5. utgave av Utposten 2005 (PDF-format)

46 LÆRERIKE KASUISTIKKERI denne spalten ønsker vi å trykke kasuistikker som har gjort spesielt inntrykkog som bidragsyterne har opplevd som spesielt lærerike. For har viselv lært noe i slike situasjoner, vil det som oftest også være av interessefor andre. Og vi vil gjerne ha en kommentar til slutt om hvilke tanker duhar gjort deg rundt denne opplevelsen. Bidrag sendes Ivar Skeie (red.)ivskeie@online.no. Kast dere frampå, folkens!LærerikekasuistikkerUtposten har fått tilsendt en kraftig anonymisertsykehistorie. Selv om den er svært spesiell tror vi dener lærerik, spesielt fordi dens juridiske sider minnernoen og enhver av oss om hvor fort vi blir usikre nårjurister engasjerer seg i vårt arbeidsfelt. Kanskje kanden motivere oss til å melde oss på neste kurs somomhandler juridiske forhold i legers praksis.Vi har forespurt Advokatforeningen og Legeforeningen om de kunnekommentere sykehistorien, Advokatforeningen så seg ikke i stand til å bruketid på dette mens Legeforeningen ved jurist Anne Kjersti Befring harlagt inn sine kommenterer underveis i kasuistikken.Hans ankomst var varsletJeg følte meg advart og var godt forberedt. Jeg lestegjennom tilsendt pasientjournal og beregnet gjennomsnittetav hans daglige B-preparatforbruk.Journalen som overføringsnotatDet var utfyllende journalnotater, ført av en og samme legei en stor bykommune på Østlandet, men legen kjente åpenbartpasienten godt. Arbeidsnotatene angående utredningerog behandlingsforsøk var svært ryddige. Mellom linjenegjenspeilet de kollegaens fortvilelse over utilstrekkeligheteni de forsøkte tiltak.Pasienten hadde vært en aktet mann, tidligere høy stilling iskolevesenet. Han var operert for isjias for noen år siden,hadde en velregulert hypertoni og var ellers frisk.Medikamentavhengigheten begynte da han kom i en arbeidskonfliktder han følte seg forrådt av kolleger somhadde tatt avstand fra hans undervisningsmetoder. Rektorstøttet kollegene hans i sin kritikk. Han var 43 år gammel daproblemene startet. Sviket, som hans pertentlighet og hanskontrollerende natur ikke hadde klart å forutsi eller forhindre,forvandlet ham til en liten gutt med et uendelig stort behovfor trøst. Da startet også en strøm av legekontakter, to tiltre ukentlig på de mest ubeleilige tidspunkter, hjemme ogpå kontoret, samt ubehjelpelige selvmordsforsøk.Etterhvert som tablettforbruket økte, fikk han stadig kraftigerehumørsvingninger, depresjoner og konsentrasjonssvikt,langvarig sykmelding og uførhet.Jeg kunne lese hvordan legens fortvilelse økte proporsjonaltmed hans økende forbruk av benzodiazepiner og hvordande psykiatriske symptomene fulgte samme trenden.Den ene sønnen (av tre barn) som fremdeles ønsket kontaktmed sin far hadde påtruffet ham naken på kjøkkenet menshan forsøkte å koke suppe på toalettbørsten.Pasienten hadde kontaktet legen i panikk den gangen dahan hadde våknet på sofaen hjemme uten å huske hva hanhadde foretatt seg de siste 18 timene, han hadde altså klassiskebenzodiazepinoverdoserings- og abstinenssymptomer.Likevel ble han utredet nevropsykologisk for muligbegynnende demens, uten patologisk resultat.Nå hadde han flyttet hit, en mindre Vestlandsby, for åkunne holde kontakten med sønnen.Journalnotatet som huskelappfor videre behandlingJeg satte av meget god tid til første konsultasjon og passet påat jeg ikke var alt for mye forsinket da han kom til vår førstekonsultasjon.Han var mest opptatt av at jeg skulle fortjene hans respektunder hele timen.Jeg følte meg noe usikker og på vakt da jeg fornemmet hansbehov for styring av samtalen og av den videre behandlingen.Han mer enn antydet at han sto i tett kontakt med sterkekrefter som bestyrer dette landet, helt utenfor demokratiskog byråkratisk kontroll, og at han derfor ikke kunnesnakke om alt til meg tross min taushetsplikt. Jeg mer ennantydet at det meste av hans psykiske uføre nok ble vedlikeholdtav hans medikamentavhengighet.UTPOSTEN NR.5 • 2005