Side 4-5 - TVU-INFO

VINKER «FINNMARKEN» ADJØ: På hurtigruteskipeneskal det etter sigende være en svært uformell«vinkekonkurranse» når nordgående og sørgåendehurtigrute møtes i Berlevåg på Finnmarkskysten.Signaturen J.S. på MS «Nordkapp» har laget dennetegningen, som også kan sees på som en kommentartil at MS «Finnmarken» leies ut til Australia.MinneordStein Gabrielsen til minnef.14.01.50d. 19.10.09Meldingen om at Stein Gabrielsen -helten fra de tragiske skipsforlisenei Nord-Atlanteren våren 1973 - haddegått ut av tiden, nådde meg her påandre siden av kloden for få dagersiden. Det var en trist melding å få,og veldig uventet. Stein hørte liksomtil de udødelige.Mange vil sikkert huske de dramatiskedøgn i april 1973, da to norskeskip ble meldt savnet under en forrykendestorm utenfor Norfolk i Virginia:Søsterskipene «Anita» og «NorseVariant» hadde begge forsvunnetuten å gi livstegn fra seg, og en storleteaksjon ble igangsatt av den amerikanskekystvakten. Det gikk timer,det gikk døgn, men ingen ting blefunnet i det opprørte havet.Etter nærmere tre døgn ble en flåtemed en mann om bord observert, i ethelt annet område enn der man haddekonsentrert letingen. Mannen påflåten var maskinist Stein Gabrielsenfra Oslo, 23 år gammel den gangen.Han ble den eneste overlevendeav et mannskap på 62 fra de to norskebåtene.Det var mange som ønsket å fortellehans historie da han kom hjem.Av grunner som ikke er nødvendig åutdype, valgte han undertegnede, menla det være poengtert hva han da formante:Skulle det skrives bok om traged-ien,så måtte det skje på hans premisser!All royalty av et bokverk måttegå til skipskameratenes etterlatte,til enker med barn, og i tillegg ønskethan å få rettet en heftig pekefinger tilredere og myndigheter: Skjerp dere,gjør noe for å bedre sikkerheten tilsjøs!Og slik ble det. Boken «Bare enkom tilbake» ga visselig cash til forlaget,men resten ble fordelt i Steins ånd.Royalty'en nådde fram, det vet jeg.Pekefingeren er jeg mer usikker på.Stein og jeg ble venner for livet. Detble fisketurer i fjellet, det ble muntremøter i byen. Jeg lærte Stein åkjenne som en usedvanlig raus ogvennlig sjel, en som alltid gikk i bresjennår det var snakk om å gi enskjerv til noen som hadde behov forhjelp. Egen person kom alltid i annenrekke. Det var slik han var.Selvsagt kom dramaet i Nord-Atlanteren til å påvirke ham senerei livet. Ingen kan gå videre, upåvirket,etter å ha mistet dusinvis av godekamerater på en eneste brutal dag.Han snakket alltid om dem, og hanhadde det vondt på de etterlattes vegne.Han syntes faktisk det var leit athan, ungkaren, skulle få leve videre,mens unge fedre måtte dø.En fisketur og en bourbon etter atdagens fangst var talt opp kunne fåham til å glemme, og det er smilethans i slike stunder jeg helst vil minnes.Og det er nettopp slik jeg ser hamnå, her jeg sitter og klimprer disse ordog skjenker opp two fingers av hansfavorittdrink bourbon for å ære engod venn.– CHEERIO SAILOR!Øystein Molstad Andresenp.t. New ZealandMaritim Logg 9/2009 51