Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

min. De burde ha gjort noe drastisk; tatt oss ut, både meg og broren min. De
visste jo at moren min var alkoholiker.” (Gutt, 17 år)
”Barnevernet burde flyttet oss før. Vi burde sluppet å bli flyttet rundt til
familiemedlemmer i årevis før vi kom i beredskapshjem.” (Jente, 18 år)
”Jeg ringte sjøl til barnevernet og sa i fra. Mamma visste jeg ringte, jeg fikk
nummeret av henne.” Intervjuer. Hva syntes du om at du sjøl måtte ringe
barnevernet? ”Skolen visste at jeg ikke hadde det bra.” (Jente, 16 år)
Vi har ikke spurt inngående om barnas flyttehistorier, om det har vært planlagte flyttinger, om
de selv har ønsket å flytte, eller om det har vært utilsiktede flyttinger. Av det de har fortalt,
går det imidlertid fram at minst seks av barna har opplevd sammenbrudd i en
fosterhjemsplassering, og måttet foreta en utilsiktet flytting. Sannsynligvis er det flere barn
som har opplevd dette minst en gang, da det er flere barn med mange flyttinger i utvalget vårt.
Slike sammenbrudd har skjedd både i slektsfosterhjem og fosterhjem hvor barnet ikke er i
slekt med familien. Sammenbrudd i en fosterhjemsplassering er uheldig for barnet, og kan si
noe om hvor viktig det er med en grundig jobb med ”matching” av fosterbarn og
fosterfamilie, i tillegg til opplæring og støtte til fosterforeldrene underveis. Men når det først
har kommet så langt, er kanskje det beste for barnet å bli flyttet til et annet hjem. Slik forteller
noen av barna hvordan de har opplevd dette:
”I det forrige fosterhjemmet – som var hos en tante og onkel, hadde jeg det ikke
bra. Det var mye drikking og mye vold. Til slutt sa jeg i fra til oldemoren min som
hjalp meg. Hun kontaktet barnevernet som kom for å prate med onkel og tante.
Jeg ble både glad og litt lei meg da jeg fikk beskjed fra barnevernet om at jeg
skulle flytte. … Jeg skulle ønske at noen hadde skjønt hvordan jeg hadde det i det
forrige fosterhjemmet sånn at jeg ikke måtte bo så lenge der.” (Gutt, 18 år)
”Jeg bodde i et fosterhjem der de hadde de to gutter. Han ene var snill, men han
yngste han låste døra da jeg kom hjem. Han ville ikke ha meg der.
Fosterforeldrene snakket med ham og sa at han ikke fikk lov til å gjøre dette. Han
fikk kjeft for at han gjorde dette. Han var bare sur på meg hele tiden, virket det
som. … Jeg måtte derfor flytte til et beredskapshjem.” (Gutt, 14 år)
Vi ser også av historiene barna har fortalt, at en del barn opplever å flytte mange ganger som
et resultat av en planlagt prosess i barnevernet. Et opphold i et midlertidig beredskapshjem
kan være et eksempel. Dette kan i en del tilfeller være helt nødvendig, og være det eneste
alternativet dersom barnet må flyttes raskt. Noen av barna hadde imidlertid bodd relativt lenge
i et beredskapshjem før de hadde flyttet videre, og enkelte trodde derfor at de skulle få bli
boende i beredskapshjemmet.
Andre barn har opplevd å flytte tilbake til sine biologiske foreldre etter en periode i et
beredskapshjem eller institusjon, for så å måtte flytte ut på nytt. Kanskje har dette medført
nytt opphold i et beredskapshjem før de kunne flytte til et mer permanent fosterhjem, og
dermed har barnet totalt vært igjennom fire flyttinger. Legger man til et midlertidig opphold
hos besteforeldrene, eller et sammenbrudd i en fosterhjemsplassering, kan antallet flyttinger
bli veldig høyt. For det enkelte barn kan dette ha vært den eneste mulige eller den beste
15