NIKU Rapport 67

NIKU Rapport 67
Detalj av torvtak med en kolv som fester vindskien til undertaket av bord, neveren er lagt over vindskien. Fra Oppdal i
Sør-Trøndelag. Oppmåling av J. Meyer, Norsk Folkemuseum
Stort sett var imidlertid tradisjonelt byggeri en konservativ virksomhet, der opplæringen skjedde i
form av manuell eller muntlig informasjon som ble overført fra en generasjon og til den neste. Man
gjorde det man fikk beskjed om. I tillegg kom den lokale tradisjonen som i seg selv også har vært av
stor betydning. Man var vant til at bygninger så ut på en bestemt måte. Selv byggeskikk har likevel
endret seg over tid. Når det gjelder tekkingen av hus, er det klart at tilgangen på nye materialer og
teknikker har vært en betydelig pådriver for å erstatte torvtakene. Et eksempel er takstein av tegl
som mange steder ble fabrikkmessig framstilt alt på 1700-tallet. Hypotesen var at noe av det samme
kunne gjelde for den viste bruk av bord på takene til Åkre gård i Telemark i begynnelsen av 1900-
tallet.
Metoden
For å prøve hypotesen ble det gjennomført en registrering av tekkingen på hus i Norge rundt 1900.
For å gjøre materialet mest mulig representativt, er det tatt med så mange bygninger som mulig. I
hvert fall har det vært prinsippet. Registreringen omfatter likevel ikke byer og tettsteder der nye
impulser og bestemmelser med hensyn til brannfaren gjorde at man alt tidlig kom til å velge andre
løsninger enn torvtak. Et eksempel er Christiania der murtvangen i den nye byen fra 1624 i prinsippet
også omfattet taktekkingen. 8 Heller ikke kirker inngår i materialet. Torv har aldri vært noe alternativ
for tekking på norske kirker – hverken i middelalderen eller i senere tider. Også andre typer offentlige
bygg, sagbruk og anlegg uten tilknytning til den vanlige gårdsbebyggelsen er valgt bort. Dette var
bygninger der folk utenfor lokalmiljøet lett kan ha stått for oppføringen. Det samme gjelder for slikt
som hoteller og butikker. I tillegg kommer enkelte bygninger som i prinsippet var vernet omkring
1900. Det registrerte materialet er i hovedsak lagt på gårds- eller seternivå, som er presentert med
kommune og fylke. Bare ved å gå nær inn på objektene har det vært mulig å identifisere de ulike
typer bygninger og deres taktekking. I registreringen er det skilt mellom våningshus og det som her –
litt grovt – er kalt uthus.
8 Magnussen 1988, s. 62 f.
10