland. 

I dag har foreningen 140 medlemmer, 

hvorav 50 er aktive. Hver tirsdag møtes de 

til «treff» i Eldres Hus, og hver måned 

arrangeres det et temamøte på kveldstid. 

Men som dagens engasjerte leder Anne 

Marie Waage sier, så er vaffelstekingen det 

aller viktigste de driver på med. 

Ønsker du mer informasjon om Fellesgruppen 

for kreftrammede, kan du få det 

ved å henvende deg til kontoret som holder 

til i Eldres Hus, Kongsgaten 43, eller 

ringe følgende telefonnr.: 

Anne Marie Waage, 990 31 721 eller 

Else Berit Steinnes 51 86 15 77 og 

Malfrid Hauge 959 35 818. 

54

Alle kirkemedlemmer 

kan stemme ved kirkevalgene 

Av Geir Skårland, rådgiver, Stavanger bispedømmekontor 

Til høsten kan alle medlemmer i Den norske 

kirke stemme ved tre valg. 

14. september er det stortingsvalg. Storting 

og kirkeledelse har bestemt at det samtidig 

skal holdes valg til kirkemøte, bispedømmeråd 

og menighetsråd. 

Kirken håper at mange bruker stemmeretten 

og være med på å styrke demokratiet i 

kirken. Bispedømmeråd og kirkemøte skal 

for første gang velges direkte av av velgerne. 

Derfor blir det altså ett politisk og to kirkelige 

valg, siden det er de samme som 

velges til både bispedømmeråd og Kirkemøtet, 

Den Norske Kirkes øverste folkevalgte 

organ. Bispedømmerådet leder kirkens 

virksomhet i Stavanger bispedømme 

og behandler saker som er viktige nasjonalt 

og regionalt. 

Lokalt finnes det i hver menighet også et 

menighetsråd, som skal velges samtidig 

med både politikere og bispedømmeråd. 

Menighetsrådet leder kirkens arbeid lokalt, 

og setter i gang og styrer tiltak for både 

unge og eldre. 

Før valget vil det bli sendt ut valgkort til 

alle som er registrert i kirkens medlemsregister. 

Sammen med valgkortet vil en finne 

opplysninger om når, hvor og hvordan en 

kan stemme. Kirkevalgene vil så langt det 

er mulig finne sted i et lokale rett i nærheten 

av valglokalet for stortingsvalget. Det 

er mulig å forhåndsstemme, på steder som 

blir annonsert når valget nærmer seg. 

Ved bispedømmerådsvalget settes det 

først opp en liste med 21 kandidater, som 

blir kunngjort 15. mai. Etter dette kan 

grupper på 50 personer fra tre menigheter 

gå sammen, innen 15. juni, om å foreslå 

andre kandidater. 

Til menighetsrådsvalget settes det opp 

en eller flere lister, som velgerne så leverer 

inn og redigerer, ved å kumulere, stryke 

eller endre rekkefølge på kandidatene. Ved 

bispedømmerådsvalget stemmer en ved å 

angi i rekkefølge fra én til fem kandidater 

som en ønsker skal velges. Både lokale 

menighetskontor og bispedømmekontoret 

kan svare på spørsmål om valget. 

Sist kirkevalg var den nasjonale valgdeltakelsen 

nasjonalt bare på 4,2 %. Kanskje 

er det flere som stemmer denne gangen? 

55

BRUK AV DATAMASKIN, KURS I REGI AV 

SENIORFORBUNDET HØSTEN 2009, PÅ ELDRES HUS 

De eldre vil – og kan ! 

Seniorforbundet kan se tilbake på en interessant 

vår med kurs i datainnføring på 

Eldres Hus. Det som har gledet oss mest 

har vært den interessen og entusiasmen de 

eldre har vist for å lære nytt. Det er tydelig 

at eldre vil og kan! Vår undervisningsmodell 

har kanskje også truffet bra. 

Vi er svært glade for den tilstrømningen 

vi har hatt hittil i år og vil fortsette etter 

samme modell for kursene høsten 2009. 

Skulle du ellers ha behov for en privat 

time for innføring i din datamaskin, enten 

hjemme eller du tar den med deg til senteret 

om du bruker en lap-top, kan dette arrangeres 

på forespørsel, mot en godtgjørelse. 

Vel møtt! 

Kurs 1 

Begynnerkurs 

Vi går gjennom ord og uttrykk, lærer litt 

om hvordan datamaskinen er oppbygget og 

fungerer og hvilken nytte du kan ha av den. 

Du lærer om de bruksområdene maskinen 

kan anvendes på. 

Kurs 2 

Bruk av Internett 

Du vil lære hvordan man åpner opp og bruker 

Internett. Du kan blant annet lese aviser 

fra alle steder i landet – og utlandet. 

Finne informasjon om reisemål i inn- og 

utland. Finne bakgrunnsmateriale til 

slektsgransking eller andre hobbyer du 

måtte være engasjert i. Vi vil fortelle deg 

hvordan du med litt trening vil bestille 

reise, samtale med banken, betale regninger 

via din nettbank osv. Vil utarbeide egne 

kurs i samarbeid med banker. 

Kurs 3 

Tekstbehandling (skriveprogram) 

Du lærer å bruke din PC som skrivemaskin. 

Skrive brev og notater. Du lærer hvordan 

du skal arkivere det du skriver eller 

utreder på en grei måte. Du lære å ende 

brev og hilsener til venner og kjente hvor 

de måtte befinne seg på kloden. Hvordan 

du lagrer det du har skrevet i filer. Hvordan 

du kan samle det du har samlet i hendige 

mapper, og arkivere mappene med navn for 

senere opphenting og bruk. 

Kurs 4 

Sende og motta e-post 

Vi går inn i dette med å sende og motta 

elektronisk post (e-mail) og legge med 

vedlegg av forskjellige art. 

Kurs 5 

Innføring i bildebehandling Nedlasting 

av data/musikk/filmer 

Her får alle deltakerne på en enkel måte en 

god innføring i hvordan de får tilgang til et 

enkelt bildebehandlingsprogram som hentes 

ned fra Internett gratis. Du lærer overføring 

av bilder fra ditt digitale kamera. 

Vi går gjennom teknikken for nedlasting 

og brenning av data, musikk, bilder. Du 

gjør bruk av egne nedlastede bilder og går 

gjennom hvordan du skal kunne lage et 

flott program med både tekst og musikk 

som du kan brenne på en CD eller DVD. 

Kurs: etter avtale pr telefon til Seniorforbundet. 

Hvorfor er det viktig for Seniorforbundet å 

lære eldre data og samtidig stille spørsmå- 

56

let hva gjør den nye data/netteknologien 

for deg? 

Nettsamfunn gjør deg mer sosial. 

De som sender E-post til en stor del av 

nettverket sitt ukentlig, ser 50 % flere av 

nettverket ansikt til ansikt enn dem som 

ikke bruker e-post. Nettbruk erstatter altså 

ikke telefon eller personlig kontakt, men 

kommer i tillegg. 

Alle kurs starter i august 2009. 

Startdato og tidspunkt fås ved 

henvendelse til Seniorforbundet 

eller se oppslag i Eldres Hus. 

Pris for alle kurs kr. 500,– 

Kursene avholdes i Eldres hus 

i fra august 2009. 

For påmelding eller mer informasjon 

kontakt Seniorforbundet ved 

Helge Carlsen – Eldres Hus 

– Kongsgaten 43 – PB 592 

– 4003 Stavanger. 

Telefon 51 50 73 17 eller 

mobil 902 62 691 eller 

e-post: info@seniorforbundet.no 

Kunnskap og venner: 

I sin undersøkelse har forskeren funnet ut 

at de fleste som besøket et nettsamfunn 

gjør det av sosiale årsaker: For å sjekke om 

moen har tatt kontakt med dem siden sist, 

for å ta kontakt med andre, for å skrive 

eller lese meldinger. 

Rabattavtale med Startit ved Kilden i 

Hillevåg ved kjøp av datamaskin. Bærbar 

PC med program med 3 års garanti 

til vår medlemspris. Henvend deg til 

Seniorforbundet for å få utlevert rabattkupong 

til vår medlemspris. 

Seniorforbundet har 

inngått samarbeidsavtale 

med tannklinikk i Ungarn 

Vi kan formidle kontakt med en meget 

moderne tannklinikk som kan utføre 

større tannreparasjoner til ca 1/3 

av prisen i Norge. 

Deres tannklinikk er utstyrt med 

det nyeste utstyr og teknologi. 

Ta kontakt med oss for nærmere 

informasjon. 

Seniorforbundet tlf. 51 50 73 17 

Matkurs for pensjonister 

på Eldres Hus 

Ta kontakt m/Brit Bjørkli, Eldres Hus 

tlf. 51 50 72 14/51 50 72 71 

for nærmere opplysninger 

«Syng Julen inn» 2009 

«Syng Julen inn» vil også i år bli 

arrangert i Atlantic Hall 

den 06.12.09 kl. 13.00. 

Er det spørsmål vedr. arrangementet, 

kan man ringe 51 50 72 71 til Eldres 

Hus alle dager unntatt mandag og onsdag 

fra kl. 10.00–14.00. Man kan også 

henvende seg direkte til personalet på 

kafeen i Eldres Hus. Kafeen er åpen som 

alltid ellers mellom kl. 10.00–14.00. 

Program for dagen vil bli annonsert i 

neste nummer av Mortepumpen som 

kommer ut i september 09. 

Vennlig hilsen arrangementkomiteen 

57

Sensommertur gjennom Europa til Romania 4.–19. september 2009 

Senior Forbundet i samarbeid med Ingvars Reiser presenterer opplevelse turer 

gjennom Øst-Europa – Møt et folk, opplev en kultur – Bli med oss til Romania 

Det finnes heldigvis mennesker som ønsker å se og oppleve andres kulturer på nært hold. Vi 

tilbyr unike opplevelser til Romania, under ledelse av erfarne reiseledere som kjenner landet 

og folket som bor der. 

Bli med oss på en spesiell busstur til Romania. Vi skal sørge for at du spiser godt, 

sover godt og viktigst av alt: at du møter mennesker og kulturer som på en eller 

annen måte vil gjøre inntrykk på deg. Inntrykk du vil ta med hjem og som varer… 

I 15 år har Ingvars Reiser dratt jevnlig til Romania, over 50 turer har det blitt. Det begynte 

med hjelpesendinger og endte opp med bussturer hver vår og høst og rumensk/ungarsk 

kone. Romania er et fantastisk land, det vil du oppleve hvis du blir med tur. Vi kjenner landet 

og befolkningen, og kan ta deg med til steder som pakketurister aldri får oppleve! Du vil 

møte gjestfrie og vennlige mennesker, du vil se praktfulle palasser, pittoreske landsbyer, primitive 

jordbruksmetoder, fint håndverk, vakker og storslagen natur… 

Jeg føler meg privilegert som kan få lov å vise nordmenn dette flotte og spennende 

landet: sier Ingvar. 

Ta kontakt for program og mer informasjon. – Senior Forbundet, Eldres Hus, 

Kongs gt. 43 – Tlf: 51 50 73 17 – Mob: 902 62 691 – E-post: info@seniorforbundet.no 

Rådgivningskontoret for pensjonister 

Trenger du hjelp til følgende problemer: 

– fylle ut skjemaer, søknader, selvangivelsen m.m. 

– råd i arvespørsmål eller skrive testamente 

– overføre eiendom (hus eller hytte) til barna 

– finne frem til rett person eller kontor som kan løse problemet for deg 

– hvor du skal henvende deg vedrørende pensjonen din 

– behov for en samtale om noe som plager deg 

– andre problemer? 

Da er det mulig at Rådgivningskontoret for pensjonister kan hjelpe deg. 

Kontoret har åpent alle dager fra mandag til fredag mellom 10.00 og 12.00, men 

stengt de dagene/ukene som grunnskolen har ferie. 

Rådgivningskontoret drives av Fellesutvalget for pensjonistforeninger i Stavanger. 

Rådgivningen er gratis og er et tilbud til alle pensjonister. 

Vår adresse er Kongsgaten 43, inngang fra Parken. Ring gjerne og bestill time på 

telefon 51 50 78 90. 

58

Hvert år arrangerers det Eldrerådskonferanse for de åtte største byene i 

Norge. I år skal denne konferansen avholdes i Stavanger. 

STORBYSAMLING – ELDRERÅD 9.–11. JUNI 2009 

Konferansen avholdes på Victoria hotell i Stavanger. 

Tirsdag 9. juni: 

Kl 0900–1100 Lederne møtes 

Kl 1200–1300 Innregistrering m/kaffe 

Kl 1300–1400 Lunsj 

Kl 1400–1415 Opprop påmeldte 

Kl 1415–1430 Velkommen til konferanse 

ved leder Hilmar Egeli 

Kl 1430–1500 Ordfører Leif Johan 

Sevland ønsker velkommen 

til Stavanger 

Kl 1500–1530 Innslag fra kulturskolen 

Kl 1530–1545 Pause med noe å bite i. 

Kl 1545–1645 «Aldringsprosesser» 

– førstelektor Anne 

Norheim, Universitetet i 

Stavanger 

Kl 1645–1745 Eldrerådene presenterer 

seg 

Kl 1900 Tur til Flor og fjære 

– omvisning og middag 

Onsdag 10. juni: 

Kl 0700–0830 Frokost 

Kl 0830–0930 «Intermediær avdeling 

– Stokka sykehjem» 

– v/fagsjef Sissel Hauge 

Universitetssykehuset 

Kl 0930–0945 Kaffepause 

Kl 0945–1045 «Omsorg 2025» – fagsjef 

Marit Bore – kommunalavdeling 

oppvekst og 

levekår 

Kl 1100–1200 «Universell utforming» – 

Fylkesordfører Tom Tvedt 

Kl 1200–1300 Lunsj 

Kl 1300–1345 

Kl 1345–1430 

Kl 1430–1700 

Kl 1930 

«Prosjekt 60 +» prosjektleder 

Kurt Veland 

– Skipper Worse AS 

Nasjonalforeningen 

«Fremtidens løsning for 

sykehjem» – avdelingsleder 

Nina Bolme 

Steinsholdt – Klepp 

kommune levekår 

Byvandring – Domkirken 

– Eldres hus enkel 

bevertning – buss til 

gamle Stavanger 

Middag og sosialt samvær 

– underholdning 

Torsdag 11. juni: 

Kl 0700–0830 Frokost 

Kl 0830–0930 «Utfordringer i eldresektoren.» 

– Per A. 

Thorbjørnsen – Leder for 

levekårsstyret 

Kl 0930–0945 Pause 

Kl 0945–1100 «Departementsnytt i 

eldresektoren» – Statssekretær 

Rigmor Aasrød i 

Helse og omsorgsdepartementet 

Kl 1130–1215 «Kultur i sykehjem» – 

Tidligere prosjektrådgiver 

Siri Malmstrøm – Kultur- 

Kl 1215–1300 

Kl. 1300–1400 Lunsj. 

Kl 1400 Hjemreise 

byåret Stavanger 2008 

Uttalelser, oppsummering 

– avslutning 

59

W 

skipper worse 

LETTE FJELLTURER 

Vi tar for oss steder i vårt nærmiljø. 

Gåtid ca 3 timer pluss naturlige 

rastepauser 

FREMMØTE: 

Start kl 10.00 fra MADLA 

BYDELSHUS 

Kom bli med – flere jo bedre! 

Torsdag 10. september 

Lett fjelltur 

med Kjell Asgautsen og Egil Dahl 

Torsdag 15. oktober 

Lett fjelltur 

med Arne Dale 

Torsdag 12. november 

Lett fjelltur 

med Njål Vadla 

Torsdag 10. desember 

Førjulstur til 

Stokkavannet/Hålandsvannet 

med Kjell Asgautsen, Egil Dahl, 

Arne Dale og Njål Vadla 

Turmål vil bli annonsert på sentrene 

og på vår hjemmeside 

www.skipper-worse.no 

W 

skipper worse 

SANGER TIL SØNDAGSKAFFEN 

på Skipper Worse Ledaal 

v/Prest Harald Johnsen 

kl 16.00 

Søndag 

28. juni 

27. september 

25. oktober 

29. novemer 

20. desember 

Alle velkommen! 

W 

skipper worse 

SANGER I SOMMERTID 


v/Prest Harald Johnsen 

kl. 11.30 

Torsdag 

11. juni 

18. juni 

25. juni 

2. juli 

9. juli 

16. juli 

23. juli 

30. juli 

Alle velkommen! 

60

W 

skipper worse 

AKTIVITETER 

på Skipper Worse sentrene 

Skipper Worse Ledaal – 51 56 43 30 

Gjenbruksbutikken og Gaveboden 

åpent hver dag 

Tirsdag 16. juni kl 13.00 

Bokprat v/Lisbeth Vikse i 

Mini-Biblioteket 

Skipper Worse Madla – 51 59 18 13 

Tirsdag 17. juni kl. 12.00 

Filmklubb 

Skipper Worse Ågesentunet 

– 51 58 14 57 

Torsdag 18. juni kl 18.00 

Grillfest med allsang og dans. 

Påmelding 

For påmelding/informasjon 

ta kontakt med senteret 


W 

skipper worse 

SØNDAGSDANS 

Kl 18.00 


6. september 

4. oktober 

1. november 

6. desember 

Belg, Blås og Komp. spiller 

Enkel servering – Inngang kr 125,– 

W 

skipper worse 

SKIPPER WORSE 

MIDDAGSDISTRIBUERING 

Skipper Worse AS bringer middag 

hjem på døren til de som ønsker 

eller trenger det. 

Det er næringsrik og variert kost ut fra 

valgfri, ny og spennende meny. 

Den finnes på våre internettsider. 

Ring 51 56 43 30 for spørsmål 

eller bestilling 

eller e-post til: 

nina.innvaer@skipper-worse.no 

Menyen er å finne på 


W 

skipper worse 

Hyggelige lokaler på 

SKIPPER WORSE LEDAAL 

– 51 56 43 30 

og 

SKIPPER WORSE ÅGESENTUNET 

– 51 58 14 57 

Bryllup, konfirmasjon, fødselsdager og 

minnestund. 

Vi bistår med råd 


61

W 

skipper worse 

SERVICETILBUD 

på sentrene 

SKIPPER WORSE LEDAAL 

51 56 43 30 

Frisør: 

Mandag – tirsdag – torsdag – fredag 

Fotpleie: Alle dager 

SKIPPER WORSE MADLA 

51 59 18 13 

Frisør: Mandag – tirsdag – fredag 

kl 09.00 – 15.30 

Fotpleie: Onsdag kl 08.00 – 14.30 

F.o.m. 1. september: 

Onsdag og torsdag kl. 08.00 –14.30 

SKIPPER WORSE TASTA 

51 54 13 47 

Frisør: Tirsdag og torsdag 

Fotpleie: 

En dag i uken – ring for avtale 

SKIPPER WORSE 

ÅGESENTUNET 

51 58 14 57 

Frisør: Alle dager kl 09.30 – 14.00 

Fotpleie: Mandag kl 09.00 – 14.00 


W 

skipper worse 

SENIORREISER 

TURER 

7. til 11. september 

Østfold – med en smak av 

Vestfold og Oslo 

6. til 10. desember 

Julemarked i Lübeck 

Påmelding 51 56 43 30 


W 

skipper worse 

ÅPNINGSTIDER I SOMMER 

Skipper Worse Ledaal 

Mandag til fredag kl 08.00 – 15.30 

Skipper Worse Ågesentunet 


Sommerstengt fredag 

3. juli, 24. juli, 31. juli og 7. aug. 

Skipper Worse Tasta 


Sommerstengt fom onsdag 1. juli 

tom fredag 7. august 

Skipper Worse Madla 

Mandag til fredag kl. 08.00 – 15.30 

Sommerstengt fom mandag 6. juli 

tom fredag 31. juli 

62

W 

skipper worse 

FELLESTURER OG BYVANDRINGER 

Torsdag 11. 

Torsdag 18. 

Torsdag 25. 

Torsdag 27. 

Torsdag 24. 

JUNI: 

kl 08.00 – DAGSTUR TIL LISTALANDET 

For- og ettermiddagskaffe. Middag. Lokal guide 

på Listalandet. 

Kr 650,– pr person. Påmelding 

kl 11.00 – BYVANDRING I VÅLANDSOMRÅDET 

med guide. Påmelding 

kl 08.00 – DAGSTUR TIL SAUDA med lokalguide 

Middag og ettermiddagskaffe. 

Kr 650,– pr person. Påmelding 

AUGUST: 

DAGSTUR TIL RØVÆR – et livskraftig og idyllisk 

lokalsamfunn vest av Haugesund. 

For- og ettermiddagskaffe. Komlemiddag. Guide. 

Kr. 780,– pr. person. Påmelding 

SEPTEMBER: 

DAGSTUR TIL «INDRE ERRFJORRD» MED TOROLF 

NORDBØ «HAN INNANTE» som lokalguide 

For- og ettermiddagskaffe. Komlemiddag. 

Kr. 775,– pr. person. Påmelding. 

Påmelding og informasjon på Skipper Worse sentrene 


63

W 

skipper worse 

SENIORREISER 

PASJONSPILLET 2010 I OBERAMMERGAU 

Pasjonspillet i Oberammergau fremføres hvert 10. år. 

Historien om Pasjonspillet går helt tilbake til år 1643. 

Innbyggerne i Oberammergau i Bayern var hjemsøkt av en dødelig pest. 

De ba om å få slippe pesten og lovet dersom de ble spart å oppføre et takkespill. 

Det har de gjort siden, og i 2010 er det klart for et nytt Pasjonspill. 

Vi er så heldige at vi har fått reservert plasser. 

Turen vil ha avgang 17.06 2010. 

Be om program – Seniorreiser, tlf. 51 56 43 30 

Postpensjonistene i Stavanger, styresammensetning 

Etter valgene på årsmøtet 19.3.2009 består styret av følgende personer: 

Leder: 

Gudmund Buøen Varamedlemmer: 

Nestleder: 

Signe Plahte Holmgren Hanne Elise Brigtsen 

Sekretær: 

Bjørn Solbjørg 

og Karin Olsen 

Kasserer/Redaktør: Trygve Rødland Rådgiver: 

Styremedlem: Eva Hessen 

Gunleif Eriksen 

Lyse Energi AS – Pensjonistforening 

avd. Stavanger – «Seniorklubben» 

Styremedlemmer – komitémedlemmer: 

Maskin- og verkstedsansvarlig: 

Leder Stein Hognestad – gjenvalg Alf Torgersen – gjenvalg 

Nestleder Roald Wisted-Thu – ikke på valg Per Aanensen – gjenvalg 

Kasserer Elsa Warland – gjenvalg Fred Otto Bårdsen – ny 

Sekretær Berit J. Asheim – gjenvalg Valg- og turkomité: 

Styremedl. Jarl Rasmussen – ikke på valg Gro Lofthus – gjenvalg 

Varamedl. Dagfinn Fossheim – gjenvalg Dagfinn Fossheim – gjenvalg 

Varamedl. Magne Cederløv – gjenvalg Magne Cederløv – gjenvalg 

Revisorer: Bernhard Austbø, gjenvalg – Else Olsen, gjenvalg 

64

Samlet oversikt over foreninger, lag, 

organisasjoner og menigheter som 

driver arbeid for eldre i Stavanger 

«Mortepumpen» presenterer en samlet oversikt over aktiviteter som foregår for 

eldre i Stavanger. Vi håper den kan gi et visst bilde av aktivitetene og være en 

hjelp til de som ønsker å delta på noen av dem. Oversikten er laget pr. 1. mars 

i år. Dersom leserne finner feil, eller aktiviteter som ikke er tatt med, så gi oss 

i redaksjonen et vink. 

Navn Adresse Tilbud Dag Tid 

Bekkefaret Menighet Postboks 201 Formiddagstreff i kirken 3. tirsdag i mnd. 11.00–13.00 

v/Arnhild 4001 Stavanger Dagstur Juni 

Smith-Øvland Tlf. 51 90 59 68 Sommertreff Hver onsdag 

25. juni–6. august 11.00–12.30 

Bekkefaret pensjonist- Bekkefaret Bydelshus Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 18.00 

forening Fr. Nansens vei 50 (untatt juli – august og 

v/Ådne Føreland Bøygen 19, 4019 Stavanger des. – januar) 

Tlf. 51 87 00 38 

Bergeland Bydelssenter Jelsagt. 2 Kurs og aktivitetstilbud Mandag til torsdag 09.00–14.00 

Tlf. 51 53 52 67 Snekkerverksted Mandag til torsdag 09.00–14.00 

Fax 51 53 98 80 Åpent hus/håndarbeid Torsdag 10.00–13.00 

4012 Stavanger Kafeteria Mandag til torsdag 10.00–13.00 

Trim Mandag 10.15 

Svømming Mandag 15.45–16.45 

Frokost Siste onsdag i hver mnd. 09.30 

Bingo Annenhver tirsdag 11.00–13.00 

Bridge Annenhver tirsdag 10.00–13.00 

Treskjæringsgruppe Hver tirsdag 09.00–13.00 

Porselensmaling Torsdag 11.30–14.30 

Oljemaling gr. Tirsdag 11.00 

Boccia Hver onsdag 10.30–13.30 

Den Gamle Garde Ny Olavskleiv 16 Medlemsmøter Siste mandag i mnd. 11.00–13.00 

v/Gundhild Melkevik 4008 Stavanger Foredrag 

Domkirkens menighet Bethel «Tirsdagstreff» Hver tirsdag 11.00–12.30 

Olav Kyrresgt./Løkkeveien 59 

Sommertur og høsttur. 

4008 Stavanger Dagstur Mai/Juni 

Tlf. 51 53 96 50 Dagstur September 

65


Fagforbundets fylkesstyre Folkets hus Styremøter gjennom året 

for pensjonister Stavanger Spesielle arrangementer for pensjonister 

Felleskjøpets Pensjonist- Medlemsmøter 3. mandag i mnd. 13.30–16.00 

forening Ytre Eiganesvei 13 Foredrag osv. 

v/Gerd Karin Fosså 4022 Stavanger Turer 

Kaffekos 

Frelsesarmeen Kongsgaten 50 Hjemmeforbundsmøte 

Tlf. 51 56 41 70 for kvinner Torsdag 17.30 

Gudstjeneste Hver søndag 11.00 

Frøystad pensjonistforening Gullspennetunet 4 Pensjonisttreff Siste tirsdag i måneden 11.00–13.30 

Nestleder Margrethe Larsen 4032 Stavanger 

Hafrsfjord menighet Revheimsveien 159 Vi over 60 3 samlinger pr. semester 

Tlf. 51 93 92 50 Søndag 16.00 

Onsdag 11.00 

4043 Hafrsfjord Hafrsfjordsenteret 

Revheimsv. 159 

Hillevåg menighets Veumveien 55 Vårtur/Dagstur 

diakoniutvalg Tlf. 51 90 53 59 Tur m/overnatting 

Postboks 201 

Besøkstjeneste 

4001 Stavanger Fest to ganger i året m.m. 

60+ Annenhver onsdag 11.00–13.00 

Hinna Sanitetsforening Gamleveien 53 Hyggestund for eldre 2. tirsdag i mnd. 11.00–13.00 

v/Borgny Opsahl Tlf. 51 58 97 74 Bingo v/Vågedalen sykehjem 

4018 Stavanger Sommertur 

Hinnasenteret Gamleveien 30B Kurs- og aktivitetstilbud Mandag t.o.m. fredag 08.00–14.00 

Hårpleie Mandag + onsdag Timeavtale 

4018 Stavanger Fotpleie Onsdag + torsdag Timeavtale 

v/Anne Lise Kvernsmyr Tlf. 51 90 57 90 Middagsombringing Mandag, onsdag og fredag Bestilles 

Middag 

Mandag, onsdag og fredag 

Turer 

Hinnasenterets pensjonist- Gamleveien 30 B Medlemsmøter Onsdag 10.30–12.30 

forening 4018 Stavanger Turer 

v/Elisabeth Helland Tlf.priv. 51 57 54 31 

Hundvåg menighet Formiddagstreff 1 gang pr.mnd 11.00–12.30 

Hundvåg kirke Tlf. 51 85 44 50 

IMI – Kirken Gustavs Wareberggt.15 IMI – treffet Andakt, 2 g. pr. mnd. 11.00–12.30 

4021 Stavanger Annonseres i Stav. A. sang og musikk 

Tlf. 51 84 21 60 fredager Bevertning 

Jernbanens Pensjonistlag Medlemsmøter Torsdag 16.00 

Stavanger Distrikt NSB Hyggesamvær 1 g. pr. mnd. i Eldres Hus, Stavanger 

v/Terje Haugland Boks 110 Stikk innom Hver fredag i Stjernesalen, Stav. 10.00–13.00 

Tlf. 51 48 33 07 

4349 Bryne 

Stavanger Forening av KABB Birkelandsgt. 12 Møte 2. tirsdag i mnd. 18.30–21.00 

v/Wenche Torkelsen Sjøhusbakken 22 


66


Kampen menighet Seehusensgt. 47 Hyggetreff 1. tirsdag i mnd 11.00 

Tlf. 51 50 24 10 Menighetspleiens kv.f. Siste tirsdag i mnd 11.00 

Åpent hus Hver onsdag 10.30 

Lørdagskaffe 2–3 i semesteret 16.00 

Julemiddag Romjulen 12.00 

Påsketreff Påskeaften 14.00 

Dagstur 

Våren 

Kiwanis Club Stavanger Eiganesv. 95, Møter. 2. hver onsdag 18.00 

4009 Stavanger Busstur for sykehjemsbeboere 

Kiwaniskonserten m/Stav. Symfoniorkester 

Kvernevik Sanitetsforening Bydelshuset Eldretreff/ Onsdag og fredag 10.00–13.00 

Kverneviksveien Formiddagstreff 

Frisør Onsdag–fredag 09.00–13.00 

Fotpleie Annenhver onsdag 09.00–13.00 

Lyse Energi A/S Breiflåtveien 18 Temasamlinger 10.00–13.00 

Pensjonistforeningen avd. 

Onsdagssamlinger 

Stavanger «Seniorklubben» Dr. Eyesgt. 11 v/Senteret «Gamlingen» 

v/Stein Hognestad 4019 Stavanger 

Tlf. 51 52 81 32 

Metodistkirken Vaisenhusgt. 7 Formiddagstreff 1. onsdag i mnd. 11.00–13.00 

Tlf. 51 89 66 20 Hyggesamvær 

Fax. 51 89 66 22 


Biltjeneste til gudstjeneste 

Epost: stavanger@metodistkirken.no Kirkering/kvinneforening hver mandag 11.00–12.30 

Madlamark menighet Madlamarkveien 135 Formiddagstreff Annen hver onsdag 11.00 

4041 Hafrsfjord 

Tlf. 51 59 93 50 

Norsk Folkehjelp N. Strandgt. 13 Turer/Ferieopph. Se annonse/oppslag 

Eldrestova Tlf. 51 52 08 02 Eldretreff Mandag, onsdag og fredag 09.00–14.00 

v/Kari Gordon Damegruppe 1. onsdag i mnd. 17.00 

Hyggesamvær 3. fredag i mnd. 18.00 

Norsk Pensjonistforbund Gamle Jåttåvågen 7 Ta kontakt for å få telefonnr. og navn til de 

Avd. Rogaland 4020 Stavanger forskjellige lokale avd. i din kommune. 

Idrettens Hus, Viking Stadion Tlf. 51 73 78 97 tirsdag og torsdag 10.00–13.00 

Kontaktperson 

sjekk om det er folk på kontoret. 

O. E. Bakkan Tlf. 51 58 71 21 

Fagforbundets Bakergt. 15 Medlemsmøter 2. onsdag i mnd. 16.30 

Pensjonistforening Tlf. 51 51 71 60 m/underholdning Adm. byggets kantine, 

v/Magne Sjøthun Tlf. 51 87 00 81 Kurs/Turer Olav Kyrresgte. 23 

Postpensjonistene i 

Medlemsmøter 4 ganger pr. år 

Stavanger. Postboks 565, Turer i inn- og utland 

v/Gudmund Buøen 4003 Stavanger, Trimtur hver måned 

«Kaffe og radl treff» i Stavanger og Sandnes hver måned 

Rosenberg pensjonist- Postboks 106 Medlemsmøte 1. torsdag i mnd. 10.00 

forening 4086 Hundvåg Trim/hyggetreff Man og torsdag 08.00 

Rolf M. Amundsen Steingata 104C Turer/medlemsfest Kunngjøres på møter 


Aida Hillstad Husabøåkeren 4 Medlemsmøte 2. tirsdag i mnd. 10.00 

4085 Hundvåg Turer/medlemsfest Kunngjøres på møter 10.00 

S.U.S. Pensjonistforening Eldres Hus, Kongsgt. 43 Medlemsmøte 1. onsdag i mnd. 17.00 

Senior-Ynglingen Rektor Berntsengt. 7 Formiddagstreff Annenhver torsdag 11.00–13.00 

Stavanger KFUM/KFUK 

for menn 

v/kontaktutvalgets leder Leiteveien 16 

Gotleiv Hamre 


67


Skipper Worse AS Erling Skjalgssons allé 10 Aktivitetssenter Se under sentrene 


Tlf. 51 56 43 30 

Telefax. 51 56 43 31 

E-post: resepsjon@skipper-worse.no 

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 

Skipper Worse Ledaal Erling Skjalgssons allé 10 Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30 

v/Torhild Newermann 4009 Stavanger Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 08.30–15.00 

Tlf. 51 56 43 30 Damefrisør Man., tirs., tors. og fre. 09.30–14.00 

Telefax 51 56 43 31 Fotpleie Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30 

Turgruppe Onsdag 10.45 

Syng med oss Tirsdag 11.00–12.15 

Andakt Torsdag 11.30–12.00 

Konsert Torsdag 12.00–12.30 

Håndarbeidsgruppe Onsdag 10.00–13.00 

Håndarbeidsgruppe Torsdag 12.30–15.00 

E-post: resepsjon@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog 

Hjemmeside: www.skipper-worse.no 60+ (Fysisk aktivitet) Ta kont. for aktivitetsplan 

Skipper Worse Medlemsmøte 1. fredag i mnd. 17.30 

Pensjonistforening 


Kont.pers.: Reidun Hjelm 51 53 39 43 

Skipper Worse Madla Madla bydelshus Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.00–15.30 

v/Gro Sørli Sikveland Åsta Kongsmorsgt. 22 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.30 

4048 Hafrsfjord Dame-/herrefrisør Man., tirs. og fre. 08.00–15.30 

Tlf. 51 59 18 13 Fotpleie Onsdag og torsdag 08.00–15.30 

Telefax 51 59 18 18 Turgruppe Onsdag 10.30 

Gladtrim Tirsdag 11.00–12.00 

Gladtrim Onsdag 11.30–12.30 

Trim for hofteopererte Mandag 12.00–13.00 

Håndarbeidsgruppe Tirsdag 10.30–13.30 

Bridge Mandag og torsdag 10.00–14.00 

E-post: resepsjon@skipper-worse.no Kurs Ta kont. for kurskatalog 


Skipper Worse Tasta Tasta Bydelshus Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 08.30–14.30 

v/Ingebjørg Nordbø Riskjell Eldfiskbakken 7 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00 

Postboks 5009 Dame-/herrefrisør Tirsdag og torsdag 08.30–13.00 

4084 Stavanger Fotpleie En dag i uken Timebestilling 

Tlf. 51 54 13 47 Turgruppe Tirsdag 11.00 

Telefax 51 54 13 10 Sykkelgruppe Onsdag 10.00 

Trim Mandag 09.30 og 11.00 

«Den nyttige time» Annenhver fredag 10.30 

Syng med oss Annenhver fredag 10.30 

Andakt Annenhver onsdag 12.00 

Biljard Mandag t.o.m. fredag Kont. senteret 

Bingo Tirsdag 11.00 

Kryssordgruppe Mandag 10.30 

Håndarbeidsgruppe Mandag 10.00–13.00 

Bridge Mandag 10.00–14.00 

E-post: tasta@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog 


Skipper Worse Ågesentunet Ågesenvn. 6 Åpningstid Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00 

v/Gunvor Hognestad Hansen Postboks 1001 Kafeteria Mandag t.o.m. fredag 09.00–14.00 

4095 Stavanger Dame-/herrefrisør Mandag t.o.m. fredag 09.30–14.00 

Tlf. 51 58 14 57 Fotpleie Mandag 09.00–14.00 

Telefax 51 88 30 21 Turgruppe Torsdag 11.00–12.30 

Trim Mandag 10.00–10.30 

Bingo Mandag 10.30–11.30 

Dart Onsdag 11.00–12.00 

Kortspillgruppe Torsdag 11.00–12.00 

E-post: agesentunet@skipper-worse.no Kurs/aktivitetsgrupper Ta kont. for kurskatalog 


68


St. Johannes menighet Høgsfjordgt. 8 Mannsforening Hver 3. mandag 19.00 

v/soknediakon Tlf. 51 89 00 80 Treffen hver tirsdag 11.00 

Eva Tjemsland Morgenmesse m/nattv. Hver tirsdag morgen 08.00 

Bibelgruppe Hver 2. onsdag 10.30–12.30 

Bønnesamling Hver fredag 10.00–11.00 

Besøkstjeneste Etter avt. med soknediakon 

Kirkeskyss 

Hver søndag etter avtale 

Eldres kirkesøndag Februar 11.00–14.00 

St. Petri menighet Klubbgt. 6 Turer Mai 

v/Soknediakon Tlf. 51 84 04 20 Eldretreff 3. tirsdag i mnd. 11.00–13.00 

Tine Bertelsen Fax 51 84 04 21 St. Petri menighetshus 

på Våland 

Rektor Steens plass 7 

Besøkstj./Samtaletilbud Etter avtale m/soknediakon 

St. Svithun menighet St. Svithunsgt. 8 Eldretreff Kontakt menighetskontoret 

v/Ingrid Huster Jelsagt. 39 Tlf. 51 51 70 20 

Stavanger Helsesportlag Postboks 4033 Medlemsmøter Siste onsdag i mnd. ann. i pressen 

Leder: Grethe Bertelsen 

Bekkefaret bydelshus 

Telefon: 51 67 39 04 4092 Stavanger Svømmetrening for barn, 

Nestleder: Rudolf Olufsen Tasta Helsesportbad Mandag 16.00–18.00 

Telefon: 51 55 76 79 

Svømmetrening for 

ungdom/voksne, 

Tasta Helsesportbad Mandag 18.00–21.00 

Tasta Helsesportbad Torsdag 19.00–21.00 

Boccia – Curling, 

Tastahallen Mandag 19.00–22.00 

Luftpistolskyting 

BU L’s lokaler Onsdag 18.00–20.00 

Pistolskying cal. 22, 

Bjergstedtunnelen Torsdag 19.00–20.00 

Helsereise Solgården sept./okt. Påmelding til 

Spania 14 dager Grete Bertelsen 

Tlf. 51 67 39 04 

Stavanger Røde Kors Eiganesv. 95 Fester for eldre fra institusjoner 

v/Nina Elisabeth Molven 4009 Stavanger Fester for eldre hjemmeboende 


Tilbud om følge til lege, tannlege, frisør 

Stavanger Sanitetsforenings Magnus Karlsonssgt. 15 21 leiligheter 

Bo- og aktivitetssenter 4021 Stavanger Kafé Mandag – lørdag 10.00–14.00 

Senterleder Tlf. 51 87 01 10 Morgenbad, voksne Onsdag og fredag 07.00–09.00 

Greta Sønneland Reve Telefax 51 87 27 84 Voksne Onsdag 13.30–15.30 

greta@sanitetsforeningen.no Publikumsbading, voksne, barn Lørdag 09.30–13.30 

Fotpleie og aromaterapi Anne Marie Are Dyrdal 

Tlf. 51 87 39 40 

Frisør 

Anne Gro Berge 

Tlf. 51 87 03 33 

Utleie av selskapslokale/kurslokaler 

Stavanger Senior Høyre Møteadresse: Medlemsmøte Hver 3. mandag i mnd. 12.00 

Leder: Olav Frafjord Worsegården Turer 

E-post: ofra@online.no Alexander Kiellandsgt 1. 

Sekretær Laila N. Husebø 

Epost: huseboe@sensewave.com 

69


Statoil Seniorklubb «Stasen» c/o StatoilHydro Medlemsmøter 1. mandag i mnd. 

ST-FO 61224 


Stavanger Døvesenter Saudagt. 11 Seniortreff 1. onsdag i mnd. 11.00–15.00 

v/daglig leder 


Tlf. 51 01 38 20 

Teksttelefon: Ring først 149 så 51 53 38 81 

E-post: dagligleder@stavanger.dovesenter.no 

Stavanger Hørselvern- Bergjelandsgt. 46 Møtevirksomhet 2. og 4. tirsdag i mnd. 19.00 

forening Tlf. 51 53 23 48 

v/Bernhard Mikelsen 

Stavanger kommunale Kongsgt. 43 Servering av vafler/ Mandag – fredag 10.00–14.00 

Pensjonistforening 

rundstykker/kaffe 

v/Kitty Janzon Møte i Eldres Hus 2. torsdag i mnd. 16.30 

Stavangerlærernes Endrestøv. 4 Medlemsmøte 8 pr. år 11.00 el. 18.00 

pensjonistlag 4070 Randaberg Treff på Vestlandske 4. hver mandag 12.00–13.00 

v/Astrid Røstad Håvarstein Tlf. 51 41 82 80 Skolemuseum 

Litteraturgruppe, turer Hver onsdag 

Trimgruppe Svømmehall 16.30–17.00 

Gymsal 17.00–18.00 

Stavanger Misjonsmenighet Knut Holms gate 8 Eldresenter Annenhver torsdag 11.00–13.00 

Misjonskirken Tlf. 51 52 62 76 Hyggesamvær 

Kaffe, turer, andakt 

LOP Stavanger og omegn Medlemsmøter 6 ganger pr. år 11.00–13.00 

lokallag Turer Våre møter avholdes i 

v/Roald Håland Tlf. 51 55 61 49 Bedriftsbesøk Frelsesarmens hus 

P.b 779 Madla Lengre turer sammen Kongsgt. 50 

4090 Hafrsfjord med LOP-lag 

i Rogaland 

Stavanger og omegn lokal- Sandvigå 27 Medlemsmøter 3. tirsdag i mnd. 18.00–21.00 

lag av Norges blindeforbund 

v/Wenche Torkelsen 

Stavanger Røde Kors Eiganesveien 95 Fester for eldre fra institusjoner Forskj. tider 

Tlf. 51 52 38 50 Bussturer for eldre fra institusjoner 

v/Nina Elisabeth Molven 

Fester for eldre fra private hjem 

Bussturer for eldre fra private hjem 

Stavanger Telepensjonistfor. Regimentsveien 80 

v/Marit Torkildsen 4045 Hafrsfjord Medlemsmøter Siste mandag i hver måned 18.00–21.00 

Tlf. 51 55 16 66 Turer 

Stokka Kirke Chr. Skredsvigs vei 23 Tur 1 gang pr. år. 

Tlf. 51 91 19 90 Formiddagstreff 2. onsdag i mnd. 11.00 

Storebrand Medlemsmøter Siste torsdag i mnd 13.30–15.30 

Pensjonistforening Bedriftsbesøk Eldres Hus 

Rogaland 

Kurs 

v/M.E. Pedersen Boganessletta 50 Turer 

Tlf.: 51 57 60 79 


Sunde menighet Mjukhøyden 9 Formiddagstreff Hver 14. dag 10.30–12.30 

4048 Hafrsfjord Transport: Sunde kirke, Sunde bedehus 

Sunde kirke Tlf. 51 59 46 00 Sunde kirke 51 59 46 05 Solheim bedehus 

Sunde Bedehus Sunde Bedehus: Roterer mellom de tre stedene 

Solheim Bedehus 922 53 496 

Solheim Bedehus: 

928 28 423 

Turer 

Sunde Sanitetsforenings Sunde sykehjem, dagsenter Eldretreff Hver 2. onsdag i mnd. 17.00 

Eldretreff Revheimsveien 243 Fotpleie Tlf.best. 51 41 57 79 

v/Laura Fjelde Tlf. priv. 51 59 08 03 Hårpleie Tlf.best. 51 91 23 04 Tirs. og fredag 

70


Tasta menighet Fagerstølveien 9b Eldretreff 1. tirsdag i mnd. 11.00 

Tasta kirke Tlf. 51 54 51 80 Transport 

Postboks 201 Strikkekafé de tirsdager det ikke er eldretreff 

4001 Stavanger Dagstur i juni 

Tjensvoll menighet Tellusveien 43 Formiddagstreff Andre og siste tirsdag. i mnd. 11.00–13.00 

Tjensvoll kirke Tlf. 51 59 96 60 Kirkeskyss Ring prestekontoret før kl. 10.15 

v/Torill Falch Postboks 201 Besøkstjeneste Etter avtale 

4001 Stavanger Dagstur Mai 

Åpen gruppe 1. og 3. tirsdag 12.00–13.30 

Åpen kirke 1. og 3. onsdag 19.00–20.30 

Sommerkafe i juli Hver onsdag 11.00–13.00 

Varden menighet Egersundsgt. 11 Pensjonisttreff 3. torsdag i mnd. 11.00–13.30 

Tlf. 51 91 71 40 

se også menighetsbladet 

Formiddagskurs 12 tirsdager høst/vinter 11.00–13.30 

Paradisforeningen Siste tirsdag i mnd. 11.00–13.00 

(eldre kvinner) 

Velferdssenteret for Kongsgt. 43 Hyggesamvær Alle dager 10.00–14.00 

kommunale pensjonister (Arken) med enkel servering Unntatt lørdag 

Eldres 

Hus 

Alle er velkommen 

til Eldres Hus! 

Kongsgt. 43 – tlf. 51 50 72 71 

E-mail: eldres.hus@stavanger.kommune.no 

KAFÉ: 

Mandag–lørdag kl. 10.00–14.00 

Torsdag: Suppe 

Lørdag: Grøt 

Frokost: 1. tirsdag hver måned 

Mandag og onsdag: 

Drives kafeen av Norsk Folkehjelp. 

Middagsservering 

Norsk Folkehjelp har ferie fra og med 

25. juni til og med 09. august. 

Eldres Hus driver da kafeen hver dag 

Internettkafé: 

Mandag–lørdag kl. 10.00–14.00 

Rådgivningskontor: 

Mandag–fredag kl. 10.00–12.00 

Har ferie fra og med 24. juni 

til og med 23. august 

71

P OS T E N NOR G E 

Returadresse: 

«Mortepumpen» 

Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt 

Sverdrupsgt. 27, postboks 55, 

4001 STAVANGER 

P 

. 

P. 

P O R 

T O 

B 

E 

T A L T 

 

 

 

Vi formidler blåreseptvarer innen: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kontakt oss for faglig råd og veiledning! 

ERNST ROSSEBØ 

Daglig leder 

MERETE HÆSTAD 

Sykepleier 

TRINE LYSSAND 

Sykepleier 

ELIN EKEBERG 

Sykepleier 

MARGRETHE MIKKELSEN 

Sykepleier 

MARIT KOMMEDAL 

Sykepleier 

PETRA JOHANSEN 

Sykepleier 

JUNE SALVESEN 

Fotterapaut 

ÅSTE MARIE BJØNNESS 

Sykepleier 

Kontaktinformasjon: 

Straen Sykepleiesenter 

Lars Hertervigsgt. 3A 


Telefon: 51 84 23 23 

Faks: 51 84 23 20 

E-post: straen@sykepleiesenter.no 

Internett: www.sykepleiesenter.no 

Posten 

 

 

Parkering 

Åpningstider: 

Mandag: 

Tirsdag: 

Onsdag: 

Torsdag: 

Fredag: 

Lørdag: 

09:00-17:00 

09:00-17:00 

09:00-17:00 

09:00-18:00 

09:00-17:00 

10:00-15:00 

Bryne Stavanger Offset

Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?