Hjelpekorps nr 1 2002 - Røde Kors

SEKRETÆR
Amnesty International i Norge. Den gang
hadde de to organisasjonene et nært
samarbeid. Jan Egeland var også journalist
mens han studerte, og fikk anledning
til å blant annet studere humanitær rett i
væpnet konflikt med et stipend fra Henry
Dunant Instituttet i Geneve i 1980 og
1981 – en kunnskap Jan Egeland har hatt
god bruk for senere.
Etter studiene fikk han tilbud om arbeid
ved instituttet i Geneve, og ble der i to år.
Deretter gikk turen til Norges Røde Kors
som informasjonsleder og utenlandssjef,
før Utenriksdepartementet ble arbeidsgiver.
I tiden som informasjonsleder ble det
god kontakt med hjelpekorpsene, sier
Egeland og forteller om at han også fikk
anledning til å besøke tjenesten på Golsfjellet
i påsken. Også den gang – som nå,
inviterte vi blant andre pressen med på
realistiske demonstrasjoner om påskefjellets
mange farer, sier Egeland.
POLITIKEREN JAN
Jan Egeland er sønn til Kjølv Egeland som
var Kirke- og undervisningsminister på
slutten av 70-tallet. Han var skolemann og
først og fremst en skole- og kulturpolitiker,
men også aktiv humanist. Og det var
han, sammen med mor, som lærte meg å
ha et aktivt engasjement lokalt, nasjonalt
og internasjonalt, forteller han.
Utenriksdepartementet ble arbeidsplassen
til Jan Egeland i sju år. Og som politikersønn
ble det også politikk på den
unge Røde Kors gutten. Jan smiler når
han stolt forteller om ringen som er sluttet.
- Jeg hadde nemlig gleden av å være
statssekretær for utenriksminister Thorvald
Stoltenberg for over ti år siden, forteller
han. Nå har de to et annet samarbeid som
vi kjenner, og som baserer seg på en solid
erfaring hvor lagspillet er en viktig faktor.
I dag er ikke Jan Egeland partipolitisk
aktiv. Det kan jeg ikke i den jobben jeg
har nå, sier han. Nøytralitet og upartiskhet
nærmest lyser ut av øynene hans når han
presiserer nettopp dette. Jan Egeland er
gift med Ann Kristin Sydnes – også hun
en fagperson med ekspertise på forholdene
i den tredje verden. I motsetning til
sin mann så ble hun regjeringsmedlem
og utviklingsminister.
TELEFON FRA KOFI ANNAN
Under en vandring i Jotunheimen ringte
mobiltelefonen til Jan Egeland .
I den andre enden kom beskjeden -Det er
generalsekretæren i FN som ringer – er
du klar for en samtale Det var han, og
Kofi Annan spurte om Jan ville bli hans
spesialutsending til Columbia. - En bedre
mann å jobbe for enn Kofi Annan er det
vanskelig å finne – jeg hadde hatt en del
kontakt med han i arbeidet i Utenriksdepartementet,
sier Egeland.
Det ble to år i Columbia som ferdsmegler
og ferdsutsending for FN.
Jeg synes det var slitsomt å ha familie i
Oslo og bo og arbeide i Columbia, så jeg
ble mer enn glad da jeg ble anmodet om
å søke jobb som generalsekretær i Norges
Røde Kors og selvsagt stolt da vårt
nåværende landsstyre ansatte meg, smiler
Egeland stolt.
HJELPEKORPSENES FRAMTID
Organisasjonen snakker om endringer.
FRIE er for mange et skjellsord – for andre
en viktig rettesnor. Meningene er delte.
Endringsprosesser fører til mye frustrasjon.
Mange er redd for at man kan
komme til å radere bort hjelpekorps
gjennom ulike interne og eksterne prosesser.
Hva har så vår nye generalsekretær
å si til det mon tro
Jan Egeland svarer: - Våre flotteste frivillige
enheter må videreutvikles og styrkes.
Ingen ledd i organisasjonen skal svekkes
gjennom den modernisering som landsmøtet
i 1999 tok initiativ til. Jeg mener at
noe av det viktigste vi har, og det beste vi
har å vise til, er vår beredskap. Det er
svært viktig å være beredt på mange
typer hendelser, som for eksempel noe så
alvorlig, og for de fleste dramatisk, som en
forsvinning er.
Når Jan Egeland blir minnet på at hjelpekorpsene
tross alt er helt spesielle i Røde
Kors sammenheng, både med tanke på
kompetansekrav, synlig innsats gjennom
oppdrag, gjennom vakter og lignende, og
ikke minst hjelpekorpsenes behov for
gjennomgående struktur og kommandolinjer,
ja da svarer han: - Vi må opprettholde
en god beredskap og en operasjonell
struktur som fungerer, men vi må også
forenkle der det er mulig. Han er enig når
vi spør om det til nå ikke har blitt vel mye
”organisasjon i endring”i forhold til ”frivillighet
i endring”.
Jo, sier Egeland – det har nok blitt litt mye
”bokser og organogrammer.”
Det er en svakhet at det blir for mye organisasjonsdebatt
og for lite aktivitetsdebatt.
Men jeg snakker som embetsmann i
organisasjonen. Det er de frivillige, landsmøtet,
som skal bestemme struktur og
styring i tiden som kommer.
Når vi avslutter med å spørre om generalsekretæren
kan tenke seg å delta aktivt i
en hjelpekorpsaksjon, for eksempel ved å
bli med å gå søk – kom svaret kontant: Ja
– selvsagt – om jeg har tid.
Det er slik vi svarer vi andre i hjelpekorpsene
også…
19