Astrid tok hedersprisen! - Seniorsaken

To spreke 81-åringer på hobbyrommet.Side 6 HOVEGÅRDSTUNETPerfekt beliggenhet- Vi ligger ikke langt fra sjøen – femminutters gange. Rett ved siden av ossligger Vågsbygdtunet som er en eldreinstitusjon.Her serveres hver dag rimeligemåltider som våre beboere også kan nyte.I tillegg ligger Vågsbygd senter Amfi rettover veien. Her er det post, apotek,dagligvare og alt vi trenger til daglig– dessuten går metrobussen til byenhvert kvarter rett utenfor døren. Kandet bli bedre?Hva sier beboerne?Vi spør Else Jerstad (71), og det er nestenunødvendig å spørre om hun liker segpå Hovedgårdstunet – hun bare strålerav glede.- Ja, dette må være det beste sted åbo når man blir eldre. Vertinnen erfantastisk – hun får alle til å føle seg sett.Ellers i samfunnet prøver jo flest muligå overse oss eldre – her er vi en del avet varmt og kjærlig fellesskap.- Da jeg kjøpte leiligheten var jeg gift,men mannen min døde i 2005. Han fikkaldri oppleve dette fantastiske fellesskapet.Her inne har vi alt. Og kjøpesenteretved siden av rommer alt vitrenger av mat og klær. Dessuten er detbåde lege, bank, post og apotek der.Hvis vi vil, kan vi også gå på kurs.Jeg har tatt både engelsk-, spanskogsmykkekurs på Vågsbygdtunet.Leiligheten er velutstyrt og praktisk.Jeg trodde aldri jeg skulle få det så fintpå mine eldre dager – det går ikke anå få det bedre!HobbygutteneOtto Halvorsen finner vi på hobbyrommetdypt konsentrert over et treskjærerprosjekt.Ved siden av står Sigurd Pusvik.Han har ikke øyne for annet enn et sirligmønster han skjærer.Otto Halvorsen titter opp, og er velvillighetenselv når vi inviterer ham med på enprat. Otto er Høybråten-gutt og dermedfinner vi tonen. Undertegnede har nemligogså bodd 20 år på Høybråten likeutenfor Oslo. Det bodde vel 7-8000mennesker i Høybråten/Stovner-distriktetfor 30 år siden, mimrer vi – nå nærmerdet seg 70.000!- Jeg drev frisørbutikk fra 1949 til 1971på Høybråten, sier Otto, men allergienplaget meg så ille at jeg aldri hadde noenglede av sommeren. Vi måte reise tilsjøen så ofte vi kunne hele sommeren forat jeg skulle ha en noenlunde tilværelse.Min søster flyttet til Kristiansand et påslutten av 60-tallet, og skrøt uhemmet avbyen. Så i 1971 pakket vi sakene og dronedover. Det har vi aldri angret på. Vi fikket greit hus på Møvik like ved sjøen. Herble våre tre barn alet opp, så de er nokenda mer sørlendinger enn jeg. Min sønnReidar har i flere år administrert reiser ogopphold for fotballspillere til La Manga,og hatt en grei tilværelse i Oslo. Men hanlengtet tilbake til Sørlandet. Nå har hanfylt 50 år og flyttet inn i en leilighet her ikomplekset.- Selv fikk jeg jobb som frisør i Kristiansandog jobbet med det i 5 år til jegbegynte som portør på Sørlandet Sykehus.Der var jeg i 11 år inntil jeg begyntesom kirketjener i Vågsbygd kirke. Jegpensjonerte meg i 1992, men fortsattei halv stilling noen år til.Hvorfor valgte dere å bo her?- Min andre sønn er tømmermannog bygde hus for oss på Bråvatn. Enflott enebolig. Imidlertid tenkte vi litt påfremtiden – til den dagen vi ikke kankjøre bil lenger. Da ville det bli ganskeøde og ensomt og tungvint der oppe.Da vi så annonsen for Hovedgårdstunet,var vi ikke i tvil – dette var noe for oss.- Det viste seg å være midt i blinken.Jeg har lenge hatt treskjæring som enkjær hobby – og ville nok ikke ha flyttethit hvis jeg ikke kunne fortsette med det.Men her har vi et perfekt hobbyrom forakkurat det. Vi har også et flott trimformsom vi bruker flittig. Men aller best erdet sosiale livet her. Så mange flottemennesker på ett brett skal du lete lengeetter. Her er det ikke noe problem å finneen turkamerat, eller noen du kan driveaktiviteter sammen med eller kanskjebare ta en liten prat over en kopp kaffe.Sigurd Punsvik er opprinnelig fra Ofoten.Han avtjente verneplikten på Eggemoenda han traff sin utkårede. Han kom segaldri tilbake. Sigurd har vært fastboendei Vågsbygd siden 1953. Hele livet har hanvært lærer i barne- og ungdomsskolen.Med fire barn, 11 barnebarn og ett oldebarner det ikke noen fare for å bli alene,men de ville ha noe mer lettvint enn sinstore enebolig. De tente på den sammeannonsen som Otto – og dermed vardet gjort.- Ja her er det ingen sak å bli gammel,sier han, selv om det er noen år til ennå.Noe for meg?Skal jeg være ærlig, har jeg vondt for åtro at begge disse to sprekingene er 81år. Kanskje de har det så godt at årenerett og slett går dem hus forbi? Jeg gårtenksomt ut i solen og snur meg mangeganger.