Samene og de nasjonale parlamentene - Gáldu - Resource Centre ...

GÁLDU ČÁLA 2/2007Samepolitiske saker har fått en relativt settstørre oppmerksomhet og plass på denrikspolitiske dagsorden enn noen gangtidligere. Det har blitt vedtatt lover ogbestemmelser som formelt gir en sterkeresikring av samiske rettigheter. Disse strukturelleendringene har skapt nye rammebetingelserfor samisk politisk virksomhet, ogsamene som folk har oppnådd en potensieltstørre innflytelsessfære enn tidligere. Deter imidlertid nasjonale variasjoner medhensyn til hvor langt nasjonalstaten er villigtil å forplikte seg i forhold til å utvide samenespolitiske rettigheter, og til å anerkjennesamene som urfolk og som en folkegruppemed krav på kollektive rettigheter utoverordinære statsborgerrettigheter.Det formelle grunnlaget for nasjonalsamepolitikk i Finland, Sverige og Norgestår på to stolper, folkeretten og nasjonallovgivning. Selv om internasjonale konvensjonerer ratifisert, det vil si godkjentav staten, så innebærer ikke det at dissekonvensjonene automatisk har fått sammestatus som nasjonal lovgivning. I noen lander det nødvendig med en særskilt gjennomføring,for eksempel ved at konvensjoneneeksplisitt tas inn i det nasjonale lovverket.Folkeretten består av en rekke internasjonaleavtaler og konvensjoner somstatene har sluttet seg til, eller ratifisert.FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheterfra 1966, som alle tre landene harratifisert, og ILO-konvensjon nr 169 omurbefolkninger og stammefolk i selvstendigestater, som Norge har ratifisert, er to av demest sentrale konvensjonene.Artikkel 27 i FN-konvensjonen om sivileog politiske rettigheter fra 1966 slår fast at”I de stater hvor det består etniske, religiøseog språklige minoriteter, skal de som tilhørerslike minoriteter, ikke berøves rettentil, sammen med andre medlemmer av singruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenneog praktisere sin egen religion, eller brukesitt eget språk”. FN har videre slått fast atartikkelens kulturbegrep også omfatter detmaterielle grunnlaget for samisk kultur. Enslik fortolkning har også nasjonalstatenesluttet seg til.ILO-konvensjon nr. 169 refereres hyppigsttil når det gjelder samiske landrettighetersom er slått fast i artikkel 14 og 15. Itillegg er det i konvensjonen bestemmelserom at statene har plikt til å rådføre seg medurfolkene (artikkel 6) og om at det skal tashensyn til urfolks sedvaner ved anvendelseav nasjonale lover og forskrifter (artikkel 8).Konvensjonen inneholder også artikler somblant annet omhandler retten til opplæring,sysselsetting, helse og utdanning.3.3 FinlandI den finske grunnloven er det tatt inn tobestemmelser som omfatter samiske rettigheter.I § 17, 3. ledd anerkjennes samenesstatus som urfolk, samt rett til å bruke sittmorsmål ved henvendelse til myndighetene.I § 121, 4. ledd slås det fast at samenehar språklig og kulturell autonomi innenforhembygdsområdet i den utstrekning det erfastsatt i annen lovgivning.I 1995 vedtok Finlands riksdag en Sametingslov(nr. 974 av 17. juli 1995). I § 1 finnerman følgende formulering om kulturellautonomi innenfor hembygsdsområdet:”Samerna så som ett urfolk skall, enligt vadsom stadgas närmare i denne lag, tillförsäkraskulturell autonomi inom sitt hembygdsområdei ärenden som angår derasspråk og kultur”. Videre slås det i § 5 fast atSametinget skal kunne behandle alle sakersom angår samenes språk, kultur og stillingsom urfolk.Til forskjell fra både Sverige og Norgeer myndighetene forpliktet til å forhandlemed Sametinget om alle viktige beslutningersom enten direkte eller indirekte kanpåvirke samenes stilling som urfolk. I § 9står det: ” ”Myndigheterna skall förhandlamed sametinget om alla vittsyftande ochviktige åtgärder, som på et direkt och särskiltsätt kan inverka på samarnas ställningsom et urfolk (..)”. Sammenlignet medSverige og Norge, har samene i Finlanddermed de sterkest lovfestede rettighetene.Det viser seg imidlertid at disse formellerettighetene ikke har blitt omsatt til praktiskpolitisk handling i noen særlig grad.Det er ikke blitt etablert noen omfattende1 I denne sammenhengen henviser dette begrepet på land- og naturressurser.2 Dette området omfatter kommunene Enontekiö, Enare og Utsjoki, og reinbeiteområdet i Sodankylä kommune.10