Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

UNDERSØKELSE BLANT FOSTERBARN 2010
Intervjuundersøkelse blant barn og unge plassert i fosterhjem
av barnevernet i Oslo kommune

Forord
På oppdrag fra Byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester har Helse- og velferdsetaten
gjennomført en brukerundersøkelse blant barn i fosterhjem. Hovedmålet med undersøkelsen
har vært å undersøke i hvilken grad fosterbarna er tilfreds med de tjenestene de mottar.
Undersøkelsen er gjennomført som en kvalitativ intervjuundersøkelse med 29 barn.
Arbeidet med undersøkelsen og rapporten har blitt til i et samarbeid mellom flere personer.
Intervjuene ble gjennomført av Bente Gruer, Bente Jæger, Brit Westhrin og Maria Baastad.
I utformingen av undersøkelsen og skrivingen av rapporten har i tillegg følgende personer
bidratt: Lajla Nystad, Gry Folge, Stein Morten Solvold og Liv Jensen.
Vi takker Landsforeningen for barnevernsbarn for gode innspill til utformingen av
undersøkelsen. Vi takker også bydelenes barneverntjenester, som har gjort det praktisk mulig
for oss å komme i kontakt med fosterbarna. Den største takken går til alle fosterbarna som har
vært villige til å møte oss og dele sine erfaringer og opplevelser med oss! Vi har fått mange
viktige tilbakemeldinger om hva som fungerer bra og hva kommunen kan gjøre bedre i
fosterhjemsarbeidet.
Vi håper at denne rapporten vil være et nyttig og inspirerende innspill til det viktige arbeidet
som gjøres i kommunen med plassering og oppfølging av barn og unge i fosterhjem.
Oslo, desember 2010
Tone Frønes
direktør
Forsidebildet er hentet fra morguefile.com.
De øvrige illustrasjonene i rapporten er illustrasjonsbilder.
2

Innhold
Forord .................................................................................................................................................................... 2
Innhold................................................................................................................................................................... 3
Sammendrag.......................................................................................................................................................... 4
Kapittel 1 Om fosterbarnundersøkelsen ............................................................................................................. 6
1.1 Bakgrunn og målsetning................................................................................................... 6
1.2 Metode.............................................................................................................................. 8
Kapittel 2 Resultater fra undersøkelsen............................................................................................................ 12
2.1 Beskrivelse av utvalget................................................................................................... 12
2.2 Om å flytte til en fosterfamilie ....................................................................................... 13
2.3 Skole og fritid................................................................................................................. 23
2.4 Helsetilbud ..................................................................................................................... 29
2.5 Forhold til og samvær med biologisk familie ................................................................ 34
2.6 Tilsynsfører .................................................................................................................... 40
2.7 Saksbehandler................................................................................................................. 44
2.8 Ettervern......................................................................................................................... 49
2.9 Hva bør barnevernet informere om? .............................................................................. 52
2.10 Oppsummering............................................................................................................. 54
Kapittel 3 Utfordringer og anbefalinger ........................................................................................................... 56
3.1 Informasjon .................................................................................................................... 56
3.2 Å bli hørt ........................................................................................................................ 56
3.3 Relasjoner....................................................................................................................... 57
3.4 Redusere belastningene i flytteprosessen....................................................................... 57
3.5 Jobbe med tilknytning .................................................................................................... 57
3.6 Skolen som inngangsport til voksenlivet ....................................................................... 58
3.7 Helse er viktig ................................................................................................................ 58
Referanser............................................................................................................................................................ 59
Vedlegg 1 Informasjonsbrev til fosterfamiliene................................................................... 61
Vedlegg 2 Informasjonsskriv til ungdom over 15 år............................................................ 63
Vedlegg 3 Spørsmål i intervjuguiden................................................................................... 64
3

Sammendrag
Denne rapporten presentert funnene fra en intervjuundersøkelse med 29 barn plassert i
fosterhjem av barnevernet i Oslo. Rapporten er en del av et oppdrag Helse- og velferdsetaten
har fått fra Byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester. Det ble gjennomført kvalitative
intervjuer med barna, som var i alderen 10-21 år.
Hovedfunnene i undersøkelsen kan sammenfattes i følgende punkter:
• Barnas fortellinger om det å flytte til en fosterfamilie viser at det er viktig for barna
med forberedelse, informasjon og sammenhengende overganger. Færrest mulig
flyttinger og en inkluderende fosterfamilie er viktig for at barna skal få en trygg
tilknytning til fosterfamilien. Barn som kommer inn under barnevernets omsorg har
som hovedregel vært utsatt for omsorgssvikt, med de belastningene dette innebærer
for barnet. En trygg og stabil plassering kan bidra til å hindre skjevutvikling og gi
barnet nye muligheter for utvikling og mestring. Det ligger et særskilt ansvar til
barneverntjenesten når det gjelder å sørge for forutsigbare plasseringsforløp. Det er
viktig at mangel på kontinuitet og stabilitet ikke fortsetter i det offentliges regi. Et
plasseringsforløp preget av mange flyttinger og brudd i relasjoner til omsorgspersoner
utgjør ytterligere risikofaktorer for fosterbarna.
• De fleste barna oppgir at de trives på skolen og i fritiden. Trivselen knyttes til et godt
skolemiljø, det å ha gått på samme skole overlengre tid, og at fosterforeldre, barnevern
og skole er interessert i dem samt gir dem nødvendig oppfølging. Flere av barna i vårt
utvalg har tilpasset undervisning eller mottar ekstra hjelp i form av støtteopplæring på
skolen. De som ikke trives, viser til manglende oppfølging og at rot i barnevernet fører
til forsinket skolegang.
• Flere av barna sliter med helseproblemer, spesielt psykisk helse. De fleste er fornøyd
med de helsetjenestene de mottar, men noen opplever at tjenestene ikke dekker deres
behov. Barnas livshistorier slik de har blitt fortalt til oss, viser at barna utsettes for
mange risikofaktorer som kan medføre utvikling av psykiske helseproblemer, også
etter at de har kommet inn under barnevernets omsorg. Flere av barna i undersøkelsen
viser klare tegn på at de sliter med ubearbeidede hendelser i livene sine, og at den
oppfølgingen de har fått ikke har vært tilstrekkelig.
• Mange av barna har et komplekst forhold til sin biologiske familie, med
lojalitetskonflikter, skyld- og ansvarsfølelse og dobbelthet i følelsene overfor sine
biologiske foreldre. De som er fornøyd med samværsordningen de har knytter dette til
at hyppighet og organisering av møtene passer inn i deres liv, at møtene er hyggelige
og at de møter personer som er viktige for dem. Noen barn ønsker mer samvær, andre
mindre.
• De fleste barna har en tilsynsfører, men få opplever at de har fått være med å velge
hvem det skal være. Tilsynsføreren oppfattes som å ha en perifer rolle i mange av
barnas liv, noe som står i kontrast til den rollen de faktisk skal ha etter intensjonen
med tilsynsførerordningen. Det å ha en relasjon til tilsynsføreren er spesielt viktig for
at barna skal oppleve kontakten med tilsynsfører som god og nyttig.
• Barna synes barnevernet fungerer bra når de opplever kontinuitet i saksbehandlere, og
at saksbehandler har interesser for dem og lytter til det de har å si. Barna er ikke
fornøyd med barnevernet når det er stor utskifting av saksbehandlere og de ikke blir
ordentlig kjent med saksbehandleren, eller at de har fått feil eller for lite informasjon
4

og ikke blitt hørt. Reell brukermedvirkning og medinnflytelse skal sikre ivaretakelse
av den enkeltes autonomi og integritet. Brukermedvirkning har en egenverdi i å hente
fram livskraft, mestringstro og den enkeltes ressurser, bygget på brukerens egen
oppfatning av hvem de er, og ikke slik andre definerer dem. I denne undersøkelsen
kommer det fram at retten til brukermedvirkning kunne vært ivaretatt i større grad.
• Ettervern er viktig for ungdommene, og de fleste har fått god informasjon. Noen har
imidlertid kommet sent i gang, eller ikke fått den informasjonen de burde hatt. Mange
av barna har tro på at de vil få et godt liv som voksne.
• Barnas råd til barnevernet om hva som er viktig å gi av informasjon ved flytting til et
fosterhjem, er å få informasjon på forhånd, at informasjonen er riktig, at de får en
forklaring på hvorfor de må flytte, og at de får informasjon om sin biologiske familie.
Det er avgjørende for barna at informasjonen de får både er fyllestgjørende, sannferdig
og konsistent. De av våre informanter som har erfart grove brudd på dette, sliter med å
bearbeide opplevelsene, selv lang tid i etterkant. Dette representerer en vesentlig
tilleggsbelastning for barna.
Helse- og velferdsetaten har følgende anbefalinger til de utfordringene som utkrystalliserer
seg fra dette materialet:
• Arbeid med informasjon, å høre på barna og jobbe med barnets relasjoner er tre
viktige forhold som går igjen i nesten alle deler av barnas liv. Vi mener at alle som
kommer inn i barnas liv må jobbe aktivt på disse tre områdene.
• Barnevernet bør i større grad jobbe aktivt for å redusere belastningene barna opplever i
flytteprosessen, og arbeide proaktivt med ulike tiltak overfor fosterbarnet og
fosterforeldrene for å hindre at barnet opplever nye flyttinger og relasjonsbrudd.
• Det offentlige må være gode på arbeid med tilknytning, og jobbe aktivt og målrettet
for å skape en god tilknytning mellom fosterbarnet og fosterfamilien
• Skolen må ses som en viktig inngangsport til voksenlivet, i tillegg til en arena som kan
fremme barns følelse av mestring og anerkjennelse. Barnevernet, fosterforeldre og
skolen må i større grad jobbe sammen med hensyn til oppfølging og tilpasning, for å
gi barna reell mulighet til å mestre og lykkes på skolen.
• God helse er en forutsetning for aktiv deltakelse på mange områder i livet. Når
barnevernet overtar omsorgen for et barn, må det sørges for både å gi barnet mulighet
til å bearbeide de opplevelsene det allerede har hatt, samt unngå å påføre barnet nye
belastninger gjennom for eksempel flytteprosessen. Barnevernet må i større grad
kartlegge barnets fungering på de ulike livsarenaene og sørge for at barnet får mer
målrettet hjelp og oppfølging, slik at barnet får en positiv utvikling med tro på
egenverdi og mestring, samt tiltro til egne ferdigheter og muligheter i livet.
5

Kapittel 1 Om fosterbarnundersøkelsen
1.1 Bakgrunn og målsetning
Bakgrunn for undersøkelsen blant fosterbarn er vedtaket i bystyret sak 75 av 27.2.2008 og sak
24 av 25.1.2005. Oppdraget ble gitt av daværende Byrådsavdeling for velferd og sosiale
tjenester til Helse- og velferdsetaten 28. april 2008. Oppdraget omhandlet en
brukerundersøkelse av fosterforeldre og fosterbarn i Oslo. Undersøkelsen blant
fosterforeldrene ble gjennomført ved årsskriftet 2008/2009 og rapporten ble publisert i august
2009.
Denne rapporten omhandler undersøkelsen blant fosterbarn. Målgruppe for undersøkelsen har
vært barn som er plassert i fosterhjem av barnevernet i bydelene i Oslo kommune. Barna
skulle være født i 2001 eller tidligere, det vil si over 9 år. I undersøkelsen ønsket vi også å
belyse hva ungdommer som mottar ettervern mener om tjenestetilbudet, og utvalget omfatter
ungdommer opp til 23 år.
Hovedformålet med undersøkelsen er å finne ut hva fosterbarn selv mener om tjenestetilbudet
de mottar og hvordan de mener tjenestene kan forbedre med hensyn til plassering og
oppfølging, sett ut fra sine behov og livssituasjon. Vi ønsket å ha barnets livssituasjon som
utgangspunkt, og ikke barns behov ut fra et tjenesteperspektiv, derfor omfatter undersøkelsen
tjenester eller tilbud som skole, helse og fritid i tillegg til tjenester gitt av barnevernet.
For barn som har opplevd omsorgssvikt vil det gi seg utslag for deres fungering på flere
livsområder. Dette omfatter både selvfølelse, kognitive ferdigheter, læringsevne, sosial
fungering og emosjonelle ferdigheter med mer. Det er også slik at oppfølging og
samhandling er viktig for å rette en samlet innsats overfor de barna som trenger dette, slik at
de får best mulig helhetlig og koordinert oppfølging og hjelp.
Barns medvirkning i egen situasjon har i løpet av de siste tiårene fått større betydning. Deres
rettigheter er styrket både gjennom internasjonal og nasjonal lovgivning og kommer til
uttrykk i den norske barneloven og gjennom FNs barnekonvensjon. Dette medfører et
paradigmeskifte i synet på barn som selvstendige aktører som skal sikres mulighet for
delaktighet og innflytelse i eget liv og i samfunnet for øvrig, versus det tradisjonelle synet om
at barns behov ivaretas av foreldre og andre voksne i samfunnet. Barna skal ut i fra egne
forutsetninger, som alder og modenhet, sikres deltakelse i demokratiske prosesser.
I FNs konvensjon for barnets rettigheter står det:
”Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger
skal tillegges vekt.”
Barnelova sier om barns rett til å være med på avgjørelser (paragraf 31):
”Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka
dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om
personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter
kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos
eller som har med barnet å gjere.”
6

I barnevernloven står det videre om barns rettigheter under saksbehandlingen (paragraf 6-3):
”Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne
synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse
i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar
med barnets alder og modenhet.”
I følge Seim og Slettebø er det en forskjell mellom de rettigheter som barn og unge har
generelt og de rettigheter de har i en barnevernsak:
”For barnevernets barn er det snakk om at barna skal høres, enten direkte eller
ved en representant, og at det skal legges vekt på deres synspunkter. Rett til
medvirkning omtales som barnets rett til å bli hørt, som grunnlag for at fagfolk
eller rettslige instanser kan vurdere hva som er til barnets beste. Det omtales ikke
som rett til å utforme sin egen hverdag på samme måte som i den meldingen
(Stortingsmelding 39 2001/2002 – vår anmerkning) som omhandler barns og
unges oppvekstkår generelt.” (Seim og Slettebø 2007, side 38).
7

1.2 Metode
Kvalitativ intervjuundersøkelse
Undersøkelsen har vært gjennomført som en kvalitativ intervjuundersøkelse med 29 barn og
unge. En kvalitativ undersøkelse er spesielt egnet for å gi en nyansert beskrivelse av hva som
finnes, og for å gi forståelse av et fenomen. Metoden fanger opp innholdet i det som blir sagt,
ikke hvor mange som sier hva. Vi kan ikke generalisere fra den gruppen vi har intervjuet til å
si at våre funn gjelder for alle fosterbarn. Bruk av en kvalitativ metode skal imidlertid gi en
forståelse av et fenomen. Vi kan derfor si noe om den forståelsen vi har fått gjennom våre
intervjuer og den kan brukes som forklaringsmodell på lignende situasjoner (Lilledahl og
Hegnes 2000).
Vår vurdering har vært at en kvalitativ undersøkelse er best egnet til å gi oss den
informasjonen vi trenger ut i fra målsettingene med undersøkelsen, spesielt fordi det er barn
som er informanter. Vi har lagt vekt på å få et bredt sammensatt utvalg av informanter, for at
funnene skal ha overføringsverdi også til andre fosterbarn.
For å si det med ordene til Karen Killén:
”Vi vet mye om barn som er utsatt for omsorgssvikt. Nå må vi komme lenger enn
til å telle dem, vi må begynne å se dem!” (Dåvøy 2005)
Intervjuguide
Intervjuene ble gjennomført som samtaler, basert på en løs intervjuguide. Hvilke temaer og
spørsmål som skulle inkluderes i intervjuguiden var gjenstand for mye diskusjon.
Landsforeningen for barnevernsbarn deltok i planleggingen av undersøkelsen og med
utarbeidelsen av intervjuguiden.
Spørsmålene i intervjuguiden omhandlet følgende tema:
• Generelt syn på barnevernet
• Det å flytte til en fosterfamilie
• Skole og fritid
• Helsetilbud
• Samvær med biologisk familie
• Tilsynsfører
• Saksbehandler
• Informasjon
• Ettervern
Informasjon og medbestemmelse har vært viktige punkter under hele intervjuet. Det har vært
viktig å få fram hva barna selv er opptatt av, og spørsmålene i intervjuguiden har derfor bare
vært stikkord til en samtale mellom intervjuer og barnet. Det er ikke alle spørsmål som har
vært aktuelle for alle barn å svare på, og barna kan ha kommet med viktig informasjon som vi
ikke har spurt om.
8

Rekruttering av informanter
Deltakerne i undersøkelsen ble rekruttert gjennom samarbeid med bydelenes
barneverntjenester. Helse- og velferdsetaten sendte ut informasjon til bydelenes
barneverntjenester om gjennomføring av brukerundersøkelsen blant fosterbarn.
Barneverntjenestene ble anmodet om å påføre navn og adresser til alle aktuelle fosterhjem på
ferdig frankerte konvolutter. Helse- og velferdsetaten utarbeidet informasjonsbrev til
fosterhjemmene og var ansvarlig for utsendelse til fosterhjemmene. I tillegg til informasjon til
fosterhjemmene ble det utarbeidet eget informasjonsbrev til alle fosterbarn over 15 år, som
ble adressert til dem direkte. Både fosterhjemmene og fosterbarna over 15 år ble i
informasjonsbrevene opplyst om at Helse- og velferdsetaten ville ta kontakt med aktuelle
informanter til undersøkelsen, men det ble også oppfordret til å ta kontakt dersom man selv
ønsket å delta. Noen få informanter over 15 år tok kontakt med Helse- og velferdsetaten på
eget initiativ for å delta i brukerundersøkelsen.
Barneverntjenestene ble videre bedt om å lage en anonymisert liste hvor følgende kriterier
skulle fremgå: barnets fødselsår, kjønn, dato for første gangs plassering, antall plasseringer
totalt, nåværende bostedsfylke, familieplassering/ikke familieplassering, samt et
telefonnummer vi kunne anvende for å oppnå kontakt. Ut fra denne listen satte Helse- og
velferdsetaten sammen et utvalg informanter slik at alle kriteriene skulle være representert i
undersøkelsen. De utvalgte informantene ble kontaktet på telefon, og spurt om de kunne tenke
seg å stille opp til intervju. Dersom de ikke ønsket å delta, ble det valgt ut nye personer med
tilsvarende kjennetegn, som så ble kontaktet. Av personvernhensyn ble listene slettet etter
endt rekruttering.
Den skriftlige informasjonen som ble sendt ut i til fosterhjemmene og fosterbarn over 15 år,
skulle både danne grunnlag for at barna kunne vurdere om de ønsket å delta, og forberede
dem på selve intervjuet. For de mindre barna ble det spesielt lagt vekt på i telefonsamtalen
med fosterforeldrene at de måtte vurdere barnets egnethet i forhold til deltakelse – for
eksempel hva de tenkte om at 9-åringen eller 10-åringen kunne fungere som informant, og ha
nødvendig trygghet i intervjuet. Dersom de ble vurdert til å kunne delta, og selv ønsket det,
fikk fosterforeldrene i oppgave å forberede dem på intervjuet.
Noen av fosterforeldre ville ikke spørre barnet om det ville delta i undersøkelsen, med den
begrunnelsen at de ikke ville utsette barna for spørsmålene. Andre begrunnet det med at
fosterbarnet ønsket å være et helt vanlig barn, og at de ikke snakket om at barnet var et
fosterbarn, så undersøkelsen passet ikke inn i bildet. Barn plassert i fosterhjem i regi av
institusjoner måtte forhøre seg med institusjonen før de sa ja til å delta i undersøkelsen.
Gjennomføring av intervjuene
Det var to personer sammen som gjennomførte intervjuene. Personene som ble brukt som
intervjuere hadde kunnskap om og erfaring med å jobbe med barn i utsatte situasjoner.
Samtalene foregikk med noen få unntak i fosterhjemmet. Det var et bevisst valg for å skape en
trygg ramme rundt intervjuet. Dersom barnet/ungdommen ønsket å ha samtalen et annet sted,
ble dette tilrettelagt. Barna fikk velge om fostermor skulle være til stede. For noen var dette
viktig for deres opplevelse av trygghet i situasjonen. Samtalen ble innledet med å gjenta
informasjonen om hensikten med undersøkelsen, understreke at alle som skulle jobbe med
intervjuundersøkelsen hadde taushetsplikt og at alle opplysninger skulle bli anonymisert i
rapporten, og at barna kunne la være å svare på spørsmål eller trekke seg fra undersøkelsen
9

når som helst, også etter at intervjuet var gjennomført. Det ble lagt vekt på at det ikke var
riktige eller gale svar i undersøkelsen, men at det var barnets egne opplevelser, tanker og
meninger vi ville høre om.
Barna som ble intervjuet var godt forberedt på intervjuet. De var åpne og ville gjerne snakke.
Flere ga uttrykk for at de syntes det var fint å snakke med oss, og at det var lurt med en slik
undersøkelse. De ønsket å bidra. De så på det som en måte å bli hørt på, at de fikk gi uttrykk
for hvordan de hadde det.
Noen etiske refleksjoner rundt det å intervjue barn
Barna som skulle intervjues var betydningsfulle som informanter, men det var viktig for oss
som skulle snakke med dem å skape en dialog hvor barna opplevde seg anerkjent, respektert
og akseptert. Dette krever en bevissthet knyttet til vår væremåte overfor barna og en løpende
refleksjon om hvorvidt vår stil og måte å møte dem på var fremmende for en god samtale. Vår
grunnlegende holdning og syn på barna har sin forankring i anerkjennelsens prinsipp. Barna
er selvstendige, villende og handlende individer og deres opplevelser har samme gyldighet
som enhver annens. Dette betyr å møte dem med likeverd.
I planlagte samtaler med barn som har et formål (forskning, avdekking, terapi eller lignende)
må det alltid gjøres etiske vurderinger når det gjelder hvordan samtalene kan virke på barna. I
planlegging av undersøkelsen hadde vi flere diskusjoner knyttet til både intervjuform,
intervjuinnhold og om samtalene kunne utløse følelsesmessige reaksjoner hos barna som
måtte håndteres, eller om form og innhold kunne virke krenkende på noen måte.
Et resultat av denne refleksjonen var at det ble sett som viktig at barna ble forklart at
intervjuet og undersøkelsen hadde som formål å finne ut hvordan fosterbarn generelt har det,
og at det de ville fortelle om ikke ville kunne ha betydning i forhold til deres egen individuelle
situasjon.
Videre var vi enige om å følge barnas fortelling uavhengig av intervjuguiden som var
utarbeidet. Intervjuguiden ble kun brukt som en veiledende guide for intervjueren og ikke som
et organiserende prinsipp for samtalen. Dersom barna signaliserte ubehag knyttet til temaer i
samtalen, stoppet vi opp og avklarte med barnet hvorvidt de ville snakke om det eller ikke,
selv om det innebar at det var spørsmål vi ikke ville få svar på.
Etiske refleksjoner ble gjort etter hver samtale som ble gjennomført. Vi hadde avslutningsvis
en samtale med barnet om hvordan opplevelsen hadde vært og om de hadde opplevd ubehag i
noen form under samtalen. Det ble ikke gitt noen negative tilbakemeldinger, men flere barn
ga tilbakemelding om at de hadde en god følelse etter samtalen. Ingen av barna trakk seg fra
intervjuet og ingen har heller i etterkant ønsket å endre eller trekke intervjuet.
Hva har vi undersøkt?
I denne undersøkelsen er det barnas egne opplevelser og synspunkter som vi har forsøkt å få
fram. Vi har spurt om hva de synes fungerer bra, hva de synes ikke fungerer bra, og hva de
eventuelt savner eller hva som kunne vært gjort annerledes på ulike områder. Vi har vært ute
etter informasjon om den oppfølgingen de får som fosterbarn, både av barnevernet,
10

fosterforeldrene, skolen, helsetjenestene m.m. Gjennom deres fortellinger om dette, har vi
også fått informasjon om barna trives og om de har det godt eller ikke. Det er viktig å ha i
tankene ved lesning av rapporten at det er barnas egne subjektive oppfatninger som kommer
fram, ikke en mer objektiv kartlegging av forholdene. Barnas egen oppfatning av hva som
skjer er deres virkelighet, og det er den vi søker å formidle.
Den informasjonen barna har gitt oss er presentert som sitater i denne rapporten. Vi har gjort
visse justeringer i sitatene for å få dem til å bli lesbare i skriftlig form, men meningsinnholdet
er opprettholdt. Vi er imidlertid klar over at det vi har oppfattet av det barna fortalte, og det vi
har notert oss, er farget av våre egne forstillinger. Vi har etterstrebet å være mest mulig
nøytrale i referentsituasjonen, og håper og tror at det barna har sagt har blitt overført til
rapporten uten at intensjonen og meningen med det som ble sagt er endret.
11

Kapittel 2 Resultater fra undersøkelsen
2.1 Beskrivelse av utvalget
Undersøkelsen omfatter intervjuer med 29 barn plassert i fosterhjem av barnevernet i Oslo.
Det ble lagt vekt på at utvalget skulle omfatte et bredt spekter av barn for å fange opp ulike
typer av problemstillinger. Vi ønsket et utvalg som varierte med hensyn til kjønn, alder,
geografisk beliggenhet til fosterhjemmet, om det var slektsplassering eller ikke
slektsplassering, og om barna hadde hatt få eller mange plasseringer tidligere.
De barna vi har intervjuet fordeler seg slik:
• 13 jenter og 16 gutter
• Aldersspenn fra 10 til 21 år
12 år og yngre: 8 personer
13-17 år: 16 personer
18-23 år: 5 personer
• Barna er plassert i fosterhjem beliggende i Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold,
Oppland, Buskerud og Troms.
• Slektsplassering i nåværende fosterhjem: 6 personer
Ikke slektsplassering i nåværende fosterhjem: 23 personer
• Antall flyttinger barna selv har fortalt om:
En flytting: 7 personer
To flyttinger: 9 personer
Tre til fire flyttinger: 11 personer
Fem eller flere flyttinger: 2 personer
12

2.2 Om å flytte til en fosterfamilie
Tidligere forskning på barn og unges synspunkter på egen fosterhjemsplassering har pekt på
tre viktige forhold (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010):
• Barn blir påført eksistensielle konflikter på en rekke områder i forbindelse med en
fosterhjemsplassering, både med hensyn til adskillelse fra foreldre, tap av familie,
forhold til nye mennesker og skikker, og utrygghet om framtiden.
• Relasjoner er særlig viktig for et vellykket plasseringsforløp og barnas utvikling, både
barnas relasjoner til andre barn, voksne profesjonelle og foreldre og annen nær
familie.
• Et godt plasseringsforløp sett fra barnas side forutsetter et sammenhengende barneliv,
både formelt sett ved at de blir betraktet som et menneske med selvstendige meninger
som får påvirke eget saksforløp, og at relasjoner og forbindelser fastholdes eller
skapes mellom de ulike delene av barnas liv.
Forskningen peker videre på betydningen av stabilitet i plasseringsforløpet for barnas
utvikling. Stabilitet i et plasseringsforløp i betydningen av få skifter av omsorgspersoner
innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at barna har et trygt og stabilt liv. Selv om stabilitet i
form av antall plasseringssteder bare er en del av et helhetsbildet, er det imidlertid en viktig
forutsetning for at plasseringen skal ha en positiv betydning for barnets videre utvikling.
Ustabilitet i plasseringen kan også forverre de skadene som i sin tid var årsak til at
plasseringen skjedde (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
Barna i vår undersøkelse ble spurt om hvordan det var å flytte til sin nåværende fosterfamilie,
hvilken informasjon de fikk, hvordan de ble kjent, om det er noe de synes barnevernet kunne
gjort annerledes, om de har bodd i andre fosterhjem/beredskapshjem tidligere og hvordan de
synes det er å bo i fosterfamilien nå. Målet med spørsmålene var å finne ut om fosterbarnet
fikk nok informasjon om hva som skulle skje, hvorfor de måtte flytte og hvor lenge de skulle
være i fosterfamilien; om de har fått mulighet til å uttale seg om det som skjedde; og om de
har fått tilstrekkelig informasjon og støtte på at det ikke er deres skyld at de bor i fosterhjem.
Flyttehistorie
Barna i vår undersøkelse har mange forskjellige flyttehistorier. Noen av barna har flyttet rett
fra sine biologiske foreldre til det fosterhjemmet de fortsatt bor i. Andre har hatt et opphold i
et beredskapshjem før de kom til den fosterfamilien de vokser opp hos. Disse kan sies å ha en
stabilitet i plasseringsforløpet, selv om det å bli plassert i et fosterhjem innebærer et brudd
med de tidligere omsorgspersonene i barnas liv. Andre barn har en flyttehistorie som har gitt
dem svært lite stabilitet i oppveksten. De forteller om flere flyttinger, fra ett fosterhjem til et
annet fosterhjem, kanskje med et opphold i et beredskapshjem, en institusjon eller eventuelt
tilbakeføring til biologiske foreldre i mellom disse.
Et ”sammenhengende barneliv” inkluderer at barna opplever meningsfulle bindeledd mellom
de ulike delene av livet sitt. Dette innebærer blant annet at de må ha en forståelse som gir
mening for dem om hvorfor de blir flyttet fra de biologiske foreldrene til et fosterhjem, eller
fra ett fosterhjem til et annet.
13

Barnas opplevelse av hvordan det var å flytte fra de biologiske foreldrene varierer. Hvert barn
har sin historie om hvordan det skjedde, og ikke minst sin egen forståelse av hvorfor. Selv om
noen av barna var så små da de flyttet at de ikke husker selve flyttingen, har de likevel en
historie om hvordan dette skjedde. Noe var forberedt på at de skulle flytte i fosterhjem, andre
ikke. Slik forteller noen av barna sin historie om dette:
”Det er bare tante og meg. Jeg kaller henne mor. Det er fint at jeg kunne komme
til henne. Jeg flyttet til henne da jeg var noen måneder gammel.” (Gutt, 12 år)
”Jeg kom inn i barnevernet før jeg ble født, moren min er rusmisbruker og faren
min er ”gæærn”. Jeg var litt frem og tilbake, men endte opp hos mormor. Men det
passer ikke at du bor hos mormoren din og har henne som fostermor. Det er ikke
hun som kjefter på deg hvis du tar en røyk. Det skal en mor gjøre. Jeg vil ha
mormor som min mormor. Jeg kontaktet derfor barnevernet da jeg var 13 år.
Flyttet opp hit for å slippe den daglige bekymringen for mamma, er hun i live og
så videre.” (Jente, 17 år)
”Politiet kom og hentet meg hos mamma. Alt var helt vanlig, så ringte det på
døren. Barnevernet kom og tok meg med ut på gata. Jeg løp inn igjen til mamma.
Så kom politiet. De ringte på og sa at jeg måtte komme ut. Jeg fikk ikke sagt ha
det til mamma. Ingen hadde fortalt meg om barnevernet og at dette skulle skje.
Jeg synes det var rart og jeg ble redd da politiet kom. Barnevernet dro med meg
til et sted, en institusjon. De fortalte hvor jeg skulle på veien dit, og at jeg skulle
på en liten ferie der. Det var OK der, men ikke særlig gøy. Ikke ille sted, men det
var ikke greit da jeg fikk vite at det ikke var noen ferie slik barnevernet hadde
fortalt. Det gikk lang tid og jeg spurte til slutt barnevernet, og så sa de det. Da
fortalte de at mamma ikke kunne passe på meg mer. Jeg ble lei meg og sur og
sint.”(Gutt, 11 år)
”Noen dager eller uker før jeg skulle flytte hit, fikk jeg vite det. Jeg var på besøk
et par ganger før jul, også flytta jeg etter nyttår. Tror ikke det kunne skjedd på en
annen måte…. Dem kom og henta meg på skolen. ”Nestenbestemora” mi var med.
…. Dem sa ”du skal flytte”. Dem sa ikke hvorfor før etter to måneder. … De
skulle ha kommet først og sagt fra til meg. Jeg fikk ikke pakke med meg klærne og
lekene mine og playstation min. Jeg fikk ikke sagt ha det til pappa. Jeg hadde det
fint hos pappa egentlig. Jeg måtte flytte fordi dem trudde han drakk for mye øl.
Men han slutta med det - for det var best for meg. Han fikk egentlig ikke en
sjanse.” (Gutt, 11 år)
Den første historien framstår nesten som idéell: Barnet ble flyttet da det var så lite at det ikke
husker flyttingen, og har bodd i samme fosterhjem siden. Den andre historien forteller om et
barn som selv måtte kontakte barnevernet, og som derfor har en egen forståelse for hvorfor
hun måtte flytte hjemmefra. De to siste historiene forteller noe om hvor viktig det er at barna
blir forberedt på de som skal skje, at de får riktig informasjon, og at de får tid til å ta avskjed
med sin familie og ta med seg ting som er viktige for dem.
Noen av barna sier de ønsker at barnevernet hadde grepet inn og flyttet dem tidligere:
”Før jeg flytta til mormor så gjorde ikke barnevernet en dritt. Det var
frustrerende. Jeg både ville og ville ikke flytte, men jeg måtte passe på lillebroren
14

min. De burde ha gjort noe drastisk; tatt oss ut, både meg og broren min. De
visste jo at moren min var alkoholiker.” (Gutt, 17 år)
”Barnevernet burde flyttet oss før. Vi burde sluppet å bli flyttet rundt til
familiemedlemmer i årevis før vi kom i beredskapshjem.” (Jente, 18 år)
”Jeg ringte sjøl til barnevernet og sa i fra. Mamma visste jeg ringte, jeg fikk
nummeret av henne.” Intervjuer. Hva syntes du om at du sjøl måtte ringe
barnevernet? ”Skolen visste at jeg ikke hadde det bra.” (Jente, 16 år)
Vi har ikke spurt inngående om barnas flyttehistorier, om det har vært planlagte flyttinger, om
de selv har ønsket å flytte, eller om det har vært utilsiktede flyttinger. Av det de har fortalt,
går det imidlertid fram at minst seks av barna har opplevd sammenbrudd i en
fosterhjemsplassering, og måttet foreta en utilsiktet flytting. Sannsynligvis er det flere barn
som har opplevd dette minst en gang, da det er flere barn med mange flyttinger i utvalget vårt.
Slike sammenbrudd har skjedd både i slektsfosterhjem og fosterhjem hvor barnet ikke er i
slekt med familien. Sammenbrudd i en fosterhjemsplassering er uheldig for barnet, og kan si
noe om hvor viktig det er med en grundig jobb med ”matching” av fosterbarn og
fosterfamilie, i tillegg til opplæring og støtte til fosterforeldrene underveis. Men når det først
har kommet så langt, er kanskje det beste for barnet å bli flyttet til et annet hjem. Slik forteller
noen av barna hvordan de har opplevd dette:
”I det forrige fosterhjemmet – som var hos en tante og onkel, hadde jeg det ikke
bra. Det var mye drikking og mye vold. Til slutt sa jeg i fra til oldemoren min som
hjalp meg. Hun kontaktet barnevernet som kom for å prate med onkel og tante.
Jeg ble både glad og litt lei meg da jeg fikk beskjed fra barnevernet om at jeg
skulle flytte. … Jeg skulle ønske at noen hadde skjønt hvordan jeg hadde det i det
forrige fosterhjemmet sånn at jeg ikke måtte bo så lenge der.” (Gutt, 18 år)
”Jeg bodde i et fosterhjem der de hadde de to gutter. Han ene var snill, men han
yngste han låste døra da jeg kom hjem. Han ville ikke ha meg der.
Fosterforeldrene snakket med ham og sa at han ikke fikk lov til å gjøre dette. Han
fikk kjeft for at han gjorde dette. Han var bare sur på meg hele tiden, virket det
som. … Jeg måtte derfor flytte til et beredskapshjem.” (Gutt, 14 år)
Vi ser også av historiene barna har fortalt, at en del barn opplever å flytte mange ganger som
et resultat av en planlagt prosess i barnevernet. Et opphold i et midlertidig beredskapshjem
kan være et eksempel. Dette kan i en del tilfeller være helt nødvendig, og være det eneste
alternativet dersom barnet må flyttes raskt. Noen av barna hadde imidlertid bodd relativt lenge
i et beredskapshjem før de hadde flyttet videre, og enkelte trodde derfor at de skulle få bli
boende i beredskapshjemmet.
Andre barn har opplevd å flytte tilbake til sine biologiske foreldre etter en periode i et
beredskapshjem eller institusjon, for så å måtte flytte ut på nytt. Kanskje har dette medført
nytt opphold i et beredskapshjem før de kunne flytte til et mer permanent fosterhjem, og
dermed har barnet totalt vært igjennom fire flyttinger. Legger man til et midlertidig opphold
hos besteforeldrene, eller et sammenbrudd i en fosterhjemsplassering, kan antallet flyttinger
bli veldig høyt. For det enkelte barn kan dette ha vært den eneste mulige eller den beste
15

framgangsmåten på det tidspunktet avgjørelsene ble tatt. Mangel på stabilitet og
forutsigbarhet er imidlertid ikke bra for barnas utvikling, herunder all problematikken knyttet
til tilknytning, eller livet deres for øvrig. At dette foregår i det offentliges regi er
problematisk.
Slik forteller noen av barna om hvordan de opplevde flytting fra et fosterhjem/
beredskapshjem til et annet fosterhjem:
”Jeg ble lei meg da jeg måtte flytte fra beredskapsforeldrene mine. Jeg hadde
bodd hos dem i ett år og trodde at det var de som skulle bli mine nye foreldre. Jeg
fikk lite informasjon.” (Jente, 13 år)
”Jeg visste på forhånd at jeg bare skulle bo hos tanta mi i ett år. Så kom de og sa
at de hadde funnet disse her…. Jeg husker ikke helt nøyaktig, men jeg fikk den
informasjonen jeg trengte. Det var ikke noe jeg lurte på.” (Gutt, 13 år)
”Da jeg bodde hos mormor kom T og fortalte at jeg ikke kunne bo hos mormor og
bestefar lengre fordi de var for gamle til at jeg kunne vokse opp hos dem. Hun sa
også at jeg måtte flytte i fosterhjem til noen ukjente dersom ingen andre i familien
kunne være fosterhjem for meg. Tante som jeg bor hos nå sa ja…. Barnevernet
kunne ikke gjort noe annet – ….kanskje kommet litt før, men det var bra at de kom
da jeg var 4 for det hadde vært ennå verre dersom de ikke hadde kommet før jeg
ble 10 – som jeg er nå.”(Jente, 10 år)
”Fikk telefon fra tanta mi mens jeg var på skolen. Hun fortalte at jeg skulle flytte
til dem når jeg var ferdig i 9. klasse. Jeg gråt som rakker’n på skolen. Jeg hadde
bodd i 12 år i det forrige fosterhjemmet, og kalte fostermor mamma.” (Jente, 16
år)
Barnas ulike flyttehistorier forteller samlet noe om behovet barna har for å bli forberedt på
den flyttingen som skal skje. De trenger informasjon på forhånd om hva som skal skje, hvor
de skal flytte, hvor lenge de skal være der, og ikke minst; hvorfor de må flytte.
Bli kjent med fosterfamilien
Det å flytte inn i en ny familie innebærer en stor omveltning for barnet på mange områder.
Ikke bare skal de forholde seg til atskillelsen fra sin biologiske familie og de konfliktfylte
følelsene og utryggheten som dette kan medføre, men de skal forholde seg til nye mennesker,
ny kultur og nye måter å gjøre ting på. Dette er en del av de ”eksistensielle konfliktene” som
plasserte barn kan oppleve (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
Flere av barna framhever hvor viktig det er for dem at de får tid til å bli litt kjent med
fosterfamilien før de flytter dit, eller at de kjente fosterfamilien fra før:
”De ringte og sa at de hadde funnet et fosterhjem til meg. Så dro jeg på møte og
fikk vite at det var henne…. Jeg syntes det var skummelt, for jeg synes hun så så
sur ut! …Da ba jeg om betenkningstid, men takket ja dagen etter. Jeg hadde
behov for å vite hvor hun bodde og om hun hadde barn. Jeg fikk den
16

informasjonen jeg trengte av fostermor. Fra jeg fikk vite at hun skulle bli
fostermoren min til jeg hadde flyttet inn gikk det to uker. Det gikk litt for fort.
Jeg fikk større rom og fostermor var snill, men jeg kunne trengt mer tid på meg….
Det er et dårlig argument at beredskapshjemmet var så dyrt at de måtte få meg
fort ut. De hadde jo allerede betalt for det i 7 måneder.”(Jente, 16 år)
”Det gikk greit å flytte til tante. Jeg kjente henne jo fra før.”(Jente, 10 år)
”Jeg fikk et album med bilder, og jeg husker at jeg ble glad for å få se bilder av
dem før jeg skulle møte dem. Det første jeg la merke til var at fostermor hadde en
tatovering. Det syntes jeg var litt kult. Jeg var på flere besøk, og jeg både gledet
og gruet meg til å flytte. Det at jeg var på besøk flere ganger – også
overnattingsbesøk gjorde at jeg ble kjent med dem over litt tid. Flyttingen gikk bra
og jeg synes det var gjort på en bra måte.”(Jente, 14 år)
”Da jeg flytta hit, så fikk jeg lov til å begynne på nytt. Jeg fikk et bedre liv her.
Først var det veldig skummelt, men etter noen dager var det helt fantastisk! De
tok meg med til byen og da skjønte jeg at jeg skulle få bo her, og starte på nytt.”
(Gutt, 10 år)
Andre barn forteller om hvor godt det er å bli spurt om hva de selv ønsker og bli hørt på dette:
”Barnevernet hadde snakket med dem (fosterforeldrene) om hvordan jeg ville bo.
Jeg ønsket at fosterforeldrene hadde et sommerhus i Spania. Jeg ønsket en
storebror eller storesøster og dyr.” Intervjuer: Hvor mange av de ønskene fikk du
innfridd? ”Jeg fikk innfridd alle, jeg!”(Gutt, 14 år)
”De spurte om det var noe spesielt jeg ville når jeg kom hit. Jeg svarte
”VAFLER”! Da løp fostermora mi ut og kjøpte sitt første vaffeljern.”(Gutt, 13 år)
Noen barn snakker om betydningen av at det er noen de kjenner fra før som følger dem over i
fosterhjemmet, og at de fortsetter å ha kontakt med for eksempel det tidligere
beredskapshjemmet.
”Jeg ble fort kjent med folk da jeg var liten. Jeg var sammen med beredskapsmor
på besøk hos fosterforeldrene for å bli kjent med dem. Det var tryggere når
beredskapsmor var med enn når noen fra barnevernet var med. Jeg var litt redd
til å begynne med, redd for hva som skulle skje. Jeg hadde jo bodd et år i
beredskapshjemmet og var blitt glad i beredskapsforeldrene mine. Derfor var det
vanskelig å skulle bli kjent med nye foreldre. Når barnevernet kom var jeg alltid
redd for hva som skulle skje. … Jeg fikk litt informasjon om familien før jeg flyttet
inn, men jeg skulle ønske at flyttingen ikke gikk så fort, at jeg hadde fått litt bedre
tid til å bli kjent med de nye foreldrene og avslutte i beredskapshjemmet. Jeg har
fortsatt litt kontakt med beredskapsforeldrene mine.”(Jente, 13 år)
”En mann jeg kjente fra der hvor jeg bodde før fulgte meg hit. Det var bra for
meg. Det var rart og litt skummelt, men jeg tror ikke det kunne vært gjort
annerledes.”(Gutt, 13 år)
17

Enkelte av barna snakker om hvordan deres tidligere erfaringer har gjort det lettere eller
vanskeligere å tilpasse seg det fosterhjemmet de når bor i.
”Det var ikke vanskelig, for jeg har vært gjennom det så mange ganger.” (Gutt,
14 år)
”Det var vanskelig å flytte inn. Jeg var på vakt hele tiden. Jeg hadde opplevd vold
i min egen familie og var usikker når jeg skulle bli kjent med nye mennesker –
hvordan de ville være.”(Jente, 13 år)
Samlet forteller disse historiene at barna har behov for tid til å bli kjent med fosterforeldrene
før selve flyttingen. De har behov for å bli hørt både når det gjelder følelser knyttet til
flyttingen og de ønsker de har i prosessen. Barna har behov for en myk og
”sammenhengende” overgang fra ett hjem til et annet, for å oppnå trygghet samt venne seg til
den nye situasjonen.
Tilknytning til fosterfamilien
Barn som har opplevd omsorgssvikt på en eller annen måte, enten ved mishandling, neglekt,
eller manglende mental og emosjonell tilstedeværelse fra foreldrene, vil kunne ha en
forstyrrelse i sitt tilknytningsmønster. Dette vil ha betydning for hvordan de senere i livet
klarer å knytte seg til omsorgspersoner (som fosterforeldre) og andre nære personer, som for
eksempel nære venner og kjærester. En stabil fosterhjemsplassering med en god relasjon til
fosterforeldrene kan være avgjørende for å redusere en skjevutvikling, eller i et mer
oppløftende perspektiv; bidra til en positiv utvikling hos barnet.
Tidligere forskning viser at er de barna som har hatt en tilknytning utenfor familien og som
har hatt muligheter til å få hjelp til å bearbeide sine egne opplevelser de som klarer seg best
senere i livet (Dåvøy 2005).
Barna i vår undersøkelse forteller om ulik grad av trivsel i fosterfamilien og ulik tilknytning
til sine fosterforeldre og fostersøsken. Mens noen gir uttrykk for at de føler seg som en
likeverdig del av familien, sier andre at de opplever fosterhjemmet mer som et midlertidig
oppholdssted. En del av barna oppfattes som litt ”midt i mellom” – de trives i fosterhjemmet,
men gir uttrykk for en litt løsere tilknytning enn en familietilhørighet.
Noen av de som opplever at de trives godt i fosterfamilien og føler seg hjemme der, sier det
slik:
”Jeg har det fint hos fosterfamilien min. Det er en hyggelig familie. Jeg har fått
mange venner og jeg trives godt. Jeg skal vokse opp hos familien. Jeg føler at vi
er som en helt vanlig familie, og jeg føler meg ikke utenfor. Jeg har veldig god
kontakt med min fostersøster, og vi har det hyggelig sammen.”(Jente, 13 år)
”Jeg har det bra nå og jeg trives her på stedet. Jeg har mange venner og jeg føler
at jeg hører til her. Jeg har ofte venner på besøk. Jeg opplever at jeg kan snakke
med fosterfar om det meste, og at jeg kan si ifra om hvordan jeg har det.” (Gutt,
18 år)
18

”Jeg har det bra her. Jeg tenker ikke på at dette er fosterhjem. Det er hjemmet
mitt, og jeg føler meg trygg her. Jeg har mange venner, og jeg savner ikke noe.”
(Gutt, 14 år)
”Jeg er bare tretten år, men jeg vet jeg kan bli her til jeg er 25. Det sier
fosterfamilien min. Jeg kan bo her til jeg er 25, men dem skal alltid være familien
min.” (Gutt, 13 år)
Noen av ”midt i mellom”- barna utrykker seg slik:
”Det er greit. Jeg trives. Bortsett fra når vi krangler. Fint med eget rom, og at det
ikke er masse små barn. Det er litt strenge grenser her synes jeg! Fostermor har
sagt at jeg kan bo her så lenge jeg vil, men barnevernet har ikke sagt noe som
gjør meg trygg på at de er enige i dette.”(Jente, 16 år)
”Det er koselig å bo her.” Intervjuer: Hva er bra med å bo her?” Jeg får
oppfølging, jeg får god hjelp. Stort sett det.”(Gutt, 15 år)
”Det var veldig uvant. Plutselig var det sånne ordentlige
familiesammenkomstgreier. Og system, sånn som det er i en normal familie. Det
var nytt for meg. Nå tenker jeg det var det beste, for jeg ville ikke klart skolen og
slikt ellers. Fritiden min ble variert. Vi dro på ferier og gjorde ting sammen.”
(Gutt, 20 år)
”I dette nye fosterhjemmet krangla vi mye i begynnelsen. Det var fordi jeg ikke
ville bo her. Fostermor fremsto som streng og slem, og de hadde en stor hund som
jeg ikke likte. Jeg fikk den informasjonen jeg trengte. Jeg var bare ikke enig i
avgjørelsen barnevernet hadde tatt. Jeg følte at de ikke ville høre på meningene
mine. Jeg sa at jeg ikke ville bo her. Jeg ville bo på institusjon.” … Etter hvert
fant jeg ut at måtte bo her, og da bestemte jeg meg for å være snillere. For
eksempel ville jeg ikke dra på avlastninga, jeg likte den ikke. Fosterfamilien og
jeg lagde en deal om at jeg fikk slippe, men jeg må treffe broren min av og til.
Her er det friere, ikke så mye regler. Jeg fikk tillit.” (Gutt, 16 år)
Andre barns fortellinger viser at følelsen av tilhørighet til fosterfamilien mangler:
”Det er forskjellsbehandling av meg som fosterbarn og deres egne barn, og det er
en følelse man ikke trenger å føle. Så for meg er dette et oppholdssted. Jeg og
venninna mi har ikke særlig kontakt lenger, og fostermor spør ikke hvordan det
går med meg. Barnevernet sier ingenting om dette. Jeg synes det er bedre slik jeg
har det nå, enn at jeg skal lage en stor dramatisk scene. Alle er cirka fornøyd.”
(Jente, 17 år)
”Det er dumt at fosterfamilien ikke kommer på mine kamper, de er mer med på
sine egne barns ting. Jeg vil jo at de skal se at jeg også er god i noe. Nei, jeg føler
meg ikke helt inkludert i fosterfamilien. De er for eksempel...jeg føler ikke at jeg
er ordentlig søsken, og de er ikke ekte foreldre. De har det ikke så strengt, de ekte
19

arna. Det er noen ting de er veldig nei på med meg... Men også faktisk noen ting
jeg får lov til, fordi de ikke tør å si nei, de er ikke helt trygge på meg. Jeg sier jo i
mot. Barna deres er englebarn, de sier ikke i mot. Jeg spør hvorfor og er litt mer
kritisk. Bra med å bo her? Ja, masse, jeg har alltid likt regler, vi spiser da,
system og struktur; ja. Hadde ikke det hjemme hos mamma. Glad for at de sier
nei, at jeg må jobbe for ting. Glad for at de bryr seg om meg.” (Jente, 16 år)
Barna ble også spurt om hvem de ville snakket med dersom noe ikke var bra i fosterhjemmet.
Her varierer svarene veldig. Noen ville tatt det opp med fosterforeldrene direkte. Andre ville
snakket med en lærer, barnevernet, tilsynsfører, miljøterapeuten på barnehjemmet eller
biologisk mor. Blant de som har svart på dette spørsmålet tyder svarene på at de aller fleste
har noen i livet sitt som de har tillit nok til å kunne snakke med dersom noe er vanskelig. Ett
barn har imidlertid svart ”vet ikke” på spørsmålet, og et annet barn sier det ikke ville snakket
med noen, men holdt det for seg selv.
Disse historiene forteller at noen barn har en trygg og sterk tilknytning til sin fosterfamilie, og
opplever det som sitt eget hjem. De trives med både familien og vennene sine på stedet.
Andre barn trives i fosterhjemmet, men har en løsere tilknytning til familien, kanskje på grunn
av at de ikke har bodd der så lenge, vært forholdsvis store da de flyttet dit, eller ikke turt/klart
å åpne opp for å knytte seg til fosterfamilien av ulike årsaker. Noen av barna forteller
imidlertid om et fosterhjem der de ikke føler seg trygge eller aksepterte på linje med de andre
barna i familien. De føler at de er annerledes, at de er utenfor det fellesskapet som de andre i
familien har. Denne opplevelsen finner vi i vår undersøkelse både hos barn som er plassert i et
slektsfosterhjem og barn som er plassert hos fosterforeldre de ikke er i slekt med. Årsakene til
den ulike graden av tilknytning kan ligge både i barnets historie, alder og hvordan
fosterhjemmet har møtt dem. Det at noen av barna føler en såpass usikker tilknytning til
fosterhjemmet sier noe om behovet for barneverntjenesten og hjelpeapparatet for øvrig å
jobbe aktivt med både barnet og fosterfamilien når det gjelder barnets behov for og opplevelse
av tilhørighet og tilknytning til fosterfamilien. En trygg og stabil fosterhjemsplassering kan,
som vi har vært inne på tidligere, skape et godt utgangspunkt for en ønsket utvikling, mens
repeterte erfaringer med brudd, dårlige relasjoner til omsorgspersoner eller avvisning på den
annen side, kan påvirke barnets selvbilde og grunnleggende forestilling av sin egenverdi.
Oppsummering og diskusjon
Barnas fortellinger om det å flytte til en fosterfamilie viser at barna har behov for
• å bli forberedt på at de skal flytte og få tid til å bli kjent med fosterfamilien før
flyttingen
• få tid til å ta avskjed med sin biologiske familie og ta med seg ting som er viktige for
dem
• få riktig og tilstrekkelig informasjon til rett tid om hva som skal skje, hvor de skal
flytte og hvor lenge de skal være der
• få en forståelse av hvorfor de må flytte fra sin biologiske familie, beredskapshjem og
tidligere fosterhjem
• få en myk og ”sammenhengende” overgang fra ett hjem til et annet.
• å bli flyttet i tide, få slippe å bo i en vanskelig situasjon i årevis uten at noe gjøres
• at deres følelser og ønsker blir integrert i flytteprosessen
• færrest mulig flyttinger
20

• ha en trygg tilknytning til fosterfamilien og være et likeverdig familiemedlem
Barnas fortellinger i vår undersøkelse samsvarer godt med det annen forskning viser om barn
og unges synspunkter på egen fosterhjemsplassering, slik vi oppsummert det i begynnelsen av
avsnitt 2.2: At fosterbarn blir påført eksistensielle konflikter på en rekke områder, at
relasjoner er spesielt viktige for et vellykket plasseringsforløp, og at et godt plasseringsforløp
forutsetter et sammenhengende barneliv. Et godt plasseringsforløp er en viktig forutsetning
for barnas helse og utvikling, som igjen vil være betydningsfullt for senere muligheter i
voksenlivet. Gjennom å gi barna tid til forberedelse og avskjed, skape mest mulig
forutsigbarhet gjennom god og riktig informasjon, la barna bli hørt og føle at de selv kan
påvirke sin egen situasjon så langt det er mulig, og ved å skape forståelse av hvorfor de må
flytte, kan mye av risikoen for at barna senere skal utvikle problemer reduseres, i tillegg til at
dette vil være viktige brikker for å øke barnas livskvalitet.
For å unngå unødvendige flyttinger, er det viktig at både barnet og fosterforeldrene er best
mulig forberedt på å takle de situasjonene som kan oppstå. Dette gjelder også forberedelsen
av fosterforeldrenes egne barn, da disse vil få en sentral plass i fosterbarnas hverdag. Mange
flyttinger skaper ustabilitet og utrygghet i barnas liv, med tilhørende større risiko for utvikling
av problemer på en rekke områder, noe som fremhever betydningen av en god
forberedelsesprosess.
Barn som blir plassert i fosterhjem har ofte en sterk forhistorie. Mange har vært utsatt for
ulike risikofaktorer dem sårbare for å utvikle psykiske problemer senere i livet. Trygg
tilknytning er en viktig beskyttelsesfaktor i denne sammenhengen. En utrygg tilknytning kan
forsterke den risikoen for å utvikle psykiske problemer som barnet allerede har (Anke 2007).
I følge tilknytningsteorien, så former barnet en intern arbeidsmodell på bakgrunn av sine
primære tilknytningsrelasjoner. Arbeidsmodellen inkluderer barnets selvbilde, dets oppfatning
av sine primære omsorgsgivere og interaksjonen mellom disse. En trygg tilknytningsrelasjon
gir barnet en trygg base til å utforske sine omgivelser. Dette gjør at barnet oppfatter seg selv
som verdig til å motta omsorg og beskyttelse, og at det oppfatter foreldrene som trygge og til
å stole på (Kalland 2002).
I en undersøkelse gjennomført av Gunvor Andersen i 2009 (referert i Backe-Hansen, Egelund
og Havik 2010) har 11 av 20 tidligere fosterbarn har vokst opp med en relasjon til
fosterforeldrene som gjør at de senere representerer trygge omsorgspersoner for dem. Dette
hadde igjen sammenheng med at barna hadde fått rom til å forsone seg med sine biologiske
foreldre. Dette uttrykte også barna i vår undersøkelse behov for.
Noen av barna kan ha en forhistorie som gjør at de har utviklet komplekse traumer. Gjestad
(2003) beskriver viktigheten av tilknytningsrelasjonen i dette:
”Så lenge barnets miljø er preget av upredikerbare og ukontrollerbare
omstendigheter vil barnets kropp disponere ressurser som vanligvis brukes for
vekst og utvikling til overlevelse. Den største faren for et barn vil være fravær av
omsorgspersoner som pålitelig og reaktivt gir barnet beskyttelse og næring.
Manglende vedvarende regulering med en omsorgsperson skaper risiko for
uadekvat utvikling av kapasitet til å regulere fysiske og emosjonelle tilstander.
Tilknytningsrelasjonen er derfor svært essensiell i forståelsen av komplekse
traumer.” (side 3)
21

Gjestad skriver videre at et barns motstandskraft (resilience) og mestring selv med komplekse
traumer, blir påvirket av tilknytning til emosjonelt støttende og kompetente voksne, familiære
og miljømessige faktorer samt ulike individuelle faktorer.
Det å skape en trygg tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene er dermed en svært viktig
del av det å gi barna de beste muligheter for å kunne utvikle seg videre og få et godt og
produktivt voksenliv. Det som ofte brukes som begrunnelse for fosterbarnplassering framfor
institusjonsplassering, er nettopp mulighetene for kontinuitet, stabilitet og tett kontakt og
omsorg (Brønserud og Dessau 2002).
22

2.3 Skole og fritid
Når barnevernet overtar omsorgen for et barn, har det plikt til å ivareta barnets rettigheter i
henhold til opplæringsloven (Bufetat 2009).
Tidligere forskning viser at plasserte barn og unge har flere skoleproblemer enn andre barn,
både med hensyn til skoleprestasjoner og sosiale relasjoner. Forskning viser også at
situasjonen er den samme ved utflytting fra fosterhjem. Mange ungdommer med
fosterbarnbakgrunn står uten fullført grunnskole og faller derfor lettere ut av arbeidsmarkedet.
Sett fra et læringsperspektiv vil lang og stabil fosterhjemsplassering ikke fullt ut klare å
kompensere for effekten av å ha opplevd omsorgssvikt.
Det er mange årsaker til skoleproblemene, både forhold ved barnet, foreldrene, skolen og
fosterhjemsplasseringen. Forskningen viser også at jo bedre samarbeid mellom
fosterforeldrene, lærere og eventuelt skolepsykolog er, jo bedre er barnas skolesituasjon. Et
akseptabelt utdanningsnivå fra skolen er inngangsbilletten til de fleste sosiale goder og
inkludering i voksenlivet, som høyere utdanning, arbeid og god økonomi. Enkelte
undersøkelser antyder at en god skolegang kan være den mest sentrale faktoren for å sette i
gang en positiv spiral for barn og unge i fosterhjem (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
Atferdsvansker og emosjonelle problemer er en risiko for sviktende læring, men sviktende
læring er også en risiko for atferdsproblemer og emosjonelle problemer. Lav tiltro til egne
ferdigheter er også en faktor som påvirker læring. Hvilke forventninger som både lærere,
saksbehandlere og fosterforeldre har til barnet, om de er positive til at barnet skal kunne
mestre eller ikke, eller om det legges mer vekt på atferds-/ psykiske vansker, vil også spille
inn. Flere undersøkelser har vist at skole, fosterhjem og barnevern har lave forventninger til
fosterbarns muligheter for læring og utdanning (Havik 2010).
Barna i vår undersøkelse ble spurt om hvordan de synes det er å gå på skolen, om barnevernet
viser at de er interessert i skolen, om det er noe de savner av oppfølging fra fosterfamilien
eller barnevernet, og hvordan de opplever oppfølgingen fra skolen og lærerne. De ble også
spurt om hva de gjør på fritiden og om de synes at barnevernet og fosterforeldrene følger opp
dette på en god måte. Målet med spørsmålene var å få vite mer generelt om hvordan barnet
har det i hverdagen, om det får hjelp til det trenger, trives på skolen og i fritidsaktiviteter, og
får den nødvendige oppfølging og støtte i skolesituasjonen.
Svært mange av barna vi snakket med ga uttrykk for at de trivdes på skolen og opplevde det
gikk bra både faglig og sosialt. Mange av barna mottar imidlertid støtteundervisning eller
tilrettelagt undervisning på skolen, noe som støtter de funnene andre undersøkelser har gjort
med hensyn til skoleproblemer hos fosterbarn. I og med at vår undersøkelse er en
tilfredshetsundersøkelse, har vi ikke gått nærmere inn og sett på faktisk skolemestring, men
forsøkt å fange opp barnas egen opplevelse av hjelp og støtte i skolesituasjonen.
De som er fornøyd med skolen og oppfølgingen de får
De barna som sier de har det greit på skolen, beskriver situasjoner med et godt miljø på
skolen, at de har gått på samme skole lenge, at barnevernet er opptatt av deres skolesituasjon
23

og at de får oppfølging fra både skole og fosterfamilie når de har behov for det, og at denne
oppfølgingen gir resultater. Her er noen eksempler på hvordan barna beskriver dette:
”Jeg trives på skolen. Det er et godt sosialt miljø i klassen og ingen mobbing på
skolen. Barnevernet brukte å komme på skolen tidligere, men læreren min sa ifra
at det gikk veldig fint og de sluttet å komme. Jeg vil helst ikke at barnevernet skal
komme så ofte fordi da føler jeg meg spesiell og ikke som en vanlig familie. Jeg
savner ingen ting på skolen.”(Jente, 13 år)
”Det har blitt bedre etter at hjelpelæreren kom og jeg synes det går fint på skolen.
…. Jeg har blitt mye bedre i matematikk siden jeg fikk hjelpelærer.”(Jente, 12 år)
”Jeg har fått plass på en videregående skole som er litt spesiell og som er for
elever som ønsker mer praktisk rettet undervisning. Jeg er kjempefornøyd og
opplever at jeg får all den hjelp og støtte fra lærerne som jeg måtte trenge. Det er
mye oppfølging fra læreren og jeg føler at de er opptatt av meg og hvordan jeg
utvikler meg.”(Gutt, 18 år)
Intervjuer: Synes du at barnevernet er interessert i hvordan du har det på skolen?
”Ja, hun spør alltid om det. Det er fint. De bryr seg mer enn nok! Jeg liker ikke
rektor, ellers så går det bra på skolen. Jeg kjente mange på den nye skolen fra før.
Det var ikke vanskelig å bytte skole i det hele tatt. Jeg får god oppmuntring i
fosterhjemmet. Jeg har gått fra enere og toere til femmere og seksere etter at jeg
flyttet hit. Jeg får belønning. Lærerne følger opp bedre enn på den forrige skolen.
De ringer hvis jeg ikke kommer.”(Jente, 16 år)
”Alle er jo interessert og spør hvordan det går på skolen. Jeg har nok hjelp nå.
Jeg liker lærerne litt. Dem er greie. En lærer jo noe av dem i hvert fall, men ingen
liker vel lærere på samme måte som en liker fosterforeldre for eksempel! Dem
(lærerne) gir meg bra tilbakemelding på innsatsen min. Jeg tror de liker
meg.”(Gutt, 11 år)
Flere av barna beskriver at de får til mer på skolen nå som de får hjelp enn det de gjorde
tidligere. De opplever at de mestrer mer og trives bedre på skolen som et resultat av den
oppfølgingen de får, selv om andre faktorer også spiller inn. Dette tyder på at de får en
oppfølging som fungerer slik den skal.
De som ikke er fornøyd med skolen
Noen av barn har en mer negativ opplevelse av skolen og oppfølgingen fra de voksne rundt
dem. De opplever at de ikke har fått den oppfølgingen de har hatt behov for, eller at det har
tatt lang tid å få det. Ei jente opplever også at rot fra barnevernets side gjorde at hun måtte gå
ett år om igjen på skolen. Slik forteller noen av barna om problemer på skolen:
”Jeg går på videregående skole. Skulle egentlig gått andre året, men jeg går
første året om igjen fordi barnevernet ikke fikk med seg at jeg flyttet. Da jeg flyttet
fra fosterforeldrene mine til institusjonen var det ikke plass på skolen der i XXX.
Og den skolen jeg gikk på trodde at jeg skulket i en måned. De hadde ikke fått
meg seg at jeg hadde flyttet og barnevernet var ikke i kontakt med skolen. Skolen
24

sa ikke fra til barnevernet og saksbehandlere visste ikke. … Karaktermessig er
jeg fornøyd. Det handler om prioriteringer. Jeg har sett hvordan det har gått med
mamma som aldri har fullført noe. Det skal ikke skje med meg!”(Jente, 17 år)
”Det var trist å flytte fra den gamle skolen og alle vennene jeg hadde der. Spesielt
3 bestevenner som jeg savnet veldig. Ofte så gråt jeg. Jeg trives etter hvert godt
på skolen her, og jeg har mange venner. … Kanskje skulle jeg fått mer oppfølging
fra skolen her til å begynne med. Fostermor har søkt om støttelærer til meg, men
det tok lang tid og var vanskelig å få til. Da jeg endelig fikk det varte det ½ år og
så fungerte det ikke mer. Jeg skal nå få hjelp til de sosiale problemene og den
uroen jeg kan ha på skolen..”(Jente, 14 år)
”Jeg fortsatte på samme skole. Det var ikke så mye kontakt med barnevernet. Jeg
greide meg bedre på skolen i fosterhjem. Jeg fikk litt lettere opplegg for jeg sleit
på skolen.” Intervjuer: Opplever du at lærere liker deg? ”Ja. Nei, ikke på
barneskolen. Barnevernet var litt inne mens jeg gikk på barneskolen, men det
funka ikke. Skolen kunne ikke hjelpe meg. Jeg fikk mer hjelp på ungdomsskolen,
fikk pc og mindre klasse. Den hjelpa skulle jeg fått på barneskolen, så kunne jeg
klart meg bedre.” (Jente, 20 år)
”Jeg kom fra en flerkulturell skole. Den nye skolen var helt annerledes. Jeg fikk
assistent med en gang. Jeg synes der og da at jeg var annerledes. Jeg sperra meg
vekk fra de andre. Jeg var veldig skolesvak. De hadde ikke noe godt system i
forhold til det. De tok meg ut av klassen hele tiden, så jeg ble ennå mer
annerledes. Barnevernet viste interesse for hvordan jeg hadde det på skolen. Jo
da. Jeg hadde tre forskjellige assistenter, så det blir både og. De hadde litt
forskjellige – hm, arbeidsmetoder, ja. Jeg følte ikke at de hadde noe imot
meg….Jeg trives veldig godt her på folkehøgskolen. Her savner jeg ingenting. Før
savnet jeg venner. Nå har jeg fått nye.” (Gutt, 20 år)
Selv om det er få i vårt utvalg som sier at de ikke trives på skolen, er det flere som ikke er
fornøyd med den oppfølgingen de har fått fra skolen og barnevernet. Rot, lang
saksbehandlingstid og manglende eller feil oppfølging har gjort at barna føler de ikke mestrer
skolen like godt som de skulle ønske.
Venner og fritid
Det å ha et godt sosialt liv med venner og fritidsaktiviteter kan være en utfordring for
fosterbarna. De må ofte begynne på nye skoler, bli kjent på et nytt sted og skaffe seg nye
venner når de flyttes til et fosterhjem. Det å være ”annerledes” fordi man bor i en
fosterfamilie og usikkerheten om hvor lenge man kan bo der, kan gjøre dette enda
vanskeligere.”
De aller fleste barna i vår undersøkelse sier de har mange venner og har en aktiv fritid som de
trives med. Flere legger vekt på at interesse og oppfølging fra fosterforeldre og barnevern
bidrar til den positive opplevelsen av fritidsaktivitetene. Noen eksempler på hvordan barna
beskriver dette er:
25

”Sparker fotball. Det er det jeg gjør. Jeg og en kamerat, som bor rett borti her.
Jeg spilte på xx, men begynte å spille på yy. Det er dårlig nivå på gutter -9X
fotball her i nærmiljøet. Jeg skal prøvespille for 2. divisjonslaget. En får bare
prøve å gjøre så godt en kan.” Intervjuer: Hva gjør du når du ikke spiller fotball?
”Da er jeg inne, ser på tv eller spiller. Det er ikke andre interesser enn fotball
som jeg driver med aktivt. Men driver litt slalåm og ishockey på vinter og sykler
på stier i skogen. Jeg har alt jeg trenger til det jeg driver med. De
(fosterforeldrene) har engasjert seg veldig mye, følger opp på alle kanter. Men
ikke fostermor, for hun er støvoman. Hun støvsuger veldig. Men faren min
(fosterfar) han kjører meg til alle steder. Han er også fotballinteressert.” (Gutt,
14 år)
”På fritiden turner jeg tre ganger i uka. Jeg gjør en del lekser og er mye sammen
med vennene mine. Av og til slapper jeg bare av hjemme. Når barnevernet er på
besøk spør de litt om hva jeg gjør på fritiden, litt om skolen, lekser, venner etc.
Jeg trenger ikke mer hjelp i forhold til fritiden eller fritidsaktivitetene.”(Jente, 13
år)
”Jeg er fornøyd med fritidsaktivitetene mine. Neste mandag skal jeg starte med
friidrett. Jeg og fetteren min har ønsket dette fordi vi ville begynne med noe som
var kult. M (fostermor) kommer til å se på meg når jeg øver på friidrett.”(Gutt, 11
år)
”Jeg stima rundt med mine egne ting. Så foreslo saksbehandler at jeg skulle
begynne på friidrett i 9. klasse. Det drev jeg med i mange år.”(Gutt, 20 år)
Enkelte av barna beskriver imidlertid en fritid med mindre aktivitet:
”Jeg henger nedi byen. Hvis du ikke driver med håndball, fotball eller ishockey
får du klare deg sjøl. Jeg er litt på nettet, ikke datanerd, en gang pr. måned på
facebook. Det er en fyr som jeg kan snakke med, Han er kristen, har fostersønn.
Han kan jeg prate med om alt.” (Gutt, 17 år)
”Synes egentlig ikke barnevernet er noe opptatt av min fritid, nei. Jeg går på kino,
shopping og trening med venninner, men jeg savner ridningen. Jeg er dyktig til
det. Men det er ikke mulig å få det til her oppe. Jeg har utstyr, og det er jo hester
her, men ingen som passer.”(Jente, 16 år)
Barnas beskrivelser av fritiden er positiv, mange driver med idrett og andre aktiviteter og de
trives med venner og venninner. Kanskje kan noen av svarene til dels henge sammen med et
behov for å vise at man er vellykket og mestrer noe, og at man ikke kun framstår som
barn/unge med problemer. Det å ha et godt sosialt liv er en viktig faktor for at barna skal
kunne trives og utvikle seg, noe som gjør at det er ekstra positivt at barna har gode
opplevelser på dette området.
26

Oppsummering og diskusjon
De fleste barna i vår undersøkelse oppgir at de trives på skolen og i fritiden og at de gjør det
bra både faglig og sosialt. Dette kan synes å gå på tvers av forskning om at fosterbarn har
flere skoleproblemer enn andre barn. Hvis vi går litt nærmere inn på hva barna sier, så finner
vi imidlertid at mange av dem har en form for støtte eller tilrettelagt undervisning på skolen.
Mange av barna har ut fra dette sannsynligvis et problem som de får hjelp med, men som
kanskje er sårt og derfor vanskelig å snakke om.
Det at barna trives og føler de mestrer skolen, oppgir de at henger sammen med
• et godt miljø på skolen
• det å gå på samme skole over lengre tid
• at barnevernet og fosterforeldre er opptatt av deres skolesituasjon
• at de får oppfølging fra både skole og fosterfamilie når de har behov for det
De barna som ikke opplever skolesituasjonen like god, forklarer det med
• at de ikke har fått den oppfølgingen de har hatt behov for
• at det har tatt lang tid å få den nødvendige oppfølgingen
• at rot fra barnevernets side fører til forsinkelse i skolegangen
Når det gjelder venner og fritid, oppgir også de aller fleste barna at de har venner og trives
med det de gjør på fritiden. Noen blir dyttet litt i gang av fosterforeldrene eller barnevernet,
og opplever dette som positivt.
Det at skole og utdanning er viktig for barnas liv, er noe som tidligere forskning viser. Havik
(2010) sier det slik:
”I tillegg til at mestring av skolen er vesentlig for barnets trivsel og selvfølelse
mens de er barn, utgjør læring et helt vesentlig grunnlag for barn og unges
framtid. Utdanning utover grunnskolenivå er selve inngangsbilletten til et
selvstendig voksenliv.” (side 1)
Havik sier videre at fosterbarn på grunn av sine erfaringer ofte har utviklet en grunnleggende
antakelse om at de er lite verdt og at de kan lite. I tillegg har ofte fosterbarn problemer med å
stole på andre. Havik presiserer imidlertid at svekket funksjon utgjør en risiko, ikke en
skjebne. Nedadgående spiraler kan vendes til oppadgående, og jo tidligere barnet får en god
omsorgs- og læringssituasjon, jo lettere er det å endre retningen på spiralen. Begrepet
”løvetannbarn” brukes i noen tilfelle om barn som klarer seg godt i livet på tross av store
belastninger i oppveksten. Relativt mange av disse barna har nevnt erfaringer i skolen og
møtet med en lærer som årsaken til at de har klart seg så bra (Nordahl 2005).
Det er samtidig viktig å se at mens skolegang og opplæring på den enes siden kan føre til ny
kunnskap, erfaring og personlig vekst, kan skolen også være en risikofaktor gjennom å
avgrense eller stenge for de mulighetene som barnet har. Det blir derfor viktig å forstå hvilke
faktorer som bidrar til at barna gis gode muligheter for vekst og utvikling. Dette omfatter
anerkjennelse og ros, tilhørighet og trygghet i fellesskapet, mestring, respekt og verdsetting,
og tillit. De negative motpolene til disse begrepene utgjør begrensninger for læring og
utvikling. (Nordahl 2005)
Sannsynligheten for at et barn skal oppleve skjevutvikling og problemer senere i livet, er
større jo flere risikofaktorer et barn er utsatt for. Barn plassert i fosterhjem har allerede blitt
utsatt for mange risikofaktorer. Et mål må være å sørge for at skolen ikke blir enda en
27

isikofaktor som de utsettes for, men tvert i mot en beskyttende og forebyggende faktor i
oppveksten.
Fosterbarnas skoleprestasjoner må også ses i sammenheng med deres fysiske og psykiske
helse. Det å være frisk er et viktig utgangspunkt for å kunne fungere i skolen, dyrke
fritidsinteresser og opprettholde sosiale relasjoner (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
Barnas erfaringer gjennom omsorgssvikt og brudd med sine biologiske foreldre, flyttehistorier
videre og tilknytning i fosterhjemmet, påvirker barnas helse, og derav også deres muligheter
til å kunne fungere i skolen. En av guttene i vår undersøkelse uttrykte dette på en god måte,
og hans opplevelse er nok lik den mange andre barn i samme situasjon opplever:
”Når jeg har det bra der hvor jeg bor, går det bedre på skolen,” (Gutt, 16 år)
28

2.4 Helsetilbud
Kunnskapsoversikten om barn og unge i fosterhjem, skrevet av Backe-Hansen, Egelund og
Havik i 2010, viser til forskning som konkluderer med at plasserte barn allerede fra fødselen
av har dårligere fysisk helse en andre, og oftere enn barn som ikke er plassert lider av en
rekke fysiske sykdommer. Forskningen viser imidlertid at forskjellen mellom plasserte og
ikke-plasserte barns fysiske helse i stor grad utliknes når det blir kontrollert for barnas
sosioøkonomiske bakgrunn.
Den psykiske helsen er derimot langt dårligere for plasserte barn enn for andre barn, i følge
den samme kunnskapsoversikten. Noen av forskjellene reduseres ved kontroll for
sosioøkonomisk bakgrunn, men plasserte barn har likevel flere atferdsproblemer. Dette
gjelder også sammenliknet med sosialt utsatte barn som ikke er plassert. Gutter er mer utsatt
for psykiske problemer enn det jenter er.
Plasserte barn og unge har altså med seg helseproblemer når de plasseres. Forskningen viser
at helseproblemene fortsetter også etter plasseringen. Dette vil si at plasseringen i fosterhjem
ikke klarer å kompensere for barnas helseproblemer.
Det å ha god helse, som er mer enn fravær av sykdom, er viktig for både å kunne fungere på
skolen, ha sosiale relasjoner og være aktiv i fritiden. Helsefaglig oppfølging er derfor svært
viktig for fosterbarns mulighet for utvikling, samt av betydning for barnas livskvalitet.
Hvordan opplever barna det helsetilbudet de får
Det barna i vår undersøkelse har blitt spurt om når det gjelder helse, er hva de synes om det
helsetilbudet de har fått – hva som er bra, hva som kunne vært bedre og hva de savner. De ble
også spurt om hvem de ville fortalt det til dersom noe i livene deres var veldig vanskelig.
Målet har vært å finne ut om barnet opplever at det får dekket de behovene det har for
helsehjelp/samtalehjelp, støtte og oppfølging.
Noen av barna opplever at de får den hjelpen de trenger:
”Jeg savner ingen ting når det gjelder helsetilbud. Helsesøster har vært på
skolen og jeg har en fastlege jeg kan gå til.”(Gutt, 18 år)
”Jeg er fornøyd med den hjelpen jeg får. Jeg har epilepsi, og blir jevnlig fulgt opp
av sykepleier på sykehuset.” (Jente, 14 år)
”Jeg har hatt den samme kontaktdama BUP i to nå. Nå har jeg blitt mer voksen
og ser at jeg har godt av å dra dit og kjefte litt. Det er jeg takknemlig for.” (Jente,
17 år)
”Jeg har vært fornøyd med PPT, og ikke tenkt at jeg har manglet noe.” (Jente, 18
år)
29

Noen av barna sier de ikke trenger særlig hjelp, men at de vet hvor de kan henvende seg:
”Jeg kjenner til helsesøster på skolen og at vi kan gå til henne dersom vi er syke
eller trenger hjelp. Jeg tror ikke det er så mange gutter som går til helsesøster
dersom de har problemer, det er det mest jenter som gjør – de er flinkere til det.”
(Gutt, 12 år)
”Helsesøster på skolen sier at vi bare kan komme hvis det er noe. Hun har
taushetsplikt, men hun har forklart om det derre med at hvis noen forteller om noe
hun har plikt til å gjøre noe med så må hun det. Jeg tenker ikke på om jeg trenger
noe helsehjelp. Det er jo apotek her da.”(Gutt, 14 år)
”Før gikk jeg til psykolog, men jeg trenger ikke det nå.”(Gutt, 13 år)
Enkelte av barna opplever at det kanskje er litt uklart hvem de kan snakke med om hva:
”Jeg kjenner til helsesøster på skolen. Hun er veldig grei og steller med sår og tar
på plaster.”(Jente, 11 år)
”PPT. Jeg tror jeg har det. Jeg husker ikke hva de gjør. Merker ikke at de er der.
Jeg blir kalt inn på møter og slikt.” (Gutt, 16 år)
”Jeg har hatt noen å prate med, men jeg er ikke sikker på hvor de var fra. Jeg tror
ikke jeg har savnet noe eller har behov for noe.” (Gutt, 20 år)
Andre barn opplever at de ikke har fått den helsehjelpen de føler at de har hatt behov for, av
forskjellige årsaker:
”Jeg har en sykdom som jeg bør få behandling for. Men ingen kan kjøre. … Jeg
kan alltids ringe legen og få en time til behandling, men jeg vet at jeg ikke
kommer meg dit så da er det ikke noe poeng.”(Jente, 17 år)
”Jeg hadde tilbud om psykolog, og jeg gikk dit en fem –seks ganger. Jeg følte jeg
ble dårlig av det. Alt ble bare verre. Dem sier at det kanskje blir sånn en stund, og
så blir det bedre og bedre, men jeg orka ikke det….Jeg kunne trengt informasjon
om forskjellige terapeutiske retninger – det som fins, sånn at jeg kanskje kunne
finne noe som passer for meg.” (Jente, 17 år)
”Jeg var hos PPT, men de vurderte meg helt feil. De sa jeg var tilbakestående. Så
var jeg i BUP; masse prøver, tester, ADD; nei, ingenting, ikke noe resultat. …Jeg
har hatt samtaler i BUP, men har slutta. Han slutta han som var der. Jeg kunne
gjerne tenkt meg å ha mer, men det er kjedelig å gjenta hele historien.” (Jente, 20
år)
”Først nå, når jeg er flytta hit, har jeg fått noen å prate med på ordentlig. Jeg
gikk til en gubbe der jeg vokste opp. … Han sa i et ansvarsgruppemøte at det ikke
var noen vits i å snakke med meg fordi jeg ikke åpnet meg.(Jente, 16 år)
30

Barna ble også spurt om hvem de ville snakke med hvis noe var veldig vanskelig. Målet for
oss var ikke nødvendigvis å finne ut hvem de ville snakke med, men å finne ut om de hadde
en voksenperson i livet sitt som de var trygge nok på til å kunne ta opp vanskelige ting med.
Det er ikke alle barna som har sagt noe om dette, men mange oppgir at de har en slik person
de kan snakke med. Det kan være fosterforeldrene, en lærer, miljøarbeider, saksbehandler i
barnevernet eller tilsynsfører, og i ett tilfelle også biologisk mor. Dette viser at barna har ulike
personer de henvender seg til, noe som peker på betydningen av bredde i støtteapparatet.
Enkelte av barna uttrykker imidlertid at de ikke ville snakket med en voksen person dersom
noe var veldig vanskelig. En gutt på 20 år utrykker seg slik:
”Problemet er at jeg ville holdt det inne for meg selv helt sikkert. Jeg er ikke glad
i å prate med folk.”
Vi kan ikke si noe om omfanget av fysiske eller psykiske problemer hos barna i vårt utvalg.
Det er imidlertid ganske mange som har nevnt at de har vært i kontakt med psykolog, PPtjenesten
eller andre, noe som tyder på at en del av barna har hatt eller har psykiske problemer
på ulike områder.
Mange av barna har tenkt på fysisk helse under intervjuet når man er kommet inn på spørsmål
om hvordan helsetilbudet oppleves. Ofte er det under andre punkter i intervjuet at barna har
kommet inn på forhold som dreier seg om emosjonelle, sosiale eller psykologiske faktorer av
helsemessig betydning. Der barna har formidlet at de opplever helsetilbudet som bra og at de
får den oppfølgingen de trenger, har vi ikke i denne intervjuundersøkelsen pratet videre rundt
dette temaet.
Forhold i barnas livshistorier som påvirker deres helse
Mange av barna i utvalget har i løpet av intervjuet hatt et ønske om å formidle sine
livserfaringer, både fra tiden både før, under og etter plasseringen(e) i fosterhjem. Mange av
barna fortalte derfor om sine livsopplevelser, selv om intervjuerne ikke har stilt direkte
spørsmål om hvordan barna har det eller hvordan det går med dem.
Flere av barna formidler opplevelser som har satt sterke spor, og mange av barna bærer preg
av dette. Spesielt vanskelig oppleves det å ha måttet flytte uten å ha hatt mulighet til å ta
farvel med biologisk familie, i flere tilfeller uforberedt og med politibistand. Noen av barna
opplever også at det har vært svært vanskelig at årsaken til flyttingen har blitt fortiet fra
barnevernet, eller at de har fått én forklaring først som underveis i oppveksten er endret flere
ganger. Barna i utvalget som har opplevd at de ikke har fått riktige forklaringer på hvor og
hva de skal i forbindelse med å måtte flytte fra familien, sliter med å bearbeide denne
opplevelsen i ettertid. Mange av barnas beretninger bærer bud om ubearbeidede traumatiske
opplevelser før, under og etter flytting fra biologisk familie. Skyld- og ansvarsfølelse overfor
de biologiske foreldrene er også noe flere barn sliter med.
Det kan ofte være tungtveiende grunner til at flytting må skje på kort varsel. I vår
undersøkelse tas det ikke stilling til om dette har vært riktig eller galt. Det som det pekes på
her, er den oppfølgingen som barna og ungdommene har fått i etterkant. En vet at barn som
har fått den nødvendige hjelp eller støtte til å bearbeide de vanskelige opplevelsene klarer seg
bedre enn barn som ikke har fått denne hjelpen eller støtten. Samtalene med barna og
31

ungdommene i vår undersøkelse indikerer at det kan være et behov for å se nærmere på
hvordan denne støtten kan ivaretas overfor barn plassert i fosterhjem.
Oppsummering og diskusjon
Det barna i vår undersøkelse har fortalt om sin helsesituasjon, kan oppsummeres i følgende
punkter:
• Det er få barn av barna som opplever at de har problemer med sin fysiske helse
• Relativt mange barn har vært i kontakt med PP-tjenesten, BUP med mer, som antyder
at en del sliter med psykiske problemer av ulik art.
• En rekke andre forhold i de livshistoriene barna forteller om kan ha en negativ
innvirkning på deres helse.
• De fleste av barna i vårt utvalg er fornøyd med de helsetjenestene de mottar, men
enkelte har ikke noe forhold til det.
• De barna som opplever at de ikke får den helsehjelpen de trenger, peker på praktiske
problemer med å komme seg dit de kan få hjelp, at forhold i hjelpesituasjonen gjør det
vanskelig å ta i mot hjelp, og at de opplever at hjelpen de får ikke har hjulpet dem noe.
Selv om tidligere forskning viser at plasserte barn og unge har dårligere fysisk helse enn andre
barn, oppleves ikke nødvendigvis disse barna som sykere enn andre. (Backe-Hansen, Egelund
og Havik 2010). Det er kanskje også noe av forklaringen på at få av barna i vår undersøkelse
har lagt vekt på at de har fysiske problemer. Med unntak av én ungdom, som opplevde at hun
ikke fikk hjelp fra fosterforeldrene til å komme seg til behandling, ga de andre barna uttrykk
for at de fikk den hjelpen og oppfølgingen de trengte med hensyn til deres fysiske helse.
Funnene fra tidligere undersøkelser om at mange barn i fosterhjem har dårlig psykisk helse,
støttes langt på vei av det barna har fortalt i vår undersøkelse. Årsakene til dårlig psykisk
helse kan være mange, og inkluderer både forhold før barnet ble plassert i fosterhjem og
etterpå. Som vi har vært inne på tidligere, har barn som er plassert i fosterhjem vært utsatt for
en rekke risikofaktorer for å utvikle psykiske problemer. Kanskje er det viktigere for
barnevernet å se hva som kan gjøres med problemene barnet har enn å lete etter tidligere
årsaker. Som Backe-Hansen, Egelund og Havik skriver i kunnskapsstatusen om barn og unge
i fosterhjem (2010):
”For alle praktiske formål er imidlertid den viktigste konklusjonen at det er visse
forskjeller mellom fysisk og psykisk helse blant plasserte og ikke-plasserte barn
og unge, og uansett hva som forårsaker disse, bør de bemerkes og tas hånd om.”
(side 29)
Siden mange av barna i vår undersøkelse mottar en eller annen form for oppfølging med
hensyn til sin psykiske helse, er det rimelig å anta at barnas psykiske problemer blir fanget
opp og tatt tak i. For noen av barna i vår undersøkelse har slik hjelp ført til at de har kommet
videre og ikke lenger trenger hjelp. Som enkelte av barna beskriver, kan det imidlertid også
være at den hjelpen barna får ikke er tilstrekkelig eller fungerer godt for dem, slik at de ikke
opplever noen bedring. Det er mange faktorer som kan spille inn på om den hjelpen barna får
fungerer godt eller ikke, og sannsynligvis også ulike synspunkter på hva det betyr å fungere
godt. Uansett er enkelte barns opplevelse at de ikke får den hjelpen de har behov for, og dette
bør tas på alvor.
32

Noen fosterbarn kan også ha en historie som gjør at de har fått store psykiske problemer, som
det er krevende å ta tak i. Det kan for eksempel være komplekse traumereaksjoner.
Komplekse traumer viser til barns erfaring med gjentatte traumatiske hendelser innenfor sitt
omsorgssystem, som for eksempel flere opplevelser av emosjonelt eller fysisk misbruk,
omsorgssvikt, vold i familien med mer. Barn som har vært eksponert for dette gjentatte
ganger fra de er små og over lengre tid, kan utvikle komplekse traumereaksjoner. Disse er ofte
svært sterke og kan lede til følelsesmessige, kognitive, atferdsmessige og sosiale vansker som
vil kunne forgrene seg og svekke fungeringen på en rekke områder (Gjestad, 2003).
Like viktig som det er å ta tak i barnas psykiske problemer og hjelpe dem ut av disse, er det å
unngå at det offentlige påfører barna nye problemer gjennom fosterhjemsplasseringen. I dette
ligger det blant annet å unngå at flyttingen påfører barna nye traumer, og sørge for at
fosterhjemsplasseringen gir barna et stabilt og trygt hjem der de får mulighet til å bearbeide
sine opplevelser og utvikle seg videre.
33

2.5 Forhold til og samvær med biologisk familie
I norsk barnevern anses det som viktig at barn i fosterhjem opprettholder kontakten med sin
biologiske familie, fordi det bidrar til å gi kontinuitet og sammenheng i livene deres. I
barnevernloven paragraf 4-19 slås det fast at
”Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med
hverandre.”
Tidligere forskning viser at kontakt med foreldrene er et vanskelig område for plasserte barn.
Mange er usikre på tilhørigheten til sin biologiske familie, eller opplever lojalitetskonflikter
mellom foreldre og fosterhjem. Båndet til den biologiske familien er viktig for barna, og de
ønsker kontakt med større deler av familien enn bare foreldrene, som søsken og besteforeldre
Det er videre en ganske stor gruppe barn som sjelden eller aldri ser foreldrene sine. Det er
oftest kontakten med far som mistes (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
I intervjuundersøkelsen vår spurte vi barna om de hadde kontakt med sin biologiske familie,
hva de synes er bra eller ikke bra når de møter sin biologiske familie, og om det eventuelt er
noe de skulle ønske var annerledes. Hvis de ikke hadde kontakt med sin biologiske familie,
ble de spurt om de visste hvorfor de ikke hadde det og hva de synes om det. Målet med
spørsmålene var å finne ut om fosterbarnet får se sin biologiske familie og søsken så mye som
de ønsker, og om disse møtene foregår på en god måte.
De aller fleste barna i vårt utvalg har kontakt med sin biologiske familie. Noen har kontakt
med både mor og far, andre bare en av foreldrene. Mange har også kontakt med andre i
familien, som søsken, besteforeldre, tanter og onkler. I noen tilfeller har de kontakt med deler
av sin biologiske familie, men ikke mor eller far. Årsakene til at de ikke har kontakt med en
eller begge av sine foreldre varierer. Noen vet ikke hvor mor eller far oppholder seg. Det kan
også være andre forhold ved foreldrene som gjør at det ikke er mulig for barnet å ha kontakt
med dem. Andre barn ønsker ikke selv å ha samvær med foreldrene.
Tidligere forskning viser at foreldre til plasserte barn har en betydelig overdødelighet. (Backe-
Hansen, Egelund og Havik 2010). Denne observasjonen finner vi også i vårt utvalg. Seks av
de 29 barna vi har snakket med har mistet en eller begge sine biologiske foreldre.
Noen er fornøyd med samværsordningen sin
De av barna som er fornøyd med samværsordningen sin, gir uttrykk for at hyppighetene av
møtene passer med det de selv ønsker, at organiseringen av møtene (faste tidspunkter eller
mer tilfeldig) passer dem, at møtene er hyggelige, og at de møter de personene i sin biologiske
familie som er viktige for dem. Selv om de ikke vil at ordningen skal være annerledes, viser
imidlertid noen av utsagnene deres at samværet likevel ikke er helt problemfritt.
”Jeg har samværsordning med min ordentlige mamma 6 ganger i året. Men det
blir litt til og fra for jeg har ganske stram timeplan. Jeg synes den er helt grei.”
(Jente, 17 år)
34

”Jeg møter moren og faren min en gang i måneden. Detter er gøy og koselig. Jeg
gleder meg til å besøke dem for de har så mye å fortelle.” (Jente, 11 år)
”Det er hyggelig å møte familien. Det er mange tradisjoner. Vi feirer alltid jul
med mormor og tante på lille julaften, for eksempel. Jeg kan ta kontakt når jeg vil.
Det er greit. (Jente, 18 år)
”Jeg har kontakt med min biologiske mor, men ikke med faren min. Vi besøker
moren min når det passer seg. Ofte når vi er på vei til eller fra hytta fordi hun bor
samme veien. Jeg besøker henne mer naturlig. Barnevernet ville at vi skulle møtes
til faste tider og klokkeslett. Dette var ikke bra. Etter hvert har de akseptert at vi
tar besøkene på sparket. Jeg har ikke noe kontakt med andre i min biologiske
familie. Det er en stor familie med mange tanter, onkler etc., men jeg orker ikke to
av hvert i to familier.” (Jente, 13 år)
”Jeg treffer mamma annenhver uke. En helg med overnatting og en med samvær i
8 timer. Det er jeg fornøyd med. – Og jeg snakker med’a på onsdager. Før ringte
jeg to ganger i uka te’a. Nå har jeg slutta med det. Det blei litt mye stress. Det er
bra nå. Jeg vil ha det sånn som det er nå. Jeg vil ikke bo sammen med mamma.
Ikke ennå hvert fall.” ( Gutt, 11 år)
Enkelte av barna har gitt uttrykk for at relasjonen til den øvrige biologiske familie utover
foreldrene er eller har vært spesielt viktig for dem:
”Bestefaren min er min trygghetsbase. Han var jeg mye hos før. Jeg bodde aldri
der, men han tok meg med på ridning på fredager og kjøpte pizza og så på tv. Så
fikk jeg alltid is etterpå. Der hadde jeg en seng, med skråtak, det var min lille
hule. Han døde for 5 år siden. Jeg tør å si med sikkerhet at hadde han levd nå, så
hadde ikke mitt liv blitt som det er blitt. (Jente, 17 år)
”Bestemor var igjen på ferde, hun fikk meg opp hit igjen. Bestemor ordner alltid
opp, hun er familiens klippe.” (Gutt, 17 år)
Noen ønsker mer kontakt
Enkelte av barna ønsker mer kontakt med familien enn det de har i dag. Det kan være at de
savner familien og ønsker mer kontakt enn de har i følge den samværsordningen de har i dag.
Det kan også være at foreldrene ikke møter opp til de avtalte samværene, eller at biologisk
familie gir uttrykk for at de ikke ønsker kontakt.
”Det er vanskelig å tenke på familien. Jeg vil at de skal komme og bo her.” (Gutt,
16 år)
”Jeg har ikke kontakt med far og fars familie. Jeg savner dem. Vi har ikke kontakt
fordi de bor så langt unna. I et annet land. Det er trist. Jeg snakket med ham
(pappa) for fem år siden.” (Jente, 16 år)
35

”Jeg vil møte mamma oftere, men det er vanskelig med mamma fordi vi ikke vet
når hun er full. Jeg har blitt vant til at hun ikke kommer og at jeg ikke kan møte
henne, men før tenkte jeg mye på det.” (Jente, 10 år)
”Jeg har ingen kontakt med biologisk familie på morssiden da de ikke er særlig
interessert i meg. Det er dårlig samhold og jeg får bare høre at jeg kan komme på
besøk dersom jeg vil. Jeg føler ikke at det er ekte. Jeg har kontakt med min
bestemor.” (Gutt, 21 år)
”Jeg snakker med mamma og pappa (fosterforeldrene) innimellom, men ikke
alltid. Jeg sier ikke at jeg savner mor (biologisk). Jeg sa det en gang. …. Jeg
synes synd på mamma for at hun ikke klarte å passe på meg. Jeg savner henne i 6-
8 dager etter hun har vært på besøk. Jeg ser henne to ganger i året. Jeg vil gjerne
se henne oftere.” (Gutt, 10 år)
Noen ønsker mindre kontakt
Enkelte barn ønsker å ha mindre kontakt med sin biologiske familie, i alle fall deler av den.
Begrunnelsene er at de ikke ser noen vits i disse møtene, eller at det er slitsomt for dem. Noen
opplever å ha blitt hørt på sitt ønske om å redusere samværet, andre ikke.
”Jeg vil ikke ha noe kontakt med pappa og heller ikke mamma. Helst ikke. Jeg
hadde samværsordning frem til jeg var 13 år, så sa jeg at det ikke var noe vits i
det. Det var godt å avslutte det.” (Jente, 17 år)
”Da jeg var liten ble jeg ikke hørt om hva jeg syntes om å møte faren min. Jeg fikk
bare beskjed fra barnevernet om hvem jeg skulle møte og når. De spurte meg ikke,
eller hørte på meg før jeg var 10 år.” (Jente, 13 år)
”Jeg har kontakt med moren min en dag hver tredje helg, men jeg har ønsket å få
redusert kontakten til et besøk hver sjette helg. Jeg har mye å følge opp på skolen
og med fritidsaktiviteter, og jeg kan fort bli sliten når jeg er sammen med henne.”
(Jente, 14 år)
”Jeg tok opp med saksbehandler at det ikke funka for oss å ha samvær med mor.
Det hørte hun på. Nå ser jeg henne ikke, men saksbehandler spør om jeg vil når
hun kommer på besøk. ” (Gutt, 14 år)
Et komplisert forhold
I tillegg til å snakke om sin samværsordning, samværet, så forteller mange av barna om tanker
og opplevelser som viser at det er mange sider ved forholdet de har til sin biologiske familie,
og ikke alle er like lette å takle.
Enkelte kommenterer hvor rart det føles å ha to familier, eller skille seg ut fra andre:
36

”Det er rart å være fosterbarn. Rart at jeg har en annen mor og så bor jeg her.
Det er ingen som har sagt noe, men jeg tror at andre synes det er rart. Har på en
måte to familier.” (Gutt, 11 år)
”Jeg lata som alt var normalt. Trur ikke det er mange som har lyst til å si at de er
fosterbarn. Jeg føler de kan se det på meg. Dersom vi har besøk ser de det. Da
blir det spørsmål, som jeg svarer på. Har ikke lyst til at folk skal...det er noe
med... har ikke lyst til at folk skal tro at moren min ikke er bra.”
Noen føler en lojalitetskonflikt mellom fosterfamilien og sin biologiske familie, og er redde
for å såre den ene eller den andre parten:
”Jeg kan ikke si til min biologiske mamma ’Jeg føler ikke at du er mamma’n min.’
Men det er jo det jeg føler.” (Jente, 17 år)
”Det hadde vært fint om jeg hadde fått vite om det var greit for bio-foreldrene
mine – at de ikke ble sure fordi jeg hadde det fint i fosterhjemmet, og ble glad i
fosterforeldrene mine. At de ikke tenkte jeg da ble mer glad i fosterforeldrene
mine enn i dem. Nå går dette bra for meg, men jeg tenkte mye på dette da jeg var
mindre.” (Jente, 12 år)
Skyld- og ansvarsfølelse overfor sine biologiske foreldre er noe mange barn sliter med:
”Jeg vil gjerne si at hver gang barnevernet har vært her, begynner jeg å tenke på
mor. Da tenker jeg på hvorfor hun ikke kunne ha oss, og hvorfor hun ruser seg.
Hver gang jeg ser henne tenker jeg at jeg ikke har noe med henne å gjøre, men det
er jo hun som har født meg. Tenker på om det har noe med meg og søsteren min å
gjøre at vi ikke kunne bo hos mor. Hvis hun ikke hadde rusa seg, - hvordan hadde
ting vært da?” (Gutt, 14 år)
”Faren min kom på besøk til beredskapshjemmet hver uke og jeg skjønte at det
var usikkert om han ville klare å skjerpe seg. Jeg tenkte hele tiden at det kunne
være min skyld, og at jeg måtte være flink og ikke skape problemer for ham. Jeg
ville ikke at han skulle oppleve meg som en belastning, og som årsaken til at han
fortsatte å drikke.”
”De to storebrødrene sliter litt, derfor måtte mamma hjelpe dem. Og også at
brødrene ikke var så gode venner; stadig i krangel. Ikke bra at jeg var der.”
Andre barn snakker om en dobbelthelt i følelsene for sin biologiske familie – de er glad i
foreldrene sine, men tør ikke stole helt på dem, kanskje fordi de har blitt skuffet mange
ganger tidligere:
”Det er alltid litt intenst å møte moren min. Hun blir alltid veldig glad for å se
meg og lager til festmåltid. Det er fint å oppleve at hun er glad for å se meg.
Moren min bor sammen med en ny mann. Jeg er noen ganger litt redd for å være
alene sammen med dem, og jeg vil ikke overnatte hos dem.” (Jente, 13 år)
37

”Jeg har hatt litt kontakt med far… Jeg hadde kontakt med han i 2004 og i 2007
mista vi kontakten igjen....og så ble han bare borte igjen...Jeg er vant til at far
ikke stiller. I sommer inviterte han meg med til M, mens han skulle være der på
ferie med familien. …. Like før turen skulle starte, ringte han og sa det ikke kunne
bli noe av. Siden har det ikke vært kontakt.”(Jente, 20 år)
”Jeg har aldri møtt faren min. Moren min har aldri hatt noe med ham å gjøre,
bare ditcha ham. Barnevernet hjalp meg å finne ham da jeg var 18 år. Nå har jeg
fått kontakt med ham og mine nye søsken. Det er ok, men han vil ikke at hans nye
familie skal få vite at jeg er hans sønn. Jeg må liksom være en venn. Ellers kan
barna si det i miljøet og til familien hans i hjemlandet hans. Da kan det bli
katastrofe.” ( Gutt, 20 år)
”Saksbehandler sier pappa ikke gidder å ringe barnevernet. Jeg vet ikke. Jeg har
jo veldig lyst til å se ham. Farmor sier han er i T. Jeg snakker med henne på
telefon, men har bare møtt’a en gang da jeg var liten. Mamma sier pappa ikke er
til å stole på. Jeg veit jo det!” (Gutt, 11 år)
Oppsummering og diskusjon
Oppsummert i hovedpunkter, forteller barna i vår undersøkelse følgende om sin
samværsordning og forhold til sin biologiske familie:
• De som er fornøyd med samværsordningen, knytter det til at hyppighet og
organisering av møtene passer inn i deres liv, at møtene er hyggelige og at de møter
personer som er viktige for dem.
• Noen barn ønsker mer kontakt med sin biologiske familie, enten fordi de savner
familien og vil ha mer kontakt med dem av den grunn, eller fordi den biologiske
familien ikke møter opp til avtalt samvær eller er interessert i å møte dem.
• Enkelte barn ønsker mindre kontakt med sin biologiske familie, begrunnet med at de
ikke ser noen vits i det, eller at det er slitsomt for dem. Noen av barna har blitt hørt på
sitt ønske, andre ikke.
• Mange av barna har et komplekst forhold til sin biologiske familie, med
lojalitetskonflikter mellom fosterfamilie og biologisk familie, skyld-og ansvarsfølelse
overfor biologisk familie, og dobbelthet i å være glad i og samtidig ikke helt tørre å
stole på dem.
Disse forholdene er veldokumentert i annen forskning, slik det framgår av
Kunnskapsoversikten fra 2010 (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010). I følge denne
rapporten, vet vi imidlertid ikke nok om betydningen kontakt med den biologiske familien har
for barn plassert i fosterhjem, verken på kort eller lang sikt. I en brukerundersøkelse blant
voksne fosterbarn i 2010, oppga imidlertid de nå voksne fosterbarna at biologisk familie var
svært viktig for dem, også i voksen alder (Jøsok 2010).
I vår undersøkelse har vi spurt om barnas syn på sin samværsordning og forholdet til sin
biologiske familie. Barna er en part i dette forholdet, mens de biologiske foreldrene og
fosterfamilien er andre parter. Disse kan ha andre behov og ønsker med hensyn til samværet
enn det barna har. Det kan være vanskelig å få til en samværsordning som passer for alle tre
parter, og i dette ligger det potensielle konflikter. Et utgangspunkt må imidlertid være at det
samværet som foreslås og gjennomføres tar utgangspunkt i barnets behov og at det legges til
38

ette slik at det fungerer til det beste for barnet. Dette innebærer at samværet skal organiseres
på en måte som passer barnets hverdag. Her er det viktig å være lydhøre overfor barnas egne
synspunkter og opplevelser av samværet og hva det gjør med dem – om det er positivt eller
om det oppleves som en belastning.
.
39

2.6 Tilsynsfører
I følge forskrift om fosterhjem skal alle barn plassert i fosterhjem få oppnevnt en tilsynsfører.
Tilsynsføreren skal være uavhengig av barnevernet, og ha direkte kontakt med barnet.
Formålet med tilsynsførerordningen er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende
omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir
fulgt opp. Det er bostedskommunen som har ansvar for å etablere tilsyn i fosterhjemmene i
sin kommune, det vil si at barna i vår undersøkelse har tilsynsordninger som er etablert av
ulike kommuner.
Norsk fosterhjemsforening og Landsforeningen for barnevernsbarn utga i 2010 en rapport om
fosterbarns fortellinger om tilsynsførerordningen (Sundt 2010). Undersøkelsen omfattet
intervjuer med 19 fosterbarn, og resultatene er diskutert i en bredt sammensatt
referansegruppe. Undersøkelsen viser at intensjonene i forskriften om fosterhjem ikke
oppfylles i tilstrekkelig grad. Mange av de forholdene som beskrives i rapporten blir bekreftet
av erfaringene til barna i vår undersøkelse.
Barna i vår undersøkelse ble spurt om de hadde en tilsynsfører, om de har fått være med å
velge tilsynsfører og hvordan de synes kontakten med tilsynsfører er. Målet var å finne ut om
tilsynsordningen fungerer slik den er ment, og om fosterbarna ser på tilsynsfører som en
person som er på deres side.
Valg av tilsynsfører og barnets medvirkning
Alle barn skal ha en tilsynsfører fra det tidspunktet de flytter inn i et fosterhjem, og de skal ha
muligheten til å medvirke i valget av tilsynsfører. Barna forteller om ulike erfaringer med
dette. De aller fleste har en tilsynsfører nå. Noen få har imidlertid ingen tilsynsfører, eller er
usikre på om de har det.
Noen av de som føler de har fått medvirke i valg av tilsynsfører, beskriver det slik:
”De spurte om det var greit at han var tilsynsføreren min, og det svarte jeg ja til.
… Han har vært tilsynsføreren min i 2 år. … Han er tilsynsfører, for han stiller
spørsmål om hvordan jeg har det og sånn. Han skriver rapport. Jeg vet hva en
tilsynsfører gjør, for jeg har hatt så mange.” (Gutt, 14 år)
”Vi har fått velge henne selv. Jeg klarte ikke å binde meg til noen av de der som
ble skifta ut. Da spurte de meg om det var noen jeg ville ha. Da valgte jeg henne.
Hun var en venninne av mamma og jeg kjente henne godt.” (Jente, 18 år)
Noen av de som ikke har fått være med på å bestemme tilsynsfører selv, sier følgende:
”Nei, jeg fikk ikke lov til å bestemme noe. Jeg var bare på møte med barnevern og
tante. Da sa de at du kommer til å få en tilsynsfører. Så først en dame, så en ny
dame, så fikk jeg en mann. Jeg tror jeg har hatt ham ett år. Han snakker med meg
og tante og om vi har problemer hjemme og om jeg trenger noe annet.
Barnevernet sendte ham jo.” ( Gutt, 16 år)
40

”Jeg har hatt mange tilsynsførere. De fleste har bare vært her en eller to ganger
før det kom en ny. C har vært ett eller to år så jeg har blitt kjent med henne. Ingen
har spurt meg om hvem jeg ønsker skulle bli tilsynsfører. C og jeg pleier å spille
spill og snakke litt når hun kommer på besøk. Dersom jeg hadde hatt C fra starten
av hadde jeg kjent henne kjempegodt. Jeg kan prate med henne.” (Jente, 10 år)
Enkelte av barna har opplevd at de i perioder har vært uten tilsynsfører, ved at det for
eksempel har tatt lang tid før de har fått det. Ett av barna mener hun aldri har hørt om
tilsynsfører.
”Jeg fikk en tilsynsfører i fosterhjem nr. 3. Nei, fikk ikke velge sjøl. … Det er
dønn kjedelig, men greit.” (Gutt, 17 år)
”Jeg fikk tilsynsfører i den forrige fosterfamilien og jeg har den samme nå. Men
det tok lang tid før jeg fikk den og jeg fikk ikke være med å bestemme hvem som
skulle være tilsynsfører.”(Jente, 17 år)
”Hva er det for noe? … Jeg har aldri hørt om noen tilsynsfører.” (Jente, 20 år)
De som har et godt forhold til tilsynsføreren
Noen av barna kjenner tilsynsføreren sin godt, og synes at de har en viktig funksjon for dem.
Det å ha en relasjon til tilsynsføreren ser ut til å være spesielt viktig for at de skal føle at de
kan åpne seg og fortelle om det som er vanskelig. Dette er igjen knyttet til at de har hatt
samme tilsynsfører over tid, og at tilsynsfører kommer ofte nok til at de får mulighet til å
bygge en relasjon.
”Det er ikke noe som ikke er bra med tilsynsføreren og jeg synes det er bra at han
kommer ganske ofte. Jeg føler at han er litt på min side.” (Gutt, 12 år)
”Jeg har hatt samme tilsynsfører helt siden jeg bodde hos tante og onkel, og jeg
har et godt forhold til tilsynsføreren. Jeg har ikke vært med å velge hvem som
skulle bli tilsynsfører. Jeg opplever å kunne gi beskjed til tilsynsfører om ting som
er vanskelig og snakke om hvordan jeg har det i fosterhjemmet.” (Gutt, 18 år)
”Hun har en viktig funksjon for meg. Jeg vet at jeg alltid kan komme til henne.
Hun gir meg råd og veiledning. Jeg kan ta opp ting med henne jeg ikke kan snakke
med mamma (fostermor) om, men da handler det gjerne om konflikter mellom
mamma og meg.” (Jente, 18 år)
”Også har jeg tilsynsfører, hun har jeg kjent siden jeg gikk i femte klasse. Har
hatt den samme tilsynsføreren hele veien. Det hender at tilsynsføreren bare er her
på besøk, kommer på middag. Hvis det er noe, så kan jeg bare ringe til henne.
Hun er voksen, 32 år kanskje. Jeg pleier å være hjemme hos henne også, og vi går
på tur i skogen og sånn. Nei, jeg var ikke med å velge tilsynsfører. Det var
fostermor, mamma og barnevern som valgte tilsynsfører. Fordi jeg kjente henne.
Hun (tilsynsfører) studerte barnevern og jeg synes det var greit. Jeg hadde ikke
noe i mot det. … Hun passer på meg innimellom. Noen få ganger, så finner vi på
41

ting. Jeg tenker på henne som en tante. Hvis noe er vanskelig så tar hun kontakt
med barnevernet.” (Gutt, 15 år)
Når tilsynsfører har en perifer rolle
For en del av barna har tilsynsfører en mer perifer rolle i livet deres. De sier de ikke kjenner
personene godt nok, eller de blander hvem som er tilsynsfører og hvem som er saksbehandler
i barnevernet. I dette ligger det også at tilsynsførers rolle er uklar for dem. Noen har også
byttet tilsynsfører flere ganger, og det kan være vanskelig å få et tillitsforhold til en ny person.
”Jeg har spurt hvorfor jeg skal drikke brus og spise vafler og høre om hennes
familie. Liker ikke det, en gang i året nå, men oftere før.” (Jente, 17 år)
”Jeg har sett ham to ganger i ti minutter av gangen. Jeg har ikke bruk for det. Jeg
kan jo ikke åpne meg eller bli kjent med ham når vi sitter på kafe i ti minutter.
Men det er god kakao på den kafeen!” (Jente, 16 år)
”Jeg har hatt to, tre stykker. Skjønner poenget med å ha det. Men jeg synes ikke
det er nødvendig å snakke så mye. Jeg kan spørre henne om ting, rettigheter og
sånn. Men jeg vet alt.” (Gutt, 16 år)
”Jeg vet ikke hva tilsynsfører er. Det kommer en mann av og til som snakker med
meg og fosterforedrene mine. Han spør om hvordan jeg har det og sånn. Det er
nok han som er tilsynsfører. Han er ok. å prate med. Ingen har spurt meg om han
før. Han har ikke kommet hele tiden jeg har bodd her.” (Gutt, 11 år)
Enkelte barn er klare på at de ikke ønsker å ha en tilsynsfører, eller at de ikke ser noen vits i å
ha det. Det er kanskje spesielt vanskelig for de som opplever at det ikke blir gjort noe med de
problemene de har meldt til tilsynsfører.
”Tilsynsfører visste hvordan jeg hadde det, men det skjedde ingenting!” (Jente,
17 år)
”Nei, jeg har ikke tilsynsfører. Jeg hadde før, men jeg valgte å ikke møte henne.
Jeg vil ikke ha det. Jeg har ikke tillit til folk.” (Jente, 17 år)
”Men jeg trenger det ikke, jeg prater med fostermor om alt. Jeg vil ikke ha
tilsynsfører, for det er jo elendig uansett. Jeg kjenner flere barn i barnevernet som
ikke vet hva en tilsynsfører er.” (Gutt, 17 år)
Om barna ville snakket med tilsynsfører hvis noe var vanskelig
Barna i undersøkelsen vår har blitt spurt om hvem de ville snakket med dersom ting var
vanskelig, enten i fosterhjemmet, på skolen, i forholdet til tilsynsfører eller barnevernet m.m.
Med unntak av for forholdet til tilsynsfører, skulle man ut fra tilsynsførers rolle forvente at en
del barn ville svart at tilsynsføreren er den personen de ville tatt opp vanskelige ting med.
Noen av barna svarer også at de ville snakket med tilsynsføreren sin om slike ting:
42

”Hvis det var noe som var galt her ville jeg sagt det til tilsynsføreren. Jeg tenker
at jeg kan si alt til henne.” (Gutt, 14 år)
”Dersom jeg opplevde at noe ikke var som det skulle her ville jeg gått til
tilsynsfører. Jeg kjenner henne bedre enn saksbehandler.” (Jente, 18 år)
De aller fleste barna nevner imidlertid ikke tilsynsføreren som den de ville henvendt seg til
hvis noe var spesielt vanskelig.
Oppsummering og diskusjon
Oppsummert i hovedpunkter sier barna i vår undersøkelse dette om sitt forhold til tilsynsfører:
• De aller fleste har en tilsynsfører nå. Noen få har imidlertid ingen tilsynsfører, eller
har vært uten tilsynsfører i en periode.
• Noen av barna har fått velge hvem som skal bli tilsynsfører, andre ikke.
• Noen av barna kjenner tilsynsføreren sin godt, og synes at tilsynsføreren har en viktig
funksjon for dem. Det å ha en relasjon til tilsynsføreren ser ut til å være spesielt viktig
for at barna skal oppleve kontakten med tilsynsfører som god og nyttig.
• Tilsynsfører har en perifer rolle i en del barns liv, som tyder på at tilsynsførers rolle er
uklar for barna. Noen barn ønsker heller ikke å ha en tilsynsfører.
• Få av barna ville henvendt seg til tilsynsføreren hvis noe var spesielt vanskelig.
Tilsynet er lovpålagt, og må følges opp, og Kommunerevisjonens tilsyn i 2010 med bydelenes
kontroll av fosterhjemsplasseringer viser at dette ikke alltid skjer i samsvar med
forskriftskravet. Enkelte av barna i vår undersøkelse forteller også at dette kravet brytes,
gjennom at de ikke har hatt tilsynsfører i perioder, eller at de ikke har fått være med å velge
hvem som skal bli tilsynsfører for dem.
Ut fra viktigheten av tilsynsførers rolle som en kontrollør som står på barnets side og skal
sørge for at barnet har det bra, er det slående hvor perifer rolle tilsynsføreren har i livet til
mange av barna i vår undersøkelse. Funnene i vår undersøkelse tyder på at barna både har
behov for mer informasjon om tilsynsførerordningen og at de får mulighet til å bygge en
relasjon til tilsynsfører. I dette ligger det en forutsetning om mer stabilitet blant tilsynsførere
og hyppige besøk hos barnet, slik barnet blir trygg på sin tilsynsfører og tør å ta kontakt
dersom noe er galt.
43

2.7 Saksbehandler
Barneverntjenestens rolle er å gi hjelp og støtte til barn og familier i vanskelige
livssituasjoner. Når et barn eller ungdom er i fosterhjem er det fortsatt barnevernet som er
ansvarlig for å følge opp både familien og barnet, samt sørge for at støttetiltak for barnet
iverksettes dersom det er behov for det. I dette ligger å følge opp at barnet får den omsorgen
han eller hun trenger, hjelpe og støtte det enkelte barn, samt kontrollere at
fosterhjemsplasseringen fungerer som den skal. Fosterhjemmet har den daglige omsorgen for
barnet og skal i samarbeid med barnevernet vurdere barnets behov. Saksbehandleren er
barnets og familiens kontaktpunkt med barnevernet og blir derfor viktige støttespillere og
medhjelpere i barnets liv.
Ungdommer med erfaring fra oppvekst i fosterhjem har gjennom Forandringsfabrikken 1
utarbeidet ”Vitaminer til barnevernet” hvor de deler sine erfaringer og synspunkter, og
kommer med forslag til hva som kan endres for å få et bedre barnevern. For ungdommene er
en god saksbehandler en som tar ansvar og iverksetter ting, viser omsorg og bryr seg samt
støtter og gir oppmuntring. En viktig faktor som også pekes på er kontinuitet, og der det skjer
bytter av saksbehandler; at barnet/ungdommen blir informert.
Målet med spørsmålene om saksbehandler i barnevernet i vår undersøkelse var å finne ut
hvilken rolle saksbehandler spiller overfor barna, om det er en person ”som jobber i
barnevernet” eller en person som barnet kan betro seg til. Barna ble spurt om de hadde truffet
saksbehandleren sin og eventuelt kunne navnet hans/hennes. De ble også spurt om hvordan de
opplevde kontakten med barnevernet, og om det eventuelt er noe som burde vært annerledes.
Som en innledning til undersøkelsen ble de spurt om hva de tenker på når de hører ordet
barnevern, og om de kunne si litt om hva de syntes generelt om barnevernet.
Generelt syn på barnevernet
Barnas generelle syn på barnevernet, det de svarte på de innledende spørsmål om hva de
forbinder med barnevernet, varierer fra veldig positive utsagn til utsagn som vitner om sterk
misnøye med barnevernet. Her er noen eksempler på hvordan barna beskriver sitt
hovedinntrykk av barnevernet:
”Det er noen som kommer og spør om jeg har det bra, ser på rommet mitt og
tegningene mine, snakket politikk (med fosterfar), spiser kaker og så drar dem.
Barnevernet skulle ha vært her fire ganger i året, men det ble kuttet ned til to
ganger året. Til og med det synes jeg er for mye. Jeg synes heller de kan bruke
tiden på andre som trenger det.” (Jente, 17 år)
”Hjelper ungdom som kommer fra familie som kommer uten mødre., hjelper barn
som ikke har familie.” (Gutt, 16 år)
1 Forandringsfabrikken beskriver seg selv slik på forandringsfabrikken.no: ”Forandringsfabrikken besøker folk -
i barnevern, psykisk helsevern, i fengsel, på støttesenter, på jobben, skoler eller i fritida. For at folk kan
beskrive virkeligheter og foreslå forandring. Vi har utviklet arbeidsmåter som engasjerer, motiverer og for at
barn, unge og voksne skal ønske å formidle sant. Forandringsfabrikken utvikler filosofi og kreativ, deltakende
metodikk for forandring.”
44

”Barnevernet er noen hyggelige damer som kommer på besøk og spør hvordan
jeg har det.” (Jente, 11 år)
”Ganske smart å ha det. Det får barn til å føle seg trygge – i hvert fall meg da.”
(Jente, 10 år)
”De virker uorganisert, at dem ikke liker jobben sin så de slutter hele tida. Ingen
barn knytter seg da. Det er jo barn fra utrygge omgivelser.” (Jente, 18 år)
”Æææhhh…Nå har vel jeg et mer positivt syn på barnevernet enn mange andre.
De har hjulpet meg og ordnet opp. Andre ser dem som noen som ødelegger.”
I starten skjønte jeg ikke dette, men nå ser jeg det. (Gutt, 20 år)
Når barna er fornøyd med saksbehandler
Det er mange av barna som gir uttrykk for at de er fornøyd med sin saksbehandler i
barnevernet og den jobben barnevernet gjør for dem. Når de beskriver hva som fungerer bra,
er det i hovedsak knyttet til at de har en saksbehandler de har kjent over tid, at saksbehandler
er interessert i dem, og at de opplever at de blir hørt.
Her er noen eksempler på hva barna sier om det å kjenne sin saksbehandler og ha samme
saksbehandler over tid:
”Bra, første saksbehandler. Kjente hverandre godt, vi hadde en god tone. Jeg
kunne ringe henne. Jeg fikk jobbnummer og privatnummeret hennes. Det var ikke
noe jeg kunne klage på, så jeg ringte ikke. ” (Gutt, 14 år)
”Jeg vet godt hvem saksbehandleren min er. Jeg har hatt den samme
saksbehandleren i seks år. Det går greit å snakke med henne. Når hun kommer på
besøk spør hun om det går greit og sånn. Hun kommer to ganger i året.” (Jente,
14 år)
Følgende utsagn sier noe om det at saksbehandler er interessert i barna og hva de gjør:
”Jeg har snakket mye med E. Hun spør om hvordan det går i fosterhjemmet og på
skolen. Det er greit å snakke med E. Det er fint at barnevernet kommer og at de
vet hvordan jeg har det; at de passer på at jeg har det bra.” (Gutt, 11 år)
”Hun er så ”kind”. Jeg liker henne. Grei å prate med, og jeg føler at hun bryr seg
om meg, generelt sett.” (Gutt, 20 år)
Det å få sagt hva de mener, bli hørt av saksbehandler, og at de gjør noe med det de hører, er
viktig for barna:
”Ja, jeg har tatt opp med henne dersom noe ikke har vært bra. Hun tar meg
alvorlig, lytter til meg.” (Jente, 16 år)
45

”At hun på en måte tar tak i ting. Hun hjalp meg med å få kontakt med broren
min. Hun kunne gjerne kommet opp oftere. Jeg synes det er godt å snakke med
henne.” (Jente, 16 år)
”Hvis jeg trenger noen å snakke med da ringer jeg henne i barnevernet.” (Gutt,
15 år)
Når barna ikke er fornøyd med saksbehandler
De barna som gir uttrykk for at de ikke er fornøyd med barnevernet og saksbehandleren sin,
knytter dette i hovedsak til stor utskifting av saksbehandlere, for lite tid til å bli kjent med
saksbehandler, det at de har fått for lite eller feil informasjon, eller at de ikke har blitt hørt.
Flere av barna har opplevd å ha mange saksbehandlere i løpet av den perioden de har vært i
fosterhjem. Dette kan gjøre det vanskelig for dem å oppleve at de får den oppfølgingen og
støtten i barnevernet som de ønsker:
”Eh…jeg har hatt tretten stykker. Det fungerer dårlig!” (Gutt, 13 år)
”Jeg tror hun kommer en gang i halvåret. Hun ringer aldri. Men hun spør om
åssen vi har det, om skolen og sånt. Hun har vært der lenger enn de andre
saksbehandlerne vi har hatt. Det er fint. Det er vanskelig når dem skifter jobb hele
tida.” (Gutt, 14 år)
Noen av barna føler at saksbehandler ikke kjenner dem og deres situasjon godt nok, eller at de
ikke kjenner saksbehandler nok til at de kan åpne seg. Dette kan være knyttet til at de kun har
kjent saksbehandler i kort tid, at de kun treffes i korte møter, med mer.
”Jeg synes barnevernet burde vært flinkere. … Saksbehandlere kunne ringt meg
og spørre ’hvordan går det med deg?’. Jeg var ofte uforberedt på møter med
saksbehandlerne. Plutselig var de bare i stua og da har man ikke skrevet ned det
man vil si og man får ikke sagt det man har lyst til å si. … Jeg kan ringe
saksbehandler og si navnet mitt og jeg får spørsmål om hvilket firma jeg ringer
fra. Jeg blir så oppgitt når de ikke husker navnet mitt.” (Jente, 17 år)
”Jeg synes ikke hun vet så mye om min bakgrunn og ting jeg lurer på. Det er mye
jeg ønsker å få vite som hun ikke kan svare på. Dersom noe var vanskelig for meg
virker det fjernt å ringe til henne. … Når jeg blir 15 år skal jeg få se mappa mi
hos barnevernet. Det gleder jeg meg til.” (Jente, 14 år)
”Noen ganger har det gått et helt år mellom hver gang barnevernet er på besøk.
Dette synes jeg er litt dumt. Mulig det er slik at de ikke spør meg om mange ting
fordi de ser at det går bra med meg på alle måter.” (Gutt, 21 år)
Noen av barna er misfornøyd med saksbehandler fordi de opplever at de ikke har fått nok
informasjon om viktige forhold i livet deres. Enkelte av barna opplever også at de har blitt
løyet til:
46

”Jeg vet hvem M er i barnevernet. Vi har ikke så bra kontakt. Hun kommer av og
til på møter. Hun spør hvordan jeg har det. Det kan være greit å snakke med
henne, og jeg tror hun hører på meg. Det som ikke er greit er at hun løy for meg.
Jeg er redd for at hun skal lyve igjen. De skulle ha sagt sannheten, og fortalt hele
greia først.” (Gutt, 11 år)
”Jeg er egentlig litt sint på hele barnevernet, og retten er noe dritt. Jeg er litt sur
på saksbehandler. Hun fortalte meg ikke hva som skulle skje! Dem spør; ’Har du
det bra, har du det bra’, hele tida. Det blir litt for mye liksom.” (Gutt 11 år)
Det å ikke bli hørt av saksbehandler, å føle at de ikke blir tatt på alvor eller at ingen ting skjer
når de melder fra om noe som galt, er en kilde til frustrasjon hos barna:
”I starten synes nok saksbehandlerne at jeg var en standard drittunge og
problembarn. Jeg flyttet til XXX og bodde på institusjon der i fire måneder Og der
innså de at det var ikke jeg som var problemet, men fosterfamilien min. Jeg fikk til
slutt en unnskyldning fra saksbehandlerne. Da jeg var fornøyd. Kanskje jeg har
vært et problem av og til, men det er ikke jeg som er grunnen til det. Barnevernet
har kun snakket med fosterforeldrene og det er jeg som har blitt problemet. De to
nye saksbehandlere har jeg et bedre forhold til. Jeg kan ringe til dem, og det
fungerer nesten som jeg vil.” (Jente, 17 år)
”For eksempel avlastning; to dager før jeg skulle dit, sa barnevernet nei, jeg skal
ikke dit. Dette skjedde flere ganger. Fostermor ble skikkelig forbanna. Jeg har
vært der siden jeg var 8 år, det var en del av oppveksten min. Avlastninga betyr
veldig mye for meg.” (Jente, 20 år)
”Jeg ville i mange år at de skulle finne faren min. De gjorde det aldri. Nå har jeg
nettopp funnet ut at han er død”. (Jente, 17 år)
Når barna vil klage på barnevernet
Barna ble spurt om de opplevde det som mulig å klage på barnevernet hvis de skulle ønske
det, og hvem de da ville henvendt seg til. Det er mange av de samme personene/instansene
som går igjen på dette spørsmålet som på spørsmålene om hvem de ville snakket med dersom
noe var galt på andre områder, det vil si fosterforeldrene, rådgiver/miljøarbeider på skolen,
tilsynsfører og biologisk mor. Noen av barna sier imidlertid at de ville klaget til
barnevernleder eller fylkesmannen. En person gir uttrykk for at det ikke nytter å klage:
”Jeg opplever det som UMULIG. Jeg har klagd til fylkesmannen til og med. Men
jeg har aldri følt at jeg er blitt tatt alvorlig.” (Jente, 17 år)
Et par av de andre barna gir uttrykk for at de ikke ville sagt noe:
”Det er helt sikkert mulig. Men det er det da; Ville jeg sagt det til noen? Nei”.
(Gutt, 20 år)
47

”Vet ikke – ingen? (Jente, 16 år)
Oppsummering og diskusjon
Barna synes barnevernet fungerer bra når de opplever at
• De har hatt samme saksbehandler over tid
• De utvikler en relasjon til saksbehandler
• Saksbehandler er interessert i dem
• De blir hørt
Barna er misfornøyd med barnevernet når de opplever at
• Det er stor utskifting av saksbehandlere
• Saksbehandler ikke kjenner dem, eller de ikke kjenner saksbehandler god nok
• De har fått for lite eller feil informasjon
• De ikke har blitt hørt.
Disse punktene peker på det samme som tidligere forskning har vist, at relasjoner er et
spesielt viktig fokus hvis man vil få bedre innsikt i barnas opplevelser av det å være plassert
utenfor hjemmet. (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010).
”Det gjelder også relasjoner til voksne profesjonelle, hvor plasserte barn og unge
samstemming etterspør omsorg, interesse, tilstedeværelse og kjærlighet, men hvor
så krevende relasjoner også er mangelvare. Dette påpekes av både tidligere og
nåværende plasserte barn og unge.” (side 46)
Den samme rapporten beskriver også at mange studier viser at barn og unge opplevde at det
ble tatt beslutninger som hadde vesentlige konsekvenser for livet deres, uten at de selv ble
involvert i særlig grad. Brukerundersøkelsen blant voksne fosterbarn i 2010 (Jøsok 2010)
viser også til at de ungdommene som ble intervjuet uttrykte et stort behov for å bli sett. I
rapporten omtales disse som en ubrukt ressurs, som kan gi viktige innspill til opplæring av
fosterforeldre og veiledning av tenåringer i fosterhjem.
Gjennom flere av intervjuene i vår undersøkelse kommer det fram at oppfølgingen og
besøkene som saksbehandler gjennomfører hos fosterbarnet kan fungere og målrettes bedre.
Flere informanter formidler at det er tilfeldig hva det samtales om når barnevernet kommer på
besøk. Foreberedelse av besøkene er viktig, samt at samtalen har et mål og at viktige forhold
som har betydning i barnets liv følges opp på en god måte. Dette synes å være
forbedringspunkter. En mer systematisk tilnærming til oppfølging av de ulike utfordringene
det enkelte barn står overfor er også viktig. Funn i vår undersøkelse tyder på at dette ikke
skjer på den måten som er forutsatt. For å kunne iverksette nødvendige tiltak overfor barnet
og ivareta oppfølgingsfunksjonen, bør besøkene og oppfølgingen ha helt klare mål for hva
som skal være gjenstand for samtale og oppfølging, samt inneholde en evaluering eller
vurdering av om de tiltakene som er iverksatt på barnets ulike livsarenaer fungerer godt og
etter intensjonen, det være seg i fosterhjemmet, på skolen eller i fritiden. En samtale eller
forespørsel til barnet om hvordan samtalen har vært i etterkant er også viktig.
Det barna i vår undersøkelse har fortalt kan gi mange gode innspill til hvordan saksbehandler
og barnevernet kan bli bedre støttespillere for dem.
48

2.8 Ettervern
Unge som flytter ut av en plassering i fosterhjem, står overfor mange store problemer. De er
ofte ganske unge, og har gjerne en bakgrunn som kan medføre at de har en del vanskelige
forhold å slåss med, som lav utdanning, dårlig økonomi, psykiske vansker med mer. I tillegg
er det mange praktiske ferdigheter som må læres raskt når man skal klare seg på egen hånd.
Utflytting vil for noe noen bety at relasjonen med fosterhjemmet brytes, og at de skal
gjenetablere en relasjon til sin biologiske familie og samtidig etablere nye relasjoner til venner
og kjærester (Backe-Hanset, Egelund og Havik 2010).
Andelen barn i barnevernet som mottar ettervernstiltak er økende. Tidligere forskning viser at
ungdom som får ettervernstiltak klarer seg bedre i voksenlivet enn de som ikke gjøre det. Det
er imidlertid ikke helt klart om dette er en effekt av ettervernstiltakene eller seleksjon av
motiverte personer. (Backe-Hansen ,Egelund og Havik 2010).
Målet med spørsmålene om ettervern var å finne ut om fosterbarna får god nok informasjon
om ettervern før de fyller 18 år, og om ungdom over 18 år er klar over angrefristen på
ettervern. De som var i aldersgruppen 15-18 år ble spurt om barnevernet hadde snakket med
dem om ettervern og hvor gamle de var første gang dette ble tatt opp, hvordan barnevernet tok
opp ettervern med dem, hva barnevernet kan gjøre for å gjøre dem rustet til voksenlivet, om
planene for ettervern er klare, og hvilke planer de selv har for framtiden. Ungdom over 18 år
ble i tillegg spurt om hva de ønsker at barnevernet kan gjøre for å gjøre det lettere for dem i
overgangsfasen, og om de er fornøyd med den hjelpen de har fått.
De fleste ungdommene i den aktuelle aldersgruppen for ettervern har fått noe informasjon om
dette. Det varierer imidlertid hvor konkrete planer som er lagt. Det er også ungdommer som
ikke opplever at de har fått god nok informasjon.
De som har fått den informasjon de opplever at de trenger, sier at de har snakket med
barnevernet om dette flere ganger, eller det er laget konkrete planer for dem, og at det vet de
kan ombestemme seg selv om de takker nei i første omgang.
”Ja, de har vært her to ganger siden august og snakket om ettervern.
Saksbehandler kom og snakket om det. Barnevernet kom av seg selv. De sa at hvis
du trengte det eller flyttet hjemmefra så kunne du få støtte til husleie frem til 21,
og i ekstreme tilfeller frem til 23 år. Men jeg føler ikke at jeg trenger det, for jeg
har støtte her. Vi har ikke snakket om det med ettervern, men mamma (fostermor)
hadde nok snakket om det fordi fostersøstra mi har gått gjennom det. De
(barnevernet) skal komme en gang til før jeg er 18. De har sagt at de kommer til å
avslutte min sak. Men de kommer til å være tilgjengelig ett år etter, så jeg kan
angre. Jeg har bestemt meg for å ikke få ettervern. Jeg ser ikke at jeg skal ha
ettervern hvis det er andre som trenger det mer enn meg.” (Jente, 17 år)
De kom hit rett før jeg fylte 18 år for å snakke med meg om ettervern. Fra før
hadde jeg skrevet under på at jeg ville være under barnevernet etter at jeg ble 18
år. Saksbehandleren min virket forberedt på å snakke med meg om dette.
Saksbehandler har sagt hun skal sitte på ryggen min, og hjelpe meg med
økonomistyring og sånn. Vi har en plan, og der har jeg budsjett og fører
regnskap. Det er også en plan for oppfølging dersom jeg ønsker å flytte
hjemmefra.” (Jente, 18 år)
49

”Den nest siste saksbehandleren var svært effektiv. Hun laget planer og fulgte
opp. Det var henne som laget ettervernsplanen min. Jeg har vært klar over at jeg
kunne få ettervern helt siden jeg var 15 – 16 år. Saksbehandleren min presset litt
på for at jeg skulle velge å flytte og etablere meg alene da jeg 19 år. Jeg tror
kanskje at hun ville se meg etablert på egen hånd før hun skulle slutte. Men jeg
har valgt å bli boende i alle fall til jeg er 23 år. Jeg går på Høgskolen og det er
praktisk å bo her. Jeg føler meg selvstendig, men hjemme. Jeg vil fortsette å være
tilknyttet familien etter at jeg flytter ut. Det er ingen av oss som blir
forskjellsbehandlet. ” (Gutt, 21 år)
For noen av ungdommene som ble intervjuet kom det fram at det var tidlig i prosessen med
snakk om ettervern, og det er ikke lagt konkrete planer ennå. Med tanke på at flere av disse
ungdommene er 17 og 18 år, er dette et tankekors:
”De har informert tante om det, som har spurt meg. Så skal jeg snakke med
saksbehandleren min om det. Vet ikke når. Vil flytte for meg sjøl, men ikke den
dagen jeg fyller 18 år.” (Gutt, 17 år)
”Ja, litt. Det var i siste møtet, nå fredag. Vi må begynne å lage ettervernsplan.
Det var kort info om hvordan det fungerte; et og et år om gangen, til 23 år. Det
er dumt, skulle ønske jeg visste det tidligere.” (Gutt, 17 år)
”Barnevernet har tatt opp spørsmålet om ettervern med meg. Jeg ble spurt for ca.
et år siden. Jeg har svart at jeg ønsker ettervern. Jeg fikk informasjon og har
forstått hva ettervern er for noe, men vi har ikke snakket om det siden. Jeg regner
med at de skal snakke med meg om dette når de kommer tilbake i februar. I
mellomtiden har jeg jo fylt 18 år. Vi har ikke laget konkrete planer.” (Gutt, 18 år)
”Jeg vet hva det er, men det har ikke blitt tatt opp ennå. Jeg har hørt fostermor
snakke om det. Hun jobber med det. Jeg tror jeg vil takke nei. Jeg tror andre
trenger det mer enn meg, men jeg vil holde kontakt med denne familien etter at jeg
er blitt voksen.” (Gutt, 16 år)
Det er også noen ungdommer som opplever at de har måttet kjempe selv for å få informasjon
om ettervern, ikke har fått informasjon, eller ikke vet hva ettervern er:
”Jeg er veldig opptatt av ettervern. Jeg skal ut herifra jeg fyller 18 år. Pusher på
saksbehandlerne at jeg skal få hjelp når jeg fyller 18. Det skjer ingenting.
Barnevernet vet ingenting om hvordan ettervern fungerer. Vi har hatt et møte der
vi snakket om det, men jeg fikk ingenting ut av det annet enn en kaffekopp og fri
fra skolen. Hvem skal kjøpe leilighet, hvor mye skal jeg kjøpe for? Hvem skal ta
ansvar for hva. Jeg vet ingenting. Jeg kan godt finne et sted å bo, jeg må bare få
informasjon om hvem som har ansvar for hva. Jeg fikk informasjon om ettervern
da jeg var 17 og 17,5 år fordi jeg JEG spurte om det. Det er ikke laget plan for
ettervernet.” (Jente, 17 år)
50

”Ettervern, hva er ettervern? Jeg har ikke snakket med dem om det. Noen har sagt
at barnevernet sier ”ha det” når du er 18 år. Jeg har tenkt at det er greit.” (Gutt,
16 år)
”Nei. Det har jeg ikke hørt om en gang!” (Jente, 16 år) (FGH61)
”Nei, har ikke hørt ordet. Men vi prater om fremtiden. Jeg håper de kan hjelpe
meg etter at jeg fyller 18 år også.” (Jente, 16 år) (VDE34)
Ungdommene i vår undersøkelse ble også spurt om hvilke planer de har for framtiden, for å se
litt på om de har tro på framtiden eller ikke. Relativt mange av de eldre barna og
ungdommene i undersøkelsen vår hadde planer for framtiden, eller i alle fall drømmer. Mange
ønsker å utdanne seg videre, mens noen er mer opptatt av å tjene penger og skaffe seg bil. Det
vitner om at mange av fosterbarna har en tro på framtiden, på at de skal kunne klare seg selv
og få et godt liv som voksne.
Oppsummering og diskusjon
Vi kan sammenfatte det ungdommene i vår undersøkelse sier om ettervern i følgende
hovedpunkter:
• De fleste ungdommer i den aktuelle aldersgruppen har fått informasjon om ettervern
• De som er fornøyd har fått informasjon flere ganger, blitt fortalt om angrefrist, og fått
laget konkrete planer
• Noen av ungdommene har ikke fått informasjon eller måttet kjempe seg til å få det
• For noen har diskusjonen om ettervern kommet for sent i gang
• Mange av barna har tro på et godt liv i framtiden
Ut fra det tidligere forskning har vist om at ettervern er viktig for at barna skal klare seg godt
som voksne, er det positivt at de fleste ungdommene vi har snakket med har fått informasjon
om ettervern. Noen har imidlertid kommet litt sent i gang, og har kanskje ikke så klare planer
som de burde hatt på dette tidspunktet. I følge en rapport fra 2008 med forskningskunnskap
om ettervern, skrevet av Bakketeig og Backe-Hansen (referert i Backe-Hansen, Egelund og
Havik 2010), er et av hovedpoengene med ettervern at overgangen til voksenlivet er en
prosess som må ta tid. Ungdommene må forberedes over tid, og det må jobbes med
motivasjon. Fosterforeldre bør også få en tydeligere definert rolle i ettervernet, slik at
arbeidsdelingen mellom barnevernet og fosterforeldrene blir klarere. Rapporten viser også at
kvaliteten på ettervernarbeidet i barnevernet varierer mye.
Resultatene fra vår undersøkelse viser at det gjøres mye godt arbeid med ettervern, men at det
fortsatt er rom for å gjøre en enda bedre jobb med å forberede overgangen til voksenlivet for
fosterbarna.
51

2.9 Hva bør barnevernet informere om?
Informasjon har vært et viktig punkt under alle temaene som ble tatt opp i
intervjuundersøkelsen. Vi tok likevel opp informasjon som et eget punkt, for å avdekke om
det var noen situasjoner hvor barnet savnet å få informasjon som ikke ble dekket opp under de
andre temaene. Barna ble spurt om det var noe annet de savnet å få informasjon om. Dette
viste seg å være litt vanskelig for barna å svare på. Etter noen intervjuer ble derfor spørsmålet
omformulert til ”Hvilke råd vil du gi til barneverntjenesten når barn skal plasseres i
fosterhjem?”
Mange barn la vekt på at de må få riktig informasjon om hva som skal skje, hvilke planer
barnevernet har med dem, uansett hvor små de er:
”Før ante jeg ikke hva som ville skje, nå er det ikke sånn lenger. Men jeg turte
ikke spørre. Dårlig av dem å ikke informere.” (Gutt, 17 år)
”Jeg ville hatt mer informasjon da jeg ble flyttet til beredskapshjem, og mens jeg
bodde der. Jeg ville vite mer om hva de voksne tenkte og hva de planla om hva
som skulle skje videre.” (Jente, 13 år)
”Jeg husker at jeg hadde mange spørsmål og mye jeg ønsket å vite da jeg flyttet i
fosterhjem første gangen. Det er viktig å få beskjed og bli snakket med om hva
som skal skje og hvorfor det skjer selv om jeg ikke var mer enn 5-6 år. Jeg er
fornøyd med den informasjonen jeg får nå.” (Gutt, 18 år)
”Barnevernet må fortelle barn det som skjer uansett hva det er, og ikke bare når
barna spør.” Gutt, 11 år)
”Dem må være flinke til å si fra hva som skal skje. Jeg fikk ikke vite noen ting. Jeg
ble kjemperedd.” (Gutt, 11 år)
”Regel nr1: Barnevernet må holde det de sier!” (Gutt, 16 år)
Det er viktig for barna å få en forklaring på hvorfor de må flytte fra sin biologiske familie til
et fosterhjem, eller fra et fosterhjem til et annet:
”Få forklart hvorfor du ikke kan bo hjemme. Det synes jeg alle dem voksne som
her noe med deg å gjøre skulle snakke om.” (Gutt, 13 år)
”Jeg synes kanskje at barnevernet kunne passe litt bedre på fosterbarna i
begynnelsen sånn at de blir enda mer trygge på hva som skjer og når forskjellige
ting skal skje. Komme litt oftere og prate og spørre om det er noe vi lurer på. Om
det er noe om foreldrene og fortelle om mange ting.”(Jente, 10 år)
”Jeg synes det er viktig å få informasjon om hvorfor barn skal i fosterhjem. Det er
viktig at barn får vite at det ikke er deres feil, og jeg skulle ønske at barnevernet
kunne snakke med meg om alt som har skjedd.” (Jente, 14 år)
52

Flere barn ønsker mer informasjon om sin biologiske familie og sin egen historie:
”Jeg får den informasjonen jeg trenger. Det eneste er barnevernet kunne fortalt
meg før er at jeg har tre søsken. Fikk vite det for to år siden.” (Jente, 17 år)
”Jeg ville like å få vite om det dersom det har skjedd noe viktig. Det er viktig å få
vite det dersom noe har skjedd med mamma eller pappa.” (Jente, 11 år)
”Faren min. Min egen historie. Saksbehandlere burde gitt meg informasjon om
det. Men nå skal jeg få se mappa mi.” (Jente, 17 år)
”De voksne har fortalt meg ting, men… Jeg vil se faren min, men jeg tror ikke det
er lov. Jeg spurte om å få besøke mamma hjemme hos henne, men jeg fikk ikke
lov. Jeg vil vite HVORFOR det er slik.” (Gutt, 10 år)
Noen barn sier de klarer å finne mye informasjon selv, eller har fått den informasjonen de
trenger fra barnevernet:
”Jeg har sittet og lest veldig mye. Internett er en veldig fin ting for der ligger en
hel haug med regelverk. Så ringer jeg dem og sier at ’Dere skulle vel ha vært her
for en stund siden?’” (Jente, 17 år)
”Jeg har alltid fått den informasjonen jeg har trengt. Jeg er den typen som skaffer
meg det.” (Jente, 16 år)
”Jeg er svært fornøyd med den informasjonen jeg mottar. Dersom jeg vil vite noe
om min mor kan jeg spørre mormor.” (Jente, 18 år)
”Jeg har stort sett fått informasjon om det jeg vil. Jeg har spurt barnevernet når
de er her og da har de svart.” (Gutt, 15 år)
Oppsummering og diskusjon
De råd barna ønsker å gi til barnevernet når de skal flytte barn til et fosterhjem, er:
• Barna må få informasjon om hva som skal skje på forhånd
• Informasjonen må være riktig – den må ikke pyntes på
• Barna må få en forklaring på hvorfor de må flytte, at det ikke er deres skyld
• Barna må få mer informasjon om sin egen historie og sin biologiske familie
Dette er viktig informasjon, som tar opp i seg mange av de forholdene som barna har nevnt
som problematiske på andre temaer i intervjuet. Dette kan bygges videre på i utviklingen av
det arbeidet barnevernet gjør overfor fosterbarna.
53

2.10 Oppsummering
I dette kapitlet har vi presentert funnene fra intervjuene med de 29 barna og ungdommene
som var med i vårt utvalg. Vi hadde et bredt sammensatt utvalg både med hensyn til kjønn og
alder, bosted, antall flyttinger, alder ved plassering i fosterhjemmet med mer. Intervjuene
omhandlet mange tema, men informasjon og medbestemmelse var spesielt viktige punkter
under hele intervjuet.
Hovedfunnene i undersøkelsen kan sammenfattes i følgende punkter:
• Barnas fortellinger om det å flytte til en fosterfamilie viser at det er viktig for barna
med forberedelse, informasjon og sammenhengende overganger. Færrest mulig
flyttinger og en inkluderende fosterfamilie er viktig for at barna skal få en trygg
tilknytning til fosterfamilien
• De fleste barna oppgir at de trives på skolen og fritiden. Det som gjør at de trives
knyttes til et godt skolemiljø, å ha gått på samme skole lenge, og at fosterforeldre,
barnevern og skole er interessert i dem og gir dem nødvendig oppfølging. De som ikke
trives, viser til manglende oppfølging og at rot i barnevernet fører til forsinket
skolegang.
• Flere av barna sliter med helseproblemer, spesielt psykisk helse. De fleste er fornøyd
med de helsetjenestene de får, men noen opplever at tjenestene ikke dekker deres
behov. Barnas ”livshistorier” slik de har blitt fortalt til oss, viser at barna utsettes for
mange risikofaktorer for å utvikle psykiske helseproblemer, også etter at de har
kommet inn under barnevernets omsorg.
• Mange av barna har et komplekst forhold til sin biologiske familie, med
lojalitetskonflikter, skyld- og ansvarsfølelse og dobbelthet i følelsene overfor
biologiske foreldre. De som er fornøyd med samværsordningen sin knytter det til at
hyppighet og organisering av møtene passer inn i deres liv, at møtene er hyggelige og
at de møter personer som er viktige for dem. Noen barn ønsker mer samvær, andre
mindre. Barneverntjenesten må være lydhøre overfor hvilke behov barna formidler at
de har med hensyn til samvær, og først og fremst sette barnas behov i sentrum når
samværsordninger fastsettes.
• De fleste barna har en tilsynsfører, men få opplever at de har fått være med å velge
hvem det skal være. Tilsynsføreren oppfattes som å ha en perifer rolle i mange av
barnas liv, noe som står i kontrast til den rollen de faktisk skal ha etter intensjonen
med tilsynsførerordningen. Det å ha en relasjon til tilsynsføreren er spesielt viktig for
at barna skal oppleve kontakten med tilsynsfører som god og nyttig.
• Barna synes barnevernet fungerer bra når de opplever kontinuitet i saksbehandlere, og
at saksbehandler har interesser for dem og hører på dem. Barna er ikke fornøyd med
barnevernet når det er stor utskifting av saksbehandlere og de ikke kjenner hverandre
godt, eller at de har fått feil eller for lite informasjon og ikke blitt hørt.
54

• Ettervern er viktig for ungdommene, og de fleste har fått god informasjon. Noen har
imidlertid kommet sent i gang, eller ikke fått den informasjonen de burde hatt. Mange
av barna har tro på et godt liv som voksne.
• Barnas råd til barnevernet om hva som er viktig å gi av informasjon ved flytting til et
fosterhjem, inkluderer det å få informasjon på forhånd, at informasjonen er riktig, at
de får en forklaring på hvorfor de må flytte, og at de får informasjon om sin biologiske
familie.
55

Kapittel 3 Utfordringer og anbefalinger
I dette kapitlet trekker vi fram noen av de største utfordringene vi ser barna og barnevernet
har ut i fra vår intervjuundersøkelse. Vi antyder noen anbefalinger til hva som er viktig å ta
fatt i og tenke på i arbeidet med fosterbarn. Den konkrete utformingen av tiltak overlater vi til
dem jobber direkte overfor barna og har både den fagkunnskapen og den kjennskapen til
barna som må til for å gi akkurat dette barnet de beste muligheter for utvikling i livet.
Det er tre områder, tre behov som barn har, som går igjen på de fleste av de temaene som ble
tatt opp i undersøkelsen:
• Få informasjon
• Bli hørt
• Bygge relasjoner
3.1 Informasjon
Informasjon er viktig for barna på alle områder. De trenger informasjon om hvorfor de må
flytte fra sin biologiske familie, hvor de skal flytte til, hvordan og når dette skal foregå og
hvor lenge det skal vare. Videre trenger de informasjon om sin biologiske familie og sin egen
historie, og der trenger informasjon om ettervern når den tiden nærmere seg. Det å gi
informasjon er i seg selv ikke nok. Tidspunktet den gis er viktig – barn må få tid til å
forberede seg, på at for eksempel en flytting skal skje. At informasjonen er riktig, og at
barnevernet holdet det de lover overfor barnet, er spesielt viktig. I tillegg må det sikres at
informasjonen ikke bare er gitt, men også forstått av barna. Slik vi ser det, er det å gi god og
riktig informasjon til fosterbarna en stor utfordring, men samtidig et område der man kan få
stor uttelling, i form av færre belastninger på barnas psykiske helse og mindre risiko for
helseproblemer.
3.2 Å bli hørt
Det å bli hørt og tatt med på råd er både et grunnleggende behov for barna og en rettighet som
er nedfelt i lovverket. Her tyder vårt materiale på at det fortsatt gjenstår en del før de fleste
barna opplever at de kan påvirke sin egen situasjon. Fortsatt dialog er sentralt i dette, både i
den enkeltes sak og mellom organisasjoner og det offentlige. Et fokus på barn og unge som en
ubenyttet ressurs som kan gi viktige innspill til videre utvikling av god kvalitet på
kommunens arbeid, kan være et utgangspunkt.
56

3.3 Relasjoner
På nesten alle områder har både barna i vår undersøkelse og tidligere forskning lagt vekt på
relasjoner som en viktig innfallsport til at barna skal trives og utvikle sitt potensial. Trygge og
stabile relasjoner er viktig som en motvekt til de ustabile forholdene barna gjerne har levd
under før de kom inn i offentlig omsorg. Dette er også en forutsetning for at barna skal bli
trygge nok til å kunne åpne seg for personer som tilsynsfører, saksbehandler eller andre
støtteapparatet rundt barnet. Relasjoner vil også være av betydning for at barna skal kunne
slappe nok av til å få utbytte av læring i skolen eller dra nytte av kontakt med psykiske
helsetjenester. Relasjoner til biologiske foreldre og fosterforeldre er en spesielt viktig del av
dette, som vi omtaler separat under.
3.4 Redusere belastningene i flytteprosessen
Barna har behov for mest mulig stabilitet og sammenheng i livet sitt. Det er et paradoks at en
del barn flyttes fra en ustabil tilværelse i sin biologiske familie, til en tilværelse under
offentlig omsorg som i noen tilfelle kan være like ustabil.
Barna i vår undersøkelse legger vekt på behovet for at problemene de har i hjemmet blir
fanget opp på et tidlig tidspunkt, og at de flyttes på et tidligere tidspunkt enn ofte gjøres i dag
dersom dette er nødvendig. Fra dette tidspunktet og framover bør imidlertid det offentlige
tilstrebe at barnet skal oppleve færrest mulige flyttinger. Enhver flytting medfører en stor
omveltning for barna, med tilhørende risiko for senere reaksjoner og helseproblemer for barna
som følge av dette. God opplæring av fosterforeldre, vekt på å gi støttende råd og veiledning
etter at barnet har flyttet inn, og systematisk jobbing med ”matching” av fosterforeldre og
fosterbarn er viktig her. Dette er forhold det allerede jobbes aktivt med i Oslo, og vår
undersøkelse støtter behovet for fortsatt arbeid med dette.
Det å forberede barna på flyttingen er også en viktig del av det å redusere belastningene.
Barna trenger tid – tid til å forberede seg på at de skal flytte, tid til å ta avskjed, tid til å ta med
seg viktige eiendeler, og tid til å bli kjent med den nye familien de skal flytte til. I noen
tilfeller er det tungtveiende grunner til at barnet må flyttes øyeblikkelig og det ikke gis tid til
forberedelse. Det bør imidlertid vurderes nøye om det i alle tilfelle er hensynet til barnets
beste som utløser den akutte handlingen.
3.5 Jobbe med tilknytning
En trygg tilknytning til fosterforeldrene er en sterk beskyttelsesfaktor for barna på mange
områder. Dette blir spesielt viktig da mange av barna har en vanskelig bakgrunn, kanskje har
barnet utviklet tilknytningsforstyrrelser eller komplekse traumer. Det å skape en ny og trygg
tilknytning til fosterforeldrene kan da være en nøkkel til at barna skal kunne utvikle seg videre
til harmoniske voksne som kan bidra i samfunnet.
57

Det finnes både mye teori og tidligere erfaringer å hente for å kunne jobbe systematisk og
godt med tilknytning. I mange tilfeller vil dette være et arbeid som må foregå over lang tid,
der fosterforeldrene trenger mye veiledning og støtte underveis. Når det offentlige overtar
omsorgen for barn som har ulike former for tilknytningsskader, må imidlertid det offentlige
være gode på å arbeide med relasjoner og tilknytning for å kunne gi barna en sjanse til å
utvikle seg videre i livet.
3.6 Skolen som inngangsport til voksenlivet
Det er godt dokumentert at fosterbarn har flere skoleproblemer enn andre barn. Siden skole og
utdanning kanskje er den viktigste inngangsporten til et vellykket voksenliv, gjennom å
påvirke mulighetene til få en tilfredsstillende jobb, økonomiske trygghet, følelsen av egenverd
gjennom å bidra til samfunnet osv., er det viktig at barnet får den oppfølgingen og støtten det
har behov for opp gjennom skoletiden.
Barna trenger at de voksne i deres liv viser interesse for dem på skolen, at de får
anerkjennelse og opplever å mestre utfordringer de møter, både faglig og i skolehverdagen for
øvrig. Det vil også være viktig at barna blir fulgt opp og får ekstra støtte når de har behov for
det. Skolen utgjør en viktig arena i barnas liv, der de kan få en sjanse til å vise at de mestrer
noe. Dette kan igjen gi en følelse av egenverdi og selvtillit, som kan snu en negativ spiral til
en positiv utvikling i barnas liv. Det anbefales at saksbehandlere i barnevernet i enda større
grad fokuserer på barnets skolesituasjon, og aktivt og systematisk følger opp barnets
skolegang i samarbeid med fosterforeldrene og skolen.
3.7 Helse er viktig
God helse er viktig. Det er en forutsetning for å kunne utvikle seg og delta på de fleste
samfunnsområder, fra skole til arbeidsliv til venner. Fosterbarn har i utgangspunktet dårligere
helse enn andre barn. De har ofte vært utsatt for mange risikofaktorer i oppveksten. Et mål for
den offentlige omsorgen må derfor være å unngå å utsette barna for flere risikofaktorer. Dette
gjelder forhold som flere flyttinger, usikkerhet om framtiden, osv. Funn i vår undersøkelse
kan tyde på at det bør foretas en enda bedre kartlegging av barnas opplevelser og behov for
oppfølging og hjelp til å bearbeide disse, herunder også vurdering av mulige miljøterapeutiske
tiltak for å styrke barnas opplevelse av å ha egenverdi, kompetanse og ferdigheter.
I tillegg må barna få den hjelpen de har behov for til å bearbeide sin tidligere opplevelser, og
unngå at de må slite med effekter av dette i mange år framover.
58

Referanser
Anke, Teija 2007. Tilknytning mellom fosterbarn og fosterforeldre: et behandlingsperspektiv.
Tidsskrift for Norsk Psykologiforening, Vol44, nummer 10, side 1230-1238
Backe-Hansen, Elisabeth; Egelund, Tine; Havik, Toril 2010. Barn og unge i fosterhjem – en
kunnskapsstatus. Fosterhjem for barns behov.
Barnelova. Lov om barn og foreldre.
Barnevernloven. Lov om barneverntjenester.
Brønserud, Sissel og Marie-Loise Dessau 2002. Den komplekse anbringelse. Se
http://www.idunn.no/ts/nsa/2002/01/den_komplekse_anbringelse
Bufetat 2009. God skole er godt barnevern. Veileder. Barne- ungdoms- og familieetaten
Region øst
Dåvøy, Laila 2005. Om å se de sårbare barna. Hilsen til Kari Killén ved 70-årsjubileet. I von
der Lippe A.L. og S. R. Wilkinson 2005. Risikoutvikling. Tilknytning, omsorgssvikt og
forebygging. Et jubileumsskrift til Kari Killén, NOVA Rapport 7/05
FNs konvensjon om barnets rettigheter. Se
http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2000/barnekonvensjonenkortversjon-norsk.html?id=87582
Forandringsfabrikken. Se www.forandringsfabrikken.no
Gjestad, Rolf 2003. Komplekse traumer hos barn og ungdom. White Paper from the National
Child Traumatic Stress Network, Complex Trauma Task Force 2003. Et sammendrag. Se
http://www.krisepsyk.no/temasider/cptsd/komplekse%20traumer.htm
Havik, Toril (prosjektansvarlig). 2010. Sammen for læring. Prosjektbeskrivelse. Se
presentasjon av prosjektet ”Fosterhjem for barns behov”, delprosjekt 6, på http://helse.uni.no
Jøsok, Dagrun 2010. Voksne fosterbarn – en brukerundersøkelse. Bufetat region vest.
Kalland, Mirjam. 2002. Faktorer i omhündertagna barns utveckling – en systemisk modell. Se
http://www.idunn.no/ts/nsa/2002/01/faktorer_i_omhndertagna_barns_utveckling_-
_en_systemisk_modell
Kommunerevisjonen 2010. Bydelens tilsyn, oppfølging og kontroll ved
fosterhjemsplasseringer. Rapport 10/2010
Lilledahl, G. og Hegnes, A. W. 2000. Kvalitativ metode. Forelesningsnotat. Sosiologi
Hovedfag, Universitetet i Oslo
Seim, Sissel og Slettebø, Tor (red.) 2007. Brukermedvirkning i barnevernet.
Universitetsforlaget, Oslo
59

Sundt, Hege 2010. Jeg husker ikke navnet hennes engang. Fosterbarnas fortellinger om
tilsynsførerordningen. Norsk Fosterhjemsforening og Landsforeningen for barnevernsbarn
2010.12.13
60

Vedlegg
Vedlegg 1 Informasjonsbrev til fosterfamiliene
61

Vedlegg 2 Informasjonsskriv til ungdom over 15 år
63

Vedlegg 3 Spørsmål i intervjuguiden
1. Generelt
1. Hva tenker du når du hører ordet ”barnevernet”?
2. Kan du fortelle litt om hva du synes om barnevernet?
2. Flytte til en fosterfamilie/fosterfamilien
1. Hvordan ble du kjent med fosterfamilien du bor hos nå? (Hvis familieplassering,
hvordan synes de det er? For eksempel mht til andre søsken)
- synes du det skjedde på en grei måte? Hva var bra/dårlig?
- er det noe i den perioden du synes kunne blitt gjort annerledes?
2. Hvor gammel var du da du flyttet inn til denne fosterfamilien?
3. Kan du fortelle litt om hvordan det var?
- hva fungerte bra?
- hva fungerte dårlig?
- var det noe du kunne ønske ble gjort annerledes?
- husker du hvilken informasjon du fikk før du flyttet inn i fosterhjem?
- hva slags informasjon hadde du behov for den gangen?
- hvem mener du burde gitt deg den informasjonen? (foreldre/
fosterforeldre/tilsynsfører/ saksbehandler)
4. Hva kunne barnevernet ha gjort annerledes for å gjøre det bedre for deg å flytte?
(Synes de at barnevernet burde flyttet dem før?)
5. Hvordan synes du det er å bo hos fosterfamilien og her i/på ”STEDSNAVN” med
fosterfamilien? (Føler de seg trygge, får de ta med venner hjem, reiser de på ferie med
fosterfamilien?)
- hva er bra med å bo her?
- hva er det som ikke er så bra med å bo her?
- er det noe du savner eller ønsker skulle vært gjort annerledes? (Er det for eksempel
usikkerhet rundt varighet av oppholdet i fosterhjemmet, hvor stabilt oppfatter de livet
sitt?)
- hvis det er noe som det ikke burde være i fosterfamilien eller du skulle ha noe å klage
på når det gjelder å bo i fosterfamilien, opplever du at du har mulighet til å si
fra/komme med kritikk eller klage, og hvem ville du ha sagt det til?
6. Har du bodd i flere fosterhjem/beredskapshjem eller på institusjon?
Hvis ”ja”: Kan du fortelle meg hva du synes om det?
3. Skole og fritid
1. Hvordan er det å gå på skole her?
- synes du at barnevernet er interessert i hvordan du har det på skolen? På hvilken
måte viser de det?
64

- er det noe du savner av oppfølging fra fosterfamilien eller barnevernet i forhold til
skolen (bla hjelp til lekselesing fra fosterforeldrene)?
- hva synes du om oppfølgingen fra skolen og lærerne dine? (Føler de seg ivaretatt)
- er det noe du savner mht skolehverdagen din?
2. Kan du fortelle meg litt om hva du gjør på fritiden?
- synes du at barnevernet er interessert i hvordan du har det på fritiden? På hvilken
måte viser de det?
- er det noe du savner av oppfølging fra fosterfamilien eller barnevernet i forhold til
fritiden?
- hva synes du om dine fritidsaktiviteter?
4. Helsetilbud
1. Hva synes du om helsetilbudet som er gitt deg?
- hva er bra?
- hva kunne vært bedre? (Hva mener du at du hadde hatt/har behov for – og hva slags
tilbud savner du)
- er det noen tilbud om helsehjelp som du synes burde vært bedre tilgjengelig?
2. Hvis du synes/skulle synes noe er/var skikkelig vanskelig, hvem ville du ha fortalt det
til?
5. Samvær med biologiske familie
1. Har du kontakt med din biologiske familie? (Inkludert foreldre, søsken, besteforeldre og
lignende)
2. Hvis barna møter sin biologiske familie:
- hvordan synes du det er å treffe familien din?
- er det noe som ikke er så bra når dere er sammen?
- er det noe du skulle ønske deg annerledes?
3. Hvis barna ikke treffer sin biologiske familie:
- Vet du hvorfor du ikke har kontakt med din biologiske familie?
- Hva synes du om det? (”Det” speiler tilbake på spørsmålene stilt forut. Spørsmålet
kan stilles både hvis barna vet hvorfor de ikke har kontakt eller hvis de ikke vet
hvorfor de har kontakt).
6. Tilsynsfører
NB! Det kan være nødvendig å forklare fosterbarnet hva en tilsynsfører er.
1. Har du tilsynsfører?
Hvis nei:
Kunne du ønske du hadde en tilsynsfører? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Hvis ja:
Har du fått være med å velge tilsynsfører?
65

2. Hvordan er kontakten med din tilsynsfører?
- hva synes du er bra med dette?
- hva er ikke så bra med dette?
- er det noe du synes kan være annerledes med denne ordningen?
3. Hvis du mener at noe er som det ikke burde være mht tilsynsfører, eller du skulle
ønske å klage, opplever du at dette er mulig, og hvem ville du ha sagt det til?
7. Saksbehandler
NB! Det kan være nødvendig å forklare fosterbarnet hva en saksbehandler gjør.
1. Har du truffet saksbehandleren din i barnevernet? Kan du navnet hans/hennes?
2. Hvordan er kontakten med din(e) saksbehandler(e) i barnevernet?
- hva fungerer bra med saksbehandler?
- hva fungerer dårlig?
- er det noe du synes kunne vært annerledes?
3. Dersom du skulle ønske å klage på arbeidet som barnevernet gjør, opplever du at
dette er mulig?
- hvem ville du da ha henvendt deg til?
8. Informasjon
1. Vi har under denne samtalen snakket litt om hva slags informasjon du har fått i ulike
situasjoner. Er det noe annet som du savner å få informasjon om/vite mer om? (Komme
med eksempler hvis de ikke kommer på situasjoner. F.eks biologisk familie, fremtid)
2. Hva synes du det er viktig å få informasjon om?
3. Hvem synes du burde gi deg den informasjonen?
9. Ettervern/vern
15 - 18 år:
1. Har barnevernet snakket med deg om ettervern? Hvis ”ja”, hvor gammel var du
første gang barnevernet tok opp dette med deg?
2. Hvordan tok barnevernet opp ettervern? (Var informasjonen forståelig, antall ganger)
3. Hva kan barnevernet gjøre for å gjøre deg rustet til voksenlivet?
4. Er planene for ettervern klare?
Hvis ”ja”: Hva synes du om disse planene?
- Noe som kunne vært bedre/dårlige?
- Noe du savner?
5. Hva er planene dine for fremtiden?
Over 18 år:
1. Har barnevernet snakket med deg om ettervern? Hvis ”ja”, hvor gammel var du da
barnevernet startet med disse forberedelsene?
66

2. Hvordan tok barnevernet opp ettervern? (Forståelig, antall ganger)
3. Hva ville du ønske at barnevernet kan gjøre for å gjøre det lettere for deg i denne
overgangsfasen?
4. Er du fornøyd med den hjelpen du har fått?
- Hvis ”ja”: Hva er du fornøyd med?
- Hvis ”nei”: hva kunne barnevernet ha gjort annerledes for at du skulle være fornøyd?
10. Avslutning
1. Er det noe mer du har lyst til å si, som du ikke har fått sagt gjennom intervjuet hittil?
67

Oslo kommune, Helse- og velferdsetaten
Postboks 30 Sentrum, 0101 Oslo kommune
Besøksadresse: Klaus Torgårds vei 3
Telefon: 02180
Telefaks: 22 23 74 02
postmottak@hev.oslo.kommune.no
www.hev.oslo.kommune.no
68