Unikum oktober 2020

ESSAY
LIVET
ER
IKKE
EN
KONKURRANSE
Foto: UNIKUM
Iselin Dahlen
Skribent
Hvor mange ganger skal man måtte
fortelle seg selv at livet ikke er en konkurranse?
Det er jo ganske åpenbart.
Egentlig. Man bør tross alt bare la livet
skje. Man kan ikke vinne i livet. Man
kan selvfølgelig ha et ønske om å forbedre
seg. Det må da være lov. Men man
skal ikke ha et så sterkt ønske om dette
at livsgnisten forsvinner. Livet skal jo
ikke bare leves, det skal oppleves også.
For å sitte igjen med en positiv opplevelse
må man holde fast i livets gnist. Dets
glede. Ens takknemlighet for nettopp
livet. Man må holde så hardt på disse
tingene at man konsumeres av gnisten.
Ikke av tanken på å forsvinne fra den.
Med en gang livet blir en konkurranse
forsvinner deler av denne gnisten. Man
blir opphengt i det urealistiske idealet
av en selv. Et ideal bygget på samfunnets
og ens egne tanker rundt det perfekte
mennesket. Man bruker altfor
mye energi på å bli dette idealiserte
mennesket. Det eneste man klarer å
tenke på er hvordan man kan være best
i mest. Hvordan man kan være best av
flest. Utmerke seg på mest unikt vis. I
en verden fylt av så mange mennesker
er det idiotisk å sette slike standarder
for en selv. Selvfølgelig kan man prøve
å utmerke seg. Gjøre en forskjell. Bidra
på et vis. Så kan man jo også spørre seg
hvor viktig dette er når det går på bekostning
av ens egen livsgnist. Svaret er
ganske åpenbart. På en annen side vil
mennesker som lever et konkurransedrevet
liv unngå å stille seg selv dette
spørsmålet. Disse menneskene ser ikke
dets relevans, rett og slett.
La oss stille det spørsmålet. Hvor viktig
er det? Hvor viktig er det å så et slikt frø i
seg selv? Tillate seg å la konkurranseinstinktet
vokse? Det har ikke noe for seg.
Kanskje det gjør deg til et bedre menneske,
kanskje blir du det stikk motsatte.
Kanskje blir man egoistisk. Kanskje
blir man så besatt av prestasjon at man
mister seg selv. Mister fotfestet, rett og
slett. Skal man virkelig risikere det?
Bare for å få en form for mestringsfølelse?
Det er jo ikke akkurat slik at den
følelsen er permanent. Dessverre. Ikke
for disse menneskene. De har så mange
idealer å nå opp til at mestringsfølelsen
forsvinner i havet av press. Presset om
å bli sitt idealiserte jeg.
Hvordan kan man - som menneske i
et konkurransedrevet samfunn - skifte
fokuset vekk fra konkurranse? Et ganske
konkret spørsmål med et litt mer
komplekst svar. Eller kanskje ikke komplekst,
men krevende å komme fram til.
For hvordan kan man endre sitt fokus
når man ikke engang klarer å stille seg
selv spørsmål som utfordrer ens holdning
til livet? Det er dessverre sånn at
vi mennesker holder ufattelig hardt på
våre holdninger og verdier. De endrer
seg ikke over natta for å si det sånn. Så
enkelt kan det jo ikke være å utvikle seg
som menneske. Svaret er så enkelt som
å fortelle seg selv det åpenbare; livet er
ikke en konkurranse.
OKTOBER 2020 UNIKUM NR 8 25