Gassdistribusjonsprosjektet - Direktoratet for samfunnssikkerhet og ...

5 Lovgivning, regulering og myndighetsroller
5.1 Gassrørledninger
5.1.1 Etablering
Etablering av større overføringsanlegg for naturgass til andre regioner (eksempelvis fra Kårstø til
Grenland) krever konsesjon etter Naturgassforskriften /15/. Olje og Energidepartementet har i slike saker
delegert konsesjonsmyndigheten til NVE.
Større gassrør på land krever konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven (pbl) /16/ med Olje- og
energidepartementet (OED) som ansvarlig myndighet. I følge pbl og tilhørende forskrift om konsekvensutredninger
/17/, gjelder dette rør for transport av gass med en diameter på mer enn 800 mm, og en lengde
på mer enn 40 km. Rørledninger utenfor industriområder med tilhørende ventilasjoner, pumpestasjoner,
kompressorstasjoner og andre tilknyttede innretninger er også omfattet. OEDs rolle etter pbl er å sørge for
at utredningsplikten blir oppfylt i henhold til regelverket om konsekvensutredninger. Ivaretakelsen av
rollen som ansvarlig myndighet for konsekvensutredninger sikrer kun god dokumentasjon for ulike alternative
konsekvenser av tiltaket. Den gir ikke grunnlag for styring av faktiske beslutninger. Ansvaret for den
praktiske utformingen, og dermed styring av de faktiske beslutninger som blant annet trasévalg, er i dag
lagt til kommunene. Dette kan styres gjennom krav til reguleringsplan etter pbl, samt byggesaksreglene i
pbl.
Gasskraft og gassrør er også underlagt en rekke miljø- og vernelover som kulturminneloven, naturvernloven,
forurensningsloven m.fl./18/.
Mindre gassdistribusjonsrør kan under visse forutsetninger bli gjenstand for krav om melding og konsekvensutredning
etter pbl og tilhørende forskrift om konsekvensutredninger. Kriterier for hva som utløser
krav om konsekvensutredning er gitt i forskrift om konsekvensutredninger. I tillegg til at egenskaper ved
anlegget er av betydning, er viktige kriterier om tiltaket kan få vesentlige virkninger for miljø, naturressurser
eller samfunn, inkludert bl.a. risiko for alvorlige ulykker. For slike anlegg er det planmyndigheten
(kommunen) som er ansvarlig myndighet for konsekvensutredningen.
På samme måte som for større gassrør er ansvaret for den praktiske utformingen og dermed styringen med
de faktiske beslutninger som blant annet trasévalg, lagt til kommunene. Dette kan styres gjennom krav til
arealplan etter pbl, samt byggesaksreglene i pbl.
5.1.2 Sikkerhet og tillatelse
Sikkerheten knyttet til gassrør ivaretas av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennom
lov om brann- og eksplosjonsvern og forskrifter knyttet til denne.
Den som skal etablere rørledninger som transporterer brannfarlig vare må søke om tillatelse fra DSB.
Forskrift om transport av petroleumsprodukter i rørledninger over land /13/ regulerer gassrør med mer enn
16 bar trykk, mens forskrift om brannfarlig vare /20/, og forskrift om brannfarlig og trykksatt stoff /14/
gjelder for rør med trykk som er lavere enn dette (distribusjonsrør).
Det følger av forskrift om brannfarlig vare § 2-7 at «den som fra havn, opplag eller annet anlegg vil transportere
brannfarlig vare i rørledning til mottaking utenfor anleggets område, må ha tillatelse fra Direktoratet
for brann- og elsikkerhet (nå DSB)». Videre sies det at «direktoratet skal forelegges søknad for de
kommuner som blir berørt av transporten og direktoratet kan bestemme at tillatelser til kortere lokal
transport skal gis av kommunen».
Ellers gjelder de nevnte reguleringer etter lov om brann- og eksplosjonsvern /22/ og tilhørende forskrifter
både for gassanlegg og gassrør. Mer detaljer rundt reguleringene gis i avsnittet om gassanlegg.
35