30
TEKST: EIRA INGERDATTERBOKANMELDSELSE: OM MUSER OG MENNSom vår mest produktive riksfeminist er MartaBreen igjen aktuell med ny bok, knapt et år etterbraksuksessen Kvinner i kamp. Om muser ogmenn tar for seg kulturmannens historie, samtsamfunnets tendens til å genierklære mannligekunstnere mens kvinnelige kunstnere blir skjøvettil siden og forvist til sin egen kvinneavdeling.Breen tar utgangspunkt i Virginia Woolfs berømtemanifest Et eget rom, hvor hun hevder atkvinner trenger penger og, som tittelen tilsier,et eget rom for å kunne produsere kunst. Ifølgebåde Woolfs og Breens analyser er det åpenbartat menn historisk har hatt tilgang på dette rommetog disse penga i evig tid. Breen stiller ogsåspørsmål ved hvor mange kvinner som egentligstår bak disse geniene av noen kulturmenn?Hvem var musene deres, og hvorfor er ikkede like viktige når historiene skal fortelles?Breen tar for seg en imponerende rekke kulturmenn:fra Aksel Sandemose til Bergmann, viaGeorg Brandes og en svipptur innom Picasso. Hunhar åpenbart gjort godt forarbeid, og anekdoteneillustrerer poengene om genimennenes utnyttelseav omgivelsene sine godt. Det man derimot savnersom leser er diskusjonen og analysen. Javel, så villeAksel Sandemose bli vekket av at kona hans drovarsomt i en hyssing som var bundet fast i stortåahans, før hun lista seg inn med morgenkaffen.Det var sikkert slitsomt og til ulempe for henne ihverdagen, men siden diskusjonen rundt anekdotenmangler blir man sittende med en følelse av«hva så?». Dette er et gjennomgående problem iboka: nesten hvert kapittel åpner sterkt, ofte med eihistorie om en høyst respektert mannlig kunstner,hvor anekdoten får han til å fremstå som barnslig.Deretter følger det generelle kulturobservasjonerløst knyttet til fortellingen, før kapittelet oppsummeresi ett avsnitt og boka begynner på nestekapittel og anekdote. Derfor virker Om muser ogmenn mer som et springbrett til videre lesing påegenhånd, enn ei komplett og gjennomført bok.Refleksjonene begynner alltid bra, men blir littfor ofte grumsete og uklare i konklusjonen.Det som er virkelig bra i boka, er Breens evnetil å knytte samfunnsproblem til enkeltindividersliv – i Om muser og menn bruker hun oftesitt eget som eksempel. Det er i fortellingenefra hytta, eller skrivestua, i de svenske skogene,fra hjemmekontoret, foredragsoppdrageneog bransjefestene, at Breen virkelig briljerer.Samtidig er det litt synd at dette er tilfelle, sidenvi da faller tilbake i det samme gamle sporetom at kvinner skriver best om seg selv.Språket i boka er godt, og Breen blander ‹høyt›og ‹lavt› språk på en måte som gjør at boka kanleses av alle, uavhengig av forkunnskap om entenkultur, feminisme, politikk eller innsidenav kulturbransjen. Ordforklaringer er elegantflettet inn i den overstående teksten, og er itillegg gjort på en måte så man aldri føler segfordummet eller snakka ned til som leser.Breen er en fantastisk formidler, selv omanalysen til tider er grumsete og uklar.Åsne Ingdersdatter, kulturredaktørSom anmeldelsen til Ingersdatter tilsier er bokaen som passer for alle. Om konklusjonene oganalysen er grumsete eller uklare kan ikke jegsvare på, for jeg er ennå ikke ferdig med boka.(Sakprosa er ikke mitt favorittfelt innen litteratur.)Jeg tør allikevel å anbefale boka videre og tipseom at forfatteren selv kommer til Kristiansandi januar 2020. Da kan man til og med reflekteresammen med forfatteren og kanskje kommefram til en klarere og ikke så grumsete analyse.Marta Breen holder foredrag om bokaOm muser og menn 16.januar kl.18:30på Kristiansand folkebibliotek.JANUAR 2020 UNIKUM NR 1 31