Ekklesia - Guds verktøy for forandring i samfunnet

det ordet som på norsk er oversatt med «kirke» eller «menighet»,
bare tre ganger (Matt 16,18 og 18,17). Det er alt vi har
nedskrevet i evangeliene av hans undervisning om dette emnet.
De fleste kristne ledere, meg inkludert, tror at kirkeplanting
er en nøkkel til å fullføre misjonsbefalingen. Det forunderlige
er at i Skriften finner vi ingen befaling om å plante
dem, og heller ingen instruksjoner om hvordan det skal gjøres.
Det betyr ikke at de ikke plantet kirker, for i nytestamentlig
tid ble det etablert menigheter over hele den da kjente verden.
Det kan heller ikke bety at kirken ikke er livsviktig, for Paulus
kaller den Guds hus – sannhetens søyle og grunnvoll (1 Tim
3,15), og av den grunn underviste han grundig om hvordan
kirker skulle styres, han som selv hadde plantet ikke så rent
få av dem. Men spørsmålet er der uansett: Hvorfor talte Jesus
så lite om det? Og hvorfor har verken han eller apostlene gitt
konkrete instruksjoner om hvordan en kirke skal plantes?
Måten eldste ble valgt og utnevnt på i nytestamentlig
tid, utfordrer oss enda mer. I dag regner vi Filipperbrevet og
Tessalonikerbrevene som kvalitetsmateriale å bygge kirkens
teologiske møblement av. Men Paulus som plantet disse menighetene,
var mindre enn én uke i Filippi og ikke fullt tre
uker i Tessalonika, og da han dro, hadde han grunnlagt en
menighet i hver av byene og innsatt dyktige, lokale ledere.
I dag er vi så pinlig nøye med hvordan vi går fram når vi
planter en kirke, for ikke å snakke om når det gjelder å peke
ut eldste, at det oftest tar år. Jeg har ingen innvendinger mot
det, for Paulus formaner oss i et avsnitt om menighetsledelse:
«Vær ikke for snar til å legge hendene på noen» (1 Tim 5,22).
Men faktum er at Det nye testamentes fremste kirkeplanter
var i stand til å identifisere og utnevne eldste på mye kortere
tid enn det tar oss i dag, og at disse forsamlingene og deres
lederskap er forbilder å etterligne for oss.
Kirke: Et radikalt forslag 17