Julia Kristeva, sårbarhetens politikk og spesialpedagogikkens rolle i ...

FoU i praksis nr. 1 2011fremmed i møtet med en ikke-funksjonshemmet. Mennesker med funksjonshemming«utestenges» ikke engang på samme måte som andre; former enn andre «utestengte» på grunn av økonomi, kultur eller religion,konfronterer de oss med angsten for vår egen sårbarhet, våre egne manglendeevner, vår egen fysiske eller mentale død. Det handler om individuelleholdninger til våre medborgere, som har medmenneskelige og samfunnsmessigekonsekvenser. På denne måten trekker Kristeva fram funksjonshemmingi en utvidet argumentasjonsrekke for det fenomenet hunkaller «den fremmede i oss selv».Den andre eller den fremmede i oss står for en psykoanalytisk konstruksjonsom Kristeva videreutvikler fra Sigmund Freuds drøfting av «dasUnheimliche», på engelsk «uncanny strangeness». Begrepet, som hun gir endetaljert drøfting i teksten Strangers to ourselves (Beardsworth, 2004;Kristeva, 1997c; McAfee, 2000), står for noe kjent, mystisk og uhyggelig,som er gjemt i vår underbevissthet – den fremmede i oss – og som aktiveresi møtet med noe eller noen vi spontant oppfatter som fremmed. TekstenStrangers to ourselves beskriver denne psykiske reaksjonen overfor utlendinger.Men i brevet til presidenten argumenterer Kristeva for at møtet medfunksjonshemminger aktiverer denne frykten med større intensitet. Dettegjelder møtet med psykisk utviklingshemming i enda større grad ennsensorisk og motorisk funksjonshemming.Her føyer Kristevas argumentasjon seg til norske stemmer som setterspørsmålstegn ved hvor inkluderende vi er i vår omgangskrets og vårt nærmiljø.En av dem er Barbro Sætersdal (1998), som presenterer eksempler frafolkeminnetekster på den ikke-offentlige historien om holdninger til menneskermed utviklingshemming. Hun spør om vi egentlig har plass til dissemenneskene i en moderne hverdag, hvor vi jager etter å bli vakrere, merbegavet, mer trendy og få mer penger (Engebretsen, Johnsen, & Markussen,2008). Men Kristeva går videre i sin analyse når hun argumenterer for endybdepsykologisk forklaring på «vårt bortvendte ansikt» i møte med etfunksjonshemmet medmenneske – vår angst for den fremmede i oss selv(Johnsen, 2010b). Kristeva stopper heller ikke ved denne nedslåendeerkjennelsen, men vender den til et optimistisk etisk-politisk prosjekt medvekt på vår egen individuelle erkjennelse og ansvar for egne holdninger imøtet med den fremmende – i denne sammenhengen med en funksjonshemmetmedborger.Et nytt opplysningsprosjektGrunnlaget for sitt etisk-politiske prosjekt plasserer Kristeva altså i etpsykisk dypdykk som fører til bevissthet om vår egen angst for den fremmedei oss selv. Det dreier seg om vår egen sårbarhet. Ved å vedgå vår sår-70