Syndrom nr 2 - 2009.indd - Arbeidsmiljøskaddes landsforening

LESERINNLEGGEn yrkesskadds opplevelser i forhold tilSyndrom - Juni 2009 www.alfnorge.noEtter langvarige problemer medarbeidsforholdene og erfaringermed hva arbeidsgiver er i standtil, for å undergrave sitt ansvarpå tross av våre demokratiskelover, var jeg syk, sliten og desillusjonert.Jeg følte at jeg ikke kunne plagevenner med ”den uendelige historien”og fikk råd av en god venninnegjennom flere år til å meldemeg inn i A.L.F. Hun er selv medi styret og vet hvordan foreningenfungerer.Den 9. februar 2009 var det medlemsmøte.Jeg er nokså pysetetil å dukke opp i fremmede forsamlinger(min venninne kunneikke møte) og følte meg ikke høyi hatten da jeg møtte opp. Jeg møtteganske raskt imøtekommenhet ogvennlighet og jeg fikk sitte vedsiden av en hyggelig dame somforsøkte å få en fremmed til åføle seg velkommen. Jan BjørnIsaachsen hadde informasjondenne kvelden om veiledning ogveiledningsarbeid, og jeg fikkvite mer om hvordan foreningenfungerer, og om hvilke problemersom gjør seg gjeldende hosarbeidsmiljøskadde, hva som kangjøres og hvem som kan kontaktes.Det var et oppfølgingsmøte medJan Bjørn Isaachsen neste dag,og der var også Marit og SveinRokkones. For første gang på langtid møtte jeg folk som forsto hvajeg gikk igjennom, fordi de haddevært der selv, og de var villigetil å lytte og fremfor alt støtte.En byrde man kan dele blir halvpartenså tung!Jeg er fra barnsben av lært opptil å hjelpe andre. Jeg har værtså heldig og hatt en meningsfulljobb som sykepleier i mange år.Jeg ble tvunget til å slutte medtunge pleieoppgaver i hjemmebasertomsorg pga senskader etteren ulykke for mange år siden. Jegvidereutdannet meg som helsesøsterbåde på grunn av interessenfor forebyggende arbeid, ogfor muligheten til å ha et mindrefysisk krevende arbeid.Jeg arbeidet i et givende arbeidsom helsesøster i mange år førstor belastning på grunn av myesykdom og store forandringeri arbeidsstokken førte til langtidssykemeldinghos meg selv.Jeg forsto at jeg måtte reduserestillingsandelen for å kunne blien stabil arbeidstaker og haddebehov for stol med støtte og enbedre plassert PC. Jeg kunnebidra med en fullgod innsats i enmindre stillingsandel.Dessverre er man avhengig avhvilken arbeidsleder man har pådet aktuelle tidspunktet, og dennye arbeidslederen hadde aldriarbeidet sammen med meg ogfølte ikke noe ansvar for at jegskulle kunne arbeide i redusertstilling. Arbeidsledere bør ettermin mening ha forståelse for atmenneskelivet er slik at man ikkekan forvente at alt går like glatt tilethvert tidspunkt. Funksjonshemningerav forskjellig art trengerikke å være negativt for tilsettingsstedetmed litt velvilje. Når manarbeider med mennesker kan detvære et pluss i kommunikasjonenat man har vidsyn og kunnskap tilå se og forstå.Da jeg hadde krav på arbeid ettermange års ansettelse ble jegtilfeldig plassert på et nytt tilsettingsstedhvor jeg trivdes og etterlang prøvetid og positiv tilbakemeldingstartet på en ny videreutdanningfor å oppgradere megtil de nye kravene.Etter nesten to år uten fravær blejeg syk i luftveiene og fikk etterhvert et svekket immunforsvar. Istarten gjorde symptomene segkun gjeldende i arbeidsmiljøet,men utviklet seg til å vare heledøgnet. Fastlegen sendte megrundt til forskjellige spesialistenefor å få meg utredet. Jeg gjorde altfor å gå på arbeid på tross av dealvorlige symptomene, i frykt foratter en gang å miste mitt tilsettingssted.Jeg var så redd for å miste mittarbeid at jeg i lang tid fortrengtesannsynligheten for at jeg ble sykpå grunn av konstante vannlekkasjerog derav mulighetene forsoppvekst i arbeidsmiljøet. Detvar lite populært at jeg gikk rundtsom en ”gjøende sopphund” ogflere medarbeidere ble bevisst påat hodepinen og luftveisirritasjonende fikk på arbeid hadde sammenhengmed innemiljøet. Detvar lite populært å ta fatt i dettepå en arbeidsplass som fra før avvar nedleggingstruet. I ettertidble det forsøkt å legge lokk på12