Julia Kristeva, sårbarhetens politikk og spesialpedagogikkens rolle i ...

FoU i praksis nr. 1 2011Fra normalitet til normalisering: nordisk initiativ iinternasjonal diskursJulia Kristeva trekker altså fram dikotomier som «jeg og den fremmede» og«normalitet og avvik», og argumenterer for å bryte dem ned og erstatte demmed relasjonsbegrepene likhet, frihet, fellesskap og sårbarhet, som nøkkelordi sitt etisk-politiske prosjekt. Den internasjonale debatten hun løfterfram, har vært preget av desentraliseringen av den nordiske velferdsstatsmodellensom pionerene Niels Bank-Mikkelsen fra Danmark og BengtNirje fra Sverige representerte, da de innførte normaliseringskonseptet.Gjennom sitt samarbeid med Wolf Wolfensberger og kollegaer ved SyracuseUniversity, USA, førte de an i internasjonal kritikk og nytenkning omet samfunn som skal fungere normalt for alle borgere, med eller uten funksjonshemminger– det såkalte normaliseringsprinsippet (Bank-Mikkelsen,1980; Johnsen, 2001b; Kirkebæk, 2001; Nirje, 1980; Wolfensberger, 1980).Normalisering handler altså om å tilrettelegge samfunnet for alle på alleområder i et livsperspektiv.Den norske skole for alleNormalisering handler også om alles rett til utdanning, og dette har vært etsærlig innsatsområde i Norge (Johnsen, 2010b). Den norske debatten omden moderne skolen for alle skøyt fart på 1960-tallet. Den hadde sittutspring i to hovedtendenser:• En økende segregeringsmotstand synliggjort gjennom skarp mediekritikkparallelt med opprettelse av foreldre- og brukerorganisasjoner• Felles oppslutning om den norske enhetsskolen, en betalingsfri skolesom i dag består av tiårig grunnskole med aldersinndelte klassetrinnsamt treårig videregående skole inndelt i akademiske- og yrkesrettedelinjerDet spesialpedagogiske fagfeltet vokste kraftig i etterkrigstiden. Formellutdanning av spesialpedagoger startet likevel ikke før med opprettelsen avSpesiallærerskolen i 1961, som i dag er Institutt for spesialpedagogikk vedUniversitetet i Oslo (Johnsen, 2001a). En OECD-rapport (1982, sitert iJohnsen, 1985) ga topp evaluering av undervisning og fasiliteter vedskolen. Den samme OECD-rapporten viste at Norge hadde det høyesteantallet lærere med spesialpedagogisk videreutdanning i den ordinæregrunnskolen av OECD-landene. På 1960-tallet ble mange spesialpedagogiskeavdelinger opprettet ved ordinære norske skoler, samtidig som detble utarbeidet planer for storstilt utvidelse av spesialskolenes kapasitet.72