Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

”Jeg vet hvem M er i barnevernet. Vi har ikke så bra kontakt. Hun kommer av og
til på møter. Hun spør hvordan jeg har det. Det kan være greit å snakke med
henne, og jeg tror hun hører på meg. Det som ikke er greit er at hun løy for meg.
Jeg er redd for at hun skal lyve igjen. De skulle ha sagt sannheten, og fortalt hele
greia først.” (Gutt, 11 år)
”Jeg er egentlig litt sint på hele barnevernet, og retten er noe dritt. Jeg er litt sur
på saksbehandler. Hun fortalte meg ikke hva som skulle skje! Dem spør; ’Har du
det bra, har du det bra’, hele tida. Det blir litt for mye liksom.” (Gutt 11 år)
Det å ikke bli hørt av saksbehandler, å føle at de ikke blir tatt på alvor eller at ingen ting skjer
når de melder fra om noe som galt, er en kilde til frustrasjon hos barna:
”I starten synes nok saksbehandlerne at jeg var en standard drittunge og
problembarn. Jeg flyttet til XXX og bodde på institusjon der i fire måneder Og der
innså de at det var ikke jeg som var problemet, men fosterfamilien min. Jeg fikk til
slutt en unnskyldning fra saksbehandlerne. Da jeg var fornøyd. Kanskje jeg har
vært et problem av og til, men det er ikke jeg som er grunnen til det. Barnevernet
har kun snakket med fosterforeldrene og det er jeg som har blitt problemet. De to
nye saksbehandlere har jeg et bedre forhold til. Jeg kan ringe til dem, og det
fungerer nesten som jeg vil.” (Jente, 17 år)
”For eksempel avlastning; to dager før jeg skulle dit, sa barnevernet nei, jeg skal
ikke dit. Dette skjedde flere ganger. Fostermor ble skikkelig forbanna. Jeg har
vært der siden jeg var 8 år, det var en del av oppveksten min. Avlastninga betyr
veldig mye for meg.” (Jente, 20 år)
”Jeg ville i mange år at de skulle finne faren min. De gjorde det aldri. Nå har jeg
nettopp funnet ut at han er død”. (Jente, 17 år)
Når barna vil klage på barnevernet
Barna ble spurt om de opplevde det som mulig å klage på barnevernet hvis de skulle ønske
det, og hvem de da ville henvendt seg til. Det er mange av de samme personene/instansene
som går igjen på dette spørsmålet som på spørsmålene om hvem de ville snakket med dersom
noe var galt på andre områder, det vil si fosterforeldrene, rådgiver/miljøarbeider på skolen,
tilsynsfører og biologisk mor. Noen av barna sier imidlertid at de ville klaget til
barnevernleder eller fylkesmannen. En person gir uttrykk for at det ikke nytter å klage:
”Jeg opplever det som UMULIG. Jeg har klagd til fylkesmannen til og med. Men
jeg har aldri følt at jeg er blitt tatt alvorlig.” (Jente, 17 år)
Et par av de andre barna gir uttrykk for at de ikke ville sagt noe:
”Det er helt sikkert mulig. Men det er det da; Ville jeg sagt det til noen? Nei”.
(Gutt, 20 år)
47