NIKU Rapport 67

NIKU Rapport 67
Trolig er de understøttet av åser. For å gjøre taket så tett som mulig er bordene lagt med under- og
overliggere. Langs den synlige raften er det festet en takrenne som skal lede regnvann vekk fra
bygningen.
Nørstebø i Nore og Uvdal kommune, Buskerud. Stabbur med bordtak. Oppmåling 1925, Norsk Folkemuseum.
En registrering av bebyggelse utenfor byer og tettsteder som også omfatter taktekkingen, er boka
Norske gardstun av bygningshistorikeren Arne Berg (1917-2012). 11 Som arkitekt var Berg elev av
Erling Gjone. På bakgrunn av opplysninger fra informanter og andre typer kilder laget han
oversiktstegninger av både klyngetun og andre tunformer fra tida før den store utskiftningen av
norske gårdsbruk rundt år 1900.
Bergs mål var å samle informasjon om gamle gårdstyper fra folk som husket hvordan tunene så ut,
mens informantene stadig levde og det dermed ennå var mulig. Tegningene er laget som
oversiktstegninger der også takene på de ulike husene er kommet med. I rekonstruksjonene er ikke
alle detaljer ved takene korrekt gjengitt. Det er likevel grunn til å tro at materialene som var brukt til
taktekking er riktig gjengitt på tegningene: “I store tun med 50-60 hus eller meir er det ikkje til å
venta at ein forteljar skal hugsa alt. [… Likevel] må dei forklara seg om taktekkinga, kvar pipa stod
o.s.b ”. 12 I denne sammenheng er også rekonstruksjonstegningene av norske tun fra tida før
utskiftingen å regne som en primærkilde for å forstå situasjonen omkring 1900.
På en rekonstruksjonstegning av gården Gjerde, Voss kommune i Hordaland, har torvtakene et
karakterisk loddent «ragg», mens skifertakene er vist som et mønster av firkantete heller. På enkelte
av de minste uthusene kan det være bordtak, men dette lar seg ikke like sikkert lese av tegningen. I
registreringen er de ikke tatt med.
11 Berg 1968
12 Berg 1968, s. 11
12