Astrid tok hedersprisen! - Seniorsaken

HuslegenPeter F. HjortOptimisme eller pessimisme?HUSLEGENEn av de mange utfordringene i eldre årer å velge hvordan en vil se på livet someldre – med optimisme eller pessimisme.Først må jeg si noe om de ordene vibruker. Optimisme er en positiv holdningtil livet og til fremtiden. Den er generellog gjelder alle sider av livet. ”Det går nokbra”, sier optimistene. Håp, derimot, erkonkret og knyttet til bestemte situasjonereller saker. Kreftpasientene håper f. eks.at den neste kuren med cellegift skalvirke. Håp og optimisme er nærtbeslektet, men likevel forskjellige.Optimismen trenger ingen begrunnelse.Den bare er der, og den er generell.Håpet, derimot, er knyttet til noe konkrether og nå, og det må ha et rimeliggrunnlag, ellers blir det et falskt håp, somi neste omgang kan knuse en.Pessimistene har en negativ holdning tillivet og fremtiden, og pessimismen har tregrunnleggende trekk: Alt det vonde somligger foran en vil vare ved i all evighet,det vil prege alt en driver med, og det erstort sett ens egen skyld. ”At jeg kunnevære så dum”, sier pessimisten, mensoptimisten sier: ”Det var uflaks, men detgår nok bra neste gang!” Dessuten harpessimisten en tendens til å dvele veddet negative, og de drøvtygger på alletilbakeslagene.Hva betyr disse to grunnholdningenei livet? Jeg fikk et uventet svar på dettespørsmålet i alle de årene jeg var legepå sykehjem. Sykehjemspasientene ergjennomsnittlig 84 år, og de er bådesyke og skrøpelige. Det er jo derfor deer der. Likevel er de et positivt utvalg avbefolkningen, for kanskje 80 prosent avderes årskull er døde. Jeg spurte alle nyepasienter det samme spørsmålet: ”Hvakommer det av at akkurat du er blitt sågammel? ”Det vanligste svaret var: ”Detskyldes nok at jeg var så heldig å bli fødtmed et lyst sinn”, altså født optimist.Statistikk fra mange land sier det samme.Optimistene lever lenger, har bedre helse,tjener mer og klarer seg bedre i alle livetsforhold, enten det gjelder arbeidslivet,sport eller politikk. Som lege har jeg oftesett hvordan livsviljen og optimismenslår ut. Jeg har opplevd de merkeligsteeksempler på dette. En ung kvinne somhadde blødd seg helt ned, stønnet: ”Doktor,det er bare ikke aktuelt for meg å dønå”, og hun kom seg mot alle odds. Detlønner seg rett og slett å være optimist.Ett resonnement er viktig, og det ertanken om gode og vonde sirkler.Optimistene lever i gode sirkler. Stortsett, går det bra for dem, og de godeopplevelsene får dem til å tro at det skalfortsette slik. Derfor går de løs på livetog oppgavene foran dem med optimismeog selvtillit, og som regel går det bra fordem. De går i gode og selvforsterkendesirkler eller til og med i en god spiral sompeker oppover. Pessimistene, derimot,lever i sine vonde sirkler, og de vondeanelsene slår til: ”Det var jo det jeg sa”,sier de, nesten triumferende. Resultatetblir en spiral som peker nedover.Kan en velge seg optimisme ellerpessimisme, eller er det en skjebne ener født til? Det er ingen tvil om at pessimistenekan lære seg en bedre teknikk forå mestre livet. De kan slutte å generalisereut fra en tilfeldig motgang: ”Det var jo ikkeså farlig, det kommer til å gå bedre nestegang, og det var ikke min skyld”, kan delære seg til å si til seg selv. Fremfor alt kande lære seg til ikke å gro fast i vondeopplevelser, og de kan slutte å tyggedrøv på motgangen. Det fins mangegode bøker om dette. Den som har gittmeg mest er skrevet av den amerikanskepsykologen Martin Seligman og heter:”Learned optimism. How to change yourmind and your life” (New York: VintageBooks, 2006).Til slutt må jeg helle noen dråper kaldtvann i blodet på optimistene. De kanglemme å ta nødvendig hensyn til risikoog fare, slik vi ofte ser det i trafikken.Og de har lett for å legge skylden på alleandre når noe går galt.Min oppskrift er derfor optimisme medet bitte lite islett av pessimistisk realismeog selvrefleksjon.