Gassdistribusjonsprosjektet - Direktoratet for samfunnssikkerhet og ...

5.2.4 Storulykkeforskriften
Større gassanlegg kan (basert på mengde brannfarlig gass de oppbevarer) være underlagt forskrift om tiltak
for å forebygge og begrense konsekvensene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer
(storulykkeforskriften) /23/. Denne forskriften er utarbeidet på bakgrunn av rådsdirektiv 96/82/EF
(Seveso II-direktivet) og er senere endret i henhold til endringsdirektiv 2003/105/EF. DSB er koordinerende
myndighet for storulykkeforskriften, som også forvaltes av Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn
(SFT), Petroleumstilsynet (Ptil) og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO). Forskriften
pålegger ansvarlige for virksomheter som er underlagt forskriften å sørge for at virksomheten gjennom
systematisk arbeid treffer alle nødvendig tiltak for å forebygge storulykker og begrense konsekvensene for
mennesker, miljø og materielle verdier jf § 1.
I tillegg til virksomhetens plikter som beskrives i Seveso II-direktivet og storulykkeforskriften, har norske
myndigheter noen forpliktelser i henhold til direktivet. Myndighetene må utarbeide lokale/regionale beredskapsplaner
samt øve og teste disse i forhold til virksomhetene som er underlagt forskriften. I tillegg krever
direktivet at medlemsstatene skal sikre at deres arealbrukspolitikk, og/eller annen relevant politikk samt
fremgangsmåtene for gjennomføring av slik politikk, tar hensyn til det langsiktige behovet for å opprettholde
egnet avstand mellom virksomheter omfattet av direktivet og ulike typer områder som i kraft av sin
natur er særlig sårbare eller interessante. I Norge er Seveso II-direktivets bestemmelser om myndighetens
ansvar i arealplanleggingen dekket gjennom kravene i plan og bygningslovens (pbl) bestemmelser om
reguleringsplaner, bl.a. pbl § 25 om fareområder.
5.2.5 Tilsyn
Tilsyn er myndighetenes viktigste og mest synlige virkemiddel for å påse at gjeldende lover og regler følges
for de ulike typer anlegg og virksomheter.
Når det gjelder gassanlegg kan disse være gjenstand for tilsyn av de myndigheter som er tilsynsmyndighet
ved det regelverk de er omfattet av. De anlegg som er omfattet av storulykkeforskriften kan få tilsyn av alle
de myndighetene som forvalter denne, samtidig som de enkelte myndighetene gjerne fører tilsyn med eget
regelverk. Blant annet gjør DSB tilsyn på hele sitt myndighetsområde, alt fra storulykkevirksomheter til
små gassanlegg. Det samme gjør Statens forurensningstilsyn (SFT), Arbeidstilsynet, Næringslivets sikkerhetsorganisasjon
(NSO) og Petroleumstilsynet (Ptil). Kommunene ved brannvesenet har også myndighet
til å føre tilsyn etter brann- og eksplosjonsvernloven og forskrift om brannfarlig vare.
5.3 Andre myndighetsroller ved bruk av gass i Norge
5.3.1 Gasskraftverk
Etablering av gasskraftverk krever konsesjon etter energiloven fra Norges vassdrags- og energidirektorat
(NVE) og utslippstillatelse etter forurensningsloven fra Statens forurensningstilsyn (SFT) /24/. Formålet
med konsesjonsplikten er å sikre et samfunnsmessig rasjonelt energisystem og å oppnå miljømessige gode
løsninger. NVE har per i dag gitt konsesjon til syv gasskraftverk og har i ytterligere fire gasskraftprosjekter
og et gasslager/mottaksanlegg til behandling.
Når det gjelder ansvaret for oppfølging av gasskraftverkene og tilknyttede gassrørledninger besluttet
Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) i brev av 3.mars 2006 å utvide Petroleumstilsynets (Ptil)
ansvarsområde til å omfatte tre planlagte gasskraftverk i Skogn, Hammerfest og Grenland. Petroleumstilsynet
har allerede ansvaret for tilsyn med landanleggene på Slagentangen, Kårstø, Mongstad, Kollsnes,
Sture, Nyhavna, Tjeldbergodden og Melkøya.
For å sikre en helhetlig oppfølging mener AID det er hensiktsmessig at tilsynsansvaret for alle gasskraftverk
i Norge tillegges én tilsynsetat innen sikkerhet og arbeidsmiljø. Derfor har departementet vedtatt at
37