Ekklesia - Guds verktøy for forandring i samfunnet

over hele Jerusalem» – byen som korsfestet grunnleggeren (se
Apg 5,28) – og titusener sluttet seg til deres rekker ved offentlig
å bekjenne at Jesus virkelig er Guds Sønn.
Veksten var så dynamisk at bare to år etter at Paulus hadde
etablert Ekklesia i Efesos, het det at «alle som bodde i (den
romerske provinsen) Asia, fikk høre Herrens ord» (Apg 19,10),
ingen liten bragd i en region med over en million innbyggere.
Og ikke lenge etter kunne Paulus konstatere at han hadde
«fullført forkynnelsen av Kristi evangelium fra Jerusalem og
helt til Illyria» – en distanse på 2 250 kilometer og et område
på rundt 777 000 kvadratkilometer – noe som fikk ham til
å rette blikket mot det han nok regnet som jordens ende:
Spania, 5 800 kilometer på landevei fra Jerusalem, kristendommens
fødested (se Rom 15,18–24). Og alt dette skjedde
uten militær assistanse eller annen offentlig støtte. Det var en
massiv folkebevegelse som feide gjennom provins etter provins
som en motkultur til sin tids status quo.
En slik ekspansjonen på såpass kort tid er vanskelig å se
for seg, enda mindre å tenke som en norm i våre moderne
omgivelser, ikke minst fordi det skjedde uten presteseminarer,
utdanningsinstitusjoner, heltidsansatte og profesjonelle pastorer
slik vi har i dag. Og videre, med unntak av noen brev som
sirkulerte regionalt, hadde de ikke Det nye testamente og bare
sporadisk tilgang til skriftene i Det gamle testamente. Like
fullt var kirken så sunn og livskraftig at den ikke endte som
sak på andres agenda – det var Ekklesia som satte dagsorden.
En høyst nødvendig realitetssjekk
Disse observasjonene tvinger oss til å spørre: Hvor er kirkens
innflytelse i dag, midt i de sosiale, økonomiske, politiske og
moralske omveltningene som sprer kaos i den verden vi bor
Kirke: Et radikalt forslag 15