Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

”Jeg har det bra her. Jeg tenker ikke på at dette er fosterhjem. Det er hjemmet
mitt, og jeg føler meg trygg her. Jeg har mange venner, og jeg savner ikke noe.”
(Gutt, 14 år)
”Jeg er bare tretten år, men jeg vet jeg kan bli her til jeg er 25. Det sier
fosterfamilien min. Jeg kan bo her til jeg er 25, men dem skal alltid være familien
min.” (Gutt, 13 år)
Noen av ”midt i mellom”- barna utrykker seg slik:
”Det er greit. Jeg trives. Bortsett fra når vi krangler. Fint med eget rom, og at det
ikke er masse små barn. Det er litt strenge grenser her synes jeg! Fostermor har
sagt at jeg kan bo her så lenge jeg vil, men barnevernet har ikke sagt noe som
gjør meg trygg på at de er enige i dette.”(Jente, 16 år)
”Det er koselig å bo her.” Intervjuer: Hva er bra med å bo her?” Jeg får
oppfølging, jeg får god hjelp. Stort sett det.”(Gutt, 15 år)
”Det var veldig uvant. Plutselig var det sånne ordentlige
familiesammenkomstgreier. Og system, sånn som det er i en normal familie. Det
var nytt for meg. Nå tenker jeg det var det beste, for jeg ville ikke klart skolen og
slikt ellers. Fritiden min ble variert. Vi dro på ferier og gjorde ting sammen.”
(Gutt, 20 år)
”I dette nye fosterhjemmet krangla vi mye i begynnelsen. Det var fordi jeg ikke
ville bo her. Fostermor fremsto som streng og slem, og de hadde en stor hund som
jeg ikke likte. Jeg fikk den informasjonen jeg trengte. Jeg var bare ikke enig i
avgjørelsen barnevernet hadde tatt. Jeg følte at de ikke ville høre på meningene
mine. Jeg sa at jeg ikke ville bo her. Jeg ville bo på institusjon.” … Etter hvert
fant jeg ut at måtte bo her, og da bestemte jeg meg for å være snillere. For
eksempel ville jeg ikke dra på avlastninga, jeg likte den ikke. Fosterfamilien og
jeg lagde en deal om at jeg fikk slippe, men jeg må treffe broren min av og til.
Her er det friere, ikke så mye regler. Jeg fikk tillit.” (Gutt, 16 år)
Andre barns fortellinger viser at følelsen av tilhørighet til fosterfamilien mangler:
”Det er forskjellsbehandling av meg som fosterbarn og deres egne barn, og det er
en følelse man ikke trenger å føle. Så for meg er dette et oppholdssted. Jeg og
venninna mi har ikke særlig kontakt lenger, og fostermor spør ikke hvordan det
går med meg. Barnevernet sier ingenting om dette. Jeg synes det er bedre slik jeg
har det nå, enn at jeg skal lage en stor dramatisk scene. Alle er cirka fornøyd.”
(Jente, 17 år)
”Det er dumt at fosterfamilien ikke kommer på mine kamper, de er mer med på
sine egne barns ting. Jeg vil jo at de skal se at jeg også er god i noe. Nei, jeg føler
meg ikke helt inkludert i fosterfamilien. De er for eksempel...jeg føler ikke at jeg
er ordentlig søsken, og de er ikke ekte foreldre. De har det ikke så strengt, de ekte
19