Østers - NHO

Illustrasjon: Stein Mortensen
Om østersen
Europeisk flatøsters (Ostrea edulis)
er utbredt fra Helgeland, nedover
langs Europas kyster, langs Marokko
og inn i Svartehavet til Krimhalvøya.
Flatøstersen er varmekjær og
trenger vanntemperaturer i en
lengre periode på rundt 18–20°C
om våren og sommeren for å bygge
opp gonadene og mestre gytingen.
Med dagens klima er våre åpne
kystfarvann for kalde, og derfor
finner vi vill østers bare inne i poller
og på gruntvannsområder hvor
vannet blir varmet opp i sommersesongen.
Det finnes en del østersforekomster
langs kysten av Sør-
Norge, ofte på et par meters dyp.
Den er normalt festet til hard bunn,
men kan også leve fritt på sandbunn,
grus og på tepper av
blåskjellskall. Tidligere var det rike
bestander og en aktiv fangsting og
salg av østers langs kysten av Sørog
Vest-Norge. Rapporter de siste
årene kan tyde på at østersforekomstene
er på vei opp igjen langs
våre kyster.
I Europa er bestandene og produksjonen
av flatøsters gått kraftig
tilbake. Den viktigste grunnen er
parasitten bonamia. De rike
forekomstene av flatøsters i Spania,
Frankrike og Nederland er redusert
til en brøkdel av det de var, problemet
har også dukket opp i England
og Irland. Heldigvis har bestandene
i Skottland, Nord-Irland,
Skandinavia og i Svartehavet hittil
gått fri.
Norge har i tillegg til flatøsters også
stillehavsøsters. Denne arten ble
innført i 1979. Stillehavsøstersen
formerer seg ikke fritt i Norge, men
det har vært produsert yngel i
klekkeri og matskjell i dyrkingsanlegg.
Stillehavsøstersen er motstandsdyktig
mot parasittene som
fhl havbruk - Østersdyrking s 7