Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

”Jeg har hatt litt kontakt med far… Jeg hadde kontakt med han i 2004 og i 2007
mista vi kontakten igjen....og så ble han bare borte igjen...Jeg er vant til at far
ikke stiller. I sommer inviterte han meg med til M, mens han skulle være der på
ferie med familien. …. Like før turen skulle starte, ringte han og sa det ikke kunne
bli noe av. Siden har det ikke vært kontakt.”(Jente, 20 år)
”Jeg har aldri møtt faren min. Moren min har aldri hatt noe med ham å gjøre,
bare ditcha ham. Barnevernet hjalp meg å finne ham da jeg var 18 år. Nå har jeg
fått kontakt med ham og mine nye søsken. Det er ok, men han vil ikke at hans nye
familie skal få vite at jeg er hans sønn. Jeg må liksom være en venn. Ellers kan
barna si det i miljøet og til familien hans i hjemlandet hans. Da kan det bli
katastrofe.” ( Gutt, 20 år)
”Saksbehandler sier pappa ikke gidder å ringe barnevernet. Jeg vet ikke. Jeg har
jo veldig lyst til å se ham. Farmor sier han er i T. Jeg snakker med henne på
telefon, men har bare møtt’a en gang da jeg var liten. Mamma sier pappa ikke er
til å stole på. Jeg veit jo det!” (Gutt, 11 år)
Oppsummering og diskusjon
Oppsummert i hovedpunkter, forteller barna i vår undersøkelse følgende om sin
samværsordning og forhold til sin biologiske familie:
• De som er fornøyd med samværsordningen, knytter det til at hyppighet og
organisering av møtene passer inn i deres liv, at møtene er hyggelige og at de møter
personer som er viktige for dem.
• Noen barn ønsker mer kontakt med sin biologiske familie, enten fordi de savner
familien og vil ha mer kontakt med dem av den grunn, eller fordi den biologiske
familien ikke møter opp til avtalt samvær eller er interessert i å møte dem.
• Enkelte barn ønsker mindre kontakt med sin biologiske familie, begrunnet med at de
ikke ser noen vits i det, eller at det er slitsomt for dem. Noen av barna har blitt hørt på
sitt ønske, andre ikke.
• Mange av barna har et komplekst forhold til sin biologiske familie, med
lojalitetskonflikter mellom fosterfamilie og biologisk familie, skyld-og ansvarsfølelse
overfor biologisk familie, og dobbelthet i å være glad i og samtidig ikke helt tørre å
stole på dem.
Disse forholdene er veldokumentert i annen forskning, slik det framgår av
Kunnskapsoversikten fra 2010 (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010). I følge denne
rapporten, vet vi imidlertid ikke nok om betydningen kontakt med den biologiske familien har
for barn plassert i fosterhjem, verken på kort eller lang sikt. I en brukerundersøkelse blant
voksne fosterbarn i 2010, oppga imidlertid de nå voksne fosterbarna at biologisk familie var
svært viktig for dem, også i voksen alder (Jøsok 2010).
I vår undersøkelse har vi spurt om barnas syn på sin samværsordning og forholdet til sin
biologiske familie. Barna er en part i dette forholdet, mens de biologiske foreldrene og
fosterfamilien er andre parter. Disse kan ha andre behov og ønsker med hensyn til samværet
enn det barna har. Det kan være vanskelig å få til en samværsordning som passer for alle tre
parter, og i dette ligger det potensielle konflikter. Et utgangspunkt må imidlertid være at det
samværet som foreslås og gjennomføres tar utgangspunkt i barnets behov og at det legges til
38