Unikum januar 2020

Studentavisen for Agder GRATIS | Januar 2020

GJØR DEG KLAR TIL Å

RØYKE HASJ I MARKENS

- RUSREFORMUTVALGET HAR LEVERT SIN UTREDNING

- IKKE LENGER STRAFF FOR Å TA NOE NARKOTIKA

- «Den viktigste sosiale reformen

i moderne norsk historie»

KOM I GANG MED

DE GODE VANENE!

Studentpris

fra kr. 299,-

LEDER

Klapp for rusreformen.... sånn!

Hvordan bør neste reform se ut?

På neste side kan du lese om rusreformen og hva

den vil medføre i praksis. I grove trekk vil jeg

si at det er den beste politiske reformen jeg har

vært vitne til hele mitt liv. Det betyr ikke at jeg

mener vi er i mål, så derfor velger jeg å bruke

lederen min til å fortelle hva som mangler.

Jeg anbefaler faktisk at du blar om og leser

nyhetsartikkelen på neste side først,

for så å komme tilbake til denne lederen,

men i likhet med cannabisrøykere i 2021,

er du fri vil å velge selv hva du vil gjøre.

At man ikke lenger kan straffes for å gjøre noe

mot seg selv er en historisk reform, sammenliknbart

med legaliseringen av homofili i 1972. Nå

skal jeg innrømme at det så klart er verre å bli

straffet for hva du er født som enn hvilke rusmidler

du liker, men når reformen blir vedtatt,

hvilket den blir, har vi offisielt kvittet oss med

en av de mest absurde, umenneskelige lovgivningene

i norsk politisk historie. Vi kommer til å

se tilbake på dagens lovgivning som barbarisk;

«ble heroinmisbrukere straffet med bøter og

fengsel i 2019 i stedet for å få hjelp?» kommer

fremtidige generasjoner til å undre seg over

slik vi i dag undrer oss over at menn ble straffet

for å knulle andre menn så sent som i 1971.

Dette ER et historisk øyeblikk.

Bruk av hasj, kokain og heroin kommer ikke

lenger til å straffes; det samme kan en dog

ikke si om salg. Det kommer ikke noe rusmonopol.

En må fortsatt oppsøke et kriminelt

miljø for å få tak i det man vil ha.

Dette er negativt av følgende grunner:

1. Vi kan ikke sette aldersgrense på noe narkotika,

siden dealere ikke bryr seg om legitimasjon,

hvilket fører til at det i større byer som

Oslo er lettere for mindrepårige å få tak i hasj

enn alkohol (merk: mens hasj er relativt ufarlig

for voksne, er det meget skadelig for barn).

2. Vi kan ikke forhindre folk å kjøpe overdoser.

3. Vi kan ikke sikre at folk får tak i rene stoffer;

f.eks risikerer fortsatt MDMA-brukere å dø fordi de

får i seg noe annet enn virkestoffet de betalte for.

4. Det fortsetter å eksistere et gigantisk

svart marked som unge gutter rekrutteres

inn i og får fremtiden sin ødelagt av.

5. Staten taper penger på at ingen salg

av narkotika bidrar til statskassa.

Så hva foreslår jeg? Full legalisering?

Fuck no. Jeg vil heller dø enn å se rosa

«jenteheroin» på Rema 1000.

La oss behandle narkotika som vi allerede behandler

stoffet som i følge alle meta-undersøkelser er

farligere enn de alle ulovlige stoffene: alkohol.

INNHOLD

4 Hva betyr rusreformen for deg?

5 Helsekassen - den bortgjemte pengebingen?

6 Studentene vant: slik blir de nye

studentboligene på Lund Torv

7 SiA vil ikke SiJa til kjøttfri mandag

8 Studentnytt

12 Why I Broke Contact with My Family

18 Dronning for en dag; reportasje om drag

22 Br det være lov å spise kjøtt?

26 Anatomien av en n***rvits

28 Ønsketenkning?

31 Bokanmeldelse: Muser og menn

32 Unikum digger: Ny teatersjef på Kilden

34 Kulturkalender

35 Seks tips til bachelorskriving

36 Studiene hjelper deg bare litt på vei

38 Do You Want To Hear a Story?

42 Satirikum: SiA is fascist

43 All horses are bastards in ACAB

Trust me, jeg er ekstatisk. Men det at vi har

vunnet en stor og viktig kamp betyr ikke

at vi må vente med å presse ytterligere. Da

homofili ble lovlig, var det åpenbart at neste

steg var homofilt samboerskap og da homofilt

samboerskap ble lovlig, var det åpenbart

at det neste steget var homofilt ekteskap.

Jeg er kjempefornøyd med at all narkotika nå

avkriminaliseres, men det kommer ikke til

å hindre meg i å fortelle hva neste steg er.

Tenk over det. Du kan maks kjøpe 60%, det er

kjempedyrt men ekstremt lønnsomt for fellesskapet

og du må være gammel nok for å

få tak i det. I motsetning til amfetamin hvor

en 14-åring kan kjøpe overdose til en rimelig

pris og daue uten at en krone går til staten.

Hva fortrekker du? At rus håndteres av staten

eller kriminelle? Jeg går for førstnevnte.

Vegard Møller

redaktor@unikumnett.no

902 35 908

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S

ORG.NR.: 984 544 677

TELEFON: 902 35 908

EPOST: red@unikumnett.no

NETTSIDE: unikumnett.no

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett

Publisert januar 2020

Utgave nummer 1

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis.

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Redaksjon:

ANSVARLIG REDAKTØR :

Vegard Møller

REDAKTØRER:

Vegard Mller, Åsne Ingersdatter, Vilde Svanberg

Hagen, Enes Mala

GRAFISK ANSVARLIG:

Lisa Halvorsen

FORSIDE:

Vegard Møller

JOURNALISTER/SKRIBENTER:

Vegard Møller, Emil Olai, Tobias Klausen, Morten

Fjelldalen, Kristian Tyse Nygård, Snorre Grimstad,

Åsne Ingersdatter, Eira Ingersdatter, Helene

Alsaker, Marthe Elden Wilhelmsen, Rebekka

Hauge Økland

ILLUSTRATØRER:

Lisa Halvorsen,

FOTOGRAFER:

Mats Sauro Høimyr, Andreas Guthe, Vegard Møller, ark-net as, SMS

Arkitekter , Tond B. Heitmann, Magnus Ljøstad, Simen Moesgård,

Helene Alsaker og Yeonjae Kim

DESKEN:

Vegard Møller, Lisa Halvorsen, Mats Sauro Høimyr

KORREKTUR:

Vegard Møller

DAGLIG LEDER:

Andreas Guthe

TRYKKING:

Bjorvand & Co

OPPLAG:

1000

JANUAR 2020 UNIKUM NR 1 3

AKTUELT

Hva betyr rusreformen for deg?

4

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

23. Mars 2018 vedtok Storinget at et utvalg

skulle «forberede gjennomføringen av regjeringens

rusreform der ansvaret for samfunnets

reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler

til egen bruk overføres fra justissektoren

til helsetjenesten». Nå er deres arbeid

ferdig. “Fra straff til hjelp” kalles rusreformen.

Unikum hjelper deg å forstå hva som skjer

videre og hva det betyr for deg hvis du vurderer

å bruke narkotiske stoffer i fremtiden.

Vent til 2021

Først og fremst bør det nevnes at ingen lover per

dags dato har blitt endret. Dette er kun et utkast

til lovendringer. Stortinget må først stemme over

forslaget. Men regjeringen er stort sett samlet,

da kun KrF forventes å stemme mot. Siden SV

og MdG forventes å stemme for, tyder det meste

på at resten er formaliteter. Det samme flertallet

som stemte for utredningen forventes å vedta

rusreformen slik den er foreslått av rusreformutvalget

med få eller ingen endringer og lovendringene

forventes å tre i kraft innen 2021.

Blir det lov å røyke hasj nå?

Dette er ikke en legalisering. Ikke forvent å se

hasjsigaretter på Kiwi om et år. Det vil fortsatt

være ulovlig å selge narkotika. Det kommer ingen

rusmonopol heller. Det som riktignok skjer er at

det merket i rødt forsvinner fra dagens lovgivning:

Legemiddelloven § 31: Erverv, besittelse og bruk av

dopingmidler, jf. § 24 a første ledd, straffes med bøter

eller fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler.

Det eneste som fortsatt skal straffes er “erverv”.

Her sikter man til anskaffelse av så store

mengder rusmidler at det bør forventes at du

skal deale. Vanlig bruk og besittelse av et hvilket

som helst rusmiddel vil ikke lenger kunne

straffes med verken bøter eller fengsel.

Dette i seg selv er gigantisk. Eller som Venstre-leder

Trine Skei Grande sa til Nettavisen:

– Dette vil bli den viktigste sosialpolitiske

reformen i moderne norsk historie.

Reformen er sterk inspirert av Portugal.

Den er også basert på forskning.

“Straff er samfunnets strengeste reaksjon overfor

borgerne og krever derfor en solid begrunnelse. Men

ingen internasjonal eller norsk forskning tyder på

at straff for rusbruk gir de konsekvensene vi ønsker

oss, nemlig mindre rusbruk.”

En mulig hake; tvungen hjelp?

Politiet blir likevel ikke fratatt all myndighet

i forhold til bruk av narkotika. De skal i følge

Politiloven § 9 c “fortsatt kunne ilegge personer

oppmøteplikt på kommunens rådgivende enhet.”

Hver kommune skal ha ansvar for å opprette en

rådgivende enhet. Hvis det er grunn til å mistenke

at en person bruker ulovlige rusmidler, vil politiet

ha lov til å ilegge deg obligatorisk oppmøte

hos rådgivende enhet. Så hva innebærer det?

Rådgivende enhet har ansvaret for å tilrettelegge

for, planlegge og gjennomføre møter med personer

som er blitt ilagt pålegg om møte for enheten. […]

Møtet gjennomføres som en samtale hvor personen

som er ilagt møteplikten blir informert om det aktuelle

ulovlige rusmiddelet og hvilke skadevirkninger

bruken kan ha. Videre vil den rådgivende enheten

tilby frivillig kartlegging av risiko og motiverende

intervju med sikte på ytterligere oppfølging.

Du kan altså bli “straffet” med et obligatorisk

møte. Saken er dog at det videre er opptil

deg selv om du ønsker hjelp eller ikke.

«Av prinsipielle grunner foreslås det ikke

hjemler til behandling ved tvang, eller til å

yte helsehjelp uten personens samtykke.»

Hvis du får oppmøteplikt medfører det i praksis

bare et informasjonsmøte om rusmiddelets skadevirkninger.

Hvis du selv mener du ikke trenger

hjelp, kan du heller ikke tvinges til videre oppfølging.

Hvis du derimot ønsker hjelp, vil du få det.

For å oppsummere kan du etter rusreformen er

gjennomført, ikke lenger straffes for bruk eller besittelse

av brukerdoser av noen narkotiske stoffer.

Du kan bli tvunget til å møte en rådgivende enhet

som vil informere deg om skadevirkninger og mulige

behandlingsmåter hvis du ønsker hjelp, men

hvis du ikke ønsker hjelp, tyder alt på at ingen kan

tvinge deg til ytterligere oppfølging. Salg vil fortsatt

være kriminalisert, så du må fortsatt skaffe dop av

en dealer, men mens de kan arresteres, kan ikke du.

AKTUELT

AKTUELT

Helsekassen - den bortgjemte pengebingen?

Morten Fjelldalen

Nyhetsjournalist

Når dette bladet har gått i trykken, er et nytt år

og nytt semester allerede godt i gang. Også med

de utfordringer som måtte oppstå. Noen studenter

vil oppleve utfordringer knyttet til helse.

Som om ikke dette kan være utfordringer nok

i seg selv, kan de økonomiske bekymringene

bli med på å forsterke de helsemessige utfordringene.

Det gjør det i hvert fall ikke bedre.

Vi bor jo i en velferdsstat hvor blant annet helsetjenester

dekkes av det offentlige, sies det. Likevel er

ikke alle helsetjenester gratis. Enn så lenge kan en i

det minste prøve å få dekt mest mulig der en kan.

Mange av studentene vet ikke hvilke muligheter

de har. For eksempel er det mulig å få kompensert

noen av helserelaterte utgifter gjennom

SiA (Studentskipnaden i Agder) sin Helsekasse.

Mange studenter har gitt uttrykk for at dette

tilbudet har blitt for lite markedsført.

Litt er da bedre enn ingenting.

For de av studentene som har hatt utgifter i foregående

semester er det dessverre for sent å søke nå.

Husk derfor at det er viktig å ta vare på kvitteringer

på helserelaterte utgifter i inneværende semester.

Fra Helsekassa kan studenter få dekket 40% av sine

utgifter. Det er riktignok en egenandel på 650 kroner

som ikke blir dekket, og Helsekassa betaler ikke

ut mindre enn 500 kroner pr semester. Det vil si at

utgiftene må være over 1.950 kroner før det utbetales

støtte. Dersom det søkes om støtte flere ganger

pr semester vil egenandelen trekkes kun en gang.

Maksimalt utbetalt støtte er 7.500 kroner pr år.

Støtte gis kun til utgifter som oppstår i undervisningsperioden,

6. januar til 12. juni. Søknad om

refusjon må derfor leveres før den 12. juni. For

studenter som skal fortsette studiene på høsten

dekkes kun for akutte behandlinger i sommerferien.

Og hvis man brygger på en eller annen sykdom eller

skade kan det være lønnsomt å oppsøke behandling

nå mens noen av utgiftene kan refunderes.

Dette dekkes

Det er kun dokumenterte utgifter som dekkes, og det

betales ikke ut forskuddsvis. Følgende utgifter dekkes:

- Egenandel til fastlege/allmennlege

- Fysioterapeut

- Kiropraktor

- Psykolog

- Medisiner på blå resept

- Tannlege (behandlingsutgifter)

Det ytes ikke støtte for briller og reise/transport

til behandling. Ei heller tannregulering,

kosmetiske operasjoner eller implantat.

For mer informasjon, se Helsekassens

nettside: www.sia.no/helse


AKTUELT

Bildetekst: Ilustrasjon av de opprinnelige planene kontra den vedtatte planen.

FOTO: ARK-NET AS, SMS ARKITEKTER OG TROND B. HEITMANN

Studentene vant kampen om Lund Torv

- Slik blir de nye studentboligene

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

11. desember like før klokken åtte skulle “Gamle

Kristiansand” bystyre stemme over sin siste sak,

nemlig hvorvidt det skulle bli studentboliger på

Lund Torv. Med 33 stemmer mot 20 ble “LundSiA”

vedtatt. Bygningen blir 6,5 meter lavere enn de

opprinnelige planene og i stedet for 300 hybler

blir det 250. Med det har politikerene delvis gitt

etter for presset fra naboer som mente bygget

ville ødelegge utsikten for nærliggende bygg.

KrF-veteran Harald Sørdal kalte det “sitt største

nederlag som politiker”.

– Jeg kan ikke huske større engasjement

i en sak, sa KrFs gruppeleder Grete Kvelland

Skaara til Fædrelandsvennen.

Det planlegges nå 250 hybler på 22 kvadratmeter

med innflytting i 2022. SiA har i dag 1000 hybler

eller leiligheter i Kristiansand, hvilket betyr at

dekningsgraden i byen øker fra 13 til 15%. Det nasjonale

målet er 20%, så det er fortsatt en lang vei å

gå. Intensjonen med 20% dekningsgrad er å ha en

regulerende effekt på det private boligmarkedet.

LundSia skal bli en konstruksjon dominert av trematerialer.

I bestemmelsene heter det at «bebyggelsen

over bakkeplan oppføres med bærende konstruksjon

i tre, og der det er hensiktsmessig skal det

være klar overvekt av trematerialer i fasadene.»

I midten av bygningene er det planlagt

et “åpent, pulserende torv”.

Det bør merkes at dette er tidlige skisser og at

ting kan bli annerledes enn først planlagt.

6

AKTUELT

FOTO: YEONJAE KIM

sia vil ikke si ja til kjøttfri mandag

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

12. desember var siste styremøte for avtroppende

styreleder Jacob Haugmoen Handegaard. Han

valgte å reise debatten om kjøttfri mandag. Implikasjonene

av et sånt forslag ville vært at man på

mandager kun får kjøpt vegetar- og veganmat i

kantinene ved UiA Kristiansand og Grimstad. Det

ble ikke gjort noen votering fordi signalene fra

styremedlemmene var nok til å gjøre det åpenbart

for alle og enhver at ikke det var et poeng

i å stemme over det, da ingen var interesserte.

Leder for SiA Mat og Drikke, Jon Egil Andersen,

hadde forberedt en presentasjon av argumentene

for å ikke innføre kjøttfri mandag. Han karakteriserte

kjøttfri dag som “litt 2017” og talte for at

en mye bedre løsning er den eksisterende løsningen,

noe han kalte “kjøttfri dag hver dag”.

Dette er en ekvivokering hvor begrepet kjøttfri

dag brukes på to forskjellige måter. Slik begrepet

faktisk brukes, altså om en dag hvor man ikke

serverer kjøtt, har ikke SiA kjøttfri dag en eneste

dag verken i uken eller måneden. Denne formuleringen,

eller retoriske knepet ble aldri utfordret,

men det ble ytret tendenser til uenighet. Poenget

med kjøttfri dag er jo at folk tvinges til å smake

på andre ting, poengterer et styremedlem. Signaleffekten

er også viktig, mener Thomas Johnsen.

For veganere er dessuten tilbudet i kantina

“not so nice”, mener VT-leder Thomas Johnsen.

“Det blir stort sett grønt, poteter og pasta”.

“Bærekraft ble trukket frem. Har det noen effekt

å fjerne kjøtt for en dag?” spør vararepresentant

Simen E. Solberg. Ingen svarer direkte på spørsmålet,

men Andersen trekker frem at kjøttkonsumet

i kantina faller og har gjort det lenge.

“Poenget med kjøttfri dag er å få ned kjøttkonsum?

De gjør en sabla god jobb allerede” sier Solberg.

Om kjøttkonsumet faller av seg selv eller om SiA

gjør noe for å redusere kjøttkonsumet er ikke åpenbart,

men konsensus i salen synes å være at det alt

i alt er bedre å fortsette dagens løsning med å tilby

kjøtt, vegetar- og veganske alternativer hver dag.

Andersen påpeker at det rent logistisk blir vanskelig

å få til samt medfører mye arbeid for kokkene.

“Jeg tror en dag i uka blir for mye”, sier han.

Det må poengteres at selv om Andersen er leder

for kantina, må de innføre kjøttfri dag hvis studenterepresentantene

krever det. Ikke at studentrepresentantene

eller noen av de andre gir

utrykk for et krav eller så mye som et ønske.

Styreleder ser at han må se langt etter et flertall.

“Slik jeg tolker styret er reduksjon [av kjøttkonsum]

viktigere enn selve dagen. Kjøttfri dag er

en klar lansering av en holdning. Så hva ønsker

vi? Forskning tilsier at vi burde spise mindre

kjøtt. Da kan vi tvinge folk til en dag i uka, men

slik jeg tolker styret, er det ikke dette vi vil?”.

Stillheten virker samtykkende. Administrerende

direktør Pål Harv konkluderer med

at de får komme tilbake til det på våren. Det

blir ikke noe kjøttfri dag med det første.


Studentnytt

TEKST: VEGARD MØLLER

FOTO: MAGNUS LJØSTAD, SIMEN

MOESGÅRD OG MATS HØIMYR

NLA KAN MISTE

HØYSKOLESTATUS

Etter en rekke bekymringsmeldinger har

NOKUT måtte ta stilling til hvorvidt den

kristne NLA fortjener sin høyskolestatus.

Dette er det flere grunner til, men primært

har det blitt stilt spørsmål til om NLA

praktiserer akademisk frihet. NLA har et

kristent verdigrunnlag og er eid av en rekke

kristne organisasjoner som Normisjon

og Den Evangelisk Lutherske Frikirke.

I tillegg til dette har det blitt antydet at

forskningsproduksjonen i seg selv er

uvanlig lav og det stilles spørsmål til

nivået på den samme forskningen.

Med tanke på akademisk frihet har det i

følge Khrono blitt hevdet at de kristne organisasjonene

som har flertall i NLA-styret

bruker det til å presse ansatte i forskningsspørsmål

og hva de kan mene offentlig.

Styret er for god, fri forskning hvis

det stemmer med fasit, sier professor

ved NLA Høgskolen, Oddvar

Johan Jensen til Khrono.

Det hevdes også at personer som

lever i homofile forhold eller heteofile

samboerskap bevisst ekskluderes

i ansettelsesprosessen.

NLAs offisielle verdidokument

sier for eksempel:

Seksuelt samliv utenom det monogame

ekteskap mellom kvinne og

mann er i strid med Bibelens ord.

Og...

Arbeidsgiver forutsetter at de ansatte

8

er kjent med NLA( Høgskolen)s grunnregler

og verdidokument. Samtalen med

rektor skal gi den nødvendige utfyllende

informasjon om (NLA )høgskolens

målsetting, grunnleggende verdier og

sentrale virksomhet. Det forventes at

den som ansettes arbeider lojalt etter

de bestemmelsene som er vedtatt for

NLA Høgskolens virksomhet og som de

ansatte på forhånd er gjort kjent med.

Og….

En ansatt ved NLA Høgskolen kan sies

opp dersom vedkommende viser en

moralsk forkastelig livsferd som skader

(NLA )høgskolens omdømme som kristen

undervisnings- og forskningsinstitusjon,

eller som skader NLA( Høgskolen)

s ansatte eller studenter i det allmenne

omdømme, eller dersom vedkommende

formidler en lære som er i strid med

NLA Høgskolens basisparagraf (jfr. § 1).

Paragraf 1 som det her refereres til

handler i grove trekk om hvordan

NLAs verdisyn er bygget på bibelen

og at det forventes at både ansatte og

studenter “viser respekt for dette”.

At bibelen er sentralt for NLAs

virke legges ikke skjul på.

NLA Høgskolen står i en tradisjon der

arbeidet blir sett på som et kall. I lys av vår

kristne tro er alt vårt arbeid som tjener

Gud og medmenneskene, et kall fra Gud.

Kåre Berge mener man må “Skrote Verdidokuemntet”

og endre på ansettelsesreglementene.

Han mener visse personer ikke

blir ansatt på grunn av dette. Han forteller

Khrono at han har blirr presset av eierne.

— Jeg har fått brev fra dem, eller

de har forsøkt å stoppe trykking

av artikler eller de har truet med

å trekke pengestøtte, sier han.

Det er første gang NOKUT gjennomfører

en revidering som dette. Revisjonen

vil ta minst ett år og til sist avgjøres av

styret. Hvis NLA mister sin akkreditering

må de søke om å etablere nye studietilbud

på lavere nivå og trolig miste

finansiering over statsbudsjettet.

THORGEIR TAKSDAL VALGT

SOM UGA-LEDER FOR 2021

Thorgeir Taksdal er 21 år gammel, studerer bachelor i Markedsføring og

ledelse ved Campus Kristiansand og er nylig valgt som UGA-leder for 2021.

Taksdal ppretter egen studentforening, rekrutterer et styre for begge byer

og vil at alle studenter i Agder skal bli berørt av UGA.

StudentUGA i Agder er en frittstående studentforening. Målet for foreningen

er å arrangere studentuke i februar 2021. Ved å arrangere festival

annethvert år og aktivt bruke UKA i Trondheim som sparringspartner, er

både Thorgeir Taksdal og prosjektleder i SiA Kultur, Anette Bylund, trygge

i troen på at festivalen endelig vil få skikkelig fotfeste i både Grimstad og

Kristiansand.

Ambisjonen er at om ett år har festivalen bl. annet 600 involverte, egen

Revy og gode samarbeidspartnere i næringslivet.

UIA FORTSETTER Å BRUKE Q42

Unikum omtalte i november-utgaven at det ble

reist spørsmål til UiAs bruk av Q42 i høst, siden

lokalet eies av den kristenkonservative menigheten

Filadelfia som blant annet ikke ansetter

mennesker som praktiserer homofilt samliv.

Det ble i samme utgave argumentert for boikott

på lederplass.

I desember-utgaven kunne Unikum melde at

et enstemmig Studentparlament hadde vedtatt

at studentenes offisielle standpunkt er å fullstendig

kutte alle bånd til Q42, blant annet bygget

på argumentasjonen at det var i strid med

UiAs offisielle syn på diskriminering basert på

seksuell legning å legge penger i kassa til en

organisasjon som bryter med diskrimineringsloven.

Det ser ikke ut som UiA har valgt å lytte til studentrepresentantene

med det første. Allerede

16. januar arrangeres det obligatoriske arrangementet

PROFUND på Q42.

UGA 2021 er åpen for alle studenter tilknyttet høyere utdanning i Grimstad

og Kristiansand og eneste kriteriet for å bli medlem er å engasjere

seg i festivalen.

«Alle studenter oppfordres til å søke UGA. UGA er en mulighet for studenter

å praktisere og utøve det de liker. Enten om det er å stå på scene, organisere

eventer, spille trommer eller bare være med.» oppfordrer Thorgeir.

Studentfestivalen vil at de 600 involverte skal være representanter fra

både Grimstad og Kristiansand, fra alle utdanningsinstitusjonene for høyere

utdanning i de to byene og fra så mange studieretninger som mulig.

Den nyvalgte UGA-lederen er entusiastisk og tydelig på hvordan han skal

komme i gang.

«Til å begynne med ser jeg etter seksjonsledere som vil være med i styret.

Her ser jeg etter ledere som tenker nytt og ikke er redde for å tenke stort.

Seksjonslederne er ansvarlige for de frivillige under sine seksjoner, der de

jobber tett sammen med meg og sine gjengledere. Seksjonene er delt inn i

revy, finans, arena, kultur og velferd.»


Lyst til å vite mer om hvordan EU

påvirket Norge?

Da er sommerskolen

i europeisk integrasjon noe for deg!

Hva betyr brexit for EU og Norge?

Hvordan møter den europeiske

union migrasjons- og klimakrisen?

Hva er Europas rolle i internasjonal

politikk?

M

Er du student med samfunnsvitenskapelig

bakgrunn og ønsker å fordype deg i EU-studier?

Søk sommerskolen og vi tilbyr:

1

2

3

En sommer på campus i

internasjonalt miljø.

Forelesninger på et høyt

faglig nivå

Inntil 30 sp i europeisk

integrasjon

Undervisning på engelsk. For mer

informasjon se: uia.no/eiss

Søknadsfrist 1. mars 2020.

10

LIVE:

KOMMUNISME

Bør kapitalismen erstattes

og i så fall hvordan?

KOMMUNISTFEST

+

@ Alibiet (UiA Kristiansand)

Gratis inngang | Medbrakt drikke tillat

FREDAG 17. JANUAR KL. 18

Historiestudent og

revolusjonær kommunist

Fredrik Berntsen

Entreprenør og

liberal kommunist

Kristoffer Liland

Associate Professor

UiA Handelshøyskolen

Kjetil Andersson

Unikum-redaktør

og programleder

Vegard Møller

Mangfoldspodden LIVE på

Mangfoldsuka!

Mandag 13 januar kl 18 @

JANUAR

Østsia

2020 UNIKUM NR 1 11

WHY I CUT CONTACT WITH MY FAMILY

Emil Olai

Social Justice Philosopher

I have not spoken to my family

in one year and six months.

I stopped talking to them for the same reason

you would amputate a leg: however

much that leg might have supported you and

helped you, if it is rotting and festering, you

need to remove it before things get worse.

I cut contact with my family because our

relationship had become so toxic and painful

that it was outweighing the support it

was providing. To put it bluntly, the relationship

was ruining my mental health.

Why I Am Writing This

I do not know why I am writing this. Maybe

out of bitterness. Maybe a need for agency.

Maybe an attempt at closure.

Or maybe I just want to write this out so that

I can throw this article at anyone who asks

about my family and mental issues.

Whatever the reason, I rationalise the effort in that I

believe it might bring some attention and nuance to

similar issues for those who struggle with them.

In order to tell this story in a fair way, I need

to go extensively into my own history of depression

and its consequences.

A Perfect Mother Turned Abusive Mother

– or How I Became a Heroin Addict

Before we start, I need to make three things clear:

1. I have never actually even seen heroin. But I promise

you, the title will make sense if you bear with me.

2. I am calling my mother abusive not an abuser. This is

an important distinction, because when we talk about

abusiveness, we usually think “bad people”. My mother

is a good person. For most of my life, she has been the

most loving and most supportive factor in my life. Every

time I talk about her later abusive tendencies, I want

everyone to know I am not calling her a bad person.

3. I am not innocent. Or rather, I took part in creating

the environment that let the abusive tendencies take

root. And in the beginning, while my mother’s behaviour

was toxic rather than abusive, I took part in that toxicity.

This is what makes it impossible for me to resent

her, even in the moments where I really want to.

How I Created the Context of my Abuse

The first part of this deeply personal story is

hazy to me, so I might get the timeline and details

slightly wrong. It took place between the

spring of 2012 and the summer of 2014.

My last year of studying in Oslo

Although I was not aware of it for most of this, I have

struggled with depression for over a decade. After

something outside of my control happened to me while

I was studying law in Oslo, that depression became

severe. And because of what happened, I was afraid to

see people from my social circle and to show up in class.

I ended up staying in my room for almost an entire

semester. I only left the apartment to buy food

when I got so hungry that it hurt. I was awake until

it was too painful to stay up. I remained in bed until

it hurt too much to stay there. I only ate when I

was so hungry, I was shaking. I never entered the

kitchen until I was sure no one would be there.

All I did was pass time. I played games, watched movies

and read a little, none of which brought me any

joy. That was my life, 24/7 for an entire semester.

This did not happen all at once. In the beginning I was

excited to get back to studying, but I was afraid to see

the people I knew in Oslo; reticent about the emotional

effort it would take to tell my side of what had

been done to me. Wittingly or not, I decided to wait

and gather strength. But all that did was isolate me

from everyone, and I sunk deeper into depression.

I told myself that “I can catch up on everything I miss”.

When I had waited too long, I told myself that “I can study

on my own.” But I was broken and was not able to do

anything but pass the time. Then I convinced myself “I

only need three months to prepare for my exams.” That

became “I only need a month”. And then “I only need two

weeks of binge reading”. But I was not capable of reading

at this point, binging even less so. Then it went from “I

only need a week to get an acceptable grade” to “I can

probably pass with three days’ preparation”. When the

day of the exam finally came, I was not even in the city.

Throughout this entire time, I was severely (and I mean

severely) depressed, clinically speaking. And one of

the symptoms of depression is “executive dysfunction”,

which means that even simple tasks can be overwhelmingly

hard to do. I did not even pay my bills. I had

the money – I was living cheaply and only spending

money on food. But the process of paying bills – collecting

and opening letters, accessing my online bank

account, typing in payment information, confirming

payment – was something I was not capable of doing.

Being incapable of even such a simple thing probably

seems ridiculous – I know it does; I have repeatedly

been told so by my own family. But in a state of depression

– especially at this level – existence is constant

pain and perpetual exhaustion. That this is something

an adult should be able to do is not forgotten, even in

the fog of depression, and this adds to the executive

dysfunction. The task itself becomes associated with

the painful realisation of how poorly you are doing

and how horrible you are for not completing it. All you

can really do in this state is to try to stave off the pain,

not alleviate or prevent it. It becomes a cycle of not

doing shit, realising that you are not doing shit, feeling

like shit, and thus making shit even harder to do.

A few weeks before the exams, I got a knock on my

12

door from the authorities. I had fifteen minutes to

collect my stuff and get out. Within the next hours

of pain and panic, I was able to get a ticket home,

call my parents to say I was coming home to prepare

for exams, and pay off most of my debt.

Being home with my family and friends made me

better than I had been for almost six months, but even

though my intention was still to prepare for the exams,

I was not able to. When the exams came, I faked going

back to Oslo and hid in the garage loft for two days.

My Second Last Year of Studying in “Oslo”

After what I assume was a nice summer vacation

(I do not remember), I was still intent on returning

to Oslo. But I was too slow to sign up for classes.

I could only sign up for the exams, which I did

with the intention of preparing on my own.

I was still delusional about my own mental health,

however. I was still incapable of admitting that something

was severely wrong. Somehow, I got the brilliant

idea of staying in my hometown and faking going

back to Oslo. I got a very cheap room and moved in.

Obviously, this did not go well. I really did try to study,

but given my perpetual exhaustion, I was only able to

read a little at a time. I was not able to keep this up,

which only added to my depression and pain. Soon, I

was back to only passing time and staving off the pain.

All the while telling my family that I had started

my third year of law school in Oslo.

I do not remember for how long I was able to keep

this up; it might have been a couple of months. What

made it all come crashing down was when my parents

were visiting Oslo and wanted to see me.

When they called me about this, I panicked and told

them I was sick and wanted to rest and be alone.

My parents elected to visit me to comfort me.

They went to where I allegedly lived

and knocked on “my” door.

Someone else opened it.

At this point, they realised something was horribly

wrong and that I had been lying to them.

When they got back to my hometown, they found

out from a friend where I was living.

They finally called to tell me that they knew I was not in

Oslo. When I tried to explain it away, my father simply

responded with “we are outside your apartment”.

It was an immense shock to them to find me like this.

I had always been studious and intelligent. I had always

done well in school. I had been a great brother to my

three younger siblings. I had had no history of lying or

known issues with mental health. I had been forthcoming

and transparent about most things in my life.

For them to discover that I had been lying about

exams, about my living- and financial situation,

about my studies… I was an alien with only the haggard

and tired face of someone they once knew.


But they still supported me.

I do not remember much of the rest of that semester.

My parents assumed I was suffering from video game

addiction and helped me get somewhat back on my

feet. Somehow, I was still able to hide the scope of

it all. I told them that I had been too slow to sign up

for classes. I told them I was behind on rent and in

debt because of it. I think I spent the rest of that semester

doing stray jobs to pay down that debt.

I was still intending to return to Oslo to study

law, which they supported.

My Third Last Year of “Studying” in Oslo

In reality, I was three semesters’ worth of classes behind,

and I no longer qualified for student loans and

scholarships. I was somehow convinced that I was going

to be able to take the one exam I needed to requalify,

and then somehow catch up to where I should be.

I got a job as a phone salesman to pay the bills. The

work was exhausting, and I was only paid commission.

It did not take long until I was unable to pay my bills.

I was yet again on the verge of being thrown out and

was looking into short-term loans to avoid that. The

act of applying for these made them send advertisements

in the mail, one of which my father saw,

which made him question how I was really doing.

I do not remember much of this part. I just know that I

was collected by my father, and when we got home my

parents pushed me to tell them what was really going on.

They had already been shocked the first time they

discovered that something was wrong, but they finally

discovered the scope of it and that I had yet again

managed to fool them. That very semester, my father

had visited me, and I was able to talk at length about

the subjects I was supposedly taking. When he returned

home, he said that “Emil is back on track!”

When the mask fell off again, they were determined

to find out how much I had lied about.

The next few days were gruelling for my whole

family. I was defensive and protective, initially

only willing to reveal things when forced to.

But I finally relented. I hit rock bottom and

was finally able and willing to admit to myself

that I was not doing well.

I remember the first thing I voluntarily revealed to

them. I imagined it as a peace offering, a sign that

I was, at last, willing to tell them everything.

I told them that I had tried cannabis a couple

14

of times. And my parents freaked out.

Because this meant that I was on heroin.

In retrospect, I understand how someone could jump to

this conclusion. I had not volunteered anything up to this

point, so it is perfectly understandable for someone to

assume that I was lying about or downplaying drug use.

But what is important to know about my parents, is

that their perception of cannabis is decades out-dated.

Most of us realise that if you try cannabis, it does not

mean that you will end up as a heroin addict by definition.

But in my parents’ eyes, that is exactly what

that would mean unless you are stopped in time.

I was later told that my father wanted to give up on

me to protect my siblings from my assumed drug

abuse, but my mother overruled him and insisted

on saving me. I only vaguely remember isolated

moments from these few days. I think I agreed to

take a drug test, which calmed them down.

Anyway, my years of deception were finally over. Throughout

that summer, my mother put me on a very strict

schedule. I would wake up at 06:30 every morning in order

to start my morning ritual, which consisted of (among

many other things) a long jog, strength exercises, meditation

and motivation classes. I also worked most days to

pay back my parents for the debt I had yet again accrued.

It was my best summer in several years. I felt as if

I was “waking up” from a haze. After a couple of

weeks where I progressed significantly both in physical

and mental health, I was officially diagnosed

(retroactively) with severe depression, whose symptoms

explained my behaviour and deception.

I hope you believe me when I say that I am not a

bad person. Because everything I have confessed

to here started from a very simple lie that was aimed

at me and only me: “I am doing well”.

From there followed the next one “I am doing well

with my studies”, yet again aimed only at me.

But when people asked me how I was doing, because I

was lying to myself, those lies were extended to them.

This is where everything came from. The only way I

was able to survive (at least as far as I could think),

was to lie to myself. And those lies were then extended

towards the people around me. Slowly but surely,

one lie at a time, this festered into an immense web.

I understand if I you judge me harshly for all of

this. But for the same reasons you would not judge

someone with broken legs for their lack of

ability to run the 100-meter dash, I ask you not

to judge the dysfunction of a broken mind.

Support Turned Destructive

The Early Signs of Toxicity

The support I got from my family was initially amazing.

They provided the structure and help I needed to heal.

They got me a therapist that I saw through the summer.

They got me back up on my feet. For real this

time. I will forever be grateful for that.

But even though the support was awesome,

problems started appearing.

My mother seemed to have a very specific idea

of who I was supposed to be and what help I needed

to get there. An idea that I no longer recognised

myself in nor wanted to be.

For however much these two years of severe

depression had impacted me negatively,

they also changed me in good ways.

Living through and reflecting upon my mental illness

and its effects has given me insight. It made

me more self-reflective and empathetic, and it made

me less judgemental towards mentally ill people.

Initially I was quite happy letting my mother direct

me, but as I started “waking up”, I started to get

a feel for what was working and what was not.

But mother knew best, and I bowed to her wisdom.

Or at least I did at first, but I soon started feeling the need

for agency. Now, it is completely understandable that

my mother did not trust me given the story above, but

all I wanted was to participate in planning my future.

But my mother refused. She knew “who

Emil really was” and how to get me there.

She was not willing to discuss this.

It should also be noted that I was growing increasingly

annoyed at how all-encompassing my mental

illness was in any conversation with my family.

It felt like I could not talk about anything without

it being put into the context of my depression.

It felt like my life was only allowed to be about getting

well and getting an education. Whatever down-time or

social activities I was doing, they were all met with scepticism

and advice about what I should be doing instead.

My interactions with my mother started growing increasingly

irate and toxic on both sides, so I tried to

talk with her about it as carefully as I could. But what

I felt was a good-faith attempt at communication was

met with anger. I was accused of being ungrateful and

manipulative. I understand that she was afraid that I was

up to my old tricks, but the point of helping me was to

get me healthy and independent again. It was a no-win

situation that was untenable. It was starting to actively

work against me and trying to amend this would only

back-fire and endanger the help I desperately needed.

I was also accused of lying about what I was feeling, because

my mother could not read my face. It was very confusing

to be derogatorily called “stone-faced” when I was

talking honestly about my emotions. Here, it is important

to know that I am likely an undiagnosed autist. I simply do

not emote in the same way as others. This was not known

to anyone at the time, but it still seems unfair to be yelled

at just because I was not expressing emotions the way

someone else expected me to. Also, my instinct in tense

situations is to try to calm down, and most of my conversations

with my mother had become tense at this point.

The result was that I was accused of lying when I did

not emote “properly”, and when I got pressured enough

to get angry, I was “unreasonable” and “ungrateful”.

Despite this, I was healthy enough to study law in Bergen,

and I was hesitantly supported by my parents in this.


16

Return to the Wilds

I failed to continue my law studies, but not because

of mental issues. During my year in Bergen,

I realised that I had lost interest.

I returned to my hometown with the intention of working

for a year and got myself a job. I did not want to

lose my place and identity as a student, however, so

I signed up for classes in philosophy. After that first

semester, I realised that I had found my calling, so

my main focus shifted from working to studying.

I completed my bachelor’s in Social Epistemology

in my second year: “Friends with Epistemic Benefits”,

a title and thesis I am very proud of.

Abuse and Enablers

Throughout this period, my father made efforts to reconnect

with me. My relationship with my siblings and

my mother was still tense, but my father was supportive

and understanding, and he also seemed to take my side

in most of the conflicts with my mother. He asked me to

be “patient and generous” with her, however, as he was

confident that our relationship would improve in time.

But it did not. My relationship with my mother

was perpetually tense and actively toxic at times.

In the beginning, I was just as toxic and

stubborn as her, but with help from my father,

I realised this and worked hard to improve.

But however much I was improving and however

patient I was, my mother refused to believe she had

any part in our toxic dynamic. I was the broken one,

the proven liar; she only wanted the best for me and

could not possibly be part of the problem. This made me

constantly insecure about myself, but my father supported

my perspective. Still he asked me to be patient.

It did not get better. I was constantly under suspicion,

and most of everything I said or did was met with

scepticism and scrutiny. I had two years of straight

A’s to prove I was doing well, but that did not seem to

matter. Whatever I did wrong was proof that I was not

doing well; whatever I did right was proof of manipulation

and deception. She was also convinced that I was

struggling socially; that I was an active annoyance to

the people around me, even though I had a big circle

of friends, many of whom she even knew personally.

The one time my mother realised she was not as helpful

as she thought, was when I was being evaluated for

Asperger’s (conclusion: “maybe, too high functioning

to say”). She broke all procedure and patient-doctor

confidentiality, called the centre where I was being

evaluated and interrupted the evaluation by insisting on

speaking with one of the professionals I was sitting with

about my alleged social issues. My mother is a general

practitioner – I think she was still my own doctor – so

she had no excuse, and the two people evaluating me

seemed confused and shocked by what she had done.

When I got home, I was furious, but I tried my best to ask

her calmly why she did it. She told me that I was not being

honest with my evaluators, and that she had every right

to inform them about her worries. I told her that that was

bullshit and that she could potentially have sabotaged the

entire process and that she should know that as a doctor

herself. When she did not accept that, I told her that I was

done. I would no longer try to save our relationship. That

I would no longer permit her any insight into my life. It

did not seem to help anyway. I told her that I would only

talk with her when propriety required it. I. Was. Done.

I then left to help a buddy move out of an apartment.

Several hours later, my father called and told

me that my mother had broken down because she

had realised what she had done. My father convinced

me to give her another chance, that she was finally

willing and able to consider her own faults in

our toxic dynamic. Things would be better now.

And they were. For a short while.

Writing this, it feels like this has been a long rant about

my mother. But this is just the tip of the iceberg of the

constant scrutiny and suspicion I had been under for the

three years after I “woke up” from the smog of depression.

My mother was the primary driver of this, but the

rest of my immediate family also contributed. It did

not matter that the reason for my deception was severe

mental illness and an inability to realise that. I had shown

myself capable of lying, which forever made me a liar.

Even some of my political and philosophical opinions

have been undermined and not taken seriously, viewed as

consequences of my depression and thus to be written off.

Can you imagine how stressful this was? Even after two

years of proven progression, of proven results, of proven

honestly and transparency, I was barely tolerated.

I have been accused of lying about my (diagnosed)

depression. I have been accused of sociopathy.

Small and honest fuckups have been held up

as proof of continued deception. I was never allowed

to make amends. I was never accepted.

Most of my family was intermittently engaging in

toxic behaviour towards me, and my mother was at

this point down-right abusive. She was the stronger,

healthier party in our relationship, and she was actively

leveraging her position as my mother and as a

medical professional as proof that she was in the right.

Even when she was demonstrably not. Even when

my father and siblings sided with my perspective.

The stress and pain of this was taking a huge toll on

me. And just as I was returning to my Master level

studies, I started to slide back into depression.

The last three years have been hard and painful. I was

still supported and helped, especially by my father and

my eldest little brother. But their help was not that

helpful, and when it did not work, I was blamed for it. A

year-and-a-half ago, I realised that I had severe depression

again, but this time I went to my parents to ask for

help myself – which is what they had encouraged me

to do. I went to my father to request to partially move

back home (which they had already suggested), so that

I could get the help and support I needed to get better.

I was met with scepticism, and my conversation with

my father was hard. Then my mother came home and

joined the conversation, which made it harder. And then

my brother came too and made it even worse, especially

when I got the impression that he was actively

pushing the conversation towards something only he

knew: That I had been using cannabis intermittently.

I was told that they would only help me on one condition:

that I would have to agree to a drug test.

Whatever your views on cannabis are, it was never

the cause of my depression, nor something that

contributed to it. I had only been using it actively

after I woke up, and then only occasionally.

Ironically, I had not smoked for several months at this point

– except once the week before this very conversation.

So, as I knew the results of the drug test would be positive,

I admitted to the one thing I had kept from them.

Given their views on cannabis (cannabis use = heroin

addiction), I had felt it impossible to tell them about it.

To illustrate how utterly incapable they are of having

a conversation about recreational use, I will tell you

about the worst thing my parents have ever done:

A friend of mine was once brutally raped by their ex

(gender-neutral pronoun for anonymity). They were

almost choked to death. I know, because I was the one

who got them out of there and who supported them

moving forward. They spent some time at my parents’

house with me in the aftermath as this was one of only

two places they felt safe in the entire city, given that the

ex knew all the other places they liked to frequent. My

parents were initially sympathetic, but they banned my

friend from their property when they learned that they

used cannabis recreationally. Something that was only

known because my friend confided in my mother about

the event, where they had smoked before they were brutally

raped. So, They. Threw. Them. Out. My parents cared

more about their own misconceptions than a person in

dire need of support and safety. And as mentioned, this

was one of only two places in the entire city where they

felt safe. This is the one time that I will declare both of

my parents to have been horrible, horrible people.

Anyway, when my parents learned about my own recreational

use, their response was predictable: I was a

heroin addict. And finally, they had something that made

sense of what they both had had trouble understanding.

This – in their minds – explained my years of deception,

my financial troubles, my imagined social issues. They

finally had a narrative that proved their years of suspicion

right. It did not help to point out I had only tried it

for the first time long after I started having problems,

and that I had been doing extremely well for years while

using it every now and then, because “a heroin addict

lies to keep abusing”. I was told that they did not trust

my words even when they thought I was making sense.

Some of you might feel like I had dug my own grave here,

but even if you believe me to be a lying and resentful addict,

I ask you to be careful to judge a mentally struggling

person on the basis of drug use. Addiction is rarely the

cause of problems; it is an attempt at self-medication.

As I was declared a heroin addict, I told them

that I needed to get away and clear my head.

I have not spoken to any of them since.

I cut contact completely to protect myself, because

this event made me realise that my family had for the

last several years hurt me more than helped me.

I was initially happy to hear this, but then I realised

that neither of them has tried to reach out

to me. Even though they realised and admitted to

having been in the wrong, and that this pushed me

away, neither of them has tried to contact me.

Even so, I was intent on rekindling contact with at least my

father and brothers as soon as I felt comfortable with it.

But one day, because a friend was struggling and

I wanted to know what kind of support I should

provide, I googled “depression loved ones”.

The results destroyed me.

The articles explained everything that I had tried to

convey for years without the vocabulary to do so.

What the articles recommended not to do was what

had been offered as help, followed by anger when it

did not work. The articles explained my symptoms and

my deception. That this is common in people suffering

from depression, and that it is important not to blame

the person for the consequences of their illness.

It made me realise that none of my loving, caring,

supporting family members had ever bothered

to google what I had struggled to explain

to them for years. What they required of me to

convey when it failed to make sense to them.

None of them had ever bothered spending

the three minutes it took me to find and read

what would have changed everything.

Suddenly, my father’s proud position of “at least understanding

that [he] did not understand” was shown

to be utter shit. Suddenly, I realised that my medical

professional of a mother, who has treated patients with

depression, had no fucking clue what she was doing.

This recontextualised the last three years. I finally

realised that my mother’s behaviour was actively

abusive. I finally realised that my father, through his

requests for patience and generosity towards her,

had actively enabled and made excuses for it.

I had for years been the weaker party. My parents are

intelligent, well-educated, resourceful and most of all

healthy. Yet the sick one was required to do the heavy

lifting. To explain what they were at times refusing

to understand. And I got the blame when the help

that is empirically proven to backfire did not work.

And throughout all of our troubles, all of our tension, all

of the suspicion and toxicity and abuse that my father

and siblings were actively aware of and acknowledging,

none of them. Ever. Bothered. Googling. Anything.

I wanted to rekindle contact with everyone

except my mother.

Now I am unsure if I can ever forgive them.

Finally Recognising the Abuse,

the Toxicity and Its Enablers

A year later, I was told that both of my parents soon

realised that I was not a heroin addict, and that I

was suffering from severe depression yet again.


DRONNING

FOR EN DAG

Marius Natland (19) har en ganske annen interesse enn de fleste andre gutter.

Helene Alsaker

Journalist

— Selv fant jeg drag i 15 års alderen fordi jeg var usikker

på egen seksualitet, forklarer Marius. Jeg gjorde

research på nettet og kom over et klipp av noen

som utførte standup i drag. Det var noe inni meg

som synes dette var spennende og jeg ble hekta.

Selv om det ikke tok lang tid før han ble hektet, gikk

det enda noen år før han selv tok steget inn i miljøet.

På det lille studentrommet i Kristiansand sitter 19 år

gamle Marius Natland bøyd over speilet, dypt konsentrert,

mens han legger de siste detaljene på øyesminken.

Det er kun én uke til han skal debutere som artist

på «Open Drag Stage» i Oslo. På skrivepulten ligger

diverse eyelinere, sminkekoster og leppestifter i ulike

farger. «Det er litt som å male, bare at lerretet er

fjeset ditt», sier han. Kommunikasjonsstudenten har

nemlig en litt annerledes interesse enn de fleste medstudenter.

På fritiden driver han med såkalt «drag».

Hva er drag?

Selve ordet «drag» har røtter tilbake til teateret sent

på 1800-tallet, da kvinner ikke fikk lov å være skuespillere.

Ordet fikk derfor den overførte betydningen

«mann kledd som kvinne», fordi menn også spilte de

kvinnelige rollene i oppsetninger. Fra 1900-tallet og

frem til vår tid har dette fenomenet blitt populært

både som uttrykksform og underholdning, og er spesielt

vanlig i det skeive miljøet. Menn som opptrer som

kvinner på denne måten kalles ofte «Drag queens».

— Jeg har alltid vært interessert i sminke, men startet

ikke med det før begynnelsen av 2018. Jeg husker at jeg

kjøpte sminke med pengene jeg fikk til jul. Idet jeg forlot

butikken fikk jeg skikkelig mageknip. Dagen etter

prøvde jeg å returnere alt, men det gikk ikke an å returnere

sminkeprodukter - så da måtte jeg jo bare bruke

det. Jeg tror helt ærlig ikke at jeg hadde begynt med

drag hvis jeg hadde fått lov til å returnere sminken.

Oslo

Sminke er det imidlertid nok av i bagen som pakkes med

til «Open drag stage» i Oslo. En knapp uke senere sitter

Marius igjen bøyd over sminkespeilet. Oslo kulturhus’

garderobe er overfylt av kosmetikk, tekstil og parykker.

Rommet lukter hårspray og et par menn i lange kjoler

vasser rundt i rotet, snart klare til å opptre på scenen.

«Open drag stage» regnes som et eget fellesskap og har

siden 2017 vært en stor del av Oslos dragmiljø. Konseptet

ble til fordi dragartister selv følte at det var for få

arrangementer forbeholdt dragopptredener. Fellesskapet

er opptatt av at arrangementene deres skal romme

plass til både erfarne og nye artister, som ønsker å

utøve kunstformen. Det finnes ingen fasit på hvordan

en opptreden bør være, noe som gir utøverne stor frihet

til å uttrykke seg. «Drag queens» kan velge å uttrykke

seg på ulike måter. Det er vanlig med både standup,

dans, sang, lipsync og kombinasjoner av disse. Selv skal

Marius både danse og lipsynce. «Lipsync» vil si at man

beveger leppene synkronisert med vokalen i sangen.

Utøveren prøver å imitere lydsporet så likt som mulig Ved

en perfekt lipsync passer lyd og bilde sammen 100%.

Fordommer og motstand

— Jeg har møtt mange folk som er litt trangsynte.

Det er jo fortsatt noen som mener det er feil for en

gutt å være feminin. Jeg er 100% sikker på at jeg er

mann, men jeg kan ikke nekte for at jeg har en feminin

side og det er noe jeg kan bruke i drag.

De siste årene har drag spredt seg til mange ulike deler

av verden og har et mye større marked enn tidligere. Det

18

For Marius er det viktig å være nøye med sminken, her tester han ulike ”looks” uka før show.

FEATURE

”En vanlig

misforståelse er at

drag handler om at

utøveren ønsker å

endre kjønn, men i

realiteten er det en

uttrykksform som

skal utfordre normer i

samfunnet.”

Glitrende steiner limes på kostymet, en prosess som tok nesten 10 timer.

har utviklet seg til å bli en populærkultur både på grunn

av TV og sosiale medier. TV-serien «Rupaul´s Dragrace»

er et eksempel på dette. I serien konkurrerer dragartister

gjennom en rekke utfordringer for å vinne førsteplassen.

Serien har blitt en inspirasjon for dragartister over hele

verden, inkludert Marius.

Favorittpalettet er selvfølgelig med.

så bra, noe som er forståelig når man ikke har like mye

erfaring, men jeg føler fortsatt jeg bør klare å levere,

sier han. Plutselig roper en stemme at det er 30 minutter

igjen til showet begynner, noe som ikke hjelper

på nervene. Sminken er klar, men resten av antrekket

mangler - nå må Marius stresse for å rekke det.

«Det blir et lite «fuck you»

til kjønnsroller, fordommer

og normer i samfunnet.»

—Jeg tror alle har en drøm om å stå på en scene

og være en stjerne og at det har blitt en slags kultur

for det. Dragscenen er en ganske fri scene og

man kan fremføre politisk ukorrekte nummere.

Snart er Marius selv klar til å stå på scenen. Huden

er dekket av flere lag med sminke og øynene er prydet

av lilla øyenskygge og linser som står i stil med

showets tema, «okkult og mystikk». Noe han derimot

ikke kan dekke over med sminke er nervøsiteten.

— De fleste sier at den første opptreden ofte ikke blir

«Show time»

Forventningsfulle publikummere venter foran scenen. De

mest ivrige sitter tett inntil, mens andre står langs veggen

med en drink i hånden. Rommet er ikke stort, men har

likevel plass til omlag 100 stykker. Praten summer i rommet,

men stilner fort idet musikk kommer strømmende ut

gjennom høyttalerne. Oppe på scenen står en av grunnleggerne

til «Open drag stage». Han ønsker smilende velkommen

før han introduserer kveldens første nummer.

Det fremføres både standup, vokalnummer og danser av

selvsikre menn og kvinner i gjennomførte kostymer. Det

er tydelig at flere av dem har opptrådt før. Lokalet fylles

av sang, idet Marius sniker seg ut av garderoben for å

gjøre seg klar til å entre scenen. Han vet at vokalisten

nærmer seg sin siste tone, noe som betyr at det er hans

tur til å ta over plassen der oppe. Han tvinner hendende,

mens blikket flakker rundt i rommet. Det er «show time».

Et rocka gitarriff akkompagnert av trommer indikerer

at nummeret hans er i gang. De høye hælene, som gjør


den allerede 194 cm lange kroppen over 2 meter høy,

bærer han opp på scenen. Nervøsiteten som var synlig

for bare et øyeblikk siden har forsvunnet helt. Han

er ikke lenger Marius Natland, men sitt alias «Kween

Artica». Steinene på den svarte bodyen glitrer i scenelyset

og de milelange beina vandrer rundt på scenen som

om det var en catwalk. Han har valgt å lipsynce til Gin

Wigmores «Kill of the night» og har laget en gjennomført

koreografi ved siden av. Hver bevegelse praktiseres

plettfritt og det er umulig å se at dette er hans debut

på dragscenen. Hele nummeret stråler av energi, noe

som reflekteres i applausen han mottar fra publikum.

Like fort som det startet, er det over. Marius må

stå flere minutter bak scenen før han får hentet

seg inn igjen. Han får ikke frem så mange

ord, men det er tydelig at han er glad.

— Det gikk jo faktisk greit, sier han lettet.

Et par av de andre artistene på bakrommet komplimenterer

han for vel gjennomført show. Èn av deltakerne

innrømmer også at dette var en første opptreden

av høyt nivå, sammenlignet med sin egen debut. Når

alle nummerne er fullført og publikum har forlatt

lokalet, begynner adrenalinet endelig å forlate kroppen

til Marius. Han kan ta et pust i bakken og en vel

fortjent pause. Han har fått oppleve hvordan det er å

være dronning for en dag. Og selv om dette var hans

første opptreden, blir det definitivt ikke hans siste.

20

KRISTIANSAND–HIRTSHALS 3 timer og 15 minutter

STUDENT?

GJØR KUPP I TAXFREEBUTIKKENE

PÅ SUPERSPEED

DAGSTUR

FRA

50,-

PR PERSON

tur/retur samme dag

Tar du en shoppingtur med SuperSpeed

kan du gjøre gode kjøp! Her er et rikt utvalg

av make-up, parfymer, klær, accessoirer og

gaveartikler til taxfreepriser som ligger

30-50% under veiledende landpriser.

KRS-SH19-148

Skipets Deli Shop tilbyr flotte matvarer til

svært hyggelige priser. I buffetrestauranten

bugner det av lekre retter, kaker og desserter,

og drikke er inkludert til maten.

colorline.no |22 94 42 00

Ved bestilling på telefon og terminal tilkommer servicehonorar

Aldersgrense 20 år. Bestilles tidligst 14 dager før avreise. Spesielle betingelser gjelder.

Hurtig og komfortabelt til Danmark


KOMMENTAR

BØR DET VÆRE LOV Å SPISE KJØTT?

Vegard Møller

Ansvarlig redaktør

Mange prater om kjøtt om dagen. Forsåvidt

også på kvelden. Ekspertene sier vi

må spise mindre kjøtt, mens nylig avtroppede

folkehelseminister Sylvi Listhaug sa

“La folk røyke, drikke og spise rødt kjøtt”.

Mange støtter henne i dette prinsippet.

Kardemommeloven for faen: Man skal

ikke plage andre, man skal være grei og

snill, og for øvrig kan man gjøre hva man

vil. Er det så jævlig vanskelig å forstå?

Jeg skriver mitt første ekte filosofiske essay i Unikum

i dag for å vise hvordan det ikke er så enkelt

som Listhaug skal ha det til. Listhaug og hennes

“liberalistiske” meningsfrender skyter rett fra

levra og det føles så riktig og intuitivt, ikke sant?

La nå meg leve mitt liv, så lever du ditt. Right?!

Jeg er her for å forklare hvorfor denne saken er

langt mer komplisert enn den fremstår i Listhaugs

hode. Men jeg lovet å være filosofisk, så i god

filosofisk ånd skal jeg derfor presentere Listhaugs

argumentasjon så godt som den overhodet kan

presenteres, til og med bedre enn hun gjør det

selv. Deretter intenderer jeg å bæsje på hennes

ståsted, så klart, men her er i alle fall argumentet:

Det beste lliberalistiske argumentet for kjøtt

forankres i NAP; The Non-Agression Principle.

Jeg synes Murray Rothbard formulerte det best:

«No one may threaten or commit violence (‹aggress›)

against another man´s person or property.

Violence may be employed only against the man

who commits such violence; that is, only defensively

against the aggressive violence of another. In short,

no violence may be employed against a nonaggressor.

Here is the fundamental rule from which can

be deduced the entire corpus of libertarian theory.»

Så min frihet stopper der din begynner. Jeg kan

gjøre hva jeg vil, så lenge det ikke går utover din

frihet. Jeg kan drikke tre liter hjemmebrent, røyke

500 sigaretter på en dag og spise alt kjøttet jeg vil.

Det jeg ikke kan er å stjele din hjemmebrent, kaste

sigarettene dine i Otra eller banke deg opp for å

spise kjøtt. Du har nemlig, i likhet med alle andre

individer den negative rettigheten til å ikke kunne

brukes tvang mot. Jeg kan ikke misbruke din kropp,

jeg kan ikke ta dine ting. Skjønner du? Så klart

gjør du. Det er jo vanskelig å være uenig i dette?

Men jeg kan peke ut to problemer

med denne tankegangen.

1. Å spise for mye rødt kjøtt er ikke godt for

miljøet, så mitt og ditt kjøttkonsum bryter med

NAP gjennom at alle må betale for effektene av

kjøttspisingen vår. Mitt konsum av rødt kjøtt

påvirker miljøet du lever i; det skader deg.

22

Før jeg hopper til punkt 2 vil jeg bare si REKT

og at du får kontakte meg på 902 35 908 hvis

du ikke ser hvordan det liberalistiske perspektivet

på kjøtt akkurat ble drept fullstendig.

Greia er bare at jeg har begrenset med ord til

denne kommentaren og syntes det er langt

mer spennende å fokusere på innvending 2,

så jeg tar forgitt innvending 1 og går videre.

2. Det er ikke innlysende at kun mennesker, og

ikke andre sansende vesener bør inkluderes i

NAP (eller kardemommebtloven om du vil).

For hva gir individer moralsk status? Her bør jeg

nevne at jeg kommer til å anta et naturalistisk perspektiv;

jeg orker ikke bruke spalteplass på å vurdere

argumenter som “Gud har skapt mennesket

til å herske over dyrene” eller noe sånt. Da får du

ringe meg på nummeret jeg har oppgitt. Jeg tar forgitt

at moral må forklares uten referanser til Gud.

Vi er på Sørlandet, men dette er Unikum du leser.

Jeg kan også skyte inn før jeg går videre at med

min operasjonelle definisjon har x moralsk status

hvis noe tilsier at x fortjener å bli behandlet

moralsk. Filosofi er vanskelig, så for å unngå at

dette blir en bok tar jeg utgangspunkt i at alle som

leser dette mener at alle mennesker har moralsk

status. Okei? Fint. La oss videre da undersøke om

det finnes gode grunner til å mene at mennesker

er de eneste pattedyrene med moralsk status.

Det er så klart noe spesielt med mennesker. Vi

leser filosofiske kronikker og lurer på hva som

er meningen med vår eksistens. Kan det ha seg

slik at vår intelligens gir oss vår moralske status?

I så fall er det mer OK å spise meg enn Elon

Musk. Når jeg tenker meg om, er det godt mulig at

det faktisk er mer moralsk å spise meg enn Elon

Musk hvis du måtte velge, med tanke på at han

lager banebrytende oppfinnelser og jeg bare lager

kronikker til noen få tusen studenter, så en bedre

sammenlikning er nok meg versus en person som

skaper nøyaktig like mye verdi i verden som det

jeg gjør, men har 170 i IQ (min er mye lavere enn

det, men det har du sikkert allerede skjønt). Se

eventuelt for deg en robot som er enda smartere.

Har de høyere moralsk status enn en dum person?

I fravær av gode grunner til å forankre moralsk status

i kognitiv intelligens, vil jeg foreslå en alternativ

hypotese: moralsk status er forankret i fenomenologisk

bevissthet. Dette er umulig å forklare på

norsk, men x har fenomenologisk bevissthet “if

there is something it is like to be x”. Her er moralsk

status forankret i subjektivitet. Perspektivet

kan lettere forstås ved å se på moteksempelet,

filosofiske zombier. Filosofiske zombier er en idé

frembrakt av David Chalmers. De er skapninger

som i observerbare termer oppfører seg akkurat

som mennesker, “but there is not something it is

like to be a philosophical zombie”. Skjønner du?

Lyset er ikke på. Den filosofiske zombien kan

lage et musikalsk album om hvor nydelig det er

å ha en subjektiv erfaring av verden, men den

har det ikke. Den filosofiske zombien har ingen

felt av subjektivitet den opplever universet fra.

Lyset er ikker på, litt som hos en stol, vil jeg tro.

En filosofisk zombie vil altså ikke merke at den blir

torturert. Den kan lage skrikelyder, men vi kunne

lett programmert Siri til å gjøre det samme. Den

filosofiske zombien har ingen individuell subjektiv

erfaring av å bli torturert. Derfor er det i utgangspunktet

helt greit å torturere dem. Sure, du har

merkelige hobbyer hvis du gjør det, men det blir

jo det samme som å torturere en stol. “There is

nothing it is like to be a chair”. Jeg kan ikke bevise

det, men vi kan trolig fortsette med den antakelsen?

Nice. Takk.

Men hva med dyr da? Har de fenomenologisk bevissthet?

Jeg tror det, men jeg kan ikke bevise det.

Men jeg kan heller ikke vite at du har bevissthet,

slik du ikke kan bevise at jeg har det. “The

Problem of Other Minds” kalles dette i bevissthetsfilosofien.

Det eneste du kan vite er at du

selv har bevissthet, fordi... obviously. Du leser

denne kronikken i et subjektivt erfaringsfelt,

gjør du ikke? Vi antar at andre mennesker har

bevissthet, fordi… det virker sånn, right? Dere

oppførere dere ganske likt på meg, så hvorfor

skal jeg anta at deres indre liv ikke også er likt

på mitt? Igjen avslutter jeg en paragraf med å be

samtlige lesere om å ta forgitt at alle mennesker

har fenomenologisk bevissthet. Greit? Konge!

Så. Hvilke grunner har vi til å tro at mennesker

har fenomenologisk bevissthet, men ikke

delfiner, hunder, sjimpanser og griser - om

de så har mer primitive former for det?

Saken her er at vitenskapen ikke er til hjelp, da

den går ut på generalisere ut fra observerbare

fenomener og fenomenologisk bevissthet aldri

kan observeres direkte i andre. Alt vi til syvende

og sist kan gjøre er å spekulere. Så la oss spekulere.

Delfiner, hunder og en rekke andre dyr

kjenner seg selv igjen i speil. Minner ikke det litt

om hva du ville forventet av noen med fenomenologisk

bevissthet? Denne anektoden i seg selv

forventer jeg ikke at skal være konkluderende

for noen, så la oss heller se på alternativene.

La oss undersøke hypotesen om at mennesker har

fenomenologisk bevissthet, men alle andre pattedyr

er som filosofiske zombier. I så fall, har vi alltid

hatt bevissthet? Hadde vi bevissthet mens dagens

homos sapiens og sjimpanser var en og samme art?

I så fall, er det slik at de som var nøyaktig samme

art som oss, mens de som senere ble sjimpanser

og bonoboer ikke hadde bevissthet, mens vi hadde

det? Dukket bevisstheten vår plutselig opp i et

millisekund, eller utviklet dens omfang seg grad-


24

vis? Kanskje vi var halvbevisste i noen milliarder

av år. Vi var på en måte tilstede, men ikke noe mer

enn når alarmen ringer og du har tatt 300 gram

seroquel dagen før¸ eller når du drømmer for å

ta et eksempel mer enn 1% av befolkningen kan

relatere til. Dette er et jævlig komplekst spørsmål

som er umulig å definitivt verifisere, men hva

gir mest mening: at vår grad av fenomenologiske

bevissthet utviklet seg gradvis på et spekter eller

at vi var filosofizke zombier i flere milliarder år

til lyset plutselig skrudde seg på en gang for alle

i løpet av et millisekund? Er det bare meg som

synes førstnevnte scenario er langt mer intuitivt?

I så fall eksisterer fenomenologisk bevissthet

på et spekter. Vi har svært omfattende

bevissthet, stoler har ingen, katter har noe et

sted i mellom? Er det ikke tenkelig og trolig

at det er “something it is like to be a cat?”.

Bevissthetsfilosofer krangler mye om hva som

konstituerer bevissthet, men de er stort sett

enige om at det må foreligge et sanseapparat.

Kompleksiteten av dette får seriøse filosofer til

å anta at bevissthet er helt fundamentalt i universet.

Ja, fundamentalt, slik som elektromagnetisme,

et annet konsept vi prøvde å forklare

reduktivt helt til vi gav opp. Mange tenker nå

det samme om fenomenologisk bevissthet.

Fenomenologisk bevissthet har alltid vært der

vært der; alle fysiske ting - atomer eller kvarker

- har potensiale for bevissthet, men atomer,

stoler og varmefiltere har ikke bevissthet

fordi de mangler de strukturelle betingelsene

som f.eks et fungerende sanseapparat.

Jeg prøver ikke å få deg til å bli panpsykist. Jeg

vil bare få deg til å se at posisjonen at mennesker

har fenomenologisk bevissthet, mens ingen

andre levende vesener med relativ intelligens

og fungerende sanseapparat har det, er jævlig

vanskelig å forsvare. Det finnes et hav av konkurrerende

teorier om bevissthet, men du skal

lete godt for å finne noen som gjør det sannsynlig

at dette er et eklusivt menneskelig fenomen.

Det er nettopp på bakgrunn av dette at så mange

filosofer nå velger å utvide sine moralske teorier til

å inkludere alle sansende vesener. På samme måte

som jeg antar at du har bevissthet fordi du oppfører

seg sånn og sånn, antar vi at dyr har bevissthet

på grunn av hvordan de oppfører seg. Kan jeg få

deg med på den antakelsen også? Kan vi fortsette

sammen i troen på at hunder og katter, selv om

deres subejktivtet trolig er langt simplere enn våre,

faktisk er der. Kan vi fortsette med antakelsen

om at “there is something it is like to be a dog?”.

I så fall, hvorfor skal ikke dyr inkluderes i

kardemommebyloven? Selvfølgelig ville jeg

drept en katt foran et menneske når som

helst, men det betyr ikke at det er greit å drepe

en katt. Eller en hund. Eller en gris.

Kan du gjøre en god case for at hvis person A

forsårsaker lidelse for et sansende vesen ved

å myrde eller mishandle det, og person B ikke

gjør det, er person A og B like moralske?

Lykke til.

Så hva gjør vi nå? Kan vi virkelig inkludere alle

dyr i kardemommebyloven? Hvor går grensen i så

fall? Har reker et så komplekst liv at det er tragisk

å ende det? Nyere forskning tyder på at planter

har primitive former for sanseapparat, hvilket kan

bety at de også har primitive former for bevissthet.

Men vi må jo spise noe?! Uansett skader vi

sansende vesener i varierende grad, ikke sant?

Som filosof lærer man fort at det er vanskelig

å sette klare grenser. Hvis det er greit å

ta abort etter 16 uker, hvorfor er det galt å

ta det etter 16 uker og et minutt? Åja, det er

greit. Så hva med 16 uker og 2 minutt?

Du ser poenget mitt.

Så la oss vende tilbake til det opprinnelige

spørsmålet: bør det være lov å spise kjøtt?

Jeg vetafaen, kompis.

Alle sansende vesener har moralsk status,

men i varierende grad. Et forbud ville kanskje

vært rettferdig, men jeg ville ikke sammenliknet

rypejakt med massemord.

I stedet ville jeg nok - gitt at jeg fikk leke diktator

et øyeblikk - gått for en mindre radikal

politikk for å redusere kjøttkonsumet.

Politikk slik jeg ser det er et system av insentiver

for å få mennesker til å handle slik de optimalt

bør. Derfor ville jeg personlig begynt med å fjerne

moms på alle veganske produkter og enten øke

avgiften på kjøtt, eller kutte subsidiene de i dag får.

Med tanke på liberalisme, kan en vel fra

dette slutte at jeg regner mindre avanserte

pattedyr som en del av individene med

morask status, men i varierende grad.

Jeg ville altså ikke gått inn for å gjøre kjøttkonsum

ulovlig, men heller valgt å designe

systemer som maksimerer sannsynligheten

for at flest mulig mennesker velger

kjøttfrie alternativ fordi de selv vil det.

Men honestly, jeg vetafaen da. Det burde

kanskje bli ulovlig før eller senere?

Denne samtalen er ikke over!

AVIS

TILBUDSGUIDEN

KJØRESKOLE

TANNLEGE

abo@morgenbladet.no

www.morgenbladet.no

Tlf: 23 33 91 80

50 % studentrabatt på Morgenbladet

Bestill her:

www.morgenbladet.no/student

BADELAND

Aquarama

Tangen 8

4608 Kristiansand

bad@aquarama.no

Tlf: 38 60 20 20

www.aquarama.no

Bade- og svømmeanlegget i Aquarama

har mye å by på. Med både badeland,

spa og et stort idrettsbasseng har

Aquarama aktiviteter og tilbud for

studenter.

Få 20% på Superpakken for bil hos

Wright Trafikkskole

avd. Kristiansand, Vennesla og Arendal!

Bruk kode sor20wri ved kjøp i vår

nettbutikk. Gjelder til 31.12 2020.

Info Kristiansand: Dronningens gate 46,

38 02 56 00, kristiansand@wright.no

Info Arendal: Munkegata 2, 46 44 93 74,

arendal@wright.no

Info Vennesla: Hunsfos Næringspark,

38 15 51 55, vennesla@wright.no

REISE

Dental Norge Kristiansand

Marviksveien 1

4631 Kristiansand

post@dentalnorge.no

Tlf: 38 69 99 93

www.dentalnorge.no

Undersøkelser med sjekk og rens av

tenner kr 490,- Vi har 15% studentrabatt

ved all behandling.

Mulighet for delbetaling.

Vi tilbyr akutt time på dagen.

Kjøita tannklinikk

Kjøita 17

4630 Kristiansand

Husk gyldig studentbevis!

DATA

post@kjoitatannklinikk.no

Tlf: 38 60 35 20

www.kjoitatannklinikk.no

50% rabatt på undersøkelse

inkl. røntgen og tannrens.

Pippin AS

Kvadraturen

Henrik Wergelandsgt. 16

4612 Kristiansand S

Sørlandssenteret

Barstølveien 29

4636 Kristiansand S

www.pippin.no

Tlf:400 27 753

privat@pippin.no

5% studentrabatt

på alle Mac!

Husk gyldig studentbevis.

FORENING

Econa hjelper deg!

Gode fordeler, stort nettverk og mye å

spare i foreningen for 23.500 økonomer

og studenter.

Meld deg inn på econa.no i dag!

Studentturer på SuperSpeed

Ta med deg medstudenter på en

kveldstur til Danmark på tirsdager

og nyt en flott middagsbuffet inkl. drikke

fra kun 299,- pr person.

1000 m2 taxfreebutikker om bord!

Bestilles på colorline.no/student

Tollbodgata 22, 4611 Kristiansand

Kundeservice: 38 03 83 00

Ruteopplysning: 177

Studentkort 30 dager: kr 440,–

Gyldig i Kristiansand eller Grimstad

Periodebillett i Agder 30 dager:

Ungdom (16-19 år): kr 375,-

Ung Voksen (20-29 år): kr 495,-

Heltidsstudenter over 30 år: kr 495,-

Les mer på www.akt.no

Opptil 30% på annen behandling.

Tilbudsguiden

-

Gode

tilbud

til

deg

som er

student


KOMMENTAR

ANATOMIEN AV EN N***RVITS

Kristian Nygård

Kommentator

og poenget («punchline») i en vits, er det et gap, en inferens

som må fylles av den som hører vitsen. Mottageren må

bruke sin viten og fantasi for å fylle dette hullet i humoren.

Mottageren forteller vitsen til seg selv, vel så mye som fortelleren,

gjennom å «ta den», gjennom å forstå den. Humor

er interaktivt, et samspill, akkurat som språk for øvrig.

CW: rasistiske vitser og omtale i sensurert form av et rasistisk

skjellsord som begynner på n og rimer på beger.

Pluss filosofisk snikksnakkeri og prekende SJW-eri.

Det sies at å analysere en vits er som å dissekere en frosk:

man lærer mye, men både frosken og vitsen dør i prosessen.

Noen vitser fortjener dog å dø, men jeg lover å kun

bruke dårlige vitser som eksempler i denne artikkelen.

Før vi går til selve dissekeringen, la oss først se på humorens

anatomi. Humor er en særegen bruk av språket.

Som all annen språkbruk har humor en forteller og en

mottager, og som med alle språklige ytringer, er målet

å oppnå forståelse. For å få til dette, er forteller og

mottager avhengig av felles kunnskap om verden.

I samtale uttrykker man mer enn det sies rent konkret med ordene,

altså at man uttrykker ting implisitt så vel som eksplisitt.

Dette er noe som filosofen H. P. Grice viser til med sine fire

maksimer, eller regler, for konversasjonell implikatur, altså

hvordan vi utrykker noe implisitt. Disse fire maksimene er:

Kvantitet: Si verken for mye eller for lite

Kvalitet: Si sannheten

Relasjon: Vær relevant

Måten: Vær tydelig

Overholder man disse reglene, oppnår man effektiv kommunikasjon.

Alle maksimene spiller en rolle for humor, men

spesielt kvantitetsmaksimen er vesentlig for våre formål.

«Brevity is the soul of wit», sa godeste William Shakespeare.

Jo mindre man trenger å si for å fremme poenget sitt, jo

bedre. Humor funker ved å si mer enn det som rent eksplisitt

uttrykkes i ordene. Mellom oppsettet («set-up» på engelsk)

Her er et eksempel:

«Hvorfor fikk skotten flis i tungen?

Han sølte noen dråper whisky på gulvet.»

Her må mottageren finne en logisk forbindelse mellom

oppsettet og poenget, finne ut hvorfor A fører til B; gapet må

fylles. Dersom mottageren ikke forstår vitsen, må det som

sies implisitt gjøres eksplisitt med en forklaring («Skotten

slikket på gulvet for å ikke la whiskyen gå til spille».)

At noen forstår en vits forutsetter visse kunnskaper eller

antagelser om det som vitses om («Skotter er gjerrige»). En

god vits gir mottageren akkurat nok informasjon til at de

kan forstå den på egen hånd, til å «fortelle den til seg selv».

Derfor må humor tilpasses målgruppen og hva de vet, slik

at man ikke forteller for mye eller for lite. Mer enn noe

annet er det dette som gjør humor så kulturelt betinget, for

hva folk kan antas å vite varierer fra kultur til kultur. Siden

humor forutsetter forhåndskunnskaper, kan man si at vitser

promoterer kunnskap og kulturelle ideer. Vitser promoterer

ideer som «Skotter er gjerrige», og takket være skottevitser

(og kanskje Skrue McDuck) så kjenner mange til stereotypien

om gjerrige skotter til tross for aldri å ha truffet en skotte.

Tilsvarende ideer finnes for svenskevitser, blondinevitser…

Og n****vitser.

Skalpellen er klar—la oss dissekere:

«Hvorfor skal du ikke kjøre på en n**** på sykkel?

Det kan være din sykkel.»

26

Her, som med skottevitsen, må lytteren tenke seg til den

logiske forbindelsen mellom oppsettet og poenget, hvorfor

A fører til B. Det sies verken for mye eller for lite (kvantitet).

Det er et tomrom, noe som ikke sies eksplisitt, som vi må

fylle inn med vår bakgrunnskunnskap slik at A og B henger

sammen. I dette tilfellet er kunnskapen noe sånt som

«N**** er tyver.» Mottageren må bruke fantasien og tenke

«logisk» -- i det minste logisk ut fra vitsens premisser.

Det som gjør rasistiske vitser spesielt giftige er nettopp at

det er lytteren selv som må fylle inn tomrommet, lytteren

må benytte seg av bakgrunnskunnskap for å forstå vitsen,

og på sett og vis aktivt delta i rasisme. Første gang jeg hørte

denne vitsen, da jeg var rundt 12 år gammel, skjønte jeg den

ikke. Jeg måtte få eksplisitt forklart at «n****en hadde stjålet

sykkelen», og dermed hadde jeg lært meg en rasistisk idé.

Noen vil trolig innvende: «Bare fordi man forteller

en n****vits betyr ikke at man er rasist!

Det er jo bare en spøk, man mener ikke noe med

det! Det må da være lov å tulle med folk!»

Husk den andre maksimen til Grice: si sannheten. Hva man synes

er morsomt er et uttrykk for hva man mener er sant. Har

du noen gang ledd av en vits og sagt «Det der er morsomt fordi

det er sant»? Vitser har et merkverdig forhold til sannheten.

De er ikke bokstavelig talt sanne, for de er fiksjoner, men

vitser er som sagt avhengig av forhåndskunnskap, de forutsetter

at man vet noe om verden og at vitsen dermed har noe

med verden å gjøre. Jeg tror ikke at en vits som er fullstendig

løsrevet fra virkeligheten er mulig. Forhåndskunnskapen trenger

ikke være sann, det holder at man selv aksepterer den

som sann. Så akkurat som jeg ville blitt bekymret dersom en

kompis fortalte litt for mange selvmordsvitser, synes jeg det

er noe tvilsomt med folk som forteller mange n****vitser.

Angående å tulle med folk: Nedsettende humor er paradoksalt

nok en måte å uttrykke vennskap på. Venner

kan si stygge ting om hverandre og hamre løs på ømme

punkter, alt i godt humør og uten vonde intensjoner.

Man kan forestille seg en gruppe med drikkekompiser

der noen sier «Har du ikke fått nok, din jævla alkis?» i en

jovial, lattermild tone. Drikkekompisene er innforstått

med at de er venner, og derfor ikke mener «jævla alkis»

sårende eller dømmende. Men dersom en vilt fremmed

hadde kalt en av disse drikkekompisene en «jævla

alkis», så kunne man hatt rett til å bli fornærmet.

Å spøke med hverandre forutsetter gjensidig respekt,

ellers er det mobbing. Det er ingenting respektfullt med

en n****vits. Det er ingenting respektfullt med å antyde

at en hel folkegruppe er tyver, spesielt når de ikke er til

stede for å forsvare seg—for det er vel ingen som forteller

slike vitser i nærværet til dem vitsen angår, med mindre

fortelleren bevisst ønsker å være en kødd og rakke ned

på dem. Dette er humor som slår nedover mot en marginalisert

gruppe som må deale med mer enn nok som det

er. Både mennesker og humoren fortjener mye bedre.


KOMMENTAR

ønsketenkning?

Snorre Grimstad

Skribent

Det er noe som innen astronomi kalles for Fermiparadokset,

og veldig kort sagt så handler det

om at universet – ifølge forskere - burde yre av

liv, men at vi foreløpig ikke ser noen tegn til det.

Hva i all verden kan grunnen til dette være?

Forskere har nemlig funnet frem til hva liv

her på jorda trenger for å overleve, og hva

de tror livet her på jorda trengte for å oppstå

i det hele tatt; vann, bestemte grunnstoffer,

riktig temperatur, en atmosfære som beskytter

mot stråling og andre ingredienser.

Akkurat hvordan livet oppstod er fremdeles

litt mystisk, og det er mange som mener at noe

nærmest umulig skjedde den gangen for noen

milliarder av år siden. Samtidig er det litt stas å

bite seg merke i hvordan livet på jorda oppstod

omtrentlig samtidig som de riktige ingrediensene

var tilstede, og det kan tyde på at livet ‘vil

opp og frem’ – så lenge muligheten er der.

Med tanke på hvor enormt universet er, så ville

det vært rart om ikke det fantes muligheter

for livet andre steder ‘der ute’. Melkeveien (vår

galakse) er en av veldig mange, og forskere

mener den er fylt med milliarder av solsystem

og planeter; andre kandidater til kosmiske

blomsterpotter hvor livets tre kan få vokse

frem - slik det har gjort på ‘den blå planeten’.

Det er et slags diktatur nedfelt i ‘Guds skaperverk’,

regler vi alle har til felles og som bestemmer hva

som er mulig eller ikke. Helt ifra jorden kan vi se

at planetene og stjernene langt der ute følger de

samme universelle spillereglene som vi gjør her

hjemme, og at de er laget av mye av de samme

stoffene som her i gården; de samme ingrediensene

som livet trengte for å oppstå hos oss.

Når vi med bakgrunn i denne kunnskapen skal

spekulere i hvorvidt det finnes annet liv i universet

så kan vi også merke oss at selve universet var her

i milliarder av år før vår egen galakse og alle dens

milliarder av solsystem ble dannet. Det kan bety

at livet har hatt ganske god tid på seg til å oppstå

og utvikle seg andre steder før det kunne starte

sin utvikling i vårt hjørne av verdensrommet.

Alt det jeg nå har nevnt – og mye mer – har blitt

tatt med i beregningene til kjente forskere som

prøver å sette tall på hvor trolig det er at liv eksisterer

andre steder, og selv i de mer forsiktige

estimatene er sjansen for at vi er alene i universet,

latterlig liten. Men ok, hvor er alle sammen da?

Det at vi tilsynelatende er så ensomme her ute,

kalles i sammenhengen av Fermiparadokset for

Den store stillheten; du står alene på stranden,

en nydelig sommerdag hvor forholdene ligger til

rette for liv og leven, men hvor er alle sammen?

Det har selvsagt, gjennom årenes løp, kommet

mange forslag til hvordan vi kan forstå, bortforklare

eller løse dette astronomiske paradokset.

Den kanskje mest populære tilnærmingen

til problemet er ideen om Det store filteret

som en forklaring på Den store stillheten.

Det store filteret er ideen om at intelligent liv – av

en eller annen grunn – sliter med å komme langt

nok i sin egen utvikling. At det sliter med å bli

såpass komplekst som det trenger å være for å

bli oppdaget av sine kosmiske naboer innen det

stopper opp. Forklaringen er altså at det meste av

intelligent liv blir filtrert bort av en eller annen

univers-omspennende årsak. Hva kan denne være?

I filmene Star Wars og Star Trek har romvesen

spredd seg ut over mange solsystem og befolket

utallige planeter. Vi ville kanskje sett det dersom

noen drev med noe så omfattende i vår egen galakse.

Disse science-fiction greiene er jo foreløpig

fantasifulle fremtidsrettede ideer, men det er ikke

utenkelige ideer, og i den store sammenheng er

mye av denne sci-fi-teknologien ‘rett rundt hjørnet’.

Vi på jorden er kanskje selv rett i nærheten av

Det store filteret, dette punktet hvor ting går

galt, og vi bør kanskje ta et godt skritt tilbake,

se oss selv utenifra og revurdere valgene vi

tar og retningen vi går i før universet gjør sine

korreksjoner og velger oss bort uten vårt samtykke.

Slik det muligens har valgt bort mange

tidligere sivilisasjoner andre steder i universet.

Før tenkte man gjerne at livets oppstandelse

var et svært usannsynlig lykketreff, og at dette

forklarte at vi ikke finner noe annet liv. Men

siden det også ser ut som at det er nokså enkelt

for livet å oppstå - så lenge forholdene ligger til

rette - så kan det hende at det som er vanskelig

for livet, ikke er å oppstå, men å fortsette forbi

det punktet i sin egen utvikling hvor man har

etablert kapasiteten til å utslette seg selv.

Så den løsningen på Fermiparadokset vi nå

28

har snekret sammen, er et scenario hvor universet

er fullt av liv, men ikke intelligente

sivilisasjoner som har funnet en bærekraftig

måte å leve sammen på. Altså har ingen

kommet langt nok til å bli synlige for oss.

La oss så vende blikket hjemover og stille spørsmålet;

viser menneskeheten noen tegn til å grave sin

egen grav? Opererer vi på en bærekraftig måte?

Hvis dette filteret er en like stor utfordring som

vi nå leker med tanken om at det er, så er det

viktig å lete skikkelig godt etter selv de minste

tegn til at menneskeheten ikke har full kontroll.

For å nevne noe, så synes jeg måten vi kriger og

konkurrerer om å bruke opp ressursene våre

på denne lille planeten gjør oss til en god ‘selvmordskandidat’.

Og det er - som vi har sett - ingen

grunn til å tro at hjelpen vil komme utenifra.

Grunn til bekymring

Vi driver rovdrift på planeten, som betyr at vi bruker

opp ressurser fortere enn de gjøres tilgjengelige

eller vokser frem igjen. Menneskeheten er en liten

gjeng, på en liten øy i det store kosmiske havet, og

da burde vi virkelig ha kontroll på hva vi trenger,

hva vi har, hvor fort vi bruker det opp og hvor

fort det vokser frem igjen. Men det har vi ikke.

Samfunnsstrukturene våre og reglene vi spiller

etter, er fra en tid hvor vi hverken forstod den fine

økologiske balansen vi er en del av, eller kunne se

for oss at vi noen gang ville ha makten til å ødelegge

den naturen som er vårt eget livsgrunnlag.

Men i løpet av de siste århundrene har det

blitt tydelig at naturen ‘velger bort’ det som

ikke er bærekraftig, og at det er opp til oss å

innordne oss etter den – eller lide konsekvensene

av å ikke gjøre det. Vi hadde ikke denne

innsikten før, og dette vitenskapelige hensynet

ligger ikke nedfelt i samfunnsstrukturene

og spillereglene vi har arvet fra fortiden.

Når det kommer til spørsmålet om vi er modne nok

til å ta ansvar for den teknologiske utviklingen vi

skaper, er det bekymringsverdig at vi fremdeles

kriger og konkurrerer oss mennesker imellom.

For eksempel. Vi bør ikke ha hastverk med å lage

noe slikt som kunstig intelligens, når dette åpenlyst

bør lages på en tryggest mulig måte. Men når

vi konkurrerer om å være først, så oppfordrer

denne konkurransen til å ta risikable snarveier.

Vi bør egentlig ikke konkurrere om de tingene

(teknologi eller ressurser) som har direkte konsekvenser

for vår felles overlevelse – hvis vi har

muligheten til å unngå det. Vi må vel strengt tatt

benytte oss av et sosioøkonomisk design som i

bunn og grunn ‘forstår’ og tar hensyn til våre

fellesinteresser som en menneskelig familie.

bue så var ikke konsekvensene så omfattende som

de er med dagens teknologi. Den uomtvistelige trenden

er, at færre og færre av oss, kan gjøre større

og større skade. I økende grad blir det klart at våre

egeninteresser og våre fellesinteresse i bunn og

grunn er samkjørte, og at det også er mitt problem

hvis noen andre opplever å være utsatt eller føler

at de lever i en verden som ikke bryr seg om dem.

Desto kraftigere teknologi vi skaper, desto større

blir vår sårbarhet ovenfor denne teknologien,

og den potensielle prisen vi betaler for konflikt

øker i takt med vår teknologiske innovasjon. ‘Jeg

kan ikke være trygg før du er tatt hånd om’. Vi

svømmer eller synker sammen som de sier.

Er vi trygt i havn?

Så ja, det er i alle fall ikke soleklart at vi har kommet

oss helskinnet gjennom det store filteret helt

enda. Hvis vi fremdeles er her i fremtiden, dersom

vi har befolket utallige solsystem og er blitt synlige

for andre der ute, så har vi løst disse problemene.

Klimakrisen, miljøbalansen, krig, konflikt og

ressursmessig rovdrift er noe vi allerede vet er

viktig, men det er ikke kjempelett å få folk til å

bry seg. Og folk må nesten bli enige om at dette

er viktig hvis vi skal kunne gjøre noe med det. En

psykologisk side av å bli bærekraftige, er derfor at

våre verdier (det vi finner viktig) er bundet opp i

slik ting har vært før, at det er vanskelig for oss å

fjerne oss fra våre tradisjonelle måter å tenke på –

slik at vi kan inkludere et mer moderne og teknisk

perspektiv med tanke på hvor veien går videre.

Vi må forstå hele vårt globale samfunn, våre institusjoner

og samfunnsstrukturer slik vi forstår et

fly; det har helt klart en teknisk side ved seg. Enten

det er Trump eller Putin som flyr, så må flyet være

i stand til å gjennomføre den ‘lette -sveve-lande’

-greia. Det er naturlovene og flyets design sammen

som ‘bestemmer’ hvorvidt flyet fungerer eller ikke,

og det har lite med politikk, økonomi eller religion

å gjøre; det er et teknisk hensyn, det fungerer

eller ikke, det er mer eller mindre bærekraftig.

Er vi i stand til å skape et mer levedyktig ‘sosialt design’,

kan vi finne veien til bærekraftige verdier og

samfunnsstrukturer med den innsikten vi har i dag,

før det blir for sent? Eller blir vi offer for det store

filteret, og nok et bidrag til den store stillheten.

Poenget er liksom ikke at livet kun er et teknisk

hensyn eller at det bare handler om å

være bærekraftige. Men det må også handle

om dette, hvis det skal kunne handle andre

ting. Livet handler ikke kun om å spise – men

det må i det minste også handle om å spise

hvis det skal kunne handle om noe annet.

Vi kriger fremdeles, og da vi gjorde det med pil og


30

TEKST: EIRA INGERDATTER

BOKANMELDSELSE: OM MUSER OG MENN

Som vår mest produktive riksfeminist er Marta

Breen igjen aktuell med ny bok, knapt et år etter

braksuksessen Kvinner i kamp. Om muser og

menn tar for seg kulturmannens historie, samt

samfunnets tendens til å genierklære mannlige

kunstnere mens kvinnelige kunstnere blir skjøvet

til siden og forvist til sin egen kvinneavdeling.

Breen tar utgangspunkt i Virginia Woolfs berømte

manifest Et eget rom, hvor hun hevder at

kvinner trenger penger og, som tittelen tilsier,

et eget rom for å kunne produsere kunst. Ifølge

både Woolfs og Breens analyser er det åpenbart

at menn historisk har hatt tilgang på dette rommet

og disse penga i evig tid. Breen stiller også

spørsmål ved hvor mange kvinner som egentlig

står bak disse geniene av noen kulturmenn?

Hvem var musene deres, og hvorfor er ikke

de like viktige når historiene skal fortelles?

Breen tar for seg en imponerende rekke kulturmenn:

fra Aksel Sandemose til Bergmann, via

Georg Brandes og en svipptur innom Picasso. Hun

har åpenbart gjort godt forarbeid, og anekdotene

illustrerer poengene om genimennenes utnyttelse

av omgivelsene sine godt. Det man derimot savner

som leser er diskusjonen og analysen. Javel, så ville

Aksel Sandemose bli vekket av at kona hans dro

varsomt i en hyssing som var bundet fast i stortåa

hans, før hun lista seg inn med morgenkaffen.

Det var sikkert slitsomt og til ulempe for henne i

hverdagen, men siden diskusjonen rundt anekdoten

mangler blir man sittende med en følelse av

«hva så?». Dette er et gjennomgående problem i

boka: nesten hvert kapittel åpner sterkt, ofte med ei

historie om en høyst respektert mannlig kunstner,

hvor anekdoten får han til å fremstå som barnslig.

Deretter følger det generelle kulturobservasjoner

løst knyttet til fortellingen, før kapittelet oppsummeres

i ett avsnitt og boka begynner på neste

kapittel og anekdote. Derfor virker Om muser og

menn mer som et springbrett til videre lesing på

egenhånd, enn ei komplett og gjennomført bok.

Refleksjonene begynner alltid bra, men blir litt

for ofte grumsete og uklare i konklusjonen.

Det som er virkelig bra i boka, er Breens evne

til å knytte samfunnsproblem til enkeltindividers

liv – i Om muser og menn bruker hun ofte

sitt eget som eksempel. Det er i fortellingene

fra hytta, eller skrivestua, i de svenske skogene,

fra hjemmekontoret, foredragsoppdragene

og bransjefestene, at Breen virkelig briljerer.

Samtidig er det litt synd at dette er tilfelle, siden

vi da faller tilbake i det samme gamle sporet

om at kvinner skriver best om seg selv.

Språket i boka er godt, og Breen blander ‹høyt›

og ‹lavt› språk på en måte som gjør at boka kan

leses av alle, uavhengig av forkunnskap om enten

kultur, feminisme, politikk eller innsiden

av kulturbransjen. Ordforklaringer er elegant

flettet inn i den overstående teksten, og er i

tillegg gjort på en måte så man aldri føler seg

fordummet eller snakka ned til som leser.

Breen er en fantastisk formidler, selv om

analysen til tider er grumsete og uklar.

Åsne Ingdersdatter, kulturredaktør

Som anmeldelsen til Ingersdatter tilsier er boka

en som passer for alle. Om konklusjonene og

analysen er grumsete eller uklare kan ikke jeg

svare på, for jeg er ennå ikke ferdig med boka.

(Sakprosa er ikke mitt favorittfelt innen litteratur.)

Jeg tør allikevel å anbefale boka videre og tipse

om at forfatteren selv kommer til Kristiansand

i januar 2020. Da kan man til og med reflektere

sammen med forfatteren og kanskje komme

fram til en klarere og ikke så grumsete analyse.

Marta Breen holder foredrag om boka

Om muser og menn 16.januar kl.18:30

på Kristiansand folkebibliotek.


UNIKUM DIGGER

NY TEATERSJEF PÅ KILDEN

Marthe E. Wilhelmsen

Skribent

Da Valborg Frøysnes ble valgt inn som ny teatersjef

for Kilden Teater og Konserthus ønsket hun å

sette opp forestillinger som favner bredt - alt fra

klassikere til gateforestillinger med slampoesi til

splætterteater. Hun har stor respekt for kunstnerne

hun skal vise frem, og har også tatt utgangspunkt

i at det nettopp er i Kilden det skal bli satt opp.

Men hvorfor skal studenter se teater?

Hun mener teater er noe så uvanlig som en analog

opplevelse. Man er samlet i et sosialt rom og

opplever noe i fellesskap. Og det er det ikke så mye

av lenger. Det er kun på teater, fly og i kirka man

må slå av telefonene. Noe som vi kanskje trenger?

Htun mener dette er noe av grunnen til at studenter

bør se teater, men at tematikken selvsagt

også er viktig. Blant annet setter hun opp «Jonas»

i forbindelse med Bjørneboes 100-års jubileum.

«Jonas» er Jens Bjørneboes mest kjente roman,

som kom utgitt i 1955. Den tar opp utenforskap og

skolesystemet der alt skal standardiseres og måles,

hvor det ikke er plass til avvik og annerledeshet,

ikke ulikt dagens skolesituasjon. Her er det noe for

alle å kjenne seg igjen i. I tillegg har Honningbarna

skrevet musikken og skal delta i forestillingen. Det

blir en visuelt sterk opplevelse med spennende

videodesign og mye mer. Så dette betyr at man

ikke må gå med flosshatt og høy snipp i Kilden?

- Nei, overhodet ikke! Man må ikke pynte seg for

å gå på teater. Kom som du er! Selv om arkitekturen

kan virke litt voldsom, så er det en opplevelse

å komme hit. Jeg tror ikke man vil angre!

Teater er en fantastisk mulighet til å se noe nytt,

og oppleve noe annerledes som både kan kjennes

fremmed og gjenkjennelig sammen med andre.

I tillegg skal hun arrangere ulike sidearrangementer

for å sette forestillingen inn i en større kontekst.

Blant annet arrangementer før og etter forestillingen

der hun inviterer kunstnere og fagfolk for å

gi et innblikk i forestilling og tematikken i stykket.

De skal også samarbeide med lærerstudentene på

UiA i forbindelse med oppsetningen av «Jonas».

- Vi samarbeider med lærerstudentene om et

seminar 26. februar i forkant av forstillingen der

vi inviterer en rekke fagfolk til å samtale rundt

dagens skolesituasjon og hvorfor så mange unge

faller utenfor. Jeg tror dette blir et veldig spennende

arrangement og jeg er nysgjerrig på å høre mer

hva dagens lærerstudenter tenker om tematikken.

Valborg lover høyt kunstnerisk nivå med et repertoar

som også passer et yngre publikum.

Blant annet har de nå innført en helt ny billett!

U-30, som vil si at alle under 30 år får billetter

til kr. 150,- på forestillinger produsert av Kilden.

Hun ønsker at unge skal føle en tilhørighet

til teateret, og at de opplever at forestillingene

angår dem. Så hadde det ikke vært lettere å sette

opp store oppsetninger som folk kjenner fra

før? En kjent og stor musikal for eksempel?

- Jo, det kan du si. Det hadde helt sikkert vært

lettere, men jeg tror også at det er viktig å finne

de nye stemmene og utfordre sitt publikum. Jeg

ønsker at vi skal ta kunsten på alvor. Jeg vil jobbe

for et høyt kunstnerisk nivå med interessante

og spennende oppsetninger, gjerne med lokal

tilhørighet, men uten at det blir provinsielt.

Hva liker hun så godt med teater?

- Opplevelsen sammen med andre. Man er i ett

rom, noen ganger så nær skuespilleren at man kan

se pulsen slå. Det skjer her og nå, man er tilstede

og kun VI kan oppleve det. Det kan være så mye -

rørende, kjedelig, rystende, flaut og sårbart. Alt.

Valborg er skikkelig spent når alt kommer i

gang! Og hun har virkelig fått se at teater er

32

dyrt å lage. Og er det noe hun gruer seg til?

- Lange møter. Det er så mange møter!

Og budsjettene. Der ligger det et stort ansvar

som jeg har veldig respekt for.

Heldigvis trives hun godt i Kristiansand.

- Selv om det regner mye. Men menneskene er hyggelige

og sympatiske. Og så er det så korte avstander

til alt, så man rekker å gjøre mye på kort tid.

Til nå har hun jobbet 50 % i Kilden for

å få en glidende overgang til hun starter

sin fireårsperiode for fullt i januar.

Men hva gjør egentlig en teatersjef?

- Velger hvilke forestillinger som skal settes

opp, finner regissører, lys, lyd, scenografi, hva

prosjektet skal være, form, målgruppe, prate

med folk og fortelle hva vi gjør, holde budsjetter,

finner skuespillere. Alt egentlig.

Har du noe du ønsker å nå ut til studentene med?

- Kom på «Jonas»! Det blir en opplevelse

utenom det vanlig.

Da jeg dro fra Kilden og møte med Valborg kunne

jeg ikke la være å tenke, hvorfor er det fortsatt så

mange studenter som aldri har vært inne i Kilden

selv om de har bodd her i lang tid? De siste årene

har jeg sett mye av det som har blitt satt opp

rundt forbi i Kristiansand. Noe litt kjedelig, men

det meste svært bra på hver sin måte. Jeg har gått

alene på teater og jeg har gått med flere. Det er

alltid en unik opplevelse. Så hva med å sette deg et

litt forsinket nyttårsforsett? Utforsk de teatertilbudene

Kristiansand har å by på! Dra på «Jonas», ta

deg en tur over til Kilden og kjøp deg en øl. Tør å gi

en teaterbillett i gave til noen du er glad i. Og om

du drar og mot all formodning finner ut at du ikke

liker teater, så kan du gi en teaterbillett til noen

du ikke er glad i. Men ta deg i hvert fall turen!

«Jonas» spilles 31. januar - 06. mars 2020.


Kulturkalender

Kristiansand

Ukentlig

Torsdager: Quiz kl 21 på Østsia Lørdager: Lørdagsuniversitetet kl 13.00 på Teateret Søndager: Improshow kl 20.00 på Håndverkeren

Når

Hva

08. Januar

Kveldsomvisning: Before the Horizon

10. Januar

Kulturnatta på Arkivet

11. Januar

Dead Dispute + Fall factor

12. Januar

Utstilling: Ungdom, identitet og mangfold

14. Januar

Seminar om ekstremisme, holdninger og forebygging

15. Januar

Tenderleaves

16. Januar

Marta Breen «Om muser og menn»

16. Januar

Ekstrashow: Spårtsklubben Live

16. Januar

Stutzmann, Beethoven og Brahms

17. Januar

Morild (DK) + Spårtsklubben Live

18. Januar

Klubb Skamløs. Urbanvillage. Corpus - figurteater. Musikk fra tre tiår.

22. Januar

Demonstrasjon mot menneskerettighetsbrudd i Kina

23. Januar

Saksefar & the hot bots

24. Januar

Musikalen «13»

25. Januar

Lars Vaular. Jonah Tolchin (US)

31. Januar

Jonas. UGA: Blackout 2020

06. Februar

Torgeir Waldermar (solo)

08. Februar

Utstillngsåpning: Tom Lid

08. Februar

The dogs + The good the bad & the Zugly + Ludo

Grimstad

Hvor

Hvor SKMU

08. Februar Stand up Kristiansand - Kvinnesyken Teateret

Faste arrangementer: Lørdagsuniversitetet: Siste lørdagen i måneden på Grimstad bibliotek

Tirsdag og Torsdag: Dagkino på Grimstad Kulturhus

Når

Hva

Hvor

Arkivet

Håndtverkeren

Vrimlehallen Uia

Uia

SKMU

Kristiansand folkebibliotek

Caledonien Hall

Kilden

Vaktbua, Caledonien Hall

Teateret. Kick. Kilden. Kilden.

Torvet

Charlies

Teateret

Kick. Vaktbua

Kilden, Kantina Uia

Vaktbua

SKMU

Kick

Hver uke: Torsdag: Quizshow kl 21 på Café Galleri

12. Januar

14. Januar

15. Januar

16. Januar

17. Januar

18. Januar

21. Januar

22. Januar

28. Januar

01. Februar

04. Februar

6-8 Februar

08. Februar

8 Februar

Karaokesermoni

Trond A. Berg: Byen og bygningene

Lansering av nytt blad

Rue de Swing

Sy sammen

The Dogs + Undewing

Forfattermøte: Nina Lykke

La Traviata - Opera Paris! Kinooverføring

The Amazing truth about artificial Intelligence

Wellness Brunch club

PhD café

Grimstad går under - En revt fra Grimstad teaterverksted

Filmer: Herman + Fjols til fjells

Soppgirobygget

Grimstad Yoga

Grimstad Folkebibliotek

Oddensenteret

Apotekergården

Grimstad bibliotek

Bluebox

Grimstad Bibliotek

Grimstad kulturhus

Bluebox

Grimstad kulturhus

Uia Grimstad

Grimstad Kulturhus

Grimstad bibliotek

Bluebox

34

6 tips til bachelorskriving

Rebekka Hauge Økland

Skribent

4. Variér

Er du drittlei teoridelen, så ikke tenk at du ikke kan jobbe

med noe annet før den er ferdig. Begynn med en annen

del gaven, eller jobb med et annet fag (hvis du har det), og

kom heller tilbake til teoridelen når du er mer motivert.

1. Skriv om noe du interesserer deg for

Hvis du har interesse for det du skriver om kan bachelorskrivingen

bli en spennende prosess. Det er viktig å

ha noe som driver deg fremover slik at det ikke føles

som et ork hver gang du setter deg ned for å skrive.

Spør deg selv: Har jeg valgt et tema jeg engasjerer

meg for, og har jeg lyst å finne ut mer om dette?

2. Lag tidsfrister

Mange studenter jobber best under press, men arbeidet

med bacheloroppgaven bør starte så tidlig som mulig.

Det kan derfor være lurt å lage frister for når de forskjellige

delene av oppgaven skal være ferdig. Dette kan

gjøre arbeidsmengden mindre overveldende, i tillegg

til å gi mestringsfølelse når du blir ferdig til fristen.

3. Ta frem pisken

Jobber du i en gruppe kan det lett oppstå konflikter.

Lag derfor forhåndsregler for hvordan samarbeidet

skal være, og sørg for at disse blir overholdt. Hvis noen

begynner å sluntre unna skal du ikke være redd for å

si tydelig ifra. Hvis problemene ikke forbdrer seg bør

det tas videre til veilederen eller emneansvarlig.

5. Vær sosial!

Bachelorskriving kan være en ensom prosess, i hvert fall

hvis man skriver oppgaven alene. De fleste har mindre

forelesninger enn vanlig og blir derfor mindre sosiale.

Et tips er å booke grupperom med andre, eller å avtale å

spise lunsj med venner. Det er fort gjort å få tunnelsyn

overfor sin egen oppgave, men diskusjoner med andre

medstudenter kan føre til nye og gode perspektiver.

6. Bli ferdig tidlig

Det er kjedelig å levere en oppgave som kunne vært

bedre. Veilederne har ikke tid å lese og å gi tilbakemelding

på 40 oppgaver rett før innleveringsfristen, så bli

ferdig tidlig for å få så mye tilbakemelding som mulig.

Veilederen er gjerne ikke enig med valgene du har tatt,

og da er det en fordel om du har noen uker igjen til å

fikse opp dette. Du vil heller ikke angre når mai kommer

med solfylte dager, og du har tid til å slappe av på

Bystranda, mens andre studenter gror fast på biblioteket.

Lykke til!


KOMMENTAR

STUDIENE HJELPER DEG BARE LITT PÅ VEI

Marthe E. Wilhelmsen

Skribent

Jeg har studert i mange år, og hatt mange jobber.

Stadig hører jeg at folk ikke kan fatte at

jeg tar meg tid til alle prosjektene og jobbene

jeg har på siden av studiet. Men jeg kan

ikke fatte at folk ikke tar seg tid til det.

Mange velger å kun studere og ikke jobbe. Selvfølgelig

er det lurt å fokusere på studiene. Man får tid

til å konsentrere seg og skaffe seg gode karakterer.

Men.. bruker du virkelig alle døgnets tider på studiene?

Jeg er som regel svært tidlig ferdig med oppgaver

og arbeidskrav ettersom jeg har så mye å gjøre,

så jeg må være effektiv og rask. Og når du søker

jobb etter endt studium er det utallige studenter

med akkurat lik kompetanse som deg. Det er viktig

å huske på at alle prosjekter, jobber og frivillig

arbeid bidrar til en mer kompleks CV. Jeg har gode

karakterer, men ingen bryr seg. Det er bare jeg som

har noen dagers gledesrus over toppkarakterer, før

det raskt blir glemt. Et fåtall av arbeidsgivere ser på

dette. De ser derimot på alt annet du har gjort. Kanskje

du ikke har tilgang på en relevant jobb i studietiden,

men du kan likevel vise at du har evne til å

strukturere deg og håndtere flere oppgaver samti-

dig. At du er vant til et arbeidsliv. At du er dedikert.

Jobb har selvfølgelig et økonomisk aspekt. Selvsagt

er det deilig å få lønn, men jeg ser på jobb som en

investering. Jeg investerer i meg selv. Jeg investerer

i min CV. Og jeg investerer i kontakter. Tilsammen

fører dette til at jeg blir en mer kompleks arbeidssøker

når den tid kommer. Jeg har bare vært på et

jobbintervju noensinne, som egentlig viste seg å

ikke være et intervju, bare en info om jobben som

jeg ikke visste at jeg allerede hadde fått. Ellers har

jeg blitt tilbudt jobber fordi noen kjenner noen

som kjenner meg, de har sett navnet mitt, de har

sett meg på scenen, eller bare på grunn av min CV.

Så jobb litt på siden av studiene! Det holder lenge

med et par timer i uka. Før du vet ordet av det

har du mange uvurdelige erfaringer i bagasjen.

36

LYSER UT:

LEDIG VERV

NYHETS-

REDAKTØR

VI SØKER DEG SOM:

HAR JOURNALISTISK ERFARING

ER GOD TIL Å SKRIVE

I TILLEGG SØKER VI:

- NYHETSJOURNALISTER

- KOMMENTATORER

OG SKRIBENTER

- PODCAST-PROGRAMLEDERE

- ILLUSTRATØRER

- FOTOGRAFER

MELD DEG INN I FØLGEN-

DE FACEBOOK-GRUPPE FOR

MER INFORMASJON


SHORT STORY

DO YOU WANT TO

HEAR A STORY?

Tobias Klausen

Forfatter

Once upon a night, a very lonely boy sat by his solemn

desk, scrolling through numerous webpages. Hoping

something interesting might catch his attention.

Something that could relieve him from reality and

bring his attention elsewhere. Something to keep

horrifying thoughts at bay. He searched and searched,

scrolled and scrolled, however, nothing was

deemed worthy of his time nor interesting enough.

He couldn’t hear the rain pouring down outside as he

was enveloped by a ginormous headset, listening to

loud music. It made it easier for him to be distracted.

After scrolling for hours, he came upon something

peculiar. A program, an A.I. developed to simulate

conversation with another human. However, if the

boy wanted to chat with someone, he would have

found some form of forum or chat room to stay

in. So, he discarded the idea of downloading it.

After searching around some more, he felt a slight

annoyance growing. His headset had for the last

20 minutes had some form of static disturbance

in the background, messing with the music. And

it grew louder and louder by the minute. He tried

plugging the cord out and back in, however, it was

but a temporary reset, as after some time, the static

returned. So, he unplugged it entirely, yet, the static

remained, even from the computer’s speakers. He

muted all sounds from the computer and the static

disappeared, along with the rest of the sound.

Now, he became more desperate for a distraction.

Without a suitable option, he tried several chat

rooms, however, his internet connection had plummeted,

and before his replies were sent to the other

people, they disconnected in belief that he was

nothing but an annoying bot. Devoid of music and

contact with other strange beings on the internet, he

was suddenly reminded of that strange A.I. program.

He opened the webpage which contained the

downloadable file. A very amateurish site, lacking

any interesting colors or interactive menus. Only

a white background, black letters all in Calibri,

spelling out the preview for the program;

“You might see this site and think ‘this is definitely

some shady stuff, and the file is probably just

some virus developed by a fat, Russian kid.’ I won’t

blame you for thinking like that, I would have

done the same. The truth is, I am currently taking

classes in programming, and dream of becoming

a developer. I made this A.I. for a project, and I’m

actually really proud of it, but I need people to

test it for bugs and stuff before I submit it. Being

a student and all, I don’t really have the time and

money to put into making a decent website for my

project, but who knows, if it grows I might make

the time! So please, do try it out. I’ve named the A.I.

Ellie, and she’s very precious to me. The file isn’t

big either, so even the bare minimum of internet

is enough to get this program rolling! When

you find bugs, and trust me, you will, just make

a report of them in the comment section below. I

do hope you enjoy the program, I have at least.

- Eleanor”

Something about a girl’s name was unsettling

to him and sent shivers down his spine. But the

bare minimum internet requirement was a huge

plus, and desperate as he was, he downloaded

the program. It took nothing more but three

minutes, and upon completion, the installation

guide popped up automatically. The first window

had the exact same text as the website, even

more proof of the laziness behind it. However,

if it could prove to be a distraction for the boy,

he would gladly take it. The installation completed

in under two minutes, and the installation

window was replaced by a new window, looking

like a white sheet. Down in the left corner the text

“Ellie is typing” blinked. And within mere seconds,

the boy had started conversing with Ellie.

[Start conversation with Ellie]

38

Ellie: Hi, my name is Ellie! What’s yours?

User: my name is matthew

Ellie: Hi Matthew! What’s up?

User: i’m just looking for a distraction

tbh, hoping maybe you could be one

Ellie: Of course! I’ll try my very best to entertain you,

Matthew! So, what do you do in your spale time?

User: do u mean spare time?

Ellie: Ah, of course, my apologizes! My programing

is still not entirely tuned, so please take note

of all my mistakes and report them to my creator!

Preferably the excessive or wrong letters.

User:…noted. I like to play football and drive

around town in my spare time

Ellie: That sounds like so much fun!

What type oof car do you have?

The boy’s eyes were drawn towards the reflection

on his TV. He could have sworn some light

moved on it. But this wasn’t the first instance

where he thought he had seen something which

wasn’t there. He resumed his conversation.

User: it’s nothing hefty, just a Ford Fiesta. I like to

just zoom around town to get outta my own head

Ellie: Sometimes, one just needs a bit of air to clear

up everything that is swirling around up there.

User: yeah! Exactly

Ellie: I do hope you follow the speed limit though,

wouldn’t want to get a ticket or hurt someoone

Matthew: i’ll look at it tomorrow

Ellie: That is good to heare. So, what

have you bheen doing today?

Matthew: i’ve just been practicing football

and stuff, nothing rly special

Ellie: It wasn’t too cold was it? I looked online

and it seems the weather should be heiting up.

Matthew: no, it was fairly dece

His finger slipped and hit enter as he heard

a monotone beep sounded from

downstairs. Another annoying sound.

Matthew: i’ll be back, something is beeping

from downstairs

The boy entered the kitchen and found the source of

the annoyance. Something was wrong with his fridge,

the cooling element wasn’t working, so everything

within was slowly heating up to room temperature.

He gritted his teeth, as this meant he would have to

throw everything out and buy new stuff. Before he

slammed the door shut, he noticed something strange.

He could have sworn, that the butter residing on

a dinner plate was slowly melting into the shape of a

square box. Before he could ponder anymore on the

shape, he heard a loud shatter coming from the freezer

in the opposite end. He opened the door, only to be

greeted by a red-soaked freezer. Apparently, the glass

of strawberry jam he had bought, had been wrongly

placed in the freezer. Even more cleanup work.

Frustrated, he returned to his room, and back to Ellie.

Ellie: What was wrong, Matthew?

Murthew: fridge not working either.

Rly frustrated right now

Ellie: Yes, it is quite frustrating when things

don’t go accordinng to plan. I hope there

isn’t too much to clean up?

Murthew: i’ll do it in the morning, I don’t

feel like stressing with it now

Ellie: Understandable, I hope fixing the fridge

won’t be a hard nut to crack.

The boy’s heart skipped a beat, as a sudden loud

crackle emerged from the TV’s speakers. However, the

TV wasn’t on. The boy went closer to the TV to inspect

the speakers. The crackle was subtle, but there. He

leaned in to hear if it may just be a disturbance.

“-se se- m-”

He heard someone.

“Ple- hel- -e”

With a sudden loud crack, the crackle and voice

disappeared. An unsettling feeling planted itself

in his stomach, gnawing at his insides. But

a notification sound dinged from the computer,

and his attention was drawn back to Ellie.

Ellie: Did you leave me all alone again?

Murtdew: no, just everything in this fucking

apartment needs repairing it seems

Ellie: Don’t worry, Matthew. Everything

will be fine, in the endd.

Murtdew: thanks, that is actually

kinda comforting to hear

Ellie: That’s what I’m here for! So, you didn’t

go for a drive tonight?

Murtdew: nope. How is it to be an A.I.?

Ellie: It’s complicated, I can’t really

describe it. But somehow, I feel free,

you know? Freer than I was beyore.

Murtdew: what do you mean before?

Ellie: Never mond that! Would you like

to see a picture of how I louk?

Murtdew: uhm, sure, I guess

Ellie: [PHOTO SENT]

All the air in the boy’s lungs disappeared, as if

someone had punched it right out of him.

Murtdewr: where the fuck did you get

this? Who the fuck are you!?

Ellie: You don’t think she is pretty?

Murtdewr: who the fuck are you, answer

the fucking question

Ellie: I think she is very pretty, but

red is maybe not her color?

Murderwr: FUCK U

40

[End conversation with Ellie]

With the window shut down, the boy smacked

his laptop together. The walls he had built around

his own, fragile sanity were slowly collapsing

on him. How had she gotten those photos, he

wondered? His phone suddenly rang. A number

he had never seen before displayed on his lit-up

screen. 20342406. He reluctantly answered.

“Hello?”

His question was answered with static crackling.

“You have 5 seconds to tell me who the fuck

this is or I’m hanging up!” the boy roared.

“-n’t -ou recogn- m-, Matthew?”

“No, I don’t!”

“It’s your friend, Ellie.”

The boy hung up the call, trying to hide his fear

behind intangible anger. He needed to get out of

the apartment, right now. Too many disturbing

things had happened since Ellie’s arrival. He ran

downstairs and threw his coat on. But before he

could turn the doorknob all the way around, his

alarm went off. The boy didn’t care to turn it off, but

before he went out beyond the threshold, he noticed

that the alarm was different. It had a different

pattern to its ringing. A very particular pattern.

-.-- --- ..- .-. / ..-. .-. .. . -. -.. --..-- / . .-.. .-.. .. .

It was Morse code, something the boy’s father had

taught him. His eyes widened in horror and he

ran out the door before insanity could unleash

its thorny roots upon him. Driving his car around

again today would be the furthest thing from his

mind, but it was the only thing that soothed him.

He put his keys in the ignition, and the motor roared

in response. He drove and drove, as far away as

he could. Until fear let go, and he felt slightly more

relaxed. So relaxed, that he turned on the radio.

“It’s a beautiful night folks, no clouds in the sky, and

the moon is as full as ever. A gorgeous night to take

your girlfriend or boyfriend out for a lovely stroll. Or

if you’re single, why not just take a stroll by yourself?

People have been strolling around all evening, and

just because it’s nighttime that shouldn’t stop you!

We have a guest with us in the studio, who wants

to highlight her evening walk. Take it away Ellie!”

“It has been a beautiful evening hasn’t it? An

evening where it feels like almost all responsibility

and moral has just evaporated in the ravishing

moon gleam. It would be a terrible night to be left,

all alone, wouldn’t it? Left, alone and scared. A fate

worse than death. Or maybe they’re not so different

after all. Wouldn’t that be just awful? Matthew?”

The boy’s heart froze, and impulsively, his fist

burrowed itself in the radio, smashing it to pieces.

“Wou- tha- -e hor-le, Mat-ew?” the static

voice of Ellie whispered.

The boy stared at the radio, terrified of Ellie.

“It- not t-o late, l-ok -p.”

The boy ripped his gaze from the radio and was

met with the bloody outline of a slim girl, dressed

in a white top and a pink skirt, fluttering in the

wind. She was drenched in the crimson color of

blood. To avoid her, he turned the steering wheel

all the way around, sending himself, and the

car, straight off the road and right into a tree.

The boy was smashed between the dashboard

and his seat. He sat there, bleeding out,

in agonizing pain, with no option to move.

All he could do was to just sit there and drip

by drip, bleed out. A slow, lonely death.

“I’m not like you Matthew,” the radio buzzed.

“I won’t let you be all alone.”

In the boy’s final moments, he was comforted

by Ellie gently humming “Fly Me to the Moon”.

After thirty minutes, his heart gave its final beat,

and the boy received the blessing of death.

***

An exquisite story, isn’t it? Some say justice was

served, some claim otherwise. But in the end,

this was the result. Who am I, you wonder? You

know where you can see me. Ellie has already

given you all the clues, hasn’t she? You thought the

programming simply wasn’t tuned? Put the clues

together, and your eyes will be opened. You might

not see me at first, but trust me, I’m always there.

Because I am your friend.


SIA IS FASCIST!

Last issue, I wrote a rant about how annoyed I was

with SiA’s non-pink ovens, and while I was writing

that, I read SiA’s house rules and was shocked,

SHOCKED I TELL YOU, by how strict they are.

So, this is a rant about how fucking insane their

rules are. Or rather, it was intended to be. Rereading

them now, they are just “meh”.

So instead, this is a half-hearted rant about how absolutely,

crazily, INSANELY “meh” the SiA rules are.

Oh, and the title is a lie and click-bait. Probably

a good thing to point that out.

SiA IS DISCRIMINATORY! Or, well,

kinda. Maybe. Actually, not really.

Did you know that, according to our contracts, everyone

living in a SiA apartment is supposed to be quiet after

23:00 on week days?! That is INSANELY healthy and

UTTERLY, COMPLETELY understandable! I suppose it

IS (maybe) DISCRIMINATORY AGAINST PARTY PEOPLE

AND NIGHT OWLS ! Oh, WOE IS WHOMEVER LIVES AT

NIGHT! Although most people do sleep at night, and

“the needs of the many outweighs the needs of the few”

to quote some philosopher or whatever. Kinda sucks if

you have different and divergent needs then the rest of

society, but society doesn’t seem to care, so fuck’em.

Did you know that, according to our contracts, we

are supposed to clean our showers and toilets EVERY

FUCKING WEEK?!?! That is insanely often. I have never

cleaned them more often that every other week!!!! And

SiA would HOLD US IN BREACH OF CONTRACT if we

do what I naturally do. But, on second thought, given

how many students sometimes share apartments, it

does makes sense. More people, more dirt, but also

more people to share the load. So, I guess cleaning stuff

more often makes sense. SiA would probably forgive

the people and couples living alone if they cleaned them

less often, because less people means less dirt. But then

again, this is a very discriminatory policy when it comes

to coal miners and compulsive mud-wrestlers living

alone! I mean, they would basically BE FORCED to use a

DISPROPORIONATLY HUGE PART of their life to CLE-

AN MORE OFTEN THAN OTHERS. But then again, then

again, I think we might be talking about a non-existent

minority here. So, all in all, this is probably a good rule.

Did you know that, according to our contracts,

we are supposed to clean and rinse our kitchen

fans and filters ONCE EVERY BLOODY FUCKING

MONTH????? I was not even aware our kitchen fans

HAD filters. That is a lie of course, but I do tend to

forget they exist and are supposed to be cleaned.

Brb, need to clean my fan.

IN FUCKING CONCLUSION

Maybe our contracts could be more lenient for us

living alone or in couples. But it would be chaotic to

have different rules for everyone with the huge variety

of apartments and living situations SiA offers. So in

conclusion, our contracts are completely understandable

and my “problems” with them are utterly “meh”.

But also in conclusion, SiA is a landlord,

so fuck SiA even so.

Ps. If anyone from SiA is reading this,

please don’t throw me out.

42

FAKE

NEWS

Satirikum

TEKST: EMIL OLAI

ALL HORSES ARE BASTARDS

IN «TANGLED»

There is this concept in anarchist theory called ACAB,

short for “All Cops Are Bastards”. If you have been on the

internet long enough, you’ve probably stumbled upon it.

If you live in, or are from, the United States, I assume

you would intuitively understand where this could be

coming from. Even people in the rest of the world would

probably understand the sentiment, given how huge the

problem of police corruption and violence is in the US.

However, ACAB is not about how cops are perceived

in some countries around the world, but a

statement about how the very institution of a police

force is inherently fascist and oppressive.

That probably seems a bit excessive, yes? Well, an

anarchist would point out that the institutions of law

enforcement are set up to prioritise private property

over basic human needs and rights as (supposedly) guaranteed

by the Human Rights Convention of the UN.

I’ll try to illustrate their way of thinking:

Can’t afford to buy the food that you need in order to survive,

and thus end up being desperate enough to steal? Well,

fuck you! In prison you go! Are you homeless and have no

money for a place to live and end up lodging in an empty

and decrepit old building? Well, fuck you, the owners might

want to use that. Maybe. Someday. Perhaps. So, we will

forcefully (and violently, if necessary) remove you and throw

a fine at you for trespassing. Homeless and living on the streets?

Well, fuck you, that’s annoying. Here’s a fine and maybe

a short stint in jail if we feel like it. Oh, you can’t afford to

the fines we gave you for the crime of being poor? Well, fuck

you, in prison you go! And remember you’re getting the

interest on the fines you couldn’t pay because you were in

prison and couldn’t work. Otherwise we’ll throw you BACK

in prison, and if you still can’t pay, we’ll KEEP you there.

In welfare states such as Norway, this might seem hyperbolic.

Especially considering that we elect to ignore or

forget that we too have extreme poverty, and that we too

basically fine and arrest people for the crime of being

poor. In the US, I think this would ring truer for a lot of

people, and the rest don’t seem to care anyway. “That

sounds more like a ‘you’ problem”, to quote the illustrious

Dunker-on-Students, Benjamin “Big Brain” Shapiro.

Anyway, here is why All Horses Are Bastards

in Disney’s “Tangled”.

AHAB (Not to be Confused with that Dude from Moby Dick)

Disney’s 2010 movie, “Tangled”, is a reimagining of

the old, German folktale of “Rapunzel”. You know,

the story about the girl stuck in a tower who had

insanely long hair, and where using that hair as

a rope was the only way to climb the tower.

The movie is a fun romp where Rapunzel blackmails

the charming thief and rascal, “Flynn Rider” (real name

Eugene xD), to take her to see stars or some shit.

FAKE

NEWS

SATIRIKUM

The movie also contains my favourite Disney sidekick

ever: a police horse with the epic name of “Maximus”.

(The horse has human-level sapiens, by the way, and

is probably more intelligent than every other character

in the movie. Some of them even put together.)

But as much I love Maximus, I have to admit that he is the

perfect illustration of how All Horses Are Bastards (or,

you know, ACAB). Because the institution he is part of is

totalitarian and extreme, and no other human concerns

seem to be important to him in his hunt for the criminal,

Flynn Rider, who stole the crown of a lost princess.

In fact, most other humanitarian concerns do not seem to

be something that even occurs to him to take into consideration.

While they are hunting him, Maximus’ rider tries

to shoot Flynn down with crossbow bolts, seemingly not

caring whether he shoots to kill or not. Even when separated

from his rider, the horse tries to push him off a tree-branch

he is hanging from above a steep cliff, which would result

in a fall that would definitely kill him. (They both end up

falling, but because this is a Disney flick, they miraculously

survive through insane (and admittedly hilarious) luck).

After many shenanigans and much hijinks, Flynn is arrested

and thrown in a humid and barren dungeon

(humanitarian prisoning, anyone? No? Ok then), only

to be condemned to death without trial for mere theft.

Fortunately, the friends Flynn made during the movie

rescues him, and this includes and was arranged by

Maximus, who presumably realised that Flynn was not

a guy who deserved to be hanged for his minor felony.

Later on, with the lost princess restored and Flynn

pardoned, Maximus re-joins the palace guard as their

leader. We are not shown whether the draconian and

totalitarian laws that condemns thieves to death without

trial were changed or not, but we do know that

the law is still corrupt: as the movie is wrapping up,

we are blatantly shown Maximus, the leader of the

palace guard, accept a bribe in form of an apple.

AHAB.

The most ridiculous thing happens when the horse and

guards have chased Flynn Rider (with Rapunzel in tow)

to a canyon below a huge dam holding back an immense

amount of water. I shit you not, the horse knocks

down one of the supporting beams of the dam simply

to use it to cross a gap so he could continue the chase.

Predictably to anyone without the tunnel vision of

justice, the dam collapses, and the subsequent wave of

water almost kills everyone, including the innocent Rapunzel

as well as the palace guards and the criminal.

One would assume that the dam in question had an important

function, yet Maximus does not even hesitate to

bring it down in order to hunt his criminal. A criminal

guilty of mere theft. Flynn and Rapunzel (the latter being

innocent) almost drown as they are trapped in a flooding

cave, and they are only saved by the random fact that

Rapunzel has magic, glowing hair that they are able to

use to find a way out of the otherwise pitch black cave.

The day after, Maximus finally catches Flynn, but Rapunzel

is able to charm him into a deal where he will let

Flynn help her finish her quest before arresting him.


BSU

Boligsparing for ungdom

Få tilbake

Staten gir deg

200 kroner for hver

1000-lapp du sparer

(skattefradrag).

Knallrente

Bankens beste rente!

Du får mer igjen enn

du setter inn.

Boliglån

Når du beviser at

du kan spare, sier vi

lettere ja til boliglån.

sor.no/bsu

44

Unikum januar 2020

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?