Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

Barna ble også spurt om hvem de ville snakke med hvis noe var veldig vanskelig. Målet for
oss var ikke nødvendigvis å finne ut hvem de ville snakke med, men å finne ut om de hadde
en voksenperson i livet sitt som de var trygge nok på til å kunne ta opp vanskelige ting med.
Det er ikke alle barna som har sagt noe om dette, men mange oppgir at de har en slik person
de kan snakke med. Det kan være fosterforeldrene, en lærer, miljøarbeider, saksbehandler i
barnevernet eller tilsynsfører, og i ett tilfelle også biologisk mor. Dette viser at barna har ulike
personer de henvender seg til, noe som peker på betydningen av bredde i støtteapparatet.
Enkelte av barna uttrykker imidlertid at de ikke ville snakket med en voksen person dersom
noe var veldig vanskelig. En gutt på 20 år utrykker seg slik:
”Problemet er at jeg ville holdt det inne for meg selv helt sikkert. Jeg er ikke glad
i å prate med folk.”
Vi kan ikke si noe om omfanget av fysiske eller psykiske problemer hos barna i vårt utvalg.
Det er imidlertid ganske mange som har nevnt at de har vært i kontakt med psykolog, PPtjenesten
eller andre, noe som tyder på at en del av barna har hatt eller har psykiske problemer
på ulike områder.
Mange av barna har tenkt på fysisk helse under intervjuet når man er kommet inn på spørsmål
om hvordan helsetilbudet oppleves. Ofte er det under andre punkter i intervjuet at barna har
kommet inn på forhold som dreier seg om emosjonelle, sosiale eller psykologiske faktorer av
helsemessig betydning. Der barna har formidlet at de opplever helsetilbudet som bra og at de
får den oppfølgingen de trenger, har vi ikke i denne intervjuundersøkelsen pratet videre rundt
dette temaet.
Forhold i barnas livshistorier som påvirker deres helse
Mange av barna i utvalget har i løpet av intervjuet hatt et ønske om å formidle sine
livserfaringer, både fra tiden både før, under og etter plasseringen(e) i fosterhjem. Mange av
barna fortalte derfor om sine livsopplevelser, selv om intervjuerne ikke har stilt direkte
spørsmål om hvordan barna har det eller hvordan det går med dem.
Flere av barna formidler opplevelser som har satt sterke spor, og mange av barna bærer preg
av dette. Spesielt vanskelig oppleves det å ha måttet flytte uten å ha hatt mulighet til å ta
farvel med biologisk familie, i flere tilfeller uforberedt og med politibistand. Noen av barna
opplever også at det har vært svært vanskelig at årsaken til flyttingen har blitt fortiet fra
barnevernet, eller at de har fått én forklaring først som underveis i oppveksten er endret flere
ganger. Barna i utvalget som har opplevd at de ikke har fått riktige forklaringer på hvor og
hva de skal i forbindelse med å måtte flytte fra familien, sliter med å bearbeide denne
opplevelsen i ettertid. Mange av barnas beretninger bærer bud om ubearbeidede traumatiske
opplevelser før, under og etter flytting fra biologisk familie. Skyld- og ansvarsfølelse overfor
de biologiske foreldrene er også noe flere barn sliter med.
Det kan ofte være tungtveiende grunner til at flytting må skje på kort varsel. I vår
undersøkelse tas det ikke stilling til om dette har vært riktig eller galt. Det som det pekes på
her, er den oppfølgingen som barna og ungdommene har fått i etterkant. En vet at barn som
har fått den nødvendige hjelp eller støtte til å bearbeide de vanskelige opplevelsene klarer seg
bedre enn barn som ikke har fått denne hjelpen eller støtten. Samtalene med barna og
31