Juristkontakt 6 - 2011

Meninger | Fag | Debatt
Torgersen-saken
Dorenfeldt igjen
Av forfatter Thorvald Steen
I Juristkontakt nr. 5, 2011,
har jurist Jørgen Agder en
artikkel under tittelen «Bare
rør». Han viser til mitt innlegg
«Et forsvar for statsadvokat
Lauritz Dorenfeldt»
i Juristkontakt nr. 4, 2011.
Agder tillegger meg meninger
og karakteristikker uten
å sitere en eneste gang fra
min artikkel. Jeg håper at
Juristkontakts lesere vil lese
mitt innlegg fra nr. 4 på nytt.
Mitt forholdt til Fredrik Fasting Torgersen
er som følger: Inntil 2005 hadde jeg
ikke lest et eneste dokument i Torgersen-saken.
Jeg stolte blindt på alle rettsavgjørelser
som var fattet. Selv om Torgersen
var medlem av Den norske forfatterforening,
og jeg var leder
(1991--96), hadde jeg ikke satt meg inn
i hans sak. Selv om han bedyret sin
uskyld. Nå avdøde Ebba Haslund, også
tidligere leder av forfatterforeningen,
utfordret meg til å sette meg inn i stoffet.
Noe jeg gjorde. Det var en sterk
opplevelse. Ikke bare den omfattende
lesningen, men også etter hvert å oppleve
hvor få jurister som har tatt seg
bryet med å gjøre det samme.
Grunnen til at jeg trekker fram
Dorenfeldt er at han helt spesifikt
framhever de tre tekniske bevisene fra
1958. Dette redegjør jeg utførlig for i
artikkelen. Aktoratet hadde to hovedvitner:
Johanne Kristine Olsen og
Ørnulf Bergersen. Agder, og de to
kommisjonene som avslo gjenopptagelse
i 2006 og 2010, har nedvurdert
Bergersens betydning. Agder skriver:
«ikke uventet gjør Steen sitt beste for
å holde liv i myten om at Bergersens
vitnemål var et viktig bevis mot Torgersen».
De som måtte tro at dette er
en «myte» kan lese dokumentene fra
1958 eller min artikkel i nr. 4. Bergersen
var tross alt det eneste vitnet som
kunne knytte Torgersen til åstedet.
Og hva skulle ellers være vitsen med
å la Bergersen vitne i det hele tatt,
hvis det ikke var for å felle Torgersen?
Når Agder, og kommisjonene, avfeier
Bergersens betydning, står vi igjen med
Olsens vitnemål. Agder skriver: «Vitnemålet
til Johanne Kristine Olsen knytter
ikke Torgersen direkte til åstedet, men
det står likevel sentralt i saken, både
fordi hennes observasjoner passer meget
godt med at han er drapsmannen og
fordi den avkrefter hans (i utgangspunktet
svært svake) alibihistorie.» Også hos
Agder påpekes det altså at vitnemålet
ikke knytter Torgersen til åstedet.
Jeg finner det ytterst forståelig at
Dorenfeldt, med et så vidt spinkelt vitnegrunnlag,
la stor vekt på de tekniske
bevisene, også kjent som avførings-,
tann- og barnålbevisene. Dorenfeldt
hadde naturlig ydmykhet og lot «de
tause vitner», som han kalte dem, få
komme til orde. I 1958 bekreftet de at
Torgersen var den skyldige. I 2011 gjør
de det ikke. Det burde være et problem
for flere enn meg.
Ti av våre fremste professorer på
områdene medisin, odontologi og botanikk,
støttet av 279 kollegaer innenfor
naturvitenskap på våre universiteter,
har levert meget omfattende materiale
om hvorfor bevisene ikke holder. Der
Dorenfeldt viste klokskap med hensyn
til naturvitenskapen, skriver Agder:
«Selv vil jeg hevde at utredningene i
utstrakt grad er preget av tendensiøs
polemikk og svakt underbygd synsing.»
Agder siterer ikke ett ord fra forskernes
vurderinger. Det er forståelig, når Agder
selv ikke har ett vitenskapelig argument
å komme med. Det er ingen grunn til å
være servil overfor naturvitenskapene,
slett ikke. Men da må det reises faglige
motforestillinger. Verken Agder eller de
to kommisjonene gjør det.
Det er ikke bare arrogant. Det er
foruroligende.
Flere har spurt om hvordan jeg
kan vite at Torgersen er uskyldig. Jeg
vet selvfølgelig ikke det. Men, det bør
være et paradoks for oss alle at «de
tause vitner» støttet aktoratet i 1958.
Det gjør de ikke lenger. At Agder setter
seg til doms over forskernes vitenskapelige
bidrag er ikke bare beklagelig,
men har også noe ufrivillig komisk
over seg. Langt mer graverende er det
om ikke det norske rettsvesen tar innover
seg at Dorenfeldts hovedpremiss
for å dømme Torgersen ikke lenger
holder. Da har rettssikkerheten blitt
kraftig svekket. For selv en med et
kriminelt rulleblad skal dømmes ene
og alene på bakgrunn av bevis.
Juristkontakt 6 • 2011 53