Unikum januar 2020

Her, som med skottevitsen, må lytteren tenke seg til den
logiske forbindelsen mellom oppsettet og poenget, hvorfor
A fører til B. Det sies verken for mye eller for lite (kvantitet).
Det er et tomrom, noe som ikke sies eksplisitt, som vi må
fylle inn med vår bakgrunnskunnskap slik at A og B henger
sammen. I dette tilfellet er kunnskapen noe sånt som
«N**** er tyver.» Mottageren må bruke fantasien og tenke
«logisk» -- i det minste logisk ut fra vitsens premisser.
Det som gjør rasistiske vitser spesielt giftige er nettopp at
det er lytteren selv som må fylle inn tomrommet, lytteren
må benytte seg av bakgrunnskunnskap for å forstå vitsen,
og på sett og vis aktivt delta i rasisme. Første gang jeg hørte
denne vitsen, da jeg var rundt 12 år gammel, skjønte jeg den
ikke. Jeg måtte få eksplisitt forklart at «n****en hadde stjålet
sykkelen», og dermed hadde jeg lært meg en rasistisk idé.
Noen vil trolig innvende: «Bare fordi man forteller
en n****vits betyr ikke at man er rasist!
Det er jo bare en spøk, man mener ikke noe med
det! Det må da være lov å tulle med folk!»
Husk den andre maksimen til Grice: si sannheten. Hva man synes
er morsomt er et uttrykk for hva man mener er sant. Har
du noen gang ledd av en vits og sagt «Det der er morsomt fordi
det er sant»? Vitser har et merkverdig forhold til sannheten.
De er ikke bokstavelig talt sanne, for de er fiksjoner, men
vitser er som sagt avhengig av forhåndskunnskap, de forutsetter
at man vet noe om verden og at vitsen dermed har noe
med verden å gjøre. Jeg tror ikke at en vits som er fullstendig
løsrevet fra virkeligheten er mulig. Forhåndskunnskapen trenger
ikke være sann, det holder at man selv aksepterer den
som sann. Så akkurat som jeg ville blitt bekymret dersom en
kompis fortalte litt for mange selvmordsvitser, synes jeg det
er noe tvilsomt med folk som forteller mange n****vitser.
Angående å tulle med folk: Nedsettende humor er paradoksalt
nok en måte å uttrykke vennskap på. Venner
kan si stygge ting om hverandre og hamre løs på ømme
punkter, alt i godt humør og uten vonde intensjoner.
Man kan forestille seg en gruppe med drikkekompiser
der noen sier «Har du ikke fått nok, din jævla alkis?» i en
jovial, lattermild tone. Drikkekompisene er innforstått
med at de er venner, og derfor ikke mener «jævla alkis»
sårende eller dømmende. Men dersom en vilt fremmed
hadde kalt en av disse drikkekompisene en «jævla
alkis», så kunne man hatt rett til å bli fornærmet.
Å spøke med hverandre forutsetter gjensidig respekt,
ellers er det mobbing. Det er ingenting respektfullt med
en n****vits. Det er ingenting respektfullt med å antyde
at en hel folkegruppe er tyver, spesielt når de ikke er til
stede for å forsvare seg—for det er vel ingen som forteller
slike vitser i nærværet til dem vitsen angår, med mindre
fortelleren bevisst ønsker å være en kødd og rakke ned
på dem. Dette er humor som slår nedover mot en marginalisert
gruppe som må deale med mer enn nok som det
er. Både mennesker og humoren fortjener mye bedre.
JANUAR 2020 UNIKUM NR 1 27