Brukerundersøkelse blant barn bosatt i fosterhjem ... - Helseetaten

Noen av barna sier de ikke trenger særlig hjelp, men at de vet hvor de kan henvende seg:
”Jeg kjenner til helsesøster på skolen og at vi kan gå til henne dersom vi er syke
eller trenger hjelp. Jeg tror ikke det er så mange gutter som går til helsesøster
dersom de har problemer, det er det mest jenter som gjør – de er flinkere til det.”
(Gutt, 12 år)
”Helsesøster på skolen sier at vi bare kan komme hvis det er noe. Hun har
taushetsplikt, men hun har forklart om det derre med at hvis noen forteller om noe
hun har plikt til å gjøre noe med så må hun det. Jeg tenker ikke på om jeg trenger
noe helsehjelp. Det er jo apotek her da.”(Gutt, 14 år)
”Før gikk jeg til psykolog, men jeg trenger ikke det nå.”(Gutt, 13 år)
Enkelte av barna opplever at det kanskje er litt uklart hvem de kan snakke med om hva:
”Jeg kjenner til helsesøster på skolen. Hun er veldig grei og steller med sår og tar
på plaster.”(Jente, 11 år)
”PPT. Jeg tror jeg har det. Jeg husker ikke hva de gjør. Merker ikke at de er der.
Jeg blir kalt inn på møter og slikt.” (Gutt, 16 år)
”Jeg har hatt noen å prate med, men jeg er ikke sikker på hvor de var fra. Jeg tror
ikke jeg har savnet noe eller har behov for noe.” (Gutt, 20 år)
Andre barn opplever at de ikke har fått den helsehjelpen de føler at de har hatt behov for, av
forskjellige årsaker:
”Jeg har en sykdom som jeg bør få behandling for. Men ingen kan kjøre. … Jeg
kan alltids ringe legen og få en time til behandling, men jeg vet at jeg ikke
kommer meg dit så da er det ikke noe poeng.”(Jente, 17 år)
”Jeg hadde tilbud om psykolog, og jeg gikk dit en fem –seks ganger. Jeg følte jeg
ble dårlig av det. Alt ble bare verre. Dem sier at det kanskje blir sånn en stund, og
så blir det bedre og bedre, men jeg orka ikke det….Jeg kunne trengt informasjon
om forskjellige terapeutiske retninger – det som fins, sånn at jeg kanskje kunne
finne noe som passer for meg.” (Jente, 17 år)
”Jeg var hos PPT, men de vurderte meg helt feil. De sa jeg var tilbakestående. Så
var jeg i BUP; masse prøver, tester, ADD; nei, ingenting, ikke noe resultat. …Jeg
har hatt samtaler i BUP, men har slutta. Han slutta han som var der. Jeg kunne
gjerne tenkt meg å ha mer, men det er kjedelig å gjenta hele historien.” (Jente, 20
år)
”Først nå, når jeg er flytta hit, har jeg fått noen å prate med på ordentlig. Jeg
gikk til en gubbe der jeg vokste opp. … Han sa i et ansvarsgruppemøte at det ikke
var noen vits i å snakke med meg fordi jeg ikke åpnet meg.(Jente, 16 år)
30