Tyranni - Hvordan venstresiden ble den nye herskerklassen

hvor viktig det er i vår tids demokratier at makthavere har
kontroll over mediene. I diktaturer, sier han, er ikke dette
så viktig ettersom folket uansett terroriseres til taushet med
trusler om å bli drept dersom de opponerer seg mot myndighetene;
men i demokratier der folket går til stemmeurnene ved
valg, blir kontroll med hva folket blir fortalt desto viktigere.
Opprinnelig var selvsagt det motsatte poenget i Vesten: At
maktspredning skulle besørge at politiske myndigheter ikke
hadde kontroll over mediene, universitetene og domstolene,
men slik er det følgelig ikke lenger i dag.
Gro Harlem Brundtland ble sitert av Dagens Næringsliv
for noen år siden med utsagnet: Vi er i ferd med å miste kontrollen
over hva folket blir fortalt. Frustrasjonen hennes var
tydelig stor og mitt poeng er å vise hvor bevisst mange ledere
er over viktigheten av politisk indoktrinering for å beholde
makten. Makt er i seg selv ikke destruktivt. I ethvert samfunn
trenger ledere, både politisk, innen statsadministrasjon og i
privat næringsliv. Poenget er at makt bør brukes til det beste
for befolkningen i landet, hvis økonomiske midler statens
ledere er satt til å forvalte.
Det som vi ser i dag er dessverre derimot et utilbørlig press
mot en ytringsfrihet basert på rasjonelle saklige diskusjoner.
Vi ser tendenser til at friheten strupes og mangel på toleranse
og respekt for mangfold har blitt vår tids autoritære varemerke.
Slik var det ikke før i Norge. Hvordan har dette skjedd
og hvilke drivkrefter i samfunnet har bidratt til å gi denne
intolerante tendensen makt?
Herbert Marcuse (1898–1979), som regnes som 1960-tallets
studentopprørets far, beskrev seg selv som en nymarxist. I
sin bok A critique of pure tolerance (En kritikk av den rene toleranse)
forklarer han oppskriften på hvordan det kulturradikale
opprøret skulle lykkes: Majoritetens syn skulle undertrykkes
Marcuse, nymarxister og Stalin 25